jeg kjemper jeg strever
Det så ut som jeg lever
Men sannheten er at jeg bare er
Ingen kommer meg nær
Jeg skyver deg vekk
Slik som jeg har lært at er trygt
Hvis jeg ikke gjør vil utfallet bli stygt
Du gjør alt for meg
Du føler at jeg ikke setter pris på deg
Men sannheten er at jeg er redd
hvis jeg blir avhengig av deg
Vil du da svikte meg?
Slik som alle før deg har gjort
Vende meg ryggen og snu deg bort

Jeg kjemper med alle kreftene jeg har for å holde ut, men likevel så forsvinner jeg mer og mer. Jeg trodde selv at det egentlig gikk bra, men alle rundt meg mente noe annet, innleggelse sier de. Nei sier jeg, for jeg måtte holde meg samlet, jeg kunne ikke risikere å gå i oppløsning, det passet ikke inn i timeplanen. Du er allerede så langt fra hverandre at du trenger hjelp sier det. Nei jeg skal klare dette, bare litt til.

Jeg holdt meg samlet så godt jeg kunne, jeg plukket opp bitene av meg selv i et forsøk på å ivareta meg selv, men til slutt brast alt. Jeg fikk 2 valg: enten kunne jeg gå ut i den rosa luften, gå i oppløsning og forsvinne ut i ingenting. Eller jeg kunne velge å dø selv. Teamet mitt ville at jeg skulle gå med på en frivillig innleggelse, men det eneste som betydde noe for meg var å ikke puste inn rosa luft slik at jeg forsvant ut i ingenting. De ringte mamma, men før mamma kom så tok jeg alle tabelettene jeg hadde. Mamma kom, hun holdt meg og sa at vi skulle klare dette sammen, hun strøk og klemte meg bare sånn en mamma kan klemme. Men jeg skrek til henne, jeg sa du må gå! gå! gå! gå! vær så snill gå! for jeg visste at jeg snart ville være borte. Jeg ba henne gå fordi jeg ikke ville at hun skulle se meg dø. Hun sa: JEG GÅR ALDRI FRA DEG! Hun ga meg plass og gikk ut av rommet sammen med noen sykepleiere. Når mamma kom inn igjen så var jeg ikke der lengre, hun holdt meg, men jeg var borte. 

Før jeg skriver videre må jeg bare skrive at min mamma er den sterkeste jeg vet om, hun har sett mer enn mange sykepleiere har sett og det om sitt eget barn. Jeg har snakket med mamma om dette for det må være så vondt å se, det eneste hun sa: Bare lev, hvis du dør da tror jeg at jeg også dør, jeg klarer meg ikke uten deg. Jeg blir så fylt med følelser for jeg vet at hun faktisk mener det. Teamet mitt har sagt i alle år at hvis jeg dør så vil også mamma og pappa dø. De vil ikke klare å takle det. Å det å høre mamma si det med egne ord var sårt og veldig trist.

113 ble ringt og de kom ikke 1 minutt for tidlig, jeg pustet dårlig, jeg trengte hjelp til å pust, de assisterte pusten min hele veien til sykehus og på sykehuset. Jeg ble lagt rett inn på intensiven. men jeg var ikke her jeg sov dypt. Men i det jeg våknet strømmet tårene. Hva er det jeg har gjort, så kom jeg på det for den rosa luften var ikke borte.   

Det var en periode i livet mitt, der trykket på innsiden var så stort at jeg måtte finne en måte å få det ut på. Det var da jeg begynte å blogge. Det ble min måte å redusere trykket på. Mye har skjedd siden 2009 det er snart 8 år siden mitt første blogg innlegg. Jeg er ikke lengre 18, jeg er 26år. Mitt første møte med psykiatrien fikk jeg allerede i en alder av 10-11 år. Men det var først når jeg var blitt 18 at psykiatrien tok en stor del av hverdagen min. Det er mye som har skjedd. totalt har jeg brukt flere av disse 8 årene som innlagt. jeg har gått i behandling i alle disse årene. Jeg føler selv at jeg har vært en av de heldige, fordi jeg fortsatt har det samme teamet rundt meg. Et team som gjør alt de kan for at livet skal bli bedre for meg.

Da jeg begynte på sykepleier utdanningen så var det ingen som trodde at det skulle gå. Selv om det har krevd mye så er jeg her fortsatt. Snart ferdig med 2 året på sykepleien. Det er til tider svært vanskelig for jeg går i traumebehandling samtidig. Det å skulle bearbeide traumer om overgrep samtidig som du er i praksis og steller eldre mennesker er mildt sagt noe av det vanskeligste jeg har gjort. Men jeg prøver å stå i det og holde ut. Noen ganger klarer jeg det ikke, for kroppen min blir så utslitt og hodet slutter å fungere. Dette gjør at jeg blir psykotisk. Jeg mister grepet om virkeligheten fullstendig. Det er en alvorlig utvikling mitt sykdomsbildet har tatt de siste årene. Stadig oftere glir jeg inn i en psykose og utsetter meg selv for ekstrem fare i valgene som blir tatt. Det er skremmende men jeg nekter å gi opp.

Jeg skal bli sykepleier koste hva det koste vil. For det gir en ekstrem mestringsfølelse. Tenk at jeg får lov til å være der og hjelpe og støtte mennesker som ikke har det bra. Jeg kan bli den ene personen for et annet menneske som kan gjøre en forskjell. Etter å ha vært i psykiatrien i 8 år har jeg erfart at det er de små tingene som i allefall for meg har gjort den store forskjellene.For alle kan være en omsorgsperson uten at en får følelsen av at de bryr seg. for det er mange måter å oppføre seg på selv om man holder seg innenfor det som er krevd av deg for at du utfører jobben. Men det er når de rundt deg trer vekk fra arbeidsoppgavene og gir det lille ekstra som du som pasient vet at de ikke trenger å gjøre, det er da det skjer underverker.

Når psykologen vet at jeg er dårlig og han sender meg en melding på kvelden når jeg vet at han ikke er på jobb. De gangene han sender sms og vi har en sms samtale og han sier jeg må spise middag så vi kan snakke litt mer senere. Det er da jeg innser at han bare er et menneske som faktisk bryr seg så mye om meg at han er villig til å bruke av sin fri tid for å hjelpe meg. Det er unikt.

Når sykepleierne på avdelingen kommer tidligere på jobb fordi de vet at jeg skal innlegges den dagen. Og når de forklarer meg hvorfor de gjøre det. og grunnen er at de er redd for at andre skal miss forstå meg og sende meg til lukket avdeling. Når sykepleierne ser at jeg gjør fremskritt og hele hun lyser opp og hun smiler samtidig som hun forteller meg at hun er stolt over meg. Det er disse små magiske tingene som gjør at jeg klarer å holde ut i dette livet.

Det er mye som skjer i livet mitt, dagene er hektiske og jeg prøver på best mulig måte å får det til å gå på et vis. Jeg er som sagt snart ferdig med 2 året på sykepleien noe som i seg selv er et svært krevende studie. Det var ingen som trodde at jeg ville klare det inkludert meg selv, men her er jeg, selv om det holder hardt så står jeg har fortsatt. Det gjør meg stolt. Veldig stolt.

Bloggen er en av de tingene som blir nedprioritert, men den er god og ha hvis trykket blir for stort og jeg ikke ønsker å dele det med de rundt meg. På bloggen ligger det mange innlegg som er skrevet når jeg lider og til tider er svært syk. Det er derfor kjekt å poste et innlegg nå der livet mitt er helt greit. Jeg har nettopp vært innlagt pga av psykose, men nå er jeg tilbake og klar for å fortsette livet. Jeg håper alle dere fine mennesker der ute har det greit nok. Jeg er veldig glad i mange av dere. Hold ut og fortsett å kjemp for jeg tror faktisk at et vil være verdt det.

❤ ❤ ❤

Jeg skylder dere en oppdatering, dere er gode som bryr dere ♥

Jeg er takknemlig for at dere fortsatt leser mine ord. Antall lesere har aldri vært viktig for meg, det som har og er viktig for meg er å kunne skrive usensurert om livet mitt. Livet mitt som til tider er veldig mørk, men som også har dager hvor solen skinner.

Mange vil si at jeg er kommet veldig langt, og de har nok rett i det, men det som plager meg er at jeg fortsatt har en lang vei igjen å gå. Livet mitt er alt annet enn forutsigbart. Når jeg tror den verste stormen er over, så slår den til med ekstra styrke som gjør at jeg mister fotfeste og ramler ned i mørket. Kontrastene er store, men det er vel kanskje sånn det er å leve med en dissossiativ identitets forstyrrelse. Det er vel det som gjør at jeg mestrer dagliglivet selv om jeg til tider er veldig syk. Fordi en del av meg har lært å mestre dagliglivet uansett hvor jævlig livet egentlig er. For det er slik jeg har overlevd min barndom.

Jeg forstår at dette kan høres rart ut for andre, for jeg sliter selv med å forstå det, for det høres så sykt ut. Og det er sykt. Fordi jeg i det ene øyeblikket er på jobb i sykepleieryrke og i det andre øyeblikket er jeg pasient. Med kun 1 times mellomrom går jeg fra å være den profesjonelle part til å bli pasient, jeg går fra å være den glade jenten, med humor og et smil på lur, til å bli usikker, redd og trist. Det er som to forskjellige personer, men jeg vet jo at det er meg med bare 1 times mellomrom. Jeg klarer ikke å møte blikket til behandleren min, tårene presser på og kroppen skjelver. Behandleren min bestemmer seg for at jeg er så syk at jeg må tvangs innlegges. Fra å være på jobb i sykepleieryrke til å plutselig bli en pasient som har mistet friheten over eget liv, der jeg legges i belter, tvangs medisineres og holdes på isolat. Det er en syk syk endring på noen timer. Men det er min virkelighet, mitt liv. Uforutsigbart og skremmende.

Jeg presser kroppen og hode så til de grader ved å kutte ut aktiv behandling og kun fokusere på skolen, for jeg vet at hvis jeg oppsøker hjelp nå så kollapser jeg fullstendig. Hvis jeg kollapser fullstendig så er alt jeg har jobbet for dette halve året bortkastet. men samtidig så vet jeg at jeg ikke er flink nok til å ivareta meg selv. Behandlings apparatet står med åpne armer, men jeg tørr ikke å la de gripe meg, for jeg vet at de ikke kan hjelpe meg slik jeg ønsker. De vil ha strengere rammer noe som betyr at det mest sannsynlig bli lukket avdeling. Og på lukket avdeling kan det ta måneder før jeg kommer meg ut igjen. Og da kan jeg virkelig glemme alt som har med skole å gjøre. Det er slitsomt å bli revet mellom skole og behandling for helsen kommer først, men hadde jeg sluttet på skolen så hadde helsen blitt mye verre, så de er avhengig av hverandre, så jeg kan ikke velge. Det som er ekstra vondt oppi alt dette er at mine nærmeste blir preget, i dårlige perioder lister de seg rundt i huset i et forsøk på å ta hensyn. De går bare å venter på den neste kollapsen. Min helse påvirker mange, jeg er selvfølgelig glad for det, men i tunge perioder hadde alt vært lettere hvis ingen brydde seg

– ♥ – Mindreverdig – ♥ –