Jeg syntes bloggen min var litt kjedelig og tung å lese, så jeg har prøvd en ny vri, beklager den lyden i bakgrunnen det er dataen min! Hvis dere liker denne nye vrien så gi beskjed, slik at jeg kan fortsette med det?

Uansett hvor mye jeg ønsker at dette ikke er livet mitt, så må jeg bare akseptere og innse at dette faktisk er mitt liv!

Jeg er redd
Jeg griner
Jeg ønsker å dø
Jeg hater meg selv
Jeg er sint
Jeg er en kontrollfrik
Jeg føler meg mindreverdt
Jeg er svak, men samtidig så prøver jeg å være sterk
Jeg kjemper min kamp mellom liv og død
Jeg er ensom (selv om jeg har verdens beste familie og kjæreste)
Jeg føler meg misslykket
Og jeg har det Vondt

Men uansett hvor mye jeg prøver å forandre på det over, så er det faktisk livet mitt, Det er meg!

Jeg føler meg virkelig som et offer, men hva hjelper vel det?

Jeg ønsker bare å bli født på ny, i en annen kropp og med en ny hukomelse som ikke ineholder noen forferdelige minner, Jeg ønsker ikke å ha det så ondt lengre, Jeg er lei av å hele tiden gå rundt med tårer i øynene!

Men dette kan ikke forandres, Slik jeg har blitt, er meg nå! Jeg må akseptere at jeg er den ulykkelige lille jenten som griner seg i søvn!

Jeg må akseptere at jeg er redd, og jeg må akseptere at jeg er et offer for en voldtekt!

Men det er utrolig vanskelig å akseptere at man er blitt noe, man ikke ønsker å være!

Det hjelper ikke å skrive hva jeg ønsker å være eller hvor mye jeg ønsker å være en annen, For slik er det ikke! Jeg må våkne og få opp øynene, jeg må innse at uansett hvor mye jeg ønsker og ber, så vil ikke den jeg er blitt, bli noen andre! For jeg er blitt den jeg har blitt, og slik er det, uansett hvor mye jeg vil eller ikke!

Så dette er meg, Greit jeg er alvorlig deprimert og greit at jeg sliter veldig psykisk, Men helt seriøst Det er fortsatt meg!

Dette innlegget skriver jeg egentlig til meg selv! For jeg må forstå at jeg ikke kan tenke på hvem jeg var før, eller hvem jeg ønsker å være, fordi slik er det ikke, For jeg er blitt en jeg ikke vil være, men en jeg er nødt å være, fordi dette er meg!

Så Seriøst (Meg selv) Nå må du våkne, ta deg selv litt i nakken og innse at du er den du har blitt!

Jeg har det ondt, jeg griner, jeg skriker av fustrasjon, og jeg kjemper, Men det er slik jeg er, Og det er meg!

Hilsen http://mindreverdig.blogg.no/

Nå er tiden inne for at alle begynner på skolen igjen, og sommeren er vel så godt som over!

Men for meg, så blir det ingen skole dette året, Det kommer til å bli rart å ikke ha en skole å gå til, Selv om skolen var utrolig slitsom så var det en rutine, og det fikk meg til å komme meg litt ut iallefall!

Alltid siden jeg har vært liten så har jeg alltid drømt om å bli politi, og jeg har vært 100% sikker hele tiden på at det er dette jeg vil bli! Og det er fortsatt en drøm, Men jeg er ikke like sikker lengre!

De siste dagene, har en redsel sneket seg inn på meg, For første gang er jeg redd for fremtiden, Jeg er redd for hva dette året vil bringe,

Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å bli politi noen gang, Og jeg er redd for at min smerte aldri vil forsvinne!

Jeg vet at dette året kommer til å gå mye til behandling og sikkert en del innleggelser, Men det skremmer meg!

grunnen til at jeg er redd, tror jeg er fordi jeg føler at jeg ikke har kontroll!

Etter jeg ble voldtatt, så har jeg hatt et stort behov for å ha kontroll på alt rundt meg, Og jeg har unngått situasjoner der jeg ikke kan ha kontroll.

Jeg skal bli innlagt på en psykiatrisk avdeling en gang mellom den 10-14. september Dette skremmer meg, og gjør meg usikker. Jeg er virkelig redd med tanken på at jeg skal bli innlagt, For jeg vet at det handler om å la noen andre ta kontrollen for en periode.

Men selv om jeg er redd, så er det på tide å ta steget og kanskje la noen andre få lov til å ta kontrollen for en liten stund, kanskje det kan være bra, og kanskje det kan hjelpe meg, jeg har jo ingenting å tape!

Men jeg er virkelig redd for fremtiden, fordi jeg vet ikke hva som kommer, og det gjør meg utrolig usikker, for jeg kan ikke kontrolere det!

Jeg som alltid har vært den jenten som hviste hva hun ville, og som aldri tvile på noe!  Det er helt sykt hvordan dette kan forandre seg over natten, Nå er jeg redd og usikker og ønsker bare å gjemme meg under dynen, og vente til den tiden der jeg kan ha kontroll kommer tilbake!

Er det bare jeg som er redd for å miste kontrollen? og er jeg aleine om å være redd for fremtiden?

Jeg stiller meg selv ofte det samme spørsmålet!? Kunne voldtekten jeg ble utsatt for, vært unngått?

Og svaret mitt er Ja!

Jeg er sikker på at det er mange voldtekter som kan bli unngått hvis vi hadde fått mer informasjon om voldtekt når vi var yngre!

Staten bruker utrolig mye penger på ofrene av voldtekt. Vi får jo det meste gratis av samtaler og medisner osv!

Så hvorfor kan ikke staten bruke penger på å forebygge dette problemet i stedet? Det er ikke så mye som skal til, og et sted å begynne er å innføre obligatorisk voldtekts undervisning i skolen!

Jeg mener at voldtekts undervisningen burde blitt samkjørt med sex undervisningenn i 9klasse på ungdoms skolen!

Er det bare meg som syntes dette hadde vært en lur ting å gjøre?

Når jeg var yngre, så hadde jeg hørt ordet voldtekt, men jeg tenkte som de fleste tenker «Dette skjer ikke meg» Derfor tenkte jeg aldri noe mer over det! Jeg var naiv og trodde at verden var en fin og god plass, Men så feil tok jeg, og jeg tror ikke jeg er den eneste som har begått den feilen!

Jeg ble voldtatt når jeg var 16år! Etter dette skjedde så viste jeg ikke hva jeg skulle gjøre eller noen ting! For ingen hadde noen gang fortalt meg om voldtekt! Hvis jeg i 9 klasse hadde blitt fortalt at jeg måtte være forsiktig og passe på meg selv, fordi slike ting kunne skje, så hadde i allefall jeg vært mer forsiktig!

Voldtekt er såpass tabu, selv om man leser nye tilfeller i avisen hver dag!

Hvis skolen kunne fortalt litt om hva som skjedde under en voldtekt å fått eleven til å forstå at det faktisk kan skje dem, og slik at de kunne innse alvoret så VET jeg at mange voldtekter ikke hadde funnet sted!

Og ikke minst så kunne de fortalt litt, om hva man burde gjøre eller hvor man skulle gå hvis man opplevde en voldtekt! Slik at offeret ikke bare løper å gjemmer seg og går hjem og vasker seg mange ganger slik som jeg gjorde! Jeg skulle gjerne likt å vist at det var noe som het voldtektsmotaket, og at de kunne hjelpe meg med alt jeg trengte, og i tilleg så kunne de sikre bevis slik at Voldtektsmannen kunne blitt tatt og fått sin straff!

SERIØST alle sammen, er det ikke på tide at vi prøver å gjøre noe for å forebygge voldtekt? Vi må slutte å bare stå på sidelinje å la dette skje! Det er ikke så mye som skal til, bare noen timer på skolen der man får litt informasjon om dette temaet!

DETTE ER UTROLIG VIKTIG!

Skriv under på denne kampanjen og støtt meg i kampen sammen mot voldtekt:
http://www.underskrift.no/underskrifter.asp?Kampanje=2233

Hilsen http://mindreverdig.blogg.no/

Hver eneste dag når jeg våkner, så får jeg den samme følelsen og den samme tanken! Jeg vil dø, jeg vil virkelig vekk fra denne verden! Hvorfor har jeg det slik?

Jeg er jo faktisk utrolig heldig som har blitt født, og jeg er heldig fordi jeg har opplevd så utrolig mye fint i mitt liv. Men selv om jeg burde satt pris på livet, så er det stikk motsatt Jeg vil dø!

Jeg prøver å tenke meg godt om, jeg lurer på hvorfor jeg ønsker å dø, Det eneste svaret jeg finner frem til, er at jeg vil slippe all smerten, jeg vil slippe alle de vonde minnene fra voldtekten, jeg vil bare ha en liten pause! Jeg er utslitt, og jeg er lei av å kjempe! i 3 lange år har jeg kjempet meg igjennom hver eneste dag. og for meg har hver dag vært en kamp mellom liv og død!

Jeg er utrolig lei av å ha det slik, lei av å kjempe! Jeg vil bare ha litt fred. Jeg vil bare ha livsgleden min tilbake, Men uansett hvor mye jeg prøver, så klarer jeg ikke å få livsgleden tilbake!

Det er jo helt forferdelig at jeg sitter her og skriver at jeg ønsker å dø, og det er utrolig egoistisk. For det er så utrolig mange der ute som kjemper for livet, alle dem som har en sykdom der de er døds dømt! De ville nok gjort alt for å få lov til å leve! Og egoistiske meg, ville gjort alt for å dø!

Hvorfor er verden så utrolig urettferdig? Hvorfor er det så mange som ville gjort alt for å få lov til å leve? og hvorfor er det så mange som velger å ta selvmord? Det skulle vært slik at de som ikke ønsket å leve lengre, kunne gitt livet sitt til en som virkelig ønsket å leve videre!

Men når det gjelder meg, hvorfor er det slik at jeg ønsker å dø? Når jeg er ute å kjører bil, hvorfor håper jeg at en trailer skal kjøre i meg, slik at jeg kan dø? Jeg hater meg selv og hele livet mitt! Jeg hater å grine meg i søvn hver jævla kveld, og jeg hater kjempe en kamp mellom liv og død hver eneste dag!

Men grunnen til at jeg ønsker å dø, er fordi jeg er svak, og jeg har snart ikke flere krefter igjen til å kjempe, jeg vil være feig og egoistisk og jeg ønsker å ta den enkleste utveien! Jeg ønsker virkelig å gjøre det slutt på livet!

Men samtidig så kan jeg ikke, Jeg kan ikke la han drittsekken som voldtok meg vinne, Og jeg ønsker ikke å overføre min smerte videre til familien min! de fortjener ikke å grine over at de har mistet en kjæresten, en datter, en søter eller et barnebarn! Jeg kan ikke være så egoistisk og ta selvmord, fordi jeg unner ikke familien min den smerten!

Men jeg føler ikke at jeg lever for meg selv, jeg føler jeg lever for familien min, men det er vel ingenting gale i det?
Familien min betyr alt for meg, Og jeg får heller leve med all denne smerten og fortsette å kjempe hver dag. For at de rundt meg skal ha det bra!

Jeg føler at jeg har mistet meg selv, jeg føler meg helt tom inni meg! Og selv om jeg ønsker å dø nå, så må jeg prøve å være sterk, og jeg må prøve å tenke på alle de andre rundt meg, og ikke være så egoistisk og tenke på meg selv! Når tankene om døden kommer, så sier jeg til meg selv: Vær sterk, du må holde ut for familien din sin skyld!

Og det er nettopp det jeg gjør, jeg holder ut for familien min sin skyld, men hvor lenge må jeg holde ut for deres skyld?

Hilsen http://mindreverdig.blogg.no/

Linn Elisabeth =)

Hvorfor kaller du deg mindreverdig? 🙂 Svar: Jeg kaller meg mindreverdig, fordi det er den følelsen jeg har, Jeg vet selv at jeg ikke er mindreverdt men jeg føler det!

trinecam – HAR FUNNET ARTIST TIL MGP-LÅT

– Lurte på det samme som Linn Elisabeth egentlig (svaret står over)

– Hva slags musikk liker du? Svar: Jeg liker alt mulig egentlig, men hører mest på rolige Grine sanger, sånn som celine Dion og Damien Rice osv…

– Ditt aller beste minne, beskriv det med 5 ord! Svar: GLEDE, Lykkelig, Morsomt, Fantastisk og Perfekt

Ann-Charlotte

– Har du det bra? Svar: Jeg har dessverre det ikke bra, Men jeg håper på å en gang få det bra=)

CamillaIsaksen

– Hvorfor kaller du deg mindreverdig? Svar: Jeg kaller meg mindreverdig, fordi det er den følelsen jeg har, Jeg vet selv at jeg ikke er mindreverdt men jeg føler det!

– Hvor er ditt favoritt reisested? Svar: Thailand og Kina

Cherita Emilie

– Om du hadde fått 100 tusen å bruke på en dag, hva ville du brukt det på?
Svar: Jeg ville satt dem inn på et fond, slik at jeg kunne brukt dem i Kampen mot voldtekt!

anonym

– Hvis du kunne dra et sted akkurat nå, et hvilket som helst sted som fikk deg til å føle deg bedre, hvor ville du dratt?

– yndlings farge? Svar: Blå

– sang? Svar: don’t give up med josh groban

– band? Svar: Ingen spesielle så sier, Kjæresten min sitt band=)

– mat? Svar: Kjæresten min sin Lasange=)

– Hvis du hadde vært en farveblyant, vilken farge hadde du vært? Svar: Jeg ville vært en rød farveblyant, for da kunne jeg bli brukt til å tegne hjerter

– har du noen gang hoppet ned fra et tre? Svar: Ja, mange ganger

– har du noen gang slått et annent menneske? Svar: Ja, det har desverre skjedd alt for mange ganger

– trur du på skjebnen? begrunn Svar: Nei, Jeg mistet troen på det meste etter at jeg ble voldtatt

– tror du det finnes en Gud? Svar: Jeg vil ikke si ja eller nei. Fordi i utgangspunktet så tror jeg ikke på Gud, Men jeg tror jeg Trenger å ha noe å tro på, når jeg er i virkelig vanskelige situasjoner, (Eksempel: Hvis kjæresten min bli utsatt for en bilulykke og er alvorlig skadet, Så trenger jeg å tro på Gud, og jeg trenger å be til Gud om at kjæresten min skal bli frisk, For uten noe å tro på i en vanskelig situasjon, så er det mye vanskeligere å takle for meg som person)

Ingrid Anne

– var voldtekten av kjente eller ukjente? Svar: Det var av en helt ukjent

Amina

– Andmelte du han som voldtok deg ?
Svar: Nei, (det angrer jeg på) Jeg var redd og ønsket bare å glemme det som hadde hendt

– Og hvor er den personen nå? Svar: Jeg aner ikke hvor han er

– Og har du noen gang sett han etter det som skjedde ?
Svar: Jeg aner ikke, for jeg husker ikke hvordan han så ut

Hilde

– Hvordan er hverdagen din?
Svar: Det varier veldig, av og til er den helt grei, men for det meste er den trist og vanskelig

– Hvilken mobil har du?
Svar: Nokia 5310 tror jeg den heter

– Hva er yndlingsmaten din?
Svar: Kjæresten min sin Lasange=)

Marte

– favorittblogg? 🙂
Svar: http://trinecam.blogg.no/

– hva er det beste med å blogge?
Svar: Det beste er at jeg får ut tankene og følelsene mine, og jeg slipper å holde alt inni meg. Det er utrolig godt å ha et sted å skrive akkurat det du føler, også i tilegg få så mange fine og støttende tilbakemeldinger og kommentarer.

– på hvilken måte har voldtekten forandret deg?
Svar: Egentlig på alle måter, Men det første som skjedde var at jeg mistet livsgleden min, Jeg har også blitt mye mer redd, og jeg stoler ikke på noen, ikke på meg selv en gang! Jeg har trukket meg veldig tilbake, og er ikke så sosial som jeg var før. Jeg er bare med noen få gode venner, og jeg går sjelden ut og drikker. Jeg har heller aldri vært på Byn, så det sier vel litt jeg er jo tross alt 19år. Men jeg er for redd, jeg ungår situasjoner der jeg ikke kan ha kontroll, for da jeg ble voldtatt så mistet jeg kontrollen, og det tørr jeg ikke oppleve igjen! Så jeg vil si at voldtekten forandret hele meg og min oppførsel.

anonym

– har du mange venner som støtter deg?
Svar: Det er bare en av mine venner som vet om voldtekten, og hun er min beste venninne, Og jeg vil si at hun er helt fantastisk, Hun er virkelig en god støtte, og hun er til stor hjelp!

– bruker du rusmidler, narkotika, vanlig røyk, snus osv …
Svar: Jeg røykte vanlig røyk før og har prøvd snus, men har aldri prøvd noe av det andre

– hva skal du bli?
Svar: Jeg skal bli Politi

Cathriine Halvorsen ‘

– Beskriv den beste opplevelsen du har hatt?

Svar: Den beste opplevelsen, var når jeg drev med en sport (ønsker ikke å si hvilken sport, er redd for at noen skal vite at det er meg) Jeg spilte cup og jeg ble utnevnt som den beste spilleren, i tillegg til at jeg kom med på landslaget!

Elena

– hva mener DU er meningen med livet DITT?
Svar: Jeg mener meningen med mitt liv, er å Hjelpe andre

– hvorfor blogger du?
Svar: Jeg blogger for å hjelpe meg selv, ved å få ut tanker og følelser! og jeg håper at bloggen min kan hjelpe andre, enten ved at dem er i samme situasjon og trenger å vite at dem ikke er aleine, eller få andre til å forstå at voldtekt faktisk kan skje alle, og forhåpentligvis så tar folk som leser bloggen min forhåndsregler når de er ute, som foreksempel Aldri å gå aleine og slike ting=)

– hva har du gjort i sommer?
Svar: Jeg har vært på bil ferie med kjæresten min, også har jeg jobbet

trine

– hva er din hobby ?
Svar; Hunden min, og Sudoku

– favoritt merke ?
Svar: Har ingen favoritt, men liker veldig godt klær fra Gina Tricot

– favoritt plagg ?
En Topp som jeg har kjøpt i Kina

– favoritt film ?
Svar: The notebook

kineda

– Hva synes du om bloggen DIN ?

Svar: Jeg syntes bloggen min er litt kjedelig, fordi jeg bare har tekst og ingen bilder, så den kan være litt tung å lese, Men samtidig så syntes jeg at Bloggen min er til stor hjelp for meg selv, og jeg håper og tror at den er til stor hjelp for andre som leser den, og jeg syntes jeg tar opp et veldig viktig tema, og jeg håper at jeg med denne bloggen kan åpne øynene til folk, og få dem til å forstå at Livet kan bli snudd på hode, på bare noen sekunder, så det er viktig å være forsiktig, og passe på seg selv! Jeg er fornøyd med bloggen min

Jeg håper dere er fornøyd med svarene=)

Hilsen Mindreverdig

Jeg tenker å ha en liten spørsmålsrunde, siden jeg aldri har hatt det på bloggen min før!

Er det noe du lurer på, så bare spørr, så skal jeg svare så godt jeg kan!

Hilsen Mindreverdig

Jeg skal med dette innlegget prøve å beskrive hvordan tankene mine lever sitt eget liv!

For det er ikke slik at jeg selv bestemmer at jeg skal tenke på det triste og negative, men det er mer tankene mine som velger det.

Dette blir nok et litt rart innlegg, og jeg skal prøve å beskrive det så god som mulig, men det er veldig vanskelig å finne de rette ordene når det gjelder akkurat dette temaet

Jeg er ikke helt sikker selv på hvordan tankene mine helt fungerer, men jeg har prøvd å forstå det!

Når jeg ligger hjemme i sengen min, så slipper jeg å fokusere på det positivet, fordi da trenger jeg ikke å ta meg sammen og holde «masken» Og da er det akkurat som om det er en evig rulletrapp i hode mitt, der hvert trappe trinn, inneholder en tanke, Denne rulletrappen går ganske fort, og den slutter aldri å gå! Så når jeg er aleine på rommet mitt så suser alle slags tanker igjennom hode mitt. Tankene kan inneholde absolutt alt mellom himmel og Jord. for å ta et eksempel:»Jeg hadde kjøtt kaker til middag i dag» –  «Kjøtt kaker er godt» – «Jeg er trist» – » Jeg liker forkostblanding» – «Jeg har en blogg» – «Jeg vil lese en bok» Alle disse 6 tankene, kan komme etter hverandre i hode mitt, det trenger ikke å ha en logisk forklaring, jeg forstår faktisk ikke selv hvor alle de rare tankene kommer i fra!

 I tilegg til denne rulletrappen, så har jeg akkurat som et tv oppi hode mitt. Denne tv’en er som oftest av. Men av og til, på de mest upassende tidspunktene så går denne tv’en på. Og det den viser er som en film, men denne filmen innholder alt det negative og triste i livet mitt, Den viser meg bilder og vonde minner spesielt fra voldtekten, og denne tv’en får meg til å gjenoppleve voldtekten, Men når jeg er hjemme, så trenger jeg ikke og holde masken, så når tv’en går på, så kan jeg lukke øynene, jeg kan grine, og jeg kan være sint, og reagere på den måten jeg ønsker, og det hjelper at jeg kan få ut følelsene mine når dette skjer.

Når jeg gjør alt annet enn å være på rommet mitt, og er ute og må holde «masken» SÅ er det fortsatt den samme rulletrappen oppi hode mitt, men jeg gjør alt jeg kan for å kutte ut alt det negative og triste som kommer opp rulle trappen, Fordi de mest negative og triste tingene, de får meg til å miste masken, så jeg må virkelig konsentrere meg om å overse det vanskelige som kommer opp rulletrappen, og jeg må klare og konsentrere meg og det som ikke er så gale! Men i tilegg til denne plagsomme rulletrappen, så er det et lyd klipp som jeg konsentrer meg om. Det lydklippet er meg selv som sier til meg selv: «Skjerp deg, ta deg sammen og prøv å tenk positivt» Dette sier jeg til meg selv, for det er den eneste måten jeg klarer å holde «masken» på, Det krever virkelig konsentrasjon fra min side.

Og når jeg er ute og prøver å holde «masken» så bestemmer denne tv’en seg for å gå på, det den gjør er å vise meg vonde bilder bra voldtekten og andre negative ting. Når dette skjer, da må jeg innrømme at jeg sliter virkelig, Alt er så utrolig vanskelig fordi jeg klarer ikke å skru av denne tv’en, uansett hvor mye jeg prøver, så er det tv’en selv som bestemmer hva den vil vise og hvortid den vil vise det. Og når jeg er ute med venner, eller ute blant folk, så kan jeg ikke bare sitte meg ned å begynne å grine, selv om det er det jeg har lyst til! Jeg må være sterk og jeg må virkelig ta meg sammen. Og det jeg gjør da, er å lukker ørene mine fra alt rundt og jeg gjentar for meg selv inni meg: «Ta deg sammen, Ta deg sammen, Ta deg sammen, Dette klarer du, Ta deg sammen»

Det hjelper ikke stort å fortelle meg selv at jeg må ta meg sammen, men av og til så klarer jeg å ta meg sammen. og hvis jeg merker at tankene tar overhånd og jeg ikke klarer å ta meg sammen, da finner jeg på en dårlig unnskyldning om at jeg må gå hjem fordi jeg må hjelpe mamma, eller noe slikt!

Jeg er utrolig frustrert over tankene mine, de lever virkelig sitt eget liv, og de ødelegger mye for meg!

Jeg håper at jeg en dag kan få bedre kontroll over mine egne tanker, for det er tankene mine som holder meg nede og gjør meg trist. Det er tankene mine som får meg til å føle meg skitten, ekkel og mindreverdig.

Og det er virkelig kaos i hodet mitt, for rulletrappen, lydklippet og tv’en går som oftest samtidig på. Dette er utrolig forvirrende og ikke minst VELDIG frustrerende!

Er det flere enn meg som er frustrert over at tankene lever sitt eget liv?

jeg håper ikke dette innlegget ble for rotete, slik at du ikke forstod det!

Hilsen Mindreverdig

I dag har jeg virkelig prøvd å ha en bra dag, Jeg har prøvd å være positiv og jeg har prøvd å være glad!

Og jeg kan bare si en ting: Herregud så utrolig slitsomt og hele tiden prøve å skyve vekk de triste og negative tankene!

Jeg våknet i sengen min i morges, jeg lå der å tenkte at jeg hadde to valg: det første var dette kunne bli en dag, helt make til de andre! Eller jeg kunne prøve å gjøre denne dagen til en god dag.

Jeg bestemte meg for å prøve å ha en god dag, jeg stod opp og spiste meg en god frokost, prøvde å fokusere på alt det positive rundt meg. Jeg koste med hunden min. og etter det så tok jeg en tur på kjøpesenteret, og kjøpte meg noen nye klær og litt sminke

Etter jeg var ferdig å handle så dro jeg og kjæresten min på en fjelltur, vi gikk opp og ned på ulrikken, Hele tiden prøvde jeg å fokusere på alt det positive rundt meg

Jeg har smilt litt og har hatt det litt kjekt i dag, Men det som er rart er at nå når det er kveld så er jeg så utrolig trist, mer trist enn jeg pleier å være om kvelden.

Hva som gjør det egentlig?

Er det fordi at til vanelig så tenker jeg på masse negative og triste ting gjennom hele dagen, og det gjør slik at jeg har tenkt på alt, og er ferdig med det når det blir kveld?

Og når jeg velger å skyver vekk alle de negative og triste tingene om dagen, så kommer de mye sterkere tilbake om kvelden?

Dette ble et litt rart innlegg, men det jeg egentlig lurer på er:

Hvis man skyver vekk de triste og negative tankene om dagen, er det slik at de tankene kommer sterkere tilbake om kvelden?

Men jeg føler at jeg må velge mellom å ha en bra dag, eller å ha en bra Kveld.

For det går tydeligvis ikke ann å ha en bra dag og kveld samtidig.

Hva ville du valgt? ville du hatt en bra dag, eller en bra kveld?

Hilsen mindreverdig

Jeg leste igjennom bloggen min i dag, og fant ut det at jeg har skrevet veldig lite om at jeg går i behandling, så jeg tenkte å skrive litt om det=)

Jeg har jo som dere fleste vet, blitt utsatt for en voldtekt for 3år siden!

Det er jo ikke noe å legge skjul på at jeg sliter psykisk. SÅ derfor går jeg i behandling hos en psykiater. Jeg går hos henne 2 ganger i uken og vi har begynt å finne kjemien. Det er ganske deilig å gå til en person som er der for å hjelpe og støtte, Men jeg har litt problemer med å snakke når jeg er der, så jeg sitter for det meste i stolen og ser ned i bakken.

Men uansett om jeg ikke sier noe spesielt så føler jeg at det hjelper. Behandlingen får meg til å «føle» at jeg har noe å gå til, og det får meg til å gjøre noe annet en å sitte på rommet mitt og syntes synd i meg selv.

jeg hår gått i behandling i noen måneder nå, og selv om det ikke er noen tydelige fremskritt, så føler jeg at det er litt fremskritt for meg selv.

Jeg har innsett at jeg trenger hjelp, og det er et stort skritt å ta, for før så trodde jeg at, hvis jeg prøvde hardt nok å glemme hva som hadde skjedd, så ville alt ordne seg. Men jeg tok indelig feil, og det har jeg innsett nå i ettertid. For problemet kan ikke bli glemt, jeg vet at jeg må beabeide og snakke om ting for å få det ut av systemet. Og jeg er klar over at jeg aldri kommer til å glemme voldtekten, men jeg vet også at jeg kan jobbe med det og plagene mine som Vonde bilder, og gjennoppleveser av voldtekten kan bli mindre, og jeg tror og håper at en dag så vil voldteken være et fint og nesten usynelig arr. og ikke det åpne såret og plagen som det er nå!

psykiateren min, har foreslått innleggelse mange ganger, og jeg har nektet på det, for jeg vil ikke være innlagt på en sykehus og føle meg gal! Men i dag var jeg å snakket med henne, og jeg forstod da at, Det skader ikke å prøve, Jeg har virkelig ingenting å tape, for nå er jeg virkelig på bunn, Og når man er på bunn så kan det bare gå oppover sant?

Så jeg skal ha et opphold på en psykiatrisk avdeling, Og jeg har fått en frist, og det er at jeg senest kan bli innlagt den 14 september, så innleggelsen skal finne sted før denne datoen.

Jeg har veldig blanede følelser om innleggelsen, men jeg skal virkelig ta meg sammen og prøve å være positiv, de gjør jo selvfølgelig alt dette for å hjelpe. selv om jeg tror oppe i hodet mitt at alle bare vill meg ondt!

Jeg går på medisin nå, men jeg føler ikke den hjelper så i forbinnelse med innleggelsen så kommer jeg til å bytte medisin, så jeg håper at denne medisinen vil hjelpe meg til å komme meg litt videre!

Jeg har aldri vært innlagt på en psykiatrisk avdeling frivillig så jeg håper at det går fint! Men jeg ble jo for noen måneder siden tvangs innlagt på sandviken, og det var en utrolig skremmende opplevelse for alt skjedde så fort, dette var utrolig ekkelt. men jeg er villig til åprøve frivillig innleggelse denne gangen og jeg håper at dette vil hjelpe meg=)

Har du noen gang vært innlagt på psykiatrisk avdeling?

Hilsen Mindreverdig

Igjennom hele livet så er det mange oppturer og mange nedturer. Men hvorfor MÅ det være slik?

Hvorfor kan ikke livet bare ha oppturer og være helt perfekt?

Jeg forstår ikke, folk sier jaja alle har oppturer og nedturer, Men det som ofte er problemet, spesielt hos meg, er at Nedturene svir seg fast i minnet mitt, mens de fleste oppturene blir glemt. Av og til skulle jeg ønske jeg var en gullfisk, er det ikke slik at de glemmer alt etter 3 sekunder eller noe?

Slik burdet livet vært, at man glemte alle nedturene etter noen timer, mens oppturene burde svidd seg fast i minnet! Hvorfor skal noe så fint som et liv, være så utrolig trist hele tiden på grunn av noen nedturer?, Hvorfor skal mitt liv være så trist på grunn av en hendelse på bare 20minutter?

Jeg føler at livet mitt bare er en forferdelig drøm et mareritt rett og slett! Jeg bare ønsker å våkne fra denne dumme drømmen og tenke, FAEN jeg er heldig som lever, jeg har det fint og jeg er lykkelig og ikke minst Føle at JEG ER GLAD!

Hva må til for at jeg skal våkne fra denne forferdelige drømmen, Eller må jeg bare innse at den forferdelige drømmen ikke er noen drøm, men at det er livet mitt?

Jeg vil bare ha det kjekt, jeg ønsker å nyte livet mitt og kose meg. Jeg ønsker ikke å våkne hverdag å tenke på om livet er verdt å leve eller ikke!

Jeg er så utrolig lei av at minnene, bildene og gjenopplevelsen av voldtekten angriper meg hver dag, de angriper tankene og følelsene mine, de hindrer meg i å ha det bra, de hindrer meg i å være fornøyd med meg selv, og mest av alt de får meg til å ha lyst å dø!

Jeg kjemper, jeg gjør virkelig det! Jeg kjempe hver dag for å komme meg videre, jeg kjemper med alle kreftene jeg har, Fordi jeg ønsker å bli den Livsglade jenten igjen, den jenten som jeg en gang var!