Jeg var en helt normal jente, slik som dere alle andre er.
Jeg hadde hele livet forran meg og hadde ikke noen store bekymringer.
Det eneste som var problemet i hverdagen var når jeg ikke hadde penger til å dra på kino eller kjøpe den jakken jeg hadde lyst på.
Jeg levde livet mitt som en vanlig 16åring gjør. Jeg likte å tøye grenser og gå ut å drikke selv om jeg egentlig ikke fikk lov av mine foreldre.

Men en dag jeg var ute på fest sammen med en venninnen, ble livet mitt snudd opp ned på bare 20 minutter.
En eldre mann voldtok meg mens jeg sov, og når jeg våknet og prøvde å kjempe i mot så bare slo han meg. han slo meg hardt og mye,
Jeg kan kjenne den samme smerten som jeg hadde den kvelden den dag i dag.

Jeg fikk livet mitt snudd opp ned på bare 20minutter av en kåt gutt som ikke klarte å styre seg.
jeg fikk livet mitt totalt ødelagt. Jeg gikk fra å være en utadvent, smilende og lykkelig jente. til å bli en redd, ensom og deprimert jente.

Det er nå 3 og et halvt år siden voldtekten skjedde. og jeg sliter fortsatt den dag i dag.

Jeg har fått diagnosen postraumatisk stress lidelse og dissosiativ lidelse. og alt dette bare på grunn av at en gutt ikke klarte å styre sin kåthet.

Hver dag er en kamp for meg, en kamp mellom liv og død.
Jeg lever i et reint smerte helvette, som ikke går ann å beskrive.
Hver dag gjennopplever jeg voldtekten i hodet mitt.
Jeg hører stemmen til han som voldtok meg, han forteller meg at jeg er tjukk. og at han skal drepe meg hvis jeg ikke gjør det selv.

Jeg er virkelig redd. redd for å leve og redd for å dø.
Jeg ønsker bare å få et normalt liv igjen, jeg ønsker å bli den livsglade lille jenten igjen, hun som alltid smilte, lo og elsket livet.
jeg holder ikke ut denne smerten lengre, det eneste jeg ønsker er å dø.

Han som voldtok meg har ikke bare ødelagt meg, men også familien min og kjæresten min. han har gjort oss alle deprimert. og det verste av alt er at han har ødelagt flere liv på bare 20minutter, fordi han ikke klarte å styre sin kåthet.

Hvor er rettferdigheten?

Hilsen mindreverdig

Thea hadde alltid vært liten av vekst.
Omgivelsene oppfattet henne som sjenert og stille, selv sier hun at hun alltid har vært redd og usikker.
Hennes mor og fra var over 40år da de fikk henne, hun var deres første og eneste barn.

Da Thea var 3år fikk moren diagnosen MS. Det første Thea husker er at moren ramlet ned trappene fra annen etasje. Thea trodde at mor var død. Men mor hadde bare forstuet foten og hun var sint på thea fordi hun ikke hadde reagert fortere, Thea var bare 6år da dette skjedde.

Da Thea var 7år begynte faren å jobbe på plattform i nordsjøen.
Da ble hun i lange perioder alene med sin syke mor som i lange perioder var innlagt på sykehus.
Så langt tilbake som Thea kunne huske hadde mor vært hissig og uberegnelig. I perioder kunne hun misbruke alkehol.
Og for de minste bagateller kunne hun slå Thea og låse henne inne på et rom.

Men det verste skjedde når faren var hjemme, Det verste minnet hun kunne huske var da hun var 10år.
Faren låste seg innpå et rom sammen med thea, og voldtok henne.
Dette skjedde hver gang faren var hjemme på permisjon i flere år, helt til faren døde.
Thea var 16år da han døde, og hun klarte ikke å gråte når hun satt i kirken.
Moren til thea kom aldri i begravelsen og hun ga Thea skylden for farens død.
Etter dette ble alt enda vanskeligere for Thea. Hun hadde ingen å snakke med. Thea isolerte seg. Følte seg ensom, og hadde ingen nære venner.

I oktober samme år tok Thea selvmord, fordi hun klarte ikke å leve med de følelsene hun satt igjen med etter å ha blitt voldtatt av sin egen far.

Jeg mener voldtekt i dette tilfellet er det samme som mord!
Hva er din mening?

I dag så er det utrolig tabu belagt å være psykisk syk.
Det er en skam at det skal være så tabu.

Når jeg skal sykemelde meg fra jobben så ringer jeg til fastlegen min for at han skal gjøre det,
jeg tørr ikke å la psykiateren min gjøre det. for da står det på sykemeldingen underskrevet med navnet og spesialist i psykiatri.

Men en ting har jeg merket etter at jeg begynte å blogge.
Det er stadig fler og fler som opretter en blogg om problemene de har.
Dette syntes jeg er en fantastisk utvikling.

Og jeg har lyst til at disse bloggene skal få mer oppmerksomhet, for er det noen som virkelig trenger og fortjener mer oppmerksomhet er det dem som er åpen om livet sitt.

For ved å være så åpen så hjelper man andre i samme eller lignende situasjoner.

Så hvis du har en slik blogg, skriv til meg, så legger jeg dere til med link fra min blogg=)

Blogging har virkelig hjulpet meg og vært som terapi for meg, jeg vil takke alle som har vært snill og støttende, det hjelper veldig med gode ord i tung hverdag

KJENNER DU NOEN SOM SLITER PSYKISK?

Hilsen http://mindreverdig.blogg.no

ja så gå å gråt over det da! herregud. er du suicidal, lager du vel for faen ikke en blogg om det å skriver om det til hele norge (alle i verden egentlig) å legger ut bilder av kuttinga di!!!! det er et STORT tegn på at du trenger oppmerksomhet… det er sånn at du nesten fortjener det siden du legger det ut som du gjør… hvis du ikke vil leve, så gjør noe med det i steden for å lage en åpen blogg om det!!! herregud, verden har verre ting å tenke på! Har mange arr oppover armene, beina ect å det er bare teit!!!! like teit som denne bloggen er..Du blir ikke bedre psykisk av å lese tusenvis av folk som kommenterer bilder og innlegg å bare skriver ting og tang som folk da gjør. Vil du bli frisk, søk proff hjelp i steden for internett «hjelp»………………………………….ghad.

Når jeg var innlagt fikk jeg en bok for å skrive ned tankene og følelsene mine i.

den 25.02.2010 skrev jeg:

Han dreper meg, hvis jeg ikke gjør det selv. Derfor skal jeg dø! Jeg vil dø

Jeg får ikke lov til å spise, han syntes jeg er alt for feit.

Jeg fortjener ikke alt det fine jeg har rundt meg

Jeg er bare i veien og til bry for alle

Jeg er ensom

Han kjefter på meg hele tiden

Jeg er redd

-Mindreverdig-

Heisann alle mine kjære.

Nå har jeg endelig blitt utskrevet fra den psykiariske avdelingen,
planen var å egentlig bare være der en uke, men siden jeg begynte å skade meg selv så måtte jeg bli der en ekstra uke=/

Men nå er jeg tilbake og klar for å blogge litt igjen

For dere som ikke vet det så er diagnosen min ptsd

ptsd står for posttraumatisk stresslidelse

For å kunne stille diagnosen skal flere av følgende symptomer være til stede innen seks måneder av inntruffet traumatisk hendelse:

• Angst. Stadig gjenopplevelse av hendelsen, «flashbacks», i våken eller sovende tilstand. Bevissthet om at en kan bli traumatisert på nytt.
• Fysiske reaksjoner. Skjelving, svetting, hodepine, økt puls, hjerteklapp, press i brystet, kraftløshet, svimmelhet, kvalme, spenninger i kroppen. Skvettenhet ved uventede lyder eller plutselige bevegelser.
• Frykt. Unngåelse av å være på spesielle steder til spesielle tider, redd for mørket.
• Følelse av uvirkelighet. Sterk følelse av indre tomhet. Vanskelig å fatte fullt ut hva som har hendt, følelse av forlatthet.
• Søvnproblemer. Innsoving samt oppvåkninger i sterk angst på grunn av mareritt knyttet til traumet.
• Tap av livsglede. Problemer med å oppleve glede og ha kjærlige følelser.
• Identitetskrise. Reaksjonsmønster som ikke stemmer med tidligere selvbilde. Tap av selvrespekt.
• Isolasjon.
• Aggresjon. Sinne, hevntanker, irritabilitet.
• Apati. Handlingslammelse, nedstemthet og konsentrasjonsvansker.
• Hukommelsessvikt og fortrenging.
• Selvbebreidelse og skyldfølelse.
• Forandret væremåte.

Jeg har også fått en bi diagnose men den ønsker jeg ikke å skrive om her enda

Hilsen -Mindreverdig-