Ute skinner solen, glade barn løper rundt i gatene og leker, endelig er det påske ferie… Det er tid for hyttekos med kviklunsj og appelsin, snøen ligger på fjellene, og glade mennesker nyter høyfjells solen, mens de trasker av gårde med skimpå beina, livet er herlig er dere ikke enig? Det er slik alle mine Påsker har vært, jeg alltid likt påsken, det er tiden hvor jeg koser meg, og følerjeg kan slappe av… Men ikke i år, tanken på at alle rundt meg er ute i det fri og nyter vår været, det er vondt. Jeg sitter innelåst på psykiatrisk og dag drømmer om å kunne være ute i det fri, kunne gjøre det jeg vil, gå der jeg vil og ikke minst få lov til å ha litt tidnfor meg selv… Men dette kan jeg med hånden på hjerte si at blir en helvettes påske, grunnen til det er alle tvangs middlene her inne og noen av de ufølsomme menneskene som jobber her… Jeg sitter i sengen, dynen er trekt god inntil kroppen, jeg kan ikke ta dynen over hode og gjemme meg, fordi skal se meg til enhver tid, jeg flykter i mine egne tanker, men det hjelper ikke, tankene er der, de vondemog dumme tankene, de kommer opp i hodet mitt av seg selv og jeg klarer ikke å få dem vekk… Gardinene er trekt for, lyset på rommet er avslått, jeg gjør alt for å finne ro, men uansett hvor mye jeg leiger så kommer den ikke til meg… Det eneste ønske mitt nå ermå kunne dratt på påskeferie slik som alle andre, bare vært ute å nøte sol og sommer… Slippe vonde tanker og følelser, slippe å bli passet på, slippe å være sucidal, slippe alt det som gjør vondt, og bare nyte livet Ford det det er verdt, det skulle jeg ønske at jeg klarte<3 -mindreverdig-

Jeg har endelig fått lov til å få tilgang til treningsrommet i 20 minutter med følge,
Tenkte å ta meg en løpe tur på tredemøllen, men uheldigvis så klarte de å lure i meg engle dropsene, så nå er jeg så slapp og sløv at jeg ikke orker å gjøre noe annet enn å liggei sengen!

Håper jeg blir litt mer våken seinere, slik at jeg kan gå på treningsrommet…
Etter snart 3 uker uten noen bevegelse så føler jeg meg råtten…

Håper dere der ute har det bra

Klem fra en
-neddopet mindreverdig-

I det ene sekunde kan jeg smile og le, jeg kan være fylt med glede og energi, jeg kan sitte å holde på med ting jeg liker og virkelig kose meg…

Men i det andre sekunde, kan jeg snu helt om, tårene stopper ikke å trille, skjelvingen blir verre og jeg blir liv redd, angsten river i meg, stemmene drar meg bort i en annen verden, jeg mister meg selv, jeg føler beina mine blir slått vekk under meg, og igjen kommer følelsen jeg får hver gang jeg går på trynet

Jeg føler meg splittet i to, det er den friske meg og den syke meg…

Alle jeg møter er nyskjerrig på meg, på den måten at jeg har en veldig syk side, men alikevell er jeg oppegående og fungerer helt normalt til tider, jeg har en veldig frisk siden, men også en veldig syk side, det er det alle sier til meg,
Jeg liker den friske siden min, det er den jeg holder fatt i når ting blir som vanskligst

Men en vakker dag skal jeg bare være den friske meg:)

-mindreverdig-

Det er INGEN som vil bli voldtatt… Det er ikke noe en person selv velger… Hvis man selv ønsker å ha sex med en annen person kalles det ikke voldtekt!

Kort om hva voldtekt egentlig er :
Voldtekt er når, en person har sex med deg mot din vilje

-mindreverdig-

Uansett hvor fort jeg løper,
Så klarer livet mitt å nå meg igjen…
Jeg vil ikke ha dette livet, så jeg løper og løper,
I håp om at jeg en dag vil være rask nok til å komme meg unna…

-mindreverdig-

Du er stygg, teit, mindreverdig, tjukk og ekkel!

Du fortjener ikke å få fred, du fortjener å bli holdt fast mot din vilje, du fortjener å bli redd…
Du fortjener all den smerte du kan få, det å ta en tabelett er for enkelt, du fortjener å lide deg igjennom tvangsmeddisinering…

Du ble ikke født for å ha det bra, du ble født for å være i veien til de som bryr seg…
Du er en udugelig dritt unge, som egentlig bare burde forsvinne…

Når skal det egentlig gå opp for deg at du ikke fortjener å leve?

Stemmene tar igjen kontroll, klarer ikke å sove, tankene lever sitt eget liv, i går ble det tvangsmedisinering igjen, det er faktisk helt for jævlig, jeg kjempet i mot alt jeg kunne, men 4 personer var for sterke for meg, tårene trillet, jeg skriker NEI slutt, jeg vil ikke, men ingen hører, sprøyten settes… Inni meg jubler stemmene, du fortjener Å ha det vondt!!!

-mindreverdig-

I går var en helt jævlig kveld… Medisinen klarte jeg bare ikke å ta, så det endte med tvangs medisinering! I utgangspunktet er jeg livredd for sprøyter, og det ble ikke akkurat bedre av å bli holdt fast mens en sykepleier stakk sprøyten inn i låret mitt, faen jeg hater å være her, hater å ikke ha muligheten til å rømme min vei, jeg vil bare løpe så fort jeg kan, løpe vekk fra mitt eget liv… I dag har jeg ikke gjort så mye, men min nydelige Grete kom på besøk, det var fanætisk å se henne igjen! Hun betyr utrolig mye for meg, og har alltid noen trøstende og gode ord! Nå sitter jeg å venter på at mine foreldre skal komme på besøk:) det blir koselig det:) Men jeg gruer meg allerede til i kveld, til det er medisin tid! Og kjære Knut<3 det var en fantastisk idee, jeg skal forestille meg i hodet mitt at det er en fantastisk person som du, som gir meg medisin… Håper du tillater at jeg gir deg din medisin også… Sammen kan vi klare det:) jeg har i allefall troen på at det vil gå bra Håper alle dere andre engler der ute, får en bra kveld  -mindreverdig-

Ser du ikke at jenten lider, eller lukker du øynene dine bevvist?
På tide å skifte jobb eller?
Eller er du så bitter i ditt eget liv at du ikke klarer å bry deg om andre?

Hvis jeg hadde vært deg hadde jeg aldri klart å bare sitte i ro å se at det ligger en livredd jente i sengen som rister og griner…

-mindreverdig-

Et smil kan skjule alt!

Nå har jeg vært innlagt på psykiatrisk i over 2 uker og det er ikke frivillig, hadde det vært opp til meg hadde jeg vært hjemme for lenge siden…

I dag sier alle til meg, du ser så godt ut, deilig å se deg smile osv…
Men for å være ærlig er i dag en av de verste dagene på lenge, men det er ingen som ser det fordi jeg skjuler alt bak smilet.
På innsiden gråter jeg, det er kaos inni hodet mitt, og jeg tenker på alle mulige måter jeg kan avslutte livet mitt på,
Jeg lider virkelig, jeg har det så vondt, ingen ord kan beskrive den smerten jeg føler, jeg vil skrike og hyle, kaste og knuse ting, men hvis jeg gjør det når jeg er her inne, så må jeg bare bli her lengre og det klarer jeg ikke, da går alarmen, og rommet vil igjen bli fylt med folk, jeg vil kjenne gulvet mot kroppen mens jeg ikke klarer å røre meg, fordi jeg blir holdt fast, og klarer jeg ikke roe meg og ta tilbake kontrollen, ja da blir det sprøyte…

Jeg er fanget i et helvette, som jeg ikke har muligheten til å rømme i fra, så derfor klistrer jeg på meg det falske smilet, og later som at dette er en god dag, og at jeg er en flink pike, fordi jeg vil ut her i fra, jeg vil få tilbake friheten min!

Men jeg gruer meg til medisin tid, den lille gule smelte tabeletten. Kommer jeg til å klare å ta den? Eller blir det et helvette i kveld også?
Det er den samme dritt kjerringene som er på jobb i dag også, hvis hun begynner å mase på meg i dag også, da tror jeg ikke at jeg klarer å kontrollere meg selv…

Faen for et dritt liv, jeg er så lei, frustrert, oppgitt og forbanna!!!

-mindreverdig-

De første gangene jeg var innlagt på psykiatrisk, nektet jeg å forholde meg til menn
Jeg er redd menn, jeg stoler ikke på dem…

Men jeg må si at der har jeg tatt feil, de fleste menn i psykiatrien er helt fantastiske, spesielt der jeg er innlagt nå,
De har en forståelse jeg ikke trodde noen menn kunne ha, klemmene og de venlige smilene, de varmer…

I går varen helt jævlig dag for meg, jeg var mye plaget med alt inni hodet mitt, jeg var ikke til stedet, jeg var et annet sted, et grusomt sted… Og han som var på jobb, han er ubeskrivelig, det er akkurat som om han river meg ut fra det vonde, han holder meg, tørker tårene mine, stryker på meg og gir meg gode klemmer, jeg følte meg igjen trygg, en følelse som jeg ikke kan huske sist jeg hadde, han respekterer meg og passer på meg, han lover meg at jeg er trygg her inne, at ingen kan komme å ta meg…

På etter middag, kom en stygg kjerring på jobb, det eneste hun var opptatt av var at hun måtte gå før hun var ferdig på jobb slik at hun slapp å vente på bussen, faen jeg ble så forbanna på henne, spesielt når hun skulle gi meg medisin.
Jeg har store problemer med å ta medisinene mine, fordi stemmen inni hodet mitt forteller meg at jeg ikke skal gjøre det…
Og det hun damen klarer å prestere å si er : du kan jo bare ta de, det er jo ikke vanskelig, bare putte dem i munnen og svelge ned!

HELT ALVORLIG! Hadde det vært så jævlig lett så hadde jeg gjort det med en gang, tror du jeg har lyst til å bli tvangs medisinert med sprøyte i stedet for å svelge en tabelett?
Jeg kjenner jeg blir kjempe sint når jeg tenker på det! Hvorfor jobber slike folk i psykiatrien? Tror dere at vi som er psykisk syk, gjør dette fordi vi syntes det er gøy?
Tror du jeg sitter i hjørnet og skjelver mens jeg hylgriner, fordi jeg har lyst? Tror du virkelig at jeg ønsker å miste min egen frihet til å gå og gjøre det jeg vil?
Jeg syntes faktisk synd i deg for at du klarer å være så dum!

Etter å ha kranglet med kjerringene kniver 1 time, kom en mann inn til meg, han satt seg ned på senge kanten, han strøk meg over ryggen og fortalte meg at jeg måtte være sterk, ham beroliget meg og fortalte at mange har det som meg, og at den eneste måten å bli kvitt plagene på er å ta medisiner i en periode, han tørket tårene mine og smilte til meg… Jeg kjente med en gang en trygghets følelse,

Jeg kjente megnroligere i kroppen, jeg følte kontrollen kom tilbake, heldigvis kom nattevakten som jeg liker så godt og overtok…
Tusen takk for de gode klemmene, takk for nydelig ord, og ikke minst takk for at det finnes så mange fantastiske menn i psykiatrien…

Etter en stund med prat, så fikk han lov til å legge tabeletten inn i munnen min… Vi satt å pratet i 4 timer i går, før jeg la meg, du får meg til å le, du får meg til å føle meg trygg…

Poenget mitt med dette innlegget er at det finnes fantastiske mannlige mennesker i psykiatrien…
Og til deg som leser dette, hvis du jobber i psykiatrien, i stedet for å begynne å krangle med pasienten og gjøre den mer redd og oppgitt. Prøv en nye metode, vær hyggelig, vis respekt, og hvis du ikke bryr deg lat i allefall som om du gjør det!

Det tok lengre tid for hun kjerringene å prøve å gi meg tabeletten med å være sur, enn det hadde gjort hvis hun satt seg ned, viste forståelse og brydde seg, slik at jeg kunne følt meg tryggere…

For husk, jeg har ikke selv valgt å bli syk!

-mindreverdig-