hei engler ❤
I dag hadde jeg time hos psykiateren min.
Da jeg kom inn til hun så begynte hun å stille de vanlige spørsmålene:
Er det noe du har tenkt på siden sist som du vil snakke med meg om i dag?
eller er det noe du lurer på?
Jeg bare ristet på hodet noe som betydde nei.
Hun begynte å spørre meg om jeg har hatt gjennopplevelser i dag
jeg nikket
Har du hatt det flere en en gang i dag?
Jeg nikket.
Hvordan er det med stemmen?
Jeg satt stille i noen sekunder før jeg svarte: Den er der
Har du den der hele tiden?
jeg nikket
Har du falt bort i din egen verden i dag da?
Jeg nikket
Vil du snakke om det, spørr hun meg om.
Jeg ristet på hodet.
Sanheten er at jeg ikke klarer å sette ord på hva som skjer med kroppen min, så hvordan skal jeg kunne snakke om gjennopplevelsen, stemmene og det å falle vekk?
Hun fortsatt å snakke, jeg satt der i stolen min og så ned i bakken, ikke en gang under hele timen har jeg blikk kontakt med psykiateren min. jeg bare takler det ikke.
Hun sier: Ikke klarer du å snakke om gjennopplevelsene, stemmen eller det å falle vekk så vi lar det ligge.
hun fortsetter: Hadde du klart å fortelle meg litt om hva som skjedde den natten? den natten da du ble voldtatt?
Voldtatt var det siste ordet jeg husker. Det bare gikk helt i svart, jeg skjønte ikke selv hva som skjedde før etter på.
Jeg gikk i forsvar, rømte inn i min egen verden, jeg falt vekk.
Da jeg endelig kom tilbake til meg selv igjen skjønte jeg at jeg hadde vært borte.
i en halv time hadde jeg bare satt der å sett ned i bakken.
Jeg husker absolutt ingenting av det som skjedde den halvtimen så det er utrolig ubehagelig å ha det slik.
Men psykiateren min forteller meg at det er normalt at slikt skjer når man har PTSD.
Jeg skjønner faktisk ikke at det er mulig å falle vekk på den måten, jeg føler meg utrolig gal når det er slik=/
Er jeg gal?
-Mindreverdig-
❤