Jeg kjenner jeg blir rimelig provosert av noen av pasientene som er i psykiatrien. ja kall meg hjerteløs eller lite forståelsesfull, men det er slik jeg ser det.

Ja jeg forstår at mennesker har det vanskelig og at ting til tider er helt for jævlig og umennesklig å stå i, jeg er der selv. Men uansett hvor vondt jeg har det med meg selv og på innsiden, så lar jeg ikke mitt sinne og min frustrasjon gå ut over de menneskene som prøver å hjelpe meg. Jeg syntes det er helt feil å legge all skylden over på de som jobber i psykiatrien.

Ja de jobber i et omsorgsyrke og jeg er enig med at ikke alle som jobber der burde jobbet der, men de aller fleste jobber der fordi de virkelig ønsker å hjelpe mennesker i sårbare situasjoner. Men husk for gudskyld en ting, de er bare mennesker de også, ja selv om du er pasient og du er den syke, så trenger man virkelig ikke å behandler alle rundt seg som dritt. Hvorfor skal vi la vårt sinne gå utover dem som faktisk prøver å hjelpe oss?

Jeg forstår veldig godt at noen pasienter ikke får hjelp, for hvem har lyst til å hjelpe enn som bare skriker og hyler til deg mens de sier at du ikke forstår! Hva om disse menneskene som jobber i psykiatrien faktisk forstår, mange har sine egne historier, de har levd et liv som garantert ikke er en dans på roser. 

 

Problemet er at noen psykisk syke pasienter mangler empati, og det skremmer meg faktisk. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig, uansett hvor mye smerte og jævelskap jeg har vært utsatt for i mitt liv, så klarer jeg faktisk å tenke på andre. Mange skriver: «de forstår meg ikke» «de vil ikke hjelpe meg» «de kaster meg ut» Helt ærlig kanskje på tide å se seg selv i speilet, Psykiatrien kan ikke endre deg, du må endre deg selv, de skal bare hjelpe deg på veien, men hvorfor skal de hjelpe deg når det eneste du gjør er å skjelle de ut og drite i hva de mener og sier.

Jeg forstår ikke hvorfor enkelte skal være så ufattelig frekk mot disse menneskene, de har jo aldri gjort deg noe. Prøv å sett deg selv i deres posisjon, hvordan skal de klare å hjelpe et menneske som nekter å høre på alt de har å si, og bare svarer frekt tilbake. De kan ikke tvinge sine råd på deg, du selv må stoppe opp å velge om du vil lytte. De kan ikke gjøre noen ting for deg om du selv ikke er med på veien. De kan si og gjøre så mye de vil , men det er du som må velge å gjøre en endring.

 

Jeg har vært innlagt så utallig mange ganger, og jeg blir like sjokkert hver gang jeg ser en pasient være skikkelig frekk og ufordraglig. Når en pasient velger og oppføre seg slik så er det tydelig at de mangler empati og omsorg for andre. Ja jeg er selv til tider veldig syk, og jeg har mistet kontrollen og blitt sur. Men aldri om jeg har gjort det forran med pasienter! Jeg går alltid for meg selv når ting blir vanskelig. Det er kanskje 2 ganger jeg har skreket i gangene og det er når jeg har følt meg urettferdig behandlet og virkelig tråkket på. 2 ganger i løpet av 5 år. Men det har det vært grunn til disse to gangene, og saken har alltid blitt tatt opp videre de neste dagene og vi har satt oss ned og snakket om det som har skjedd for å unngå at det skjer igjen.

 

Men jeg blir rett og slett forbanna på dem som ikke klarer å se noen andre enn seg selv! Og hvis du føler deg truffet av dette innlegget så gå å se deg selv i speilet og tenk over mine ord. For kanskje dette er grunnen til at du har følt at du er blitt bahndlet som drit i psykiatrien. 

(Bilde fra google)

 

– Mindreverdig-

En smerte så stor for et barn så lite
Hva kunne hun gjort, og hva burde hun egentlig vite
Et barn som sluttet å vokse fordi hun gikk seg vill i smerten.
Det å overleve dagen, var viktigere enn å utvikle seg som menneske

 

Et barn som holdt igjen min utviklingen, Jeg hadde et valg, Jeg kunne bli hos den lille jenten for alltid og stenge virkeligheten ute, eller jeg kunne velge virkeligheten og stenge jenten inne. Som 9 åring var jeg ikke klar over hva denne avgjørelsen hadde å si for livet mitt. Men valget tok jeg aldri, det var samfunnet og pliktene som veide tyngst, jeg ville gjøre mine foreldre stolt, jeg ville være den flinke jenten de ønsket at jeg skulle være.

 

Barnet ble skjøvet vekk sammen med smerten og minnene, selv om jeg innerst inne ville ta henne med meg, så var det umulig, veggene av smerte og lidelse var for vanskelig for to å komme i gjennom.

 

Etter som tiden gikk klarte jeg ikke lengre å se barnet, veggene hadde blitt for høy. Jeg hadde ikke noen valg, jeg måtte bli stor på vanlig vis, jeg måtte gå på skole og leve livet som alle andre. For jeg kunne ikke vise meg svak. Jeg måtte kjempe og være sterk, jeg måtte vise at overgriperen ikke hadde klart å knekke meg, Jeg presset meg selv alt for hardt i et håp om at jeg en dag ville bli fornøyd med meg selv. Jeg mestrert mye, og jeg var veldig flink til det jeg holdt på med, men uansett hva jeg presterte så var det aldri godt nok i mine øyne.

 

da jeg var 9 år skilltes våre veier, lite visste jeg da at det ikke var mulig å få et godt liv uten følelser. For det var egentlig ikke barnet jeg lukket vekk, men følelsene. Men selv om jeg gjemte dem vekk så forsvant de ikke, alle følelsene kjempet sine egne kamper for å bli hørt. Følelsene ble til frustrasjon som igjen utviklet seg til å bli tanker, syner og stemmer. Men jeg så aldri bakover jeg gikk rett frem og nektet å la meg knekke. Jeg skulle ikke være svak, jeg skulle vise den drittsekken som hadde gjort meg vondt at det kunne bli noe av meg. At de tingene han valgte å gjøre ikke ødela meg.

 

i 9 år gikk jeg med blikket rettet fremover, Jeg var 18 år og var som alle andre, tilsynelatende.

 

Den perfekte fasaden begynte å knekke, smerten på innsiden var blitt så stor at jeg ikke lengre klarte å skyve den vekk. Igjen så gjorde jeg noen iherdige forsøk på å prøve å glemme, jeg reiste til andre land, fyllte livet mitt med nye intrykk og nye kulturer, jeg var sikker på at dette var måten å få det bedre på. Jeg brukte alle pengene mine på matrialistisk lykke. Selv om jeg kom inn i psykiatrien da jeg var 18 år, så klarte jeg ikke å forstå hva jeg egentlig gjorde der. Jeg fortsatte med blikket rettet fremover helt til alt falt fullstendig sammen i 2012.

 

13 år tok det før barnet klarte å nå frem til meg. Dagen jeg forstod at barnet fortsatt var en del av meg, knakk jeg fulstendig sammen, i 13 år har dette lille barnet på 9 år bært smerten av mange årig seksuellt misbruk helt aleine. En smerte som er umenneskelig for en hver person å bære i ensomhet. I alle disse årene hadde jeg vært taus, men de følelsene og minnene som kom frem sammen med det lille barnet brøt tausheten min og for aller første gang delte jeg min innerste smerte med noen.

 

Det menneskene rundt meg hadde hatt en misstanke om ble bekreftet. Det hadde skjedd meg noe fryktelig vondt, og for dem så falt bitene i pusle spillet på plass, de forstod nå hvorfor jeg var som jeg var og gjorde som jeg gjorde. For dem var det tydlig, men jeg forsatte å rømme, jeg rotet meg inn i bortforklaringer som ikke ga mening, alt dette gjorde jeg i et desperat forsøk på å skyve alt det vonde vekk.

 

Det tok nok et år før det så vidt begynte å gå opp for meg at det som hadde skjedd kanskje hadde skjedd meg. Men jeg klarer fortsatt ikke den dag i dag å virkelig innse at de fæle tingene dette barnet bærer på faktisk gjelder meg. Jeg skyver det ikke vekk fordi jeg vil, men det er min overlevelses strategi, for hvordan skal man forholde seg til mange årig misbruk? Dette er en smerte som jeg ikke er klar til å ta til meg, fordi jeg vet jeg ikke er sterk nok sånn som jeg er nå. Skille mellom liv å død er minimalt slik som ting er nå, og jeg vet at døden blir løsningen om smerten blir for stor for meg akkurat nå.

 

Jeg har kommet langt på min helings prosess. men jeg har fortsatt et godt stykke igjen å gå.

 

Jeg har lært mye om meg selv i disse årene, Jeg forstår hvorfor jeg som lite barn ikke klarte å forholde meg til det vonde som skjedde. Jeg forstår at jeg måtte fordele smerten rundt i hodet mitt for å klare å overleve. jeg forstår at med den smerten jeg fordelte var det også følelser, følelser som jeg har låst inn i forskjellig rom på innsiden, ikke fordi jeg hadde lyst, men fordi det var min måte å klare å overleve det grusomme som skjedde. De store belastningene som ble påført en liten barnekropp over mange år førte til denne splittelsen, en naturlig ting for meg fordi jeg forstår det. Men kanskje vanskelig for andre å tro fordi det høres sykt ut.

 

Men det er en ting jeg har lært, og det er at jeg ikke lengre kan skyve ting vekk, følelsene forsvinner ikke, De forskjellige delene i meg fortsetter å vokse selv om jeg velger å ignorere det. Jeg er en helt vanlig jente akkurat som deg, tilsynelatende. Men på grunn av disse store påkjenningene som var så vondt, så har jeg i alle år benektet at det var meg dette skjedde med. noe som på fag språket heter, at traumene ikke har blitt intigrert.

 

Ubevisst gikk jeg feil vei, Når vonde ting ble skøvet vekk, så forsvant jeg lengre inn i den dissosiative labyrinten. Og nå har jeg gått meg vill, Vonde ting som skjedde blir tydeliere og tydeligere for meg, den lille jenten trenger denne oppmerksomheten og denne gangen er det virkeligheten som blir stengt ute.

 

 

Når vonde ting skjer, så kan man ikke bare late som om det ikke har skjedd resten av livet. Det hadde vært det letteste og de fleste mennesker ville nok gjort det om det var mulig. Men på et tidspunkt så vil det vonde komme tilbake, og det kommer så sterkt tilbake at du ikke lengre har noen valg, enten så må du snakke om det å få det bearbeidet eller så tar man den enkleste løsningen, selvmord.

 

 

Jeg har i alle disse årene trodde at jeg gikk på den riktige veien for å få et bra liv, men jeg har nå insett at det eneste jeg har gjort er å skyve det vekk og unngå tanken på at dette har hendt meg. Jeg har kommet et stort skritt på vei når jeg klarer å skrive disse ordene, men jeg er også klar over at det en en lang og smertefull vei igjen å gå.

 

 

Det jeg vil med dette innlegget er at andre kan få et innsyn i hvordan jeg har blitt som jeg har blitt, med tanke på at jeg har en dissossiativ identitets forstyrrelse.
For jeg forstår veldig godt at mennesker er skeptisk og tenker at dette er sykt. Jeg tenke det faktisk selv, det er mine behandlerene som forteller meg at dette er helt normalt.

 

 

Men kanskje ved å lese det jeg har skrevet over at du da kansje kan se at alt egentlig er ganske logisk, jeg klarer nå å se logikken i hva min sykdom går ut på og jeg ønsker at flere skal kunne forstå denne omdiskuterte diagnosen. 

Har en rar følelse i kroppen, vanskelig å beskrive hvordan. Det prikker på innsiden og hodet mitt er tungt, ikke tungt som vondt i hodet, men det er tungt å holde oppe, ikke fordi jeg er trøtt, jeg vet ikke hvorfor det er sånn. eller jo kasnkje jeg egentlig vet hvorfor det er sånn jeg vil bare ikke skrive om det, men likevel sitter jeg her og prøver å få det lettere på innsiden ved å sette ord på det.

 

Det er mye i livet mitt som må balanseres, og jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg har påtatt meg så mye ansvar, men den flinke piken i meg tar over og tar på seg nye oppdrag hele tiden. jeg har jo begynt på skole, og det å gå på skole 5 dager i uken er slitsomt nok i seg selv. men i tilegg til dette så går jeg i traumeterapi, noe som bringer frem mye vondt og vanskelig. og 4 dager i uken har jeg behandling i en eller annen form, noe som virkelig er en fulltidsjobb. Skolen krever sitt og det er mye å lære på kort tid og eksamen nærmer seg. Som om ikke disse to tingene er nok så eier jo jeg et hus jeg leier ut, og jeg er med som leder i et annet hus prosjekt, i tilegg til at bygging av et nytt hus er under planlegging, og det er mye å tenke på, finne kjøkken og alt som hører med.

 

Formen min er på nedgående, noe jeg selv innså i går etter at jeg slet med å møte opp til avtaler og skole, i tilegg til kommentarer fra behandlingsteamet mitt om at jeg er fraværende i blikket. Så tenkte jeg at jeg skulle ta ansvar, så jeg tok kontakt med Dps´n. de ringte meg og sa jeg kunne får plass over helgen. Det var da det kræsjet for meg, for jeg trenger dem nå. De sa at de hadde det ekstremt fullt nå og hvis det var krise kunne jeg komme på mandag, hvis ikke kunne jeg komme på tirsdag, og dumme meg sa: det går helt fint ingenting å stresse med, og forresten jeg kan ikke komme på tisdag for jeg er på skolen lenge, så da ble vi enig om onsdag. Altså en hel uke til. Vanligvis går en uke fort, men når jeg først vet at jeg skal innlegges så går hjernen min 100 ganger fortere, for da skal jeg planlegge og time alt, slik at når jeg først blir innlagt så kan jeg være i fred. Men så er det sånn at livet mitt er umulig å time, skolen går sin gang, og det samme med alt annet.

 

Samtidig så føler jeg meg litt sviktet og overlatt til meg selv, for jeg tok skrittet og ba om hjelp, men fikk ikke hjelpen når jeg trengte den. Stemmene skriker i hodet mitt: Hva var det vi sa alle mennesker svikter til slutt! men så prøver jeg å tenke litt mer fornuftig, at det nok er mange andre som trenger hjelp akkurat nå og de er like viktig som meg, de fortjener egentlig denne hjelpen mer enn meg. og det vet jeg godt selv bare jeg tenker meg om.

 

krise tanker, fordi jeg føler meg sviktet og ikke hørt når jeg virkelig trenger det, jeg har lenge følt at formen var på vei nedover, men har hele tiden tenkt at jeg ikke skal bry noen andre med mine problemer, og når jeg først tar kontakt, så gjør det meg virkelig vondt at det tar en uke. Jeg vet faktisk ikke om jeg vil ha hjelp av dem lengre, lurer på om jeg bare skal kutte ut hele systemet, hva faen hjelper det når de ikke er der når jeg trenger dem. De kjenner meg såpass godt at de vet at jeg ikke ber om hjelp hvis det ikke er helt helt nødvendig.

 

så da ble det som det måtte bli, en melding er sendt om at jeg ikke trenger inleggelsen likevel, så da får det bare gå som det går…