god kveld engler der ute

de to siste nettene har jeg sovet dårlig, og jeg merker det går utover humøret, jeg er sur og gretten
I det ene øyblikket vil jeg redde verden, mens i det andre vil jeg ikke gjøre noen ting

Jeg blir sliten av å ha så store svingniger i livet mitt…

jeg er jo blitt overført til åpen avdeling, og det er en fantastisk følelse, de som jobber der er helt fantastiske de er der virkelig for meg, og jeg føler virkelig at de bryr seg, de kan sitte på rommet og snakke med meg i flere timer og de tar seg alltid tid til meg, jeg føler meg mye tryggere og mer ivaretatt på den åpne avdelingen enn det lukkede…

Akkurat nå er jeg hjemme på permisjon, jeg jobber med meg selv om å bli vant med å være «fri» igjen, jeg har utskrivelses dato den 30, og frem til den dagen så skal jeg gradvis vende tilbake til mitt virkelig liv, det er ikke bare bare og plutselig skal være helt «fri» igjen, jeg må ta mer ansvar og lære og lytte på kroppen min og mine egne signaler, men jeg har lært mye av å være innlagt, og jeg har blitt kjent med mange fantastiske mennesker, som jeg fortsatt har kontakt med, det varmer så godt i hjertet når jeg får melding av dem, der det står at de savner meg på den lukkede avdelingen ❤

Jeg har enda ikke lov til å gå helt aleine uten følge, enten er det følge fra avdelingen eller mine foreldre, det er skummelt å tenke på at jeg må tørre å gå aleine igjen, gjøre ting aleine, uten at jeg har øyne på meg hele tiden, for det er en viss trygghet, for til tider er jeg redd meg selv og hva jeg er i stand til å gjøre, men sakte men sikkert tar jeg tilbake kontrollen over mitt eget liv, og når jeg ser tilbake på alt jeg har vært igjennom i det siste så har jeg kommet langt, jeg har tatt mange store fremskritt, så JEG ER STOLT OVER MEG SELV…

Jeg gleder meg og ser frem til jeg blir utskrevet helt, til jeg endelig skal sove i min egen seng igjen, og jeg slipper å komme med dårlige unnskyldninger for at jeg ikke kan være med vennene mine, jeg ser virkelig frem til å begynne å leve igjen, Denne gangen vet jeg at jeg klarer meg, jeg vil virkelig klare meg, jeg vet at nedturene vil fortsette å komme, men jeg er så motivert og jeg begynner å få troen på at jeg er sterk nok til å takle dette livet…

Lenge siden jeg har vært så positiv, men det er en god følelse ❤

Endelig et positivt innlegg fra meg også ❤
Jeg heier på meg selv til jeg har krysset mål linjen, og jeg kan se den linjen i det fjernet:D

 

-Mindreverdig-

(bilde er hentet fra google)

Snart er det over
Snart er jeg ikke lengre her
Snart har jeg det ikke vondt lengre
Snart er jeg borte…

Vil du savne meg da pappa?

-mindreverdig-

Hei engler<3 først vil jeg bare takke for alle fine og koselige og ikke minst støttende kommentarer og mailer jeg får, jeg svarer tilbake så godt jeg kan, men siden jeg er inni en tøff periode nå, så er det vanskelig å konsentrer seg, så beklager til dere jeg ikke svarer, men vit at jeg leser hvert eneste ord dere skriver<3 I dag følte jeg meg 10kg lettere psykisk, tvangsparagrafen ble fjernet, etter nesten 3 måneder med den hengende over meg så var det ubeskrivelig godt å bli kvitt den:) Jeg er nå innlagt på åpen avdeling og de som jobber her er rett og slett helt fantastisk, de har mye bedre tid enn dem på lukket, de er ikke så opphengt i medisiner og bruken av tvang… Jeg kjente smile komme da jeg gikk ut døren fra den lukkede avdelingen, et steg nermere friheten Den psykiske formen er ikke helt på topp enda, jeg dissosierer ofte og stemmene tar kontrollen, men jeg må bli flinkere å ta kontakt med personalet når selvmordstankene og planene kommer, slik at jeg ikke gjennomfører det, og det skal jeg klare, klarer jeg ikke det så er jeg enten dø eller tvangsinnlagt på lukket avdeling igjen, og det ønsker jeg inners inne ikke, eller jeg ønsker jo å dø virkelig, men det er de dumme tankene jeg må få jobbet med… Nå skal jeg sove min første natt på åpen avdeling, det blir godt Sov godt engler tenker på dere der ute som sliten, gir dere selv en klem fra meg:) -mindreverdig-

Hei engler<3 I morgen får jeg forhåpentligvis vite om innleggelsen på lukket avdeling går mot slutten, noe jeg virkelig håper at den gjør:) Jeg skal bli overført på en åpen avdeling, noe som er mye bedre for meg siden jeg er blitt såpass bra:) Tankene om at livet ikke er verdt å leve er der fortsatt, men jeg er blitt så mye bedre enn jeg var, før prøvde jeg å ta mitt eget liv opp til flere ganger daglig, jeg ble fratatt alt som jeg kunne skade meg med, skap og dører ble låst, poser ble fjernet… Men nå klarer jeg å ha åpne skap og skoene får jeg ha på rommet, jeg er stolt over meg selv og det jeg har fått til, Jeg jobber med meg selv hele tiden, og det skal jeg fortsette med Hvordan er deres dag? -mindreverdig-

…. Og igjen og igjen og igjen inni hodet mitt går filmen
Jeg kjenner hodet blir koblet fra kroppen, smerten går igjennom meg, tårene bare triller
Bildene er så klare, så tydelige… Jeg kjemper for livet men du gir deg ikke, hvordan kunne du?

Hvordan har du samvittighet til å påføre et annet menneske så mye smerte?
Jeg hater deg!

-mindreverdig-

Jeg er et pusslespill
Men desverre så mangler de viktigste bitene i det, og det gjør meg ulykkelig
Jeg håper at en dag vil alle bitene i mitt pusslespill også falle på plass,
Forhåpentligvis finner jeg igjen de viktigste bitene som mangler, og jeg vil igjen føle livsgleden spre seg i kroppen
Smilet vil være der fordi det vil og ikke fordi det må og jeg kan bli sikker på meg selv igjen, og leve livet mitt slik jeg så inderlig ønsker å leve det…

-mindreverdig-

Helt alvorlig, jeg begynner å lure på om det er dere det er noe i veien med og ikke meg!
Selv om jeg er innlagt er jeg et vanlig menneske, jeg forstår fortsatt alt dere sier og gjør!

Er det ikke normalt å si god morgen til meg før dere dytter i meg medisiner?
Spør meg gjerne om jeg har sovet godt, eller om jeg har noen planer for dagen, de første ordene dere sier til meg trenger ikke være: da var det tid for medisiner!

Skjønner ikke dere at dere ødelegger dagen min?
Jobber ikke dere i psykiatrien fordi dere vil hjelpe mennesker og ikke bryte dem ned?

Selv om jeg er pasient så er jeg klar i hodet og fullt oppegående, jeg føler selv jeg trenger å bli møtt med respekt og forståelse, eller er det for mye å be om?

Jeg er seriøst då dritt lei av alt det medisin maset, skulle tro medisin var løsningen på alle verdens problemer!

Flere som har erfaringer med at de ansatte bare skal dytte i deg medisiner hele tiden?

-mindreverdig-

Hei engler

Jeg har fått en del spørsmål på Mail hvordan det er å være innlagt på psykiatrisk på lukket avdeling, så jeg tenkte å svare i et innlegg:)

I begynnelsen sa jeg ble innlagt, husker jeg ikke så mye av, jeg var psykotisk og ikke i stand til å ta vare på meg selv, jeg fikk kontinuerlig observasjon (en person som er med deg hele tiden)
Jeg var også veldig sucidal, prøvde å ta mitt eget liv opp til flere ganger for dagen, det var skummelt og utrygt å bli innlagt, jeg kjente ingen, jeg hadde bare meg selv og mine egne problemer, de første ukene la jeg ikke merke til noen med pasienter i det hele tatt…

Jeg var redd, alle de nye menneskene og forholde seg til, nye medisiner og mitt møte med tvang
De første ukene raste jeg ned i vekt, jeg var usikker og levde på maks to yoghurt om dagen, frykten for å spise var til stedet…
Men etter at jeg ble kjent og mer trygg på personalet, klarte jeg og åpne meg mer og mer
Og nå i dag, føler jeg meg ganske så trygg på dem som jobber her inne, jeg kjenner dem men viktigst av alt de kjenner meg og ser når jeg trenger hjelp…

Noen dager går seint, tiden kan være smertefull nok hvis jeg går å venter på noe, men i det siste har jeg fått en del permisjoner, så dagene går fortere heldigvis

Det er trygt å være innlagt, det er alltid noen der som man kan snakke med og få en klem av, selv om jeg bare er jobben deres så føler jeg at noen bryr seg i allefall

Kort oppsummert:
positive ting, er at det alltid er noen der
Og det oppleves så trygt etterhvert

Negative ting, tvangs bruken

Dette ble rotete men er trøtt så det får bare være:)

-mindreverdig-

Jeg er Livredd for at du skal finne meg og gjøre meg vondt igjen!
Du vet jo hvor jeg er, det må du jo vite, for du snakker jo til meg hele tiden!

Jeg lukker øynene, tårene begynner å trille, bildene blir rullet opp på storskjerm!
Jeg blir så dårlig bare av tanken, jeg gjør alt jeg kan for å slå av den dumme skjermen, men det går ikke!

Det er som å se på en grusom film på tv, en film der jeg hadde lukket øynene for å slippe å se de groveste scenene…
Smerten tar kveler tak på meg, det er snart 5 år siden den dagen, dagen da alt ble snudd på hodet, da den glade og utadvendt jenten ble til den triste og mindreverdige, det gjør så vondt så vondt!

Jeg ser på alle rundt meg, leser på Facebook, alle som er på byn i kveld og feirer ferdig med eksamen, eller bare er ute for å kose seg, så sitter jeg her innelåst på psykiatrisk, skulle tro det var jeg som gjorde den kriminelle handlingen!
Hva har jeg gjort galt i mitt liv, siden jeg fortjener all denne smerten?

-mindreverdig-