Hvor forsvinner du?
Vær her med oss
Kom tilbake til oss igjen
Hallo er du der?

Jeg hører ordene i det fjernet, jeg forsvinne bare mer og mer
Etter noen sekunder er jeg ikke lengre til stedet i mitt eget liv
Hvor forsvinner jeg henne?
Jo til et helt grusomt sted, jeg havner tilbake i 2006, den natten livet mitt ble snudd på hodet.
Kroppen rister og skjelver
Livredd men ikke i stand til å bevege armer eller ben
Angsten griper taket, tårene presser på

Jeg kjenner en varm hånd holde rundt meg, jeg hører navnet mitt
Du må komme tilbake her, det er bare oss to i rommet, ikke forsvinn for meg

Jeg åpner øynene, jeg er forvirret, hvor er jeg?
Igjen forstår jeg at det hele ikke var virkeligheten, jeg forstår at det ikke skjedde igjen, men jeg får samme vonde følelse, som jeg fikk den kvelden.

Du sitter der med ditt snille og gode ansikt, armene dine er plassert godt rundt meg,
Ansiktet ditt er inntil mitt, jeg kjenner pusten din, den er rolig, du puster dypt og ber meg om å puste med deg.
Jeg trekker pusten dypt, jeg gjenvinner følelsen av mestring når jeg klarer å puste ordentlig

Etter en stund forstår jeg at det som akkurat skjedde ikke var virkeligheten, og jeg må takke deg for at du var der for meg når jeg virkelig trengte deg som mest…

Jeg håper en vakker dag at disse gjenopplevelsene stoppe, for jeg blir så utrolig sliten

-desverre er dagene slik for meg, det skjer opp til flere ganger daglig-

-mindreverdig-

Hvordan har du hjerte til å ødelegge et annet menneske på den måten?

Hva får deg til å utføre en så kriminell handling?
Angrer du noen gang på det du gjorde?
Eller syntes du at det var helt greit, fordi du fikk 20 minutter med nytelse?

Ord kan ikke beskrive mitt sinne ovenfor deg, etter snart 5 år så sitter jeg her, innelåst på psykiatrisk,
Det er helt feil at det skal være slik, det var du som gjorde det mot meg, og derfor burde du satt her inne og ikke jeg!

Jeg er totalt Knust på innsiden, jeg er så langt nede i kjelleren som jeg kommer, alt dette på grunn av deg!
Tenker du noen gang over hvor mye du faktisk ødelegger et annet menneske med din handling?

Jeg unner deg ingenting godt i denne verden, du fortjener smerte og tortur, på samme måte som jeg lider meg igjennom nå!

Jeg er så sint, skikkelig forbanna over at du faktisk har frarøvet meg 5 år av livet mitt!
Du har ikke bare ødelagt meg, men også familien min, og ikke minst eks kjæresten min. Ja du har ødelagt forholdet mitt, det er din feil at vi ikke lengre er kjærester, bare din feil!

JEG HATER deg mer enn ord kan beskrive…
Du har plantet stemmer i hodet mitt, så jeg hører stemmen din hver dag, de ødelegger livet mitt enda mer!

Jeg håper du lider på samme måte som jeg gjør, for det er trossalt din feil at jeg nå er innelåst på psykiatrisk, med fotfølge!
Det er din feil at jeg prøver å ta mitt eget liv, og det er din feil at tårene bare triller!!!

-mindreverdig-

Nå har jeg vært innlagt i en måned.
En måned med fastvakt, en måned med konstant fotfølge,
Dette gjør meg utrolig sliten, det er vondt å ikke få noen minutter for seg selv i blant:/

I går ble det sprøyte, det var helt jævlig.
Det å bli holdt fast mot min vilje er vondt, spesielt når de drar ned buksen, og det er tre menn som gjør det,
Det føles som et nytt overgrep, og dette skal liksom gjøre meg bedre?

Jeg er så sliten, tårene mine slutter ikke renne, for hver tåre som renner føler jeg smerte, hvorfor har jeg dette livet?

Jeg føler meg utbrent og mer deprimert enn noen gang,
Jeg er sliten, jeg er lei, jeg vil ikke at denne jenta skal være meg!

Jeg finner mye trøst i musikk, det er godt å ha noe å høre på, musikken får frem mange følelser i meg på godt og vondt…

Tankene surrer rundt i hodet mitt, det er slitsomt

Vil noen bry seg om jeg dør?
Hvem vil komme i begravelsen?
Vil noen besøke graven min?
Vil jeg bare blir enda en person i selvmords statistikken?
Vil jeg ødelegge livet til dem rundt meg?
Vil stemmen forsvinne for godt?
Hvor forsvinner jeg henne, er det til et bedre sted?

Så mange spørsmål som jeg aldri vil få svar på før det er for sent:/

-mindreverdi-

Hei nydelige skapninger<3 De siste dagene har vært veldig rare, jeg vet faktisk ikke helt hva jeg føler, i det ene sekundet kan jeg le så mye, at latteren min smitter over på andre, og det andre sekundet, kan jeg gråte ustoppelig, jeg skjønner faktisk ikke hva som skjer med meg, slike store svingninger har jeg aldri hatt i livet mitt før… Det gjør veldig vondt å ikke ha det bra på innsiden, for på utsiden er jeg heldig, jeg har alt jeg trenger, familie, venner og mange mennesker som er der og ønsker å hjelpe meg:) jeg vil spesielt nevne mine foreldre, dere vil besøke meg hver dag, dere forteller meg at jeg er den viktigste i verden, og den som betyr mest, og at dere er avhengig av meg, ord kan ikke beskrive hvor fantastisk glad jeg er for at dere er mine foreldre<3 jeg elsker dere, mer enn dere selv er klar over! Jeg har et støtte apparat som mange nok er misunnelig på, jeg har mennesker rundt meg som faktisk bryr seg om hvordan jeg har det, psykiateren min er fantastisk, når jeg forteller mennesker rundt meg at h*n er min behandler, så får jeg som svar: du er heldig h*n er en av de beste du finner, hoved kontaktene mine på dps’en er helt fantastiske, hun ene som jobber der, satt med meg i over en uke og ventet på at jeg skulle åpne meg, hun får meg til å smile og le, men samtidig kan jeg snakke med henne om alvorlige ting, hun har hjulpet meg et stort steg videre på veien min. Jeg har også en fysioterapeut som jeg går turer med to ganger i uken, hun er blitt som en god veninne jeg kan snakke med om alt:) Og her jeg er innlagt nå, er det mange flinke mennesker, spesielt 2, det er to gutter, alle de gode klemmene, fine ordene og måten de er på ovenfor meg, de viser respekt, de hjelper meg tilbake i den virkelige verden når jeg har mistet meg selv, de sitter her med meg hele dagen, og er klar til å bli snakket til hvis jeg ønsker det. For å si det sånn, jeg er utrolig heldig, og jeg prøver å nyte det, men det er ikke alltid like lett, når stemmene og tankene tar overhånd i hodet mitt, så klarer jeg ikke å se noe positivt i noe. Men dere skal vite at jeg kjemper hver dag, hver time og hvert sekund, for å komme ut av dette helvette, og som alle sier, jeg har alle forrutsetninger til å få et bra liv igjen, jeg må bare gjenvinne troen på meg selv, jeg må finne tilbake til den lille figtheren som er gjemt inni meg et sted… Men en ting er sikkert, jeg ville aldri vært i livet i dag, hadde jeg ikke hatt så mange fantastiske mennesker rundt meg. Takk for at dere finnes, sammen skal vi få livet mitt inn på riktig vei igjen:) Det var godt å skrive et positivt innlegg for en gangs skyld:) Dette skal jeg lese over når dagene blir tunge, så skal jeg tenke på hvor heldig jeg faktisk er:) -mindreverdig-

Hvorfor er du så god? Lurer på hvordan du er når du ikke er på jobb… Selvom du ikke var konakten min i dag, så satt du her med meg, jeg føler meg så trygg når du er rundt meg… Alle de fine ordene du sier til meg, er det rart at jeg rødmer når jeg ser deg? Det er vondt å bli glad i deg, for jeg vet at du bare er i livet mitt for en periode, men jeg får nyte det så lenge det varer:) Takk for at du er den du er, takk for at du får meg til å føle meg trygg, du er rett og slett bare helt fantastisk<3 Dagen i dag har vært turbulent, mange opp og ned turer, har hatt besøk av mine foreldre, og det er jo alltid koselig:) Jeg har falt litt ut av den virkelige verden, og har ikke vært så flink til å hente meg inn igjen, men i morgen er en ny dag, så nye muligheter:) målet mitt er å snart bli utskrevet her i fra, får se hva legen har å si i morgen:) kanskje jeg slipper konstant tillsyn, det hadde jo vært kjempe greit, for er litt lei av å ha en person som skal se meg heletiden 24 timer i døgnet Nå er medisinene inntatt, i pilleform heldigvis, det å slippe sprøyten er en god følelse:) Men stemmene i hodet mitt er ikke så veldig fornøyd med det, men akkurat nå bryr jeg meg ikke, for han engelen som jobber her er i mine tanker, og det gjør meg ganske så glad:) -mindreverdig-

Du så meg når jeg var glad
Du brydde deg ikke når jeg var lei
Du hørte meg le
Men hvor var du når jeg gråt?
Du likte meg når jeg var populær
Du forsvant da jeg isolerte meg
Du ringte meg hele tiden, fordi jeg alltid var med på det som skjedde
Men hvorfor ringer du aldri når jeg trenger det som mest?
Du sa du brydde deg
Men hvor er du nå, når jeg trenger deg mer enn noen gang?

-mindreverdig-

Jævla dritt medisin, den gjør meg sulten!
Og jeg som har vært så flink å gått ned 13 kg på to måneder, nå føler jeg at alt fettet som jeg har trent av kommer tilbake!

Pillene ødelegger meg, de gjør meg sulten og deprimert, og de tar ikke vekk stemmene i det hele tatt…

Hvorfor må jeg ta den stygge medisinen når den ikke hjelper, men faktisk bare gjør det verre for meg?

Jeg skal ta det opp med legen på tirsdag, skal fortelle henne at. Medisinen ikke fungerer… For det kan ikke fortsette slik!

Grunnen til at jeg ikke tar medisinene om kvelden, er fordi jeg blir sløv, trøtt og uoppmerksom, jeg føler at jeg ikke er i stand til å ta vare på meg selv og beskytte meg selv…
Jeg er redd for å våkne av å bli utnyttet på nytt, hver natt sover jeg dårlig og våkner masse, det er fordi jeg er redd noen skal komme å gjøre meg vondt!!!

Det er en helt jævlig følelse, og ikke tørre og sove…

Jeg blir utslitt av å ikke få en god natts søvn, sliten av å sloss mot personalet på grunn av medisinene, sliten av å bare leve…

Hvorfor kan dere ikke bare la meg dø? Ser dere ikke hvor vondt jeg har det?

-mindreverdig-

God kveld engler

Nok en dag er snart over på avdelingen, dagen i dag har vært veldig delt.
I morges hadde jeg det helt jævlig, men takket være kontakten min så ble dagen mye mye bedre…

I går var et helvette med medisinene, det endte med tvangs medisinering…
Jeg fikk beskjd om at jeg sliter meg ut på feil måte, og om jeg fortsetter slik, vil jeg til slutt bli utbrent…

Det å sloss med personalet nesten hver dag, det gjør meg sliten, det er en evig kamp om medisinene,
Stemmen i hodet nekter meg å ta medisin, den skriker til meg, den får meg til å forsvinne, jeg blir redd.
Og samtidig sitter sykepleierene med den gule tabeletten i hånden og ber meg om å bare ta den i munnen…

Jeg blir presset til mitt ytterste, stemmen nekter, mens sykepleierene gir meg ikke noen valg. Og i tilegg har jeg ingen steder å rømme
Ingen steder å gjemme meg, det gjør så vondt

Faen ta medisiner, faen ta stemmer,,,, faen for et liv…

-mindreverdig-

Nei det vil jeg virkelig ikke si at jeg er…
Men jeg har et stort behov for at noen rundt meg bryr seg om meg
Jeg trenger følelsen av å bli godtatt og akseptert for den jeg er…

Jeg trenger at noen har troen på meg, når jeg selv ikke har det!

Stemmen i hodet mitt forteller meg nagative ting.
Og da trenger jeg folk rundt meg som overbeviser meg om at stemmene lyger!

Og ja jeg er et kontakt menneske, som trenger mye kjærlighet, men det er forskjell på å trenge at noen bryr seg, og på det å være oppmerksomhets syk…

Alle mennesker trenger å vite at noen bryr seg, mennesker trenger kontakt, det er slik vi er skapt…

De som er oppmerksomhets syk, vil jeg si oppfører seg på en annerledes måte, deres hensikt med å gjøre som de gjør, er for å få mest mulig oppmerksomhet…

De søker oppmerksomhet alle steder, de syter og klager til alle de kjenner for å få medfølelse
Enkelte tror jeg er oppmerksomhets syk, men hvis dere tror det så versegod, jeg bryr meg faktisk ikke…

Men tenk over det, hadde jeg vært så oppmerksomhets syk, så hadde for det første ikke denne bloggen vært anonym, alle rundt meg hadde da vist at jeg var innlagt, og jeg ville fått masse oppmerksomhet på grunn av det…

Men for å være ærlig så skammer jeg meg over av å trenge å være innlagt, det er bare mine foreldre og to veninner som vet at jeg er her… Og hadde det vært opp til meg selv, så hadde ingen vist det…

Ja jeg trenger og vite at noen er glad i meg, ja jeg trenger en klem i blant, og jeg ønsker å høre fine ord…
Men det gjør alle mennesker, så NEI jeg er ikke oppmerksomhets syk

Beklager et litt rotete og hissig innlegg, men hadde bare behov for å få det ut:)

-mindreverdig-