Hun sitter sammen med de andre pasientene på røykerommet
Hun ler og smiler, når de andre gjør det for å ikke skille seg ut…
Verden rundt henne begynner å bli uvirkelig, hun blir sakte men sikkert dradd bort i en annen verden
I det neste sekundet holder personalet henne fast, selv forstår hun ikke hvorfor
Hun reagerer med å forsvare seg selv, hun dytter og sparker, alt for å komme seg løs

Hun kjenner sengetøyet bli presset mot fjeset, 4 personer holder henne nede, forteller at hun må roe seg ned,
Forvirret og redd er det vanskelig å klare å roe seg ned, hva er det som skjer egentlig spør hun sårt!

Personalet begynner å fortelle:
Du satt inne på røykerommet da du begynte å dissosiere, vi fikk ikke kontakt med deg, og du kunne ikke bli sittende der i evigheten, så vi prøvde å hjelpe deg inn på rommet, men da begynte du å gjøre motstand og utagere, så vi var nødt til å bruke makt på deg…

Slik opplevde jeg det i sted, jeg er forvirret:/

Har du noen gang dissosiert?

-mindreverdig-

Jeg har vært i helvette… Jeg vet hvordan det føles når lyset ikke lengre er der… Jeg kjenner den ulykkelige følelsen av håpløshet… Frykten for seg selv og hva du er i stand til å gjøre med eller mot deg selv… Impulsiviteten og mangelen på kontroll… Når angsten river i deg, og du ikke har noen sted å flykte, for uansett så blir du for fulgt… Når depresjonen tar kveler tak og du ikke er i stand til å forsvare deg selv… Jeg har vært i helvette… Når stemmen tar kontroll over sinnet og kroppen… Når dissosiasjonen tar deg med på en grusomm reise… Når gjennopplevelsene blir så sterke, at smerten er den samme som da det skjedde… Jeg vet hvordan det er å prøve å ta sitt eget liv, og det siste du tenker er endelig… Jeg vet hvordan det er å ikke være i stand til å ta vare på seg selv, slik at andre må ta ansvar… Jeg vet hvordan det er å miste kontroll over eget liv… Jeg vet hvor vondt det er å miste sin egen frihet… Jeg har vært i helvette…Tvangsinnleggelse…Tvangsmedisinering…Belter… Bli holdt fast mot min vilje…Lukket avdeling…Ingen frihet…Kontinuerlig følge…Å ikke kunne gå på do med lukket dør, mens noen ser på…Dujse med tilskuere… Jeg har vært i helvette, jeg håper bare at jeg er på vei opp igjen der i fra <3… Har du vært i helvette?

En tåre for den evige smerte
Som konstant river i mitt hjertet

Alt startet for snart 21 år siden, en nydelig liten jente ble født,
To stolte foreldre stod over den ny fødte babyen og gleden var stor
Lite viste de om at 20 år senere måtte de besøke henne på psykiatrisk hver dag

De viste lite om hvilket ansvar de egentlig tok på seg den dagen jeg ble til,
All sorgen, smerten og usikkerheten
Om deres lille diamant ville ta sitt eget liv, eller fortsette denne kampen…

Usikkerheten er vond, det har jeg sett
Unnskyld for all smerte jeg har bringe til dere
Det har aldri vært meningen å såre noen jeg er glad i…

-mindreverdig-

Det er så rart å gå ut, møte på mennesker som du ikke kjenner, de aner ingenting om at den personen de nettopp gikk forbi er tvangsinnlagt, og personen ved siden av faktisk er en som er på jobb for å passe på denne jenten…

Jeg tror at det står i pannen min at jeg er innlagt på tvang, men slik er det jo ikke, for jeg er en helt vanlig jente, jeg skiller meg ikke ut på noen måte…

Så hvis du bor i Bergen har du garantert sett meg uten å tenke en tanke om at jeg er jenten bak bloggen.

Flere som føler at fremmede kan se at du er psyk?

-mindreverdig-

…..Don’t try to fix me, cause i’m not broken……

……..Evanescence – hello………

-mindreverdig-

Det er rart, et øyblikk som dette, full av lidelse og smerte
Tanken på at angsten snart vil slippe taket hjelper meg
Medisinene er inntatt og jeg kjenner at kroppen sakte men sikkert roer seg ned
Men det er rart å være til stedet i dette øyblikket, for i morgen vil jeg ikke huske dette øyblikket en gang

Hvert øyblikk er dyrebart og verdifult, det handler bare om hva du selv faktisk gjør det til,
Selv om jeg er innlagt har jeg mange fine øyblikk, de gangene personalet er tilstedet og trøster meg og gir gode klemmer, eller noen forteller meg hvor bra jeg ser ut, og at de har troen på meg:)

Et smil redder mange øyblikk hos meg, det å være innlagt med andre tunge psykiatriske pasienter kan være tøft,
Det er vondt å se at noen sliter såpass som de gjør, men det å få dem til å smile ved å si hei solstråle og få svar som hei engel, det varmer hjertet mitt virkelig:)

Jeg er mange erfaringer rikere etter at jeg har vært her i 2 måneder, og jeg har mange fine øyblikk som jeg skal ta med meg videre i livet:)

-mindreverdig-

Det er og har har vært mange vonde og vanskelige dager, livet mitt er veldig svingende=/
i det ene sekundet vil jeg bare leve, kjenne den friske luften mot ansiktet mitt og tenke tanker som: livet er herlig

I det andre sekundet er alt mørkt, jeg gjemmer meg på badet, ikke der en gang føler jeg meg trygg, selvmords tankene er der,( går ikke i detaljer på de i tilfelle det kan trigge noen)
Men det er veldig detaljert og nøye planlagt, kroppen skriker etter å bli passet på og blit tatt vare på, selv har jeg mistet helt kontrollen.

Noen dager er jeg helt likegyldig, går igjennom dagene som en zombie fra en annen verden, føler meg ikke tilstedet i meg selv
Jeg er så ambivalent til dette livet, hvorfor svinger det sånn? Det gjør meg forvirret, hva vil jeg egentlig?

-mindreverdig-

Mamma innrømte for meg i går at hun hadde gått i tingene mine, Hun hadde funnet dagboken min og lest i den Mamma hvordan kunne du? Men samtidig er jeg ikke sur, forholdet vårt ble med en gang mye tettere og jeg føler du forstår meg bedre nå, Du gråt da du sa det til meg det du hadde gjort, men du sa også at du ikke klarte å la vær For hvis noe stod i den boken som kunne reddet livet mitt og du kunne gjort noe for å hindre meg i å ta selvmord, så ville du angret resten av ditt liv hvis du valgte å ikke lese i den… Jeg forstår godt at du er bekymret, jeg er for å være ærlig ganske bekymret selv, men jeg vet innerst i hjertet mitt at jeg ikke er klar til å forlate dere enda, noen ganger er alt så mørkt, da jeg ikke ser noen utvei, det er da jeg må lære meg å søke hjelp… Du er så god og fantastisk mammaen min, jeg er sint på deg for det du gjorde, men samtidig klarer jeg ikke å være der, fordi jeg vet at det var godt ment, du gjorde det ikke fordi du var nyskjerrig men fordi du så inderlig ønsker å hjelpe, så tusen takk for deg kjære mamma<3 -mindreverdig-