Tusen takk igjen for gode og oppmuntrene kommentarer som jeg har fått på mine andre innlegg=)

Nå skal jeg skrive videre på den teksten som jeg skrev i går. men først tar jeg en kort oppsummering, i tilefelle det er noen nye lesere som ønsker å følge med.

Jeg er en jente på snart 19 år, jeg ble voldtatt når jeg var 16år, jeg holdt det skjul for alle i 2 år, men da greide jeg ikke mer, jeg har blitt tvangs innlagt på sandviken, måtte være der en periodefør jeg ble skrevet ut igjen, når jeg var blitt skrevet ut ble jeg fortalt at tvangs innleggelse var en FEIL tagelse, og så har jeg ventet i 1 måned for å få behandling hos psykriater! og nå skal jeg fortelle dere om mitt første møte med denne psykriateren!

jeg var Henvist til årstad poliklinikk, jeg hadde bestemt meg at jeg skulle gå uten kjæresten min denne gangen, for han var så utrolig sliten av alt oppstyret rundt meg og overgrepet! jeg tok mot til meg, pustet dypt inn, og åpnet døren til poliklinikken. Jeg satt meg på vente rommet, det var masse folk der, jeg følte at alle så på meg, det var utrolig ubehagelig. Det kom inn en voksen dame, med blondt hår og smilende øyne, hun ropte navnet mitt, jeg reiste meg og ble med henne. Jeg følte meg litt trygg i en utrygg situasjon hvis dere forstår hve jeg mener! grunnen til det er fordi jeg syntes at hun lignet på min mamma=)

Vi gikk inn på kontoret hennes, og hun presanterte seg, og fortalte litt om seg selv. etter hun hadde gjort det, så begynte hun å spørre meg om jeg gikk påskole osv, helt daglig dagse ting, alt var helt greit, helt til hun nevnte ordet Voldtekt. Det var akkurat som om hele kroppen min stivnet, det gikk et lyn igjennom meg, jeg ble helt satt ut. Det var akkurat som om jeg falt vekk. Ordet Voldtekt, det er virkelig et ondt ord det. det er et helt for jævlig ord!

Psykriateren spurte meg om flere spørsmål, men for å være ærlig fikk jeg det ikke med meg, hun spurte meg om mange vonde spørsmål, som, Ble du slått? var det en du kjente? fikk han fullføre? har du sjekket deg for kjønnssykdommer?  Alle disse spørsmålene som hun stilte, jeg klarte virkelig ikke å svare jeg ble helt satt ut!

Hun psykriateren spurte spørsmål hele veien, og sa navnet mitt om igjen og om igjen, men jeg ga henne ikke noe svar, jeg følte jeg var blitt stum, uansett hvor mye lyst jeg hadde til å si noe så klarte jeg det ikke! det var helt forferdelig!

SÅ kom det jeg fryktet mest! hun sa at hun skulle tvangsinnlegge meg på nytt!!! Hun sa at hun var bekymret fordi jeg ikke ga henne noe svar! jeg var så fortvilet, jeg ville gjerne gi henne svar men jeg klarte det bare ikke! det var for mye som skjedde på en gang, jeg var så utrolig forvirret, jeg hadde masse blanede følelser!

Tårene begynte å trille ned på kinnene mine, jeg forstod virkelig ingenting, jeg ble tvangs innlagt, også ble jeg fortalt at alt var en feil tagelse, også ble jeg skrevet ut!» også måtte jeg vente i 1 måned på en time til en psykriater, og når jeg kommer til timen så sier hun at hun skal tvangs innlegge meg igjen.! Helt seriøst jeg har ikke ventet 1 måned for å bli tvangs innlagt på nytt!!!!

Det værste av alt var at jeg skulle i 84års dag til min mormor denne dagen, og hun psykriateren ville legge meg inn og nekte meg i å gå i min mormors bursdag! jeg var helt fortvilet, mormoren min betyr utrolig mye for meg, og 84 år det er veldig gammalt, du vet aldri når den siste vursdagen kommer!

Psykriateren holdt på å ringe til sandviken og fikse med tvangs innleggelse, hun hadde fått skrevet meg inn og alt, hun skulle bare ta en telefon til, og det avr til ambulansen, fordi de måtte komme å hente meg siden det var en tvangs innleggelse! i det hun ringte til dem, så bestemte jeg meg for, at jeg ikke skulle la meg bli tvangs innlagt, uansett hvilke konsekvenser det ville ha så skal jeg i bursdagen til min mormor! det var slik jeg tenkte!

Jeg tok mobilen og lommeboken og jeg reiste meg kjapt opp og på 1 sekund hadde jeg åpnet døren, Jeg LØP, Jeg løp bokstavlig talt for livet! Psykriateren løp etter meg, men hun hang etter, jeg hadde bestemt meg, ikke faen om de skulle få lov til å hindre meg i å feire min mormor sin bursdag! JEG LØP så fort jeg kunne, jeg løp, jeg løp, og jeg løp! hvis noen av dere vet hvor årstad poliklinikk er, det er der med rimi, i såfall så løp jeg fra 2.etasje i den bygningen, og helt ned til arenum! Jeg løp over veien, jeg holdte på å bli påkjørt, men jeg bare fortsatte å løpe, jeg løp helt til jeg satt trygt inni bilen!

Når jeg var kommet inn i bilen så lå jeg ned sete, jeg ahdde virkelig problemer med å puste, det gjorde ondt å puste, for jeg ahdde løpt så utrolig fort! Det var en jæævlig følelse å løpe med noen bak seg, som ønsker å tvangs innlegge meg, jeg følte helt seriøst at jeg løp for livet!!!

Jeg ringte min mor, jeg hyl gren i telefonen, jeg var så forbannade redd, jeg ville ikke inn på sadviken igjen, jeg er redd for sandviken! Jeg fortalte mamma hva som hadde skjedd, hun prøvde å roe meg ned og ba meg om å komme rett hjem, jeg hadde store problemer med å få tilbake pusten, Jeg var kjempe redd!!!!

Mamma ba pappa om å ringe til hun psykriateren for å spørre henne hva F*** hun holder på med!!! og pappa gjorde det, Pappa snakket lenge med henne, og pappa kjeftet på henne!

Jeg syntes det er utrolig urettferdig hvortid skal alle disse skremmende tingene ta slutt?
Det eneste jeg prøver på er å søke hjelp, men det eneste jeg får tilbake er skremmende episoder!!!

Hvorfor skal alle psykriatere ta den enkleste utveien med å sende pasienter videre?

Jeg er Redd, mer redd en noen gang, jeg føler helsevesenet er på lag med han som voldtok meg! alle sammen ønsker meg ondt!!!

Siden pappa ringte psykriateren å snakket med henne så trakk hun heldigvis tilbake tvangs innleggelsen, og politiet kom ikke å leitet etter meg!

Men helt forbanna seriøst! Hun trakk tvangsinnleggelsen tilbake fordi hun snakket med min far? Vet min far egentlig noe om hvordan jeg har det? Det er hvist så jævlig lett for psykriatere å bare ta en beslutning, de tenker ikke på hvilke konsekvenser det har for personer slik som meg selv!

Jeg fikk heldigvis delta i min mormor sitt bursdagsbesøk.

Men nå stod jeg plutselig uten noen hjelp igjen, jeg føler meg tråkket på og glemt! i ene sekundet så tvangs innlegger de meg, og i det andre sekundet overlater de alt ansvaret på meg og jeg har plutselig ingen hjelp lengre!!!!!! Hva faen er det helse systemt holder på med«? Slutt å behandle meg som en liten ubetydelig kaste ball!!!

Takker for mange kommentarer på det forige innlegget som jeg skrev i går!

Etter jeg hadde vært innlgat på Sandviken psykriatiske sykehus en stund, ble jeg skrevet ut, de kom til meg og sa at alt hadde vært en feil tagelse så jeg kunne få lov til å dra hjem, også skulle de henvise meg videre til en pykolog/psykriater som jeg kunne ha samtaler med jevnlig.

Først reagerte jeg med glede, endelig fikk jeg lov til å komme meg vekk der i fra, mamma og kjæresten min kom å hentet meg, vi klemte og var kjempe glad for å se hverandre. Men jeg hadde en rar følelse inni meg, Jeg følte at jeg burde vært innlagt der, jeg følte meg rett og slett gal.

Jeg forstod virkelig ingenting alt var så forvirrende, først så blir jeg tvangsinnlagt og fratatt friheten min til å gå og gjøre det jeg vil, også kommer de plutselig å sier at alt er en FEIL TAGELSE? Helt forbanna seriøst, jeg forstår virkelig ingenting, jeg føler meg som en liten mindreverdig ball som blir kastet rundt på av helse vesenet!

Det som var utrolig merkelig var forskjellen mellom å være på sandviken og det å være hjemme! På sandviken var det en som passet på meg og hun var alltid i nærheten av meg, det var alltid noe som skjedde, enten måtte jeg snakke med noen eller skrive under på noe! Og plutselig så satt jeg Hjemme på rommet mitt helt ALEINE, Alt var så stille det var utrolig skremmende, Følelsen jeg fikk om at jeg var gal ble bare sterker og sterker, Jeg slet nå mer enn noen gang!

Før jeg ble innlagt på sandviken ønsket jeg å dø, men etter jeg kom ut igjen der i fra så ønsket jeg å dø mer enn noen gang! Jeg følte meg virkelig mindreverdig! Hvis jeg skal beskrive den følelsen, så hmm, ja det må bli slik. Du blir kidnappet, og bundet, du blir fra tatt alle rettighetene dine, du blir tatt vekk fra de personene du føler deg trygg hos og overlatt til deg selv. Du blir spyttet på og slått, slik at du blir utrolig redd. etter dette kommer det noen og finner deg, og slipper deg løsog sier SORRY DET VAR EN FEILTAGELSE, og etter dette skal du bare gå tilbake til normalt slik som alt var før? Jeg tror du forstår meg når jeg sier at det UMULIG!

Det å blir innlagt var som et nytt overgrep for meg, jeg ble redd og jeg mistet kontrollen, akkurat på samme måte som når jeg ble voldtatt. Jeg følte meg virkelig mindreverdig.

Den tiden etter jeg ble skrevet ut var helt jævlig å holde ut, jeg gikk rundt å ventet på en innkallelse til den psykologen/psykriateren jeg ble henvist til! Jeg måtte gå på skolen som før og late som om alt var greit, når absolutt ingenting var greit! Jeg kunne jo ikke fortelle vennene mine at jeg hadde vært innlagt på sandviken, hva ville de trodd om meg da!

Jeg mistet mer og mer lysten på å leve, ettersom tiden gikk! Kjæresten min begynte å bli veldig bekymret så han bestillte en time hos fastlegen min, der kom jeg til dagen ettter, og kjæresten min ble med ned til han. Kjæresten min forklarte situasjonen, for jeg orket virkelig ikke å snakke! Fast legen min ringte til de som ahdde ansvaret for at jeg fikk time hos psykolog/psykriater. men du kunne ikke fortelle han hvortid jeg hadde time, for de hviste det ikke selv en gang.

Så det var virkelig ikke noen hjelp å få, men 1MÅNED etter at jeg ble skrevet ut fra sandviken fikk jeg time hos en psykriater! Det har hittil vært den jævligste måneden i mitt liv!

Jeg fikk time i begynnelsen av Mai 2009

Jeg blir Utsatt for en Voldtekt, jeg søker hjelp og det ender med å bli innlagt på sandviken psykriatiske Sykehus, også får jeg beskjed om at innleggelsen var en feiltagelse og blir skrevet ut og blir overlatt til meg selv og ahr det HELT JÆVLIG i 1 måned før jeg kommer til hos en psykriater

Orker ikke skrive mer akkurat nå, det er veldig tungt… men i neste innlegg skal jeg fortelle dere om hvordan det gikk hos denne psykriateren, og jeg kan love dere at det blir mer urettferdig het! for verden er urettferdig og jeg er mindre verdig=(

Takk for komentarer på det forige innlegget:)

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men det er så mye som har skjedd i livet mitt de siste månedene at jeg ikke klarer å følge helt med selv en gang.

Den 23.mars 2009 dro jeg til legevakten for å snakke med en psykriater jeg hadde blitt henvist til av legen min. Da jeg kom til psykriateren, så snakket han mye om normal reaksjoner etter seksuelle overgrep, og han fortalte at han ønsket å hjelpe meg, med å komme i gang med bearbeiding av den traumatiske hendelsen. Han spurte meg noen spørsmål og jeg svarte:

• Hvordan har du det for tiden?  Svar: Ikke noe bra, er trist og føler meg ekkel
• Har du vært på skolen de siste ukene? Svar: Egentlig ikke, har vært mye hjemme
• Hva har du gjort på hjemme da?  Svar: Lagt i sengen min
• Skader du deg selv? Svar: Nei
• Har du selvmordstanker? Svar: Ja
• Har du konkrete tanker om selvmord? Svar: av og til

Etter han hadde stilt disse seks spørsmålene, så sendte han meg inn på et rom ved siden av, der kom det en dame, hun satt seg ned ved siden av meg, hun bare satt der og sa ingenting, jeg spurte henne hvorfor hun var der, hun sa det var for at hun skulle passe på meg. Jeg spurte om hun kunne hente kjæresten min, for han satt ute på gangen å ventet. hun hentet han. Jeg hørte at kjæresten min, og hun damen snakket sammen. etter en stund kom kjæresten min, inn på rommet til meg. Han hadde tårer i øynene. Jeg forstod virkelig ingenting,

Plutselig så kom det 3 menn kledd i rødt, de sa at jeg var nødt til å bli med dem ut i sykebilen. Kjæresten min gren, han sa at jeg måtte bli med dem, for det var ikke noe annet å gjøre. kjæresten min holdt rundt meg, og gren, han tok tak i hånden min, og førte meg i retning av de 3 røde mennene. Jeg ble utrolig stresset, jeg begynte å grine og forstod ingenting. utenfor stod det en ambulanse, de plasserte meg i et sete inni den sammen med kjæresten min.

Han gren, jeg har aldri sett han grine sånn før, jeg gren og han sa med skjelvene stemme at jeg skulle på sandviken psykriatiske sykehus! Da brøt verden min sammen, og tårene min trilte fortere enn noen gang ned over det likbleike kinnet mitt. Skulle jeg på Sandviken sykehus, det er jo der de gale er? Jeg er ikke gal, jeg ønsker jo bare hjelp til å bearbeide det som har skjedd!

Det var psykriateren på legevakten som hadde tvangsinnlagt meg, han mente jeg var ustabil og til fare for meg selv, Jeg kan ikke forstå det, skal det være lov å tvangs innlegge noen på bare seks spørsmål?

Ambulansen var fremme og jeg ble følgt inn på det som skulle være rommet mitt, Det var helt hvitt, det var en do og en dusj, Speilet var ikke av glass, men av plastiskk, Det var et skap og en stol på rommet, sammen med en seng! rommet var stort og tomt, og vinduet var låst. og på den avdelingen jeg lå, der gikk det ikke ann å gå ut. for å komme ut måtte man bruke kort og kode.

Kjæresten min fikk ikke lov til å være der med meg, de tok også fra meg alle eiendeler som mobiltelefon og mp3 spiller!

Plutselig satt jeg aleine inne på et hvitt kalt rom, uten noen! er det rettferdig? jeg fikk ikke lov til å gå der jeg ville eller noe. Jeg har aldri følt meg mer ensom og redd, siden jeg ble utsatt for det seksuelle overgrepet!

HELT SERIØST!?! er det rettferdig å tvangs innlegge meg på sandviken på grunnlag av 6 spørsmål? Det værste er at jeg gikk til han psykriateren for å få hjelp til å bearbeide, men i stedet så ble det en ny traumatisk hendelse for meg, der jeg mistet friheten min til å gå der jeg ville, ER DET RETTFERDIG?

Jeg er en normal oppegående jente som har blitt utsatt for noe uttilgivelig, men jeg skal vel ikke lide mer for det skal jeg det?

Jeg var innlagt på sadviken en liten periode, det er den verste perioden i mitt liv, å være blant psykisk syke personer, når du ikke er det selv. Jeg ønsket bare noen å snakke med, men det endte med å miste min frihet

HVOR ER RETTFERDIGHETEN HENNE?

Stor og ensom uten noen form

 

Når du seg deg selv, hilken form tenker du på deg sølv som da? Det er egentlig ikke et vanskelig spørsmål, men det er utrolig vanskelig å svare på.

 

Jeg kan jo begynne med å presentere meg selv. Jeg er en jente på 18år, jeg bor sammen med begge foreldrene mine, jeg har to søstre, en mormor på 84år og en morfar på 86år og alle sammen er friske. Jeg går nå mitt siste år på videregående skole og det er jo fantastisk, vi får jo gratis utdanning. Jeg har ingenting å klage over. Jeg får til og med ta eksamen i ny norsk, som jeg sitter og skriver på nå. I tilegg så har jeg en kjæreste, en hund og masse venner. Jeg har sertifikatet på bil, og jeg får lov til å kjøre til skolen hver dag, jeg er til og med av den bortskjemte typen som bruker pappa sitt ?Statoil kort? til å fylle bensin, så jeg har heller ingen utgifter. Livet er jo nødt til å være så fantastisk da, med så mye positive ting å være glad for.

 

Nå har du lest litt om meg og du tenker kanskje at jeg er en heldig jente, som har det jeg trenger. Det er i alle fall sånn jeg hadde tenkte på det hvis jeg hadde lest det over, grunnen til det er enkel, jeg har faktisk alt jeg trenger pluss litt til.

 

Men det er noe som skurrer litt. Hvordan kan jeg, som har alt jeg trenger, se meg selv som ?Stor og ensom, uten noen form??

 

Hvis du igjen ser over hva jeg har skrevet om meg selv, så kanskje du legger merke til at alt jeg har skrevet er hvordan jeg er som person på utsiden. Og jeg er enig med meg selv når jeg sier at jeg har det fantastisk bra på utsiden. Men dessverre så betyr ikke det du har på utsiden så mye når en ikke har det bra på innsiden. Det er et ordtak som beskriver meg på dette området ?Tennene smiler og munnen ler, Men jeg har en sorg i hjerte som ingen ser.?

 

Livet er faktisk veldig urettferdig, hvorfor skal det ikke gå ann å ha det bra på utsiden og innsiden? Hvorfor må alltid være noe eller noen som ødelegger? Jeg har alltid vært en livs glad jente, med veldig godt humør. Jeg har alltid brydd meg veldig mye om personene rundt meg som jeg er glad i, og jeg var full av kjærlighet.

 

Det er dessverre ikke slik jeg er lengre. Jeg ble utsatt for en voldtekt når jeg var 16år gammel. jeg var på en fest og jeg hadde drukket alkohol, men ikke mye. Jeg var gått inn på rommet for å legge meg, jeg hadde til og med sovnet. Men det var tydeligvis ingen hinder for han. Jeg våknet jo selvfølgelig når han begynte og utnytt meg. Det å ha den følelsen av å miste kontrollen over sin egen kropp og å bli krenket på den måten, i tilegg til den smerten som følger med, den var uutholdelig. Men det verste av alt er den skyld og skam følelsen jeg fikk etter på. Etter denne kvelden ble livet mitt helt forandret. Jeg gikk fra å være den livs glade jenten, til å ikke vær noe i det hele tatt. Jeg prøvde å glemme hendelsen, men den kom stadig tilbake i tankene mine, sammen med bilder, vonde bilder. jeg vurderte i perioder å ta mitt eget liv, og det var like før. Den følelsen av å stå på Storabroen og vite at du kan ende livet for alltid bare på noen sekunder er veldig skremmende. Men det som er veldig forferdelig, er at han som utførte det seksuelle overgrepet har det helt fint. Han har ingen problemer, han lever livet videre som om ingenting skulle ha skjedd. Jeg valgte å ikke ende livet mitt den dagen, fordi jeg har en flott familie. De fortjener ikke å gråte over å miste en søster, en kjæreste, et barnebarn eller en datter.

 

Jeg valgte også å holde det skjult og ikke fortelle om det til noen, jeg holdt denne vonde hendelsen skjult i nesten 2år. Etter det greide jeg ikke å holde det inni meg lengre.

 

Det var kjæresten min som først fikk vite det, Jeg var nødt til å fortelle han det, fordi han spurte meg: hvor det var blitt av den morsomme og livsglade jenten jeg en gang kjente?

 

Det er 1 år siden han fikk vite det nå, og han reagerte med sinne over at noen kunne ødelegge et menneske på den måten. Kjæresten min gjorde alt han kunne for å hjelpe, men han fikk den følelsen av at ingenting nyttet, så det har ført til at han også har blitt ødelagt. Han går nå til psykolog, og han griner ofte. Både han og jeg har vurdert å ende livet vårt på grunn av denne hendelsen. Jeg vil bare si gratulerer til han som voldtok meg, han har faktisk til nå greid å ødelegge to liv på 20 minutter, jeg håper virkelig han syntes at det var verdt det.  

 

Det er vel ingenting å legge skjul på at jeg nå lider psykisk og det er derfor eg er einsemd og ikkje har noka form, Jeg er fortvilet over at en person kan gjøre noe slikt mot et annet menneske og tro at det er greit. For det er ikke greit i det hele tatt. Jeg har store problemer med å fungere igjennom hverdagen. Absolutt hverdag er en utfordring for meg, jeg våkner opp med tanken om at jeg ikke er verdt noen ting. Jeg stiller meg selv ofte spørsmål om det er verdt å leve med denne smerten.

 

Jeg har søkt profesjonell hjelp, fordi jeg har innsett at jeg ikke klarer meg igjennom dette aleine, og det har blitt for mye for kjæresten min. Det er ca 2 måneder siden jeg tok kontakt med legevakten, det er de som tar i mot slike ofre som jeg er. Jeg fikk snakke med livskrisehjelpen, De som jobber der er utdannet som psykriatiske sykepleiere. De fikk fortalte meg om normal reaksjoner. De virket veldig stresset over at jeg hadde holdt det for meg selv i 2år. Det forstår jeg egentlig at de var, fordi det har virkelig ødelagt meg. Jeg har lidd meg igjennom hver dag i 2 år. I 730 dager, og alle dagene med 24 timer. 24 timer i døgnet der jeg hater meg selv, og ikke ønsker å leve. 24 timer der jeg føler meg ensom selv om jeg har verdens beste familie, og bor i verdens beste lang, med gratis utdanning og alt. Det er helt utrolig at en hendelse på noen minutter kan endre livet så dramatisk, og etterlate seg så stor skade.

 

Jeg fortsatte å gå til livskrisehjelpen og fikk oppfølgings timer, fordi kjæresten min greide ikke å være der for meg mer. Han var for deprimert og helt ødelagt av alt styret rundt overgrepet. Livskrisehjepen sendte meg videre til en lege på legevakten, han snakket mye, men det var lite jeg fikk med meg. Legen valgte å sende meg videre til en pyskiater som de hadde der nede. Etter at jeg hadde snakket med han i 30 minutter så bestemte han seg for å tvangs innlegge meg på Sandviken psykriatiske sykehus. Jeg ble hentet i sykebil, og plutselig så var jeg inne på et hvitt kaldt rom. Det var en seng og et skap på rommet. Vinduene gikk ikke ann å åpne og alle dørene var låst. Jeg forstod virkelig ingenting, igjen så fikk jeg følelsen av å miste kontrollen, jeg var redd og oppgitt. Jeg tenkte fortjener jeg dette? Jeg ble utsatt for en voldtekt og jeg blir tvangs innlagt på Sandviken. Hva med han som har ødelagte livet mitt og gjort slik at det har blitt sånn da?

 

Jeg var innlagt på Sandviken psykiatriske sykehus, i hodet mitt så er det bare syke og gale personer som er innlagt der, og nå var jeg plutselig en av dem. Jeg får det ikke helt til å stemme i hode mitt. Jeg er jo ikke gal, jeg ønsket bare profesjonell hjelp slik at jeg kunne få hjelp til å bearbeide den vonde hendelsen. Jeg syntes ikke det er rart at jeg ser på meg selv som ensom. Jeg blir utsatt for en voldtekt, jeg blir krenket og skremt. Jeg søker profesjonell hjelp og jeg blir tvangsinnlagt og fra tatt friheten min til å gå og gjøre det jeg vil? Jeg sitter igjen med en vond følelse av mindreverdighet.

 

Hvis jeg kunne valgt mellom å ha det bra på innsiden i stedet for utsiden, så hadde det ikke vært noen tvil om at jeg hadde valgt innsiden. Uansett hvor fantastisk jeg har det på utsiden, så klarer jeg ikke å glede meg over det, fordi jeg ikke har det bra på innsiden. Det forteller vel egentlig litt om hvor ensom og trist jeg er. Jeg ville faktisk byttet vekk hele familien min, skolen og utdanningen min, bare for å ha det bra inni meg. For den smerten jeg har den klarer jeg ikke lengre å leve med.  Og det som er det verste å tenke på oppi alt dette styret her, er at det er skapt av en mann på bare 20 minutter.

 

Livet er Urettferdig

Dere lurer vel kanskje på hvorfor jeg er lei meg, og mindreverdig. Jeg ble utsatt for en voldtekt for snart 3 år siden, jeg var akkurat fylt 16 år. jeg var ute med en veninne vi var på en fest, og jeg gikk inn på et rom for å legge meg litt nedpå var litt kvalm og dårlig, for jeg hadde drukket noen drinker, men jeg var langt i fra full. innpå det rommet sovnet jeg. og det jeg våknet av var at HAN holdt på å utnytte meg seksuelt. jeg orker ikke skrive mer om hendelsen akkurat nå, det er veldig slitsomt. Men livet er så utrolig urettferdig. jeg har slete med dette i 3 år snart, og dere aner ikke hvor mye jeg har lidd meg igjennom på grunn av dette. Jeg er ikke den eneste som ahr opplevd dette, så dere som har vært i en slik situasjon vet hvordan jeg har hatt det. det værste er at det tok han 20minutter å ødelegge meg, og han tenekr ikke over det nå at han har ødelagt et liv for godt! han driver med det samme som han drev med før hendelse, han burde blitt straffet, men i stedet er det jeg som blir straffet. er det rart jeg føler meg mindreverdig? Svaret er NEI!  disse 3 årene har vært et sant helvette! det er faen meg helt utrolig at 20 minutter skal ødelegge hele livet mitt!

Hei…

Jeg har oprettet denne bloggen for å fortelle og dele mine historier. grunnen til at jeg velger å gjøre det, er fordi jeg kanskje kan hjelpe andre i samme, eller lignende situasjoner. På grunn av det jeg skal fortelle ønsker jeg å være anonym, jeg ønsker ikke at noen vet dette om meg. men ikke heng dere opp i det. jeg er en jente på snart 19 år, jeg går igjennom en tøff tid, og det er egentlig litt av grunnen til at jeg velger å lage en blogg. det er for å lufte tankene uten at jeg trenger å være meg selv.