i det de kommer inn på rommet å ser henne får de fullstendig panikk, jenten som ligger der er blå på leppene og i resten av ansiktet. Pusten er svak og det er nyttesløst å oppnå kontakt. Flere mennesker kommer løpende inn på rommet, og de får tilslutt fjernet tauet rundt halsen.
Fargen i fjeset kommer litt etter litt tilbake, og jenten hiver etter pusten
I et desperat forsøk på å prøve å beholde kontrollen hvisker du til deg selv: Du er trygg nå, Ingen skal skade deg.
Men det er nytteløst, en ubehagelig følelse sprer seg i kroppen og du blir varm, verden rundt blir uklar, akkurat som om det er dugg på øynene dine.
Du hater det som er i ferd med å skje med kroppen din, men du har ingen mulighet til å styre det.
Det mørke og destruktive inntar kroppen din, Innerst inne håper du at noen skal legge deg ned i bakken og holde deg med makt, slik at du ikke kan gjør deg selv eller andre vondt. Men det skjer ikke, for ingen får vite om det destruktive på innsiden før det er for seint. Du mister kontrollen og det som skjer etter dette er utenfor din bevissthet.
Skremmende, brutal og ærlig.
Det er slik den usminkede sannheten er
Du ser på meg men du ser meg ikke
Øynene er fjern, jeg har forsvunnet inn i meg selv
Inn i en verden som er skummel og ensom
Men samtidig så kjent og trygg.
Det er slik jeg mestrer
Uforstålig for de fleste, men naturlig for meg
Det du ser er en skygge av den jeg en gang var
Utviklingen av mitt følelsesliv stoppet da jeg var 9 år
Samtidig som utsiden vokste seg stor på vanlig vis
Når noen bryter seg inn i den trygge barne bobblen
Blir alt snudd opp ned
Du vet ikke lengre hva som er rett og galt
Og som barn gjør du det du tror er det rette
Nemlig å bære den smertefulle sannheten aleine
Ingen må noen gang få vite
For da vil grusomme ting skje
På innsiden ble all smerten gjemt
Det var for mye for et barn å ta inn
Og automatisk skjedde det en splittelse
Den lille jenten gråt seg i søvn når ingen så
På dagtid så smilte hun og oppførte seg som alle andre
Verden ble et vondt sted å være
Fantasien og drømmene bygget opp en ny barne bobble
En bobble som bare var min, en bobble som ingen andre hadde tilgang til
Mitt fristed, et sted hvor jeg fant ro når alt var kaos
Barne bobblen redder meg fra døden, men hindrer meg i å leve…
-Mindreverdig-
Dette innlegget er et innblikk i min dissosiativ identitetsforstyrrelse, Det er sårt, vondt og uforståelig for meg så vennligst les med respekt!!!
Verden begynner å spinne, jeg prøver å kjempe i mot, jeg holder meg fysisk fast i en lyktestolpe. Men kreftene treffer meg med orkan styrke, Det er nyttesløst, jeg mister fotfeste og de sterke kreftene herjer med meg. Jeg klarer ikke lengre se, føle eller tenke, jeg forsvinner. Denne gangen ble jeg blåst så langt vekk fra meg selv at det skulle mange mennesker og en stor leiteaksjon til før de fant meg. Livredd og forvirret satt jeg alene i mørket og nektet å slippe noen inn. Jeg var utslitt og totalt forvirret.
Hvor er jeg? hvem er alle disse menneskene? Hvordan havnet jeg her? Kroppen skjelver og øynene klarer ikke å fortelle meg hvor jeg befinner meg. Drømmer jeg nå, eller er dette den virkelige verden?
etter 6 timer med intens leting blir jeg funnet og gjenforent med kroppen min, sakte men sikkert går det opp for meg hvor jeg befinner meg og angsten tar et hardt tak rundt halsen min.
Tårene spretter ut av øynene mine i det jeg møter blikket til den herlige damen som holder et godt grep rundt hånden min. Hun følger hver minste bevegelse jeg gjør med et bekymret blikk. i det blikket våret møtes forandres de en gang så bekymrede øynene seg til de gode, trygge og smilende øynene jeg har kjent i flere år. Jeg smiler, det er tegnet hun har ventet på og hun forstår at jeg endelig er tilbake, hun reiser seg og gir meg en lang, god klem fylt med kjærlighet, hun sitter seg ned forran meg og ser meg i øynene i det hun sier: Det er så godt å ha deg tilbake lille venn, jeg bryr meg virkelig om deg, og det gjør meg oppriktig vondt å se at du lider på denne måten. Jeg smiler fordi jeg vet at hun mener det hun sier. Det gjør godt og jeg kjenner at angsten begynner å slippe taket.
Hun henter mat og drikke og nesten tvinger det i meg, før hun ser på meg med et lurt smil som sier at nå er det på tide med en røyk, jeg tusler litt skrekkslagen etter henne gjennom avdelingen før vi når røykeplassen. Jeg ser ned på klokken, den nærmer seg 7 på kvelden og jeg innser at jeg ikke husker noen ting fra dagen i dag. Jeg blir litt i stuss om jeg skal tørre å spørre for jeg er livredd for å høre svaret.
jeg har egentlig nok med å konsentrer meg om å treffe munnen med røyken, for kroppen er totalt utslitt. Hun står trygt og godt ved siden av meg i tilfelle beina mine svikter, det er godt å ha noen som står så nært, det er trygt. Hun sier at rommet på avdelingen er mitt om jeg ønsker det, at det er viktig å ta 1 time om gangen. Jeg føler meg plutselig som en byrde, tenk hvis jeg tok et rom fra noen som virkelig trengte det, jeg får litt smålig panikk og sier at jeg ikke trenger rommet, at jeg bare ønsker å komme meg hjem i min egen seng.
Hun har full forståelse for det, men ønsker at jeg blir litt mer meg selv før jeg drar. Jeg begynner plutselig å tenke på alt, hva tenker foreldrene mine? jeg har jo skole. jeg hadde ikke planlagt dette. Jeg har ikke en gang med meg lader til telefonen. Vi blir enige om at hun skal kjøre meg til bilen min. Hun ser litt strengt på meg og sier: Er du klar for å dra hjem nå? Jeg nøler ikke en gang når jeg sier Ja, Jeg må hjem! må fikse og ordne forskjellige ting, hvis jeg skal være innlagt så trenger jeg å planlegge det i hodet mitt, for dette kom alt for brått på. Hun er ikke helt fornøyd men aksepterer mine ord. Vi er her om du trenger oss det må du huske på! Av og til trenger du er pause og det er viktig at du gir deg selv lov til å ta en pust i bakken.
Vi rusler ned mot bilen og jeg blir flau og skamfull i det jeg spørr henne om hva som egentlig har skjedd i dag. Hun ser på meg med empati i øynene før hun løfter hånden og legger den rundt meg. Du hadde en avtale med ****, Men når hun fant deg så var du så langt vekke at hun ikke klarte å få kontakt med deg, dere gikk tur, men du tuslet bare etter henne. Hun prøvde det meste, men hun klarte ikke å få kontakt, så hun ringte til avdelingen for å spørre hva hun skulle gjøre for hun var virkelig bekymret for deg, det eneste alternativet var egentlig å legge deg inn på lukket, for det var for seint for vår avdeling å ta deg inn, hun prøvde å holde telefonen inntil øret ditt slik at en veldig kjent stemme kunne snakke til deg, men du reagerte ikke. **** bestemte seg for å følge deg til bilen i et håp om at du skulle komme tilbake, men du klarte ikke engang å huske hvor du hadde parkert, så da bestemte vi oss for å sette himmel og jord i bevegelse for at du skulle unngå lukket, så det endte med at hun følgte deg hit til oss, og det ble bestemt at vi skulle ta time for time og gjøre det beste ut av det.
Og her er vi, og her er du, tilbake blandt oss, det er godt å ha deg her. Jeg kjenner jeg blir ydmyk og rørt over innsatsen som ble gjort i dag. Det enkleste for alle hadde vært å ringe psyk.ambulansen og politi og fått meg innlagt på lukket. Men de bryr seg faktisk om mitt beste, så nå ligger jeg i min egen seng med hunden min og prøver å tenke over denne syke dagen. Det er vondt å forsvinne på denne måten, jeg skammer meg virkelig over det. Men jeg er takknemmlig for alle de fantastiske menneskene som virkelig vil meg godt, mennesker som virkelig bryr seg om meg, og som frivillig jobber overtid for at jeg skal ha det best mulig.
Vakkre nydelige mennesker, som virkelig har stilt opp for meg i 5 år, uten dem så hadde jeg vært tvangsinnlagt på ubestemt tid, jeg hadde blitt tolket som psykotisk og virkelig blitt missforstått. Men takket være disse fantastiske menneskene, så lever jeg et nokså normalt liv. Det er som de har sagt hele tiden, jeg har en veldig veldig syk side, men jeg har også en veldig veldig frisk side, og det er den friske siden vi må frem elske.
Så i kveld er jeg ydmyk, rørt og takknemlig! Tusen Takk ❤
-Mindreverdig-
Jeg skriver ikke så mye her inne lengre, grunnen er vel at jeg ikke har nok overskudd til å klare å sitte meg ned og tenke over alle de tingene som skjer i livet mitt, jeg prøver å holde følge med det høye tempoet i livet og da må jeg fokusere. Jeg gjør som jeg alltid har gjort ser kun fremover og fortsetter å gå selv om det ender i et stort smell.
Mye skjer rundt meg, jeg går på universitetet og gjør alt jeg kan for å klare å møte opp og være til stedet. Jeg har klart det frem til nå, men medelever og lærere jobber i mot meg, av en eller annen grunn så blir jeg alltid dårlig behandlet av lærere. vi har innleverings lekser og mine gidder hun ikke å rette eller skrive noe på, men på de andre sine, så skriver hun støttende og fine ord i tilegg til at hun legger ut deres lekser som gode eksempler. Jeg biter det tappert i meg, men det gjør vondt, fryktelig vondt. Kanskje hvis de hadde vært klar over at mange av gangene jeg møter på skolen så kommer jeg fra psykiatrisk avdeling, jeg kjemper meg gjennom nettene med dårlig søvn, og grunnen til at jeg alltid er sein er ikke fordi jeg er lat, men fordi kroppen slutter å fungere når det er søvnløse netter og ubeskrivelige smerter på innsiden. Men jeg trosser signalene fra kroppen og går i dusjen og vasker vekk tårene og sminker meg opplagt.
Og når medelevene i tillegg har en oven i fra ned holdning og sier at de blir skuffet hvis de bare får en 5´er på eksamen, så gjør det ikke situasjonen lettere. Hadde de bare visst hvor jeg kom fra, og alt jeg må gå gjennom for å klare å sitte på skolen og følge undervisning, hadde de bare visst at det tar 100 ganger lengre tid for meg å lære med faget fordi jeg har et indre liv som krever min energi, så kanskje de hadde snakket annerledes til meg. Men jeg sier ingenting jeg holder tårene tilbake og klistrer på smilet, og tenker at jeg er glad for at jeg ikke er like overfladisk som disse menneskene. men det er ikke lett, og jeg ønsker ikke å fortelle min historie til skolen, fordi jeg ikke ønsker å bli behandlet annerledes eller bli sydd puter under armene på. Det eneste jeg ønsker er at de skal vise meg respekt på samme måte som jeg viser dem respekt.
Skolen tar mye tid og det er latterlig hvor mye kunnskap de forventer at vi skal lære oss på kort tid.
ved siden av skolen så går jeg i en tøff og vanskelig traumebehandling flere ganger i uken, behandlingen bryter meg langt ned og smerten vokser seg stadig større på innsiden, for det blir alltid værre før det blir bedre. Men hvor mye skal egentlig et menneske tåle før det knekker?
i 2010 var jeg til vurdering på en traumeavdeling, jeg var i veldig dårlig stand, og etter et 3 dagers langt vurderingsopphold var jeg ødelagt, da jeg kom hjem var jeg så langt nede at jeg prøvde å ta mitt eget liv. Avslaget fra avdelingen gjorde vondt, begrunnelsen deres var at jeg ikke var sterk nok til å takle den intense behandlingen, noe de virkelig hadde helt rett i, men jeg klarte ikke å se det den gangen, og følte at jeg hadde gjort noe feil.
F43.1 PTSD, Kompleks type
F33.1 Tilbakevendene depressiv lidelse
Vurdering/Konklusjon
Pasienten er motivert for behandlingen på *******, hennes målsetning med behandlingen er å bli frisk, og bli den livsglade jenten igjen. Bli kvitt alle gjennopplevelsene og stemmene i hodet, hun vil kontrollere sitt eget liv. Har tro på at innleggelse over lengre tid vil gi henne tryggheten hun trenger for å kunne snakke om problemene sine.
Konklusjon
Pasienten vurderes her og nå å ha en sannsynlig alvorlig dissosiativ problematikk og å være i traumeavdelingens målgruppe
Etter fellesvurdering ble konkludert at pasienten per dags dato ikke tilfredsstiller kriteriene for et opphold i traumeavdelingen. slik hun fremstår mener vi at det intense/åpnende arbeidet i en traumegruppe vil bli for tøft for henne og at i verste fall kan bli til mer skade en hjelp.
Anbefalinger
vi anbefaler at pasienten fortsetter med individual terapi med fokus på bearbeiding av sine traumeminner.
nå snart 4 år seinere er jeg på nytt kalt inn til et vurderings opphold på denne avdelingen. Men denne gangen varer det nesten i 2 uker. Jeg kjenner at magen min vrenger seg med tanken på det og hodet mitt sprenges snart av alle krise tankene. Er jeg sterk nok denne gangen? vil jeg klare å takle de enorme påkjenningene? Datoen er 19.mai
Denne filmen traff meg, ikke fordi våre historier er like, men fordi den beskriver hvordan det føles å bli fratatt friheten over eget liv.
Sometimes someone hurt you so bad, it´s stops hurting at all
Until something makes you feel again, and then it all comes back, every word, every hurt, every moment.
Deeper and deeper i felt within myself, trapped in the misery of my life, lost in the sorrow of my soul, unable to see the light, unable to see the dawn, to feel, to hope, to dream.
Jeg vil veldig gjerne skriv et informerende innlegg om hvordan det er å leve med den omdiskuterte diagnosen Dissosiativ identitetsforstyrrelse. Det er vanskelig fordi jeg selv ikke forstår omfanget av det.
Det er vanskelig å forstå at jeg til tider er en alvorlig syk jente samtidig som jeg er en velfungerende, glad og utadvent jente. Det er ingen som kan se på meg og se at jeg er syk, for på lik linje med de andre psykiske lidelsene er den usynlig.
Jeg går på skolen og fungerer som alle andre, tilsynelatende. Jeg møter opp på skolen med et smil rundt munnen, det er ingen som kan se at jeg har vært våken hele natten, fordi jeg kvelden før prøvde å ta mitt eget liv. Ingen av dem som sitter i klasse rommet hadde trodd på meg om jeg hadde fortalt at jeg var innlagt på psykiatrisk avdeling. For det er jo for gale mennesker?
Men det er ikke noe med meg som gjør at jeg skiller meg ut, jeg er som alle andre. Det eneste som er forskjellen er at jeg har en indre verden som bare jeg vet om. En indre verden som du aldri vil klare å forstå deg på, med mindre du har vært i samme situasjon. En indre verden som ble laget fordi virkeligheten til et lite barn var for vond å forholde seg til.
For vi kan jo ikke styre hvordan en 9år gammel jente reagerer på å bli voldtatt flere ganger i uken i mange år.
For å klare å overleve måtte jeg lage meg en indre verden som var trygg, et sted den lille jenten kunne flykte når virkeligheten ble for vond.
Det høres kanskje rart ut for andre, men for meg var det helt naturlig. Når overgrepene var som værst så flyktet jeg mentalt, inn i den trygge verden hvor ingen kunne gjøre meg vondt. Men selvom jeg flyktet mentalt, så gjorde ikke kroppen min det.
Jeg fortrengte overgrepene og gjemte dem så langt vekk at de forsvant ut av min bevissthet, jeg vendte blikket mitt fremover og bestemte meg for å aldri tenke på det igjen, jeg vokste og ble større, overgrepene stoppet i slutten av ungdomsskolen, og jeg kunne endelig gjemme det vekk for alltid. Det jeg ikke forstod var at overgrepene hadde skadet meg,
Jeg smiler og ler så mye at tårene triller.
En invendig smerte forteller meg at dagen er over, den forteller at kroppen og hodet ikke tåler mer smerte og sårt trenger søvn. Jeg tar pillene i et håp om at jeg får sove i noen timer, slik at kroppen kan lades om ikke mye så i allefall litt.
Dagen må ta slutt, for kroppen takler ikke mer smerte. og det er når jeg ikke får sove, jeg blir til en fare for meg selv. Tankene blir automatisk destruktive, jeg leter etter måter som kan skade en utslitt kropp, skade den så mye at den ikke klarer mer.
Jeg kjemper med de siste kreftene jeg har mot det destruktive og farlige. Det er skremmende! For jeg som vanligvis klarer å strye unna det destruktive, føler meg hjelpesløs mot de store kreftene som herjer på innsiden.
-Mindreverdig-
Mye har skjedd siden sist jeg skrev her inne, det følels i allefall slik. Jeg har vært innlagt og hatt det fryktelig vondt. Jeg har følt meg som verdens lykkligste, men jeg har også vært på kanten til å avslutte mitt eget liv.
Livet mitt er en turbulent reise med dype daler og høye topper, selv om det høres ut som om jeg er bipolar så er jeg ikke det. Det er min indre verden som kjemper en intens kamp mot den virklige verden, og jeg står midt i denne krigen, og jeg føler meg ganske forvirret og fortvilet. Jeg mister stadig grepet på virkeligheten og blir dratt ned i dype, destruktive og farlige daler. I reddsel kryper jeg sammen i håp om at alt vil forsvinne. Jeg er til tider så full i redsel at jeg låser meg inne på et rom og gjemmer meg i håp om at ingen skal gjøre meg vondt. I det neste øyblikket kan jeg dra ut på byn med venner og drikke vin og danse.
Det er en intens kamp mellom den jeg ønsker å være, og en indre verden som bærer traumene. Og jeg er sliten, for dette er ikke noe jeg velger, men det er visst en del av traumeterapien. Akkurat nå har jeg det fryktelig vondt, og jeg ønsker meg bare en god natts søvn.
Legger ved en film som virkelig er verdt å se!
mindreverdig 