Veggene er hvite og kalde, gardinene er ensfargede
Speilet på badet er av plastikk, dørene kan ikke låses.
Klærene er innelåst i et skap, det samme er alle de andre tingene, som sminke og ledninger
Alt er kaldt og trist, ute skinner solen inni mellom, men det har ingenting å si, for jeg får ikke gå ut, dørene er låst.

En redd liten jente, sitter sammen krøllet i hjørnet i sengen, en person følger konstant med på hva hun gjør.
Jenten er livredd, men hun har ingen steder å gjemme seg, hun drar dynen over hodet, hun hører sin egen pust, hun kan høre sin egen redsel. Hun nyter de få sekundene hun får i mørket, før det kommer en person og drar vekk dynen, bamsen hun har fått av sine foreldre sitter der å ser på henne, med svarte uskyldige øyne…

Jenten drømmer seg vekk, vekk til et bedre sted der hun kan få fred
En uskyldig tåre triller nedover hennes kinn, det hjelper ikke hvor mye hun gråter, fordi hun slipper ikke ut her i fra…

Legene svar på spørsmålet om hvor lenge hun må bli, det er: til du blir frisk!
Frustrasjonen biter seg fast i henne, med skarpe hogg tenner, ulykkelig og sliten sitter hun på lukket avdeling, uten noen mulighet til å rømme fra alt som er vondt.

Stemmene har kontrollen, de forteller henne at den eneste måten å komme ut her i fra er å gjøre slutt på livet,
Jenten kniper i igjen øynene, i håp om at hun vil våkne, og at alt dette bare er en drøm.
Tårene slutter ikke å renne, hun føler seg åpen og sårbar, hun er redd for å bli såret og tråkket på flere ganger

Vær så snill, la meg få fred, bare i noen minutter, forstår dere ikke hvor sliten jeg er?

-mindreverdig-

Hei engler Dagen i dag har vært veldig vanskelig, det ble nok et selvmordsforsøk som endte med å bli holdt fast av 4 personer Det er slitsomt, det gjør vondt å bli holdt fast, det er vondt å miste kontrollen på den måten=/ Men i dag har det vært for mye fokus på alt det negative, så nå skal jeg prøve å være litt positiv! Jeg har verdens beste foreldre, uten tvil De ringer meg hver dag og forteller at de savner meg, de sier at jeg er det viktigste i verden. De respekterer hvis jeg ikke vil ha besøk, og de kommer med en gang hvisbjeg har lyst på besøk. I dag sendte jeg melding til dem om at jeg var snopesyk, de kom ned med 2 kg smågodt pakket inn i det største påske egget jeg noen gang har sett<3 Pappa gir meg en god klem, han har tårer i øynene og forteller meg hvor mye jeg betyr for han, og at han er avhengi av meg, det eneste som betyr noe for han er om den lille prinsessen hans har det bra. Mamma er alltid god, hun stiller opp på minutte, de legger alt til rette for at jeg skal ha det bra, de sier faktisk at jeg er nermere dem enn det mine brødre er, de legger ikke skjul på hvor mye jeg faktisk betyr for dem. Alt dette varmer hjertet mitt mer enn ord kan beskrive… Jeg kunne aldri fått bedre foreldre enn de jeg har nå, de betyr virkelig alt for meg. Hvis jeg trenger røyk, så kjører mamma ned til meg med det på kvelden, det tar nesten en time og kjøre hver vei, men det gjør ingenting for henne,mog det varmer hjertet mitt godt. Tusen takk for at jeg har dere som foreldre, jeg elsker dere høyere enn dere aner, føler meg som en utakknemlig dritt unge siden jeg utsetter dem for alt som har med sykdommen min å gjøre… Men jeg har aldri lagt skjul på at jeg har det helt fantastisk på utsiden, har virkelig slynger trenger. Men det hjelper ikke når innsiden ikke fungerer=/ Nå sitter det en ganske så kjekk nattevakt her med meg, så jeg får prøve å sove, jeg er sikker på at han kan forsvare meg for alt det vonde mindreverdig

Stygg, feit, mindreverdig, verdiløs, ekkel, ubrukelig, dum, patetisk, egoistisk…
Stemmene bare fortsetter å pøse på med negative ord, jeg holder på å bli gal.

Men i ste sa de noe fint til meg: himmelen trenger en engel som deg

Jeg tror de har rett i det, for her på jorden er jeg ubrukelig, kanskje jeg gjør bedre nytte av meg, nårjeg kommer til himmelen?

For dette livet jeg lever nå, er ikke et liv… Innelåst, uten frihet, bare i veien og ute etter oppmerksomhet, jeg syntes de som jobber her burde få tid til å ta seg av de som faktisk kan fortjene og leve, og det er i allefall ikke meg… Så hvorfor stopper de meg hver gang jeg prøver å gjøre slutt på dette livet? Skjønner de ikke at jeg vil slippe fri? Jeg vil ikke dette livet mer, er det så jævlig vanskelig å forstå?

Jeg ser bare positive ting med å forlate denne jorden!
Ingen tvangsmedisinering eller annet tvangsbruk
Jeg slipper å være innelåst, med en person som følger etter meg uansett hva jeg gjør!
Jeg får møte noen av de jeg er glad i igjen
Jeg slipper å stresse over at andre ikke skal vite hvor jeg er
Kanskje jeg får en fin begravelse, med masse blomster og fine taler
Kanskje noen vil savne meg? Eller kanskje bry seg?
Jeg er ikke lengre i veien for andre
Jeg slipper skuffelser
Jeg slipper å bli såret
Jeg slipper å forholde meg til andre
Jeg kan endelig få fred fra vonde tanker og gjennopplevelser
Stemmene har lovet å forsvinne hvis jeg bare hører på de en siste gang
Jeg slipper å spise mer mat
——————————————————————————————-

Slipp meg fri, la meg leve.
Er du glad i meg får jeg lov å til himmelen sveve…

Når jeg tar mitt siste åndedrag da skal du høre godt etter, for ordet jeg sier er: ENDELIG

-mindreverdig-

Skuffelsen er stor, når jeg ikke får han som kontakt
Men kanskje dette er det lureste, slik at jeg ikke kommer nærmere han,
Men det gjør så vondt, han får frem følelser i meg som jeg ikke trodde jeg hadde…

Jeg merker når jeg har andre kontakter, så blir jeg veldig impulsiv og sucidal og det er ikke en god kombinasjon!

Jeg vil bare rømme vekk inn i armene hans der jeg føler meg trygg, men det får jeg ikke muligheten til å gjøre i dag…
Faens drit! Jeg blir sint på meg selv for at jeg liker han så godt, jeg vil ikke bli såret igjen, og det blir jeg nå, jeg piner meg selv med disse følelsene…

jeg er så utrolig lei av livet mitt akkurat nå, ingenting går min vei, lukket avdeling, tvangs bruk og tvangsmedisinering…
Jeg vil ikke bli en psykiatrisk pasient, jeg vil ut å leve livet mitt slik som de fleste andre på min alder gjør…

Sliten og lei, sjelens eneste ønske er å reise sin vei

-mindreverdig-

Hvorfor må jeg falle for gutter jeg ikke kan få?

Jeg føler meg så dum, blir små forelsket i kontakten min.
Jeg kjenner jeg blir varm i hele kroppen når han kommer inn i rommet, måten han holder rundt meg på og trøster meg.
Alle de fine ordene han sier til meg

Men jeg skjønner jo det at han ikke er interrisert, jeg er bare en til psykiatrisk pasient, jeg er jobben hans.
Hvorfor skal han bry seg utenom jobb tiden?

Jeg er så forvirret, hvorfor må jeg bli glad i de jeg ikke kan ha i livet mitt?
Han er jo bare i livet mitt i en kort periode, men jeg vil ha han der for alltid.

Han er så snill, han dropper til og med sin egen lunsj pause for å være med meg, han jobber overtid også.
Han får meg til å le og smile, jeg føler vi flørter, men det er sikkert bare noe jeg føler…

Når han gir meg de mest fantastiske klemmene, når vi sitter med hodene inntil hverandre og jeg kan kjenne pusten hans, den gjør meg rolig, og han holder meg godt, slik at redselen slipper taket…

Herregud jeg føler meg som en fjortiss…
Akkurat nå vil jeg ikke poste dette innlegget, fordi jeg blir flau over meg selv og følelsene min,
Men siden dette er en anonym blogg så får jeg heller bare hoppe i det:)

Har du noen gang blitt små forelsket i kontakt personen din, når du har vært innlag?
Hvis du har, hva gjorde du da?

-mindreverdig-

Hvor er rettferdigheten henne?

Jeg blir voldtatt og livet mitt blir snudd helt på hode.
Etter snart 5 år er jeg fortsatt ødelagt…

Jeg merker jeg blir utrolig lei meg når jeg leser om alle de nye offrene som har blitt utsatt for denne umennesklige handlingen!
Jeg tror ikke de som gjør dette er klar over hvor mye det kan skade en annen person!

Og jeg er helt ærlig når jeg sier at jeg skulle ønske han drepte meg i steden for.

Slik som jeg har det nå er rett og slett helt jævlig!
Jeg sitter på lukket avdeling med en person som fotfølger meg. De har fattet vedtak om å tvangsmedisinere meg.
Jeg mister friheten min nok en gang, jeg kan ikke beskrive hvordan det føles men det er helt jævlig.
Tårene mine slutter ikke å trille, jeg føler meg ensom og forlatt.

Stemmene har tatt full kontroll over livet mitt, selvmordsforsøkene kommer oftere, jeg har mistet kontrollen i mitt eget liv.

Når jeg er frustrert og lei meg eller sint, så trykker de på alarmen og det kommer mange folk og holder meg fast!
Og tanken på at jeg sitter på psykiatrisk mens vennene mine er ute i det fri, går på skole, på byn og nyter livet.
Så sitter jeg her inne og ønsker at jeg aldri ble født. Jeg vil vekk, forsvinne, jeg vil dø.
Jeg vil ha fri, jeg orker ikke mer smerte og lidelse, jeg takler det ikke!

All denne lidelsen startet fordi en kåt gutt ikke klarte å styre sine lyster!
Måtte du brenne i helvette og bli pint og torturert, på samme måte som jeg blir.
Jeg hater deg mer enn ord kan beskrive!

Jeg krysser fingrene mine og håper at dere andre offre, kommer dere bedre igjennom dette helvette enn det jeg gjør!

Og hvis du noen gang har tenkt på å ha sex med noen mot dens vilje, les denne bloggen først, se hva du faktisk gjør med et menneske!

-mindreverdig-

Da jeg ble innlagt på tvang var jeg livredd Den første natten var det lite søvn Så ble overført på en annen lukket avdeling på sandviken. Jeg var en liv redd liten jente som bare ønsket å forsvinne fra denne vonde verden. Men så kom du, når du kom inn i rommet var det en trygghet ved deg som gjorde meg rolig. Jeg var helt utav meg, lå bare i sengen og var redd. Du kom bort til meg og satte deg på sengekanten og pakket meg inn i dynen slik at jeg ikke skulle fryse, du satt og strøk meg over ryggen når jeg lå der og skalv av redsel. Hendene dine ga meg trygghet, det er noe med deg som er helt spesielt. Jeg har aldri før truffet en som deg så du må være en engel. Når du er kontakten min så tørker du tårene mine når jeg gråter, du er der hele tiden, du droppet faktisk lunsj pausen din for å være med meg. Jeg skulle ønske jeg kunne klart og fortelle han st han faktisk er min engel. I dag har vi hatt en fantastisk dag sammen, vi lo og køddet oss hele tiden, da det var tid for medisiner så sa jeg nei, jeg vil ikke ta medisiner, jeg får ikke lov av stemmene oppi hodet mitt. Og jeg blir helt utslått av dem jeg blir akkurat som en zombie, og det er ingen god følelse! Du sa at vi måtte gå en tur på rommet, da jeg kom inn satt jeg meg på senge kanten. Du sa at hvis jeg ikke tar denne pillen vil jeg bli tvangs medisinert, og det var noe han virkelig ikke ønsket ville skje med meg. I over en time prøvde han å overtale meg til å ta de Du holdt rundt meg og klemte meg, bare ditt nærhet gjør meg trygg Du prøvde å putte pillen i munnen min, men jeg klarte bare ikke å åpne den, stemmene i hodet mitt skriker inni meg og forteller meg kjempe stygge til, men selv om de er der så føler jeg meg trygg sammen med deg. Du er virkelig en engel, takk for at du finnes<3 det varmer i hjertet mitt når du kommer på jobb, du dømmer meg ikke fordi jeg er syk, du er rettogslett helt fantastisk. Skulle ønske det var flere som deg, jeg får følelsen av glede og lykke når du er her. Syntes det er trist at du ikke skal jobbe igjen før på mandag, gleder meg allerede til å se deg igjen engelen min<3 Det virker kanskje som om jeg er forelsket når jeg skriver det, men det er jeg ikke, jeg er bare betatt av det finnes så snille gutter der ute… Du er i allefall mitt lyspunkt i denne mørke tiden jeg er inne i nå… Gleder meg til mandag, da får jeg endelig snakke med deg igjen ❤ -mindreverdig-

Smerte er bare et beskrivende ord, men smerte kan bety så mye forskjellig.
Den smerten jeg føler nå er vanskelig å beskrive med ord.
Det er et reint helvette å være meg for tiden.

Tårene presser på, jeg klarer ikke å kontrolere dem, tårene mine symboliserer litt av min smerte
Sinne jeg har over den som ødelagte livet mitt, det går utover andre
Hvor er egentlig rettferdigheten henne? Han voldtok meg, og jeg har snart lidd meg igjennom 5 år med lidelse og smerte.
Er det rett at jeg skal sitte på lukket avdeling og bli holdt nede av 5 personer fordi jeg er helt i fra meg?
Det er smerte, tanken på at han lever sitt liv helt fint, mens jeg sliter hver dag med mye smerte!

Jeg blir så utrolig sint når jeg tenker på dette, det sier litt om hvor urettferdig denne verden kan være!

Jeg ønsker meg vekk fra dette livet, vekk fra all lidelse og smerte, vekk fra dette helvette jeg nå lever i!

Jeg er så utrolig lei, jeg vet ikke hvor stort lengre jeg holder ut, jeg føler jeg begynner å bli gal…
Jeg føler at jeg mister meg selv mer og mer, jeg gjør dumme og unødvendige ting, jeg er veldig impulsiv.
Avogtil tar stemmene i hodet mitt over, jeg er ikke lengre til stedet i min egen kropp, det er ikke jeg som styrer den.
Og når jeg endelig kommer til meg selv igjen, så er jeg full i blåmerker, og det sitter flere folk og passer på meg…
Det er en utrolig smertefull opplevelse.

Jeg blir fortalt hver dag, at jeg er på sykehuset, og de er her for å hjelpe meg til å finne meg selv igjen
De sier det kan ta tid, men at de har troen på at jeg vil klare dette.
Men det som er vondt er å miste troen på seg selv, troen på at alt en dag vil bli bra. For den har jeg mistet…

Det som gjør meg kjempe deprimert er tanken på at vennene mine sitter på caf’e og koser seg og sniker drit, mens jeg er innestengt på ubestemt tid, jeg vil bare kunne leve livet mitt, slik som alle andre kan leve sitt.
Jeg har lyst til å utrette noe, ikke bare sitte på psykiatrisk og dunke hodet i veggen!

Jeg føler meg gal, jeg har mistet troen på meg selv og livet, det er smertefullt, jeg er levende død.
Sjelen min har for lengst reist til et annet sted, men kroppen er igjen som et tomt skall, som snart detter fra hverandre

-mindreverdig-

Kroppen min er full i blåmerker
Jeg er redd og fortvilet. Jeg har det virkelig ikke bra nå,
Jeg er mer sucidal enn jeg har vært før, hver gang jeg finner noe jeg kan bruke på å skade meg selv, då sier jeg til b-vakten at jeg skal på do, da skal selvfølgelig døren være åpen, men jeg holder den igjen med beia, mens jeg prøver å ta livet mitt på forskjellige måter.

I dag gikk det ikke så bra, jeg mistet kontrollen helt, føst kom det to personer, å prøvde å få meg løs, men jeg kjempet med alt jeg har for å komme meg fri, jeg følte at det var som om jeg var besatt av en ond svart skygge.
Så gikk alarmen, og pluselig var hele rommet fylt med folk, de holdt meg fast sånn at jeg ikke kunne bevege meg.
De bar meg inn på rommet, og det satt 5 stykker oppå meg og holdt meg fast…
Det var helt grusomt, men heldigvis var favoritt kontakten min der, han klarte å roe meg ned.
Over legen kom inn å sa, entenntar du denne tabeletten ellers så må jeg sette i deg en sprøyt.

Jeg må bare si det jeg HATER medisiner, jeg vil ikke være en zombie, jeg vil ut å begynne og leve, slik som andre mennesker gjør…nå skal jeg sove, mens en person skal sitte å sepå meg, hurra det er jo kjempe kjekt

-mindreverdig-