Jeg sier til meg selv:

• Dette vil gå bra

• Du vil komme deg igjennom dette

• Du er sterk

• Livet ditt vil bli bra

• Du må bare holde ut litt til

• Du må fortsette å kjempe

• Du må holde fast i håpet

Men det største problemet mitt er at jeg ikke tror på det jeg selv sier.

•  For vil dette egentlig gå bra?

• Vil jeg virkelig klare å komme meg igjennom dette?

• Er jeg egentlig sterk?

• Går det an å få et bra liv igjen?

• Klarer jeg å holde ut lengre?

• Klarer jeg å fortsette å kjempe?

• Klarer jeg å holde fast i håpet?

Svaret er på alt er:  Jeg vet ikke

I morgen skal jeg på sykehuset og ta Mr av hodet mitt.

Det er psykiateren min som har søkt om det, bare for å sjekke om alt er som det skal!

for av og til så kan det henne at deprisjon kommer av at en mangler noe i hode eller alt ikke er som det skal!

Så det er jo greit å bare få sjekket det=)

Jeg har hatt en fin dag i dag=) Har vært med kjæresten min og sett film og spist god mat har faktisk smilt litt og kost meg(L)=)

Håper alle dere der ute har hatt en like fin dag som meg=)

Hilsen htttp://mindreverdig.blogg.no

Ute regner det, inne er det helt mørkt

Det sitter en jente i sengen, under dynen

Tårene hennes triller, hun gråter stille.

Ingen vet at hun sitter der, helt aleine.

Ingen vet at hun kunne trengt en klem.

For denne jenta står verden stille.

Hun sitter å ser på at alt annet er som normalt.

Alt er normalt bortsett fra hun selv.

Hun klarer ikke komme seg videre i livet

Hun vil bare vekk.

Denne jenta ønsker å dø.

Hun spør seg selv, Hvorfor?

Men Tårene bare renner, og hun spør: hvor er mine venner?

Hun føler seg alene, helt alene!

Denne jenta er deprimert

Denne jenta er meg!

Hvor er jeg?

Hvor reiser jeg når jeg forsvinner?

Hvor tar delen av meg veien

For jeg må finnes et sted

Bare ikke i kroppen min

Hvilket sted søker jeg meg til

Når sinnet mitt flykter

Fra ubehaget, fra smerten og de vonde følelsene

De sitter igjen i kroppen

Og handlinger overtar

Som spising, røyking eller lengten etter noe som kan befri meg

Befri meg fra den delen som holder meg fanget

Som holder meg utenfor livet

Adskilt fra virkeligheten

Som jeg lengter sånn etter

Ta meg inn

Hold meg, rom meg

Fortell meg at jeg er trygg her

Kanskje jeg kommer tilbake?

Er det trygt for meg å være svak

Et sekund, et minutt, en time?

Eller vil du avvise meg

Når jeg viser hva jeg rommer

Bak selvstendigheten, styrken og utholdenheten

Om du visste hvilke følelser jeg har inni meg

Vil du se meg med samme øyne?

Og hva vil du se når jeg ikke vet hvor jeg er

Fortell meg at jeg er trygg her

Når jeg prøver å flykte

Stopp meg, hold rundt meg og fortell at jeg er hel

Selv når jeg ikke vet det selv

For hvor er jeg

Akkurat nå

Når pusten er anstrengt

Og livets kanaler står på samtidig

Når jeg blir stum

Og tankene deler seg i deler uten å vite hvor de skal stoppe, finne veien, eller søke tilflukt

Når bildene i mitt hode viser seg som flere ansikter på samme person

Når følelsene fra fortid tar plass i nåtid

Dere hører jo ikke hjemme her!

Og kroppen blir nummen og paralysert

Hvor er jeg da?

Kom tilbake

Til livet

For kjærligheten skal vise vei

Men tankene og følelsene mine avleder meg

Jeg vil være den jeg er blant venner og kollegaer

Og den jeg er med min bror

Og jeg forstår det hele: jeg er selvstendig, sterk og utholdene

For jeg tror dere ønsker det sånn

Mamma og pappa

Det handler ikke bare om forfølgelsene, truslene og volden.

Det er mer

Du plukket meg bare opp

Delene, følelsene og bruddstykkene

Fra et barn som levde i ensomhet og isolasjon, uten minner og en klar fortid

Jeg var et lett bytte

En forlatt kropp, et fragmentert sinn

Feilprogrammert, halvt død

Det er slutt på å overleve

Jeg vil leve

Jeg vil tilbake!

Hent meg

Rom meg

Jeg skal gjøre jobben selv, for det er kun meg som kan gjøre den

Det er kun jeg som vet hvor jeg egentlig finnes

Om jeg bare husker hvor jeg gjemte meg første gangen

Og i den tiden så tar jeg avstand uten å flykte

For du forstår ikke

Hvorfor jeg blir borte

Hvorfor jeg er delt i to

Du kjenner meg ikke som den jeg er

For jeg klarte aldri å vise den jeg var

Den delen jeg erindrer

Som glad, positiv og fri

Den gjemmer seg bak mistillit

Til alle gangene jeg sa det var trygt, du kan komme fram!

For så fort den dukker opp full av glede

Så kommer minnene igjen

Og jeg tenkte: ?ikke nå igjen, du sa det var over!?

Og den ble borte sammen med stillheten

Erstattet av et hav av tanker uten innhold

Følelser som vokser fra en annen tid og ingenting gir mening

Da gjemmer du deg

Lengre og lengre bort

For hver gang

Ta meg tilbake

Til livet

Til virkeligheten

Hent meg

Rom meg

Si det er trygt

For bestandig!

Diktet er hentet fra: http://30288.vgb.no/2009/04/17/depersonalisering/

i dag har jeg en dårlig dag, har sovet dårlig i natt og tenkt mye!

Jeg har tatt medisinene mine og behovs medisinen så jeg er litt sløv nå.

Orker ikke å skrive så mye mer akkurat nå

Hilsen http://www.mindreverdig.blogg.no

Jeg føler bare for å skrive noen ord:

I 3år har det vært slik, nå er jeg lei

Du fanget meg den dagen, jeg forandret meg!

det var den værste dagen i mitt liv

det var din skyld, du er et svin!

3 år har gått, livet mitt har ikke akkurat blitt så flott

med deprisjon og angst, hvorfor ble jeg din fangst?

Jeg vil ha det bra, slik alt en gang var!

Slipp meg fri og La meg leve

Uansett hvor mye jeg tenker på voltekten så er det et spørsmål som jeg så gjerne vil ha svar på og det er: HVORFOR?