…

Jeg har mye på hjerte og mye jeg trenger å dele, men jeg har rett og slett ikke energi og overskudd til å dele alt med dere nå. 

jeg har ikke sovet skikkelig på 5 år, noe som har resultert i at kroppen nå har kollapset fullstendig. kroppen er i ubalanse, maten renner rett gjennom meg, bare det å skulle tygge gjør meg utslitt og trøtt. kroppen er skjelven og bytter på å være varm og kald. men den størte forandringer er at jeg nå sliter med å holde meg våken, kroppen er utslitt, totalt utslitt.

Jeg har fått tilbud om plass på en traume avdeling, og det er jo egentlig kjempe bra, men jeg er for sliten til å ta stilling til alt som skjer rundt meg akkurat nå, noe som også er grunnen for at jeg ikke blogger så mye lengre.

-Mindreverdig-

08.06.2014

Livet prøver å slå meg i bakken nok en gang, men denne gangen står jeg stødig (enn så lenge)

veldig mye unødvendig stress angående eksamen, jeg skjønner virkelig ikke hvordan en eksamen kan medføre så mye unødvendig stress. Alt startet 1 måned før jeg skulle inlegges, jeg gikk til ledelsen og sa at jeg ble syk og spurte hva jeg måtte gjøre fordi innleggelsen kræsjet med eksamen, fikk beskjed om at jeg måtte fylle ut et skjema + levere sykemelding, jeg ordnet, fikset og leverte alt dette personlig til hun som står ansvarlig, jeg ble møtte med en frekk tone, om hvordan jeg kunne vite at jeg var syk akkurat da. jeg var spydig tilbake og svarte at det var mitt i influensaperioden min og at den kom på samme tid hvert år. Hun forstod at det var et dumt spørsmål og lovet meg at hun skulle fikse dette. 

jeg ble innlagt, men midt under innleggelsen fant jeg ut at jeg var satt opp til eksamen akkurat som de andre i klassen, jeg ble forbanna, for det var akkurat dette jeg ville unngå, så sykepleieren ringte skolen opp til flere ganger før hun fikk et svar, damen som stod ansvarlig og som jeg snakket med personlig skulle sende meg en mail. på mailen stod det at jeg var nødt til å fylle ut et skjema + levere sykemelding. jeg ble skikkelig forbanna, hva er det som er i veien med folk? jeg hadde allerede levert alt dette 1 måned i forkant, nettopp fordi jeg ønsket å slippet alt det unødvendig stresset. flere telefoner ble tatt, og det ble lovet at de skulle ordne opp i det. men jeg hørte aldri mer i fra dem.

da jeg ble utskrevet hadde jeg fortsatt ikke hørt noe, så pappa ringte, og hun lovet på nytt å sende en mail når eksamen ble. jeg fikk en dato og en tid. Det var godt å ha noe konkret å forholde seg til, jeg gledet meg bare til å bli ferdig.

jeg møtte presis til eksamen, men da jeg kom dit var det ingen lærer og ingen sensor, jeg kjente jeg ble provosert, 10 minutter senere kom læreren sigende inn, hun kom bort og sa at sensoren var blitt syk, jeg kjente at tårene presset på men jeg holdt meg fast. etter en stund fortalte hun at sensoren hadde bestemt seg for å komme og var på vei, 20 minutter gikk før telefonen ringte igjen, sensoren var på vei men hun satt fast i trafikken. Læreren sa at vi burde avlyse eksamen og utsette den, jeg var på briste punktet, jeg presset tårene tilbake. over 40 minutter forsinket kom sensoren sigende inn, jeg var så stresset, lei meg og oppkavet at jeg ikke klarte å smile. jeg skulle få 15 minutter til å forberede meg på etter at jeg fikk oppgaven, men de gadd ikke å finne et rom til meg, så jeg måtte sitte ute på gangen, jeg satt faktisk på gulvet og læreren og sensoren satt å snakket høylytt ved siden av, samtidig som alle rundt hylte å skrek og snakket høyt, jeg klarte ikke å konsentre meg, men jeg gjorde så godt jeg kunne, oppgaven var ikke som den skulle, det var tydlig at de bare hadde funnet noe og lagt det ved. det var tid for eksamen og jeg var ødelagt og oppgitt, jeg gjorde så godt jeg kunne men hodet mitt var en annen plass. nå venter jeg på karakteren og jeg håper bare på en stå karakter. men jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å fucke opp en eksamen på denne måten, alt som kunne gå til helvette gikk til helvette. dette trengte jeg virkelig ikke.

Når jeg kom hjem var jeg helt ødelagt, men mest av alt så var jeg sint. Jeg valgte å dra på byn med noen venner for å feire at jeg hadde fullført 1 år med skole. stemningen var god, men det var en jente som var ute etter å lage bråk, da vi var på vei fra vorset til byn laget hun dårlig stemning, og selvfølgelig var det rettet mot meg, jeg sa til henne at jeg ikke fant meg i måten hun snakket til meg på, det endte med han hun fløy på meg, og da svartnet det for meg og jeg slo til hun lå på bakken og gråt. NOK er bare NOK. av en eller annen merklig grunn er det alltid jeg som havner i slike situasjoner.

jeg var utslitt da mine foreldre hentet meg fra byn, forbanna og forvirret samtidig som jeg var oppgitt og lei meg. jeg fikk i allefall en god natt søvn. men i går ringte telefonen, min tante er innlagt på sykehuset, hun har fått slag. det gjorde vondt, men jeg står fortsatt i denne stormen av negativitet, jeg kjemper så godt jeg kan og jeg holder meg virkelig fast for å ikke falle, men nå er det blitt alt for mye på liten tid og det sliter virkelig på meg

Motgang gjør oss sterk…

Jeg prøver å la inntrykkene og følelsene fra de siste to ukene synke inn, men det er ikke lett for det har vært mye. En intens utredning av hva jeg egentlig sliter med, der jeg har hatt opptil flere samtaler med behandler og spesialist hver dag i tilegg til gruppe terapi. Jeg sitter her og lurer på hvordan jeg egentlig skal ordlegge meg. 

Nye vennskapsbånd har blitt knyttet, vannskap som i en perfekt verden aldri hadde eksistert, så mange forskjellige mennesker som tilfeldigvis er plassert på samme sted til samme tid. Jeg ble først møtt med skeptiske blikk, jeg var yngst og jeg gjemte meg vekk i et hjørne, usikker og utrygg satt jeg der og prøvde å følge med i de overfladiske samtalene. Jeg var en vissen blomst, en blomst som trengte litt mer enn andre for å klare å reise meg. 

Men jeg ble sett og ivaretatt, jeg ble inkludert når jeg kunne blitt oversett. Litt etter litt reiste jeg meg, jeg forstod etterhvert at vi alle var der fordi vi hadde en drøm og et håp om at livet måtte ha noe mer å by på enn smerte og elendighet. Litt etter litt åpnet jeg meg, for hver dag som gikk ble jeg mer og mer meg selv. når jeg tenker på det nå så blir jeg rørt. rørt fordi jeg ble godtatt for den jeg var, jeg ble godtatt som den sårbare, utrygge og vimsete jenten. 

men det var først den dagen vi skulle reise hjem, at jeg forstod hvilken betydning lille meg hadde hatt for andre mennesker, kjærligheten og de gode ordene, fikk meg til å føle meg levende. Gode klemmer, vakkre ord og mye kjærlighet er det jeg har tatt med meg hjem, nye vennskapsbånd er knyttet ikke fordi vi har de samme interessene men fordi vi deler noe så sårt og spesielt. De intense og vanskelige ukene er samtidig noen av de fineste jeg har hatt.

Det spiller ingen rolle hvem du er, hvordan du ser ut eller hvor du kommer fra, for vi deler noe så vondt og sårt. Det er en god følelse at en vond og vanskelig barndom kan føre til noe så fint. For i en perfekt verden hadde aldri disse båndene blitt knyttet. Det at andre skulle begynne å gråte når de tok farvell med meg hadde jeg aldri trodd skulle skje, det fikk meg til å føle at jeg kanskje betyr noe.

Da vi hadde den siste gruppe samlingen ga jeg alle et dikt. et dikt som ble skrevet fordi vi delte noe spesielt. reaksjonen fra personalet og de andre i gruppen hadde jeg aldri forventet, ikke en eneste øyenkrok var tørr. Det var rart å se at mine ord kunne bevege så mange mennesker, rart at mine ord faktisk betydde noe, jeg ble så satt ut at mine tårer aldri kom. At lille meg og mine ord hadde betydning for andre, er en følelse jeg ikke klarer å beskrive, jeg er rørt, veldig rørt. Jeg hadde aldri trodd at min vonde barndom kunne føre til noe så vakkert og fint.

 

Det som har skjedd skulle ikke skje
Men i denne syke verden er det kanskje en mening med det
Jeg tenker på hvordan livet hadde blitt
Om vi slapp å oppleve så mye dritt
Men motgang gjør oss sterk
La oss kjempe sammen og utrette underverk 

Når vi flykter selv om vi ikke vil
Så huske at det bare er overlevelses strategien som slår til
Vi prøver å gjøre så godt vi kan
Men det er sterke krefter som tvinger oss under vann

Selvom du faller så ikke bli lei
For det er alltid noen som bryr seg om deg
Ikke mist troen på at ting kan bli bra
For du er unik, hold deg fast, ikke dra! 

– Mindreverdig –

17.05.2014

når jeg var mindre var mai en gledens måned, men for 5 år siden snudde alt, nå er mai for meg en vanskelig tid, en måned som jeg vet jeg må igjennom men som jeg håper ikke stetter nye dype spor.

for 5 år siden nærmere bestemt i 2009, så hadde jeg mitt første møtet med min psykiater, et møte som ingen av oss glemmer, da hun vlagte å legge meg inn på tvang, men i det hun ringte etter sykebilen, så løp jeg, jeg var livredd og følte at jeg løp for livet, jeg var bare 18 år, og hadde allerede vært tvansinnlagt en måned tidligere, så min værste frykt ble virkelig. Jeg var livredd og det eneste jeg ønsket var å få hjelp ikke å bli innesperret. Jeg var hysterisk og ringte mine foreldre som fikk avverget hele situasjonen. 

mai 2010 kom beskjeden jeg ikke var klar for å høre, min daværende kjæreste og mitt alt skulle reise fra meg, han var kommet inn på skole i USA og jeg var knust. han var den jeg levde for og den eneste jeg stolte på, jeg mistet fullstendig troen på at livet mitt noen gang skulle bli bra.

året 2011 kom og kjæresten min reiste, jeg hadde mistet alt. jeg klarte ikke mer og resultatet var at jeg ble tvangsinnlagt. Mai måned kom, og jeg fikk beskjed om at jeg måtte tilbringe 17 mai innelåst. 16.mai var den værste dagen, det eneste jeg ønsket meg hele dagen var at kjæresten skulle komme på besøk, fordi han hadde bursdag den dagen, men han kom aldri han dro på byen og koste seg, mens jeg kjempet for livet på psykiatrisk, nedturen var for tøff og takle jeg orket ikke mer, det endte med at de la meg i belter, og der ble jeg liggende.

 

Only Human…

Denne gangen tok det lang tid.
Lang tid før jeg klarte å stable meg på beina igjen. Men her står jeg, nok en gang har jeg overlevd de sterke kreftene mørket bringer med seg, selv om mørket nesten slukte meg denne gangen, så er jeg fortsatt her takket være de fantastiske menneskerne rundt meg, som holdt meg fast, når jeg ville gi slipp.

Det har vært en vond og tøff tid.
Det er flere år siden jeg har vært så langt nede at døden er det eneste jeg ser.
Det var skremmende å falle så langt ned igjen, mest skremmende fordi det kom uten forvarsel. Plutselig hadde mørket tatt fullstendig over, og jeg var fanget, og for hver time som gikk tok jeg et skritt nærmere døden.

jeg sluttet å se meg for når jeg gikk over veien, i et håp om at noen skulle kjøre på meg
når jeg kjørte bil, ble jeg dratt mot fjellveggen
Jeg gikk hele tiden på leting etter nye ting som kunne ta livet av meg. jeg var fast låst i et destruktiv mønster.
Skremmende og uvirkelig å tenke på i ettertid, men når jeg var så langt nede så var alt håp og all fornuft forsvunnet.
 

Teamet fanget meg heldigvis opp, og jeg ble innlagt på åpen avdeling, men jeg var så dårlig da jeg kom dit at jeg ikke var i stand til å ta ansvar for eget liv, og for første gang måtte Teamet mitt ta den brutale avgjørelsen, den avgjørelsen jeg har fryktet så lenge de har kjent meg. Lukket avdeling, ikke fordi det var en missforståelse, men fordi jeg denne gangen var så dårlig at det var det beste stedet for meg å være. Jeg kan ikke huske sist jeg gråt så mye som jeg gjorde denne kvelden. Etter en tur med sykebilen ble jeg ført inn på en steril og kald avdeling, og det eneste jeg husker er lyden av døren som går i lås bak meg.
 

Mer enn dette husker jeg ikke, jeg har ingen hukommelse fra resten av tiden, men det som faktisk betyr noe er at jeg nå står på mine egne bein, selv om jeg ikke står stødig så står jeg på egenhånd.
 

Teamet mitt og jeg har i ettertid prøvd å finne ut hvorfor helsen min ble så alvorlig dårlig på så kort tid, vi fant ingen konkret grunn. men sammen kom vi frem til at det var flere ting som spillte inn.
 

– Det første er at jeg tross alt går i traumebehandling noe som i og for seg kan være nok til å bryte et hvilket som helst menneske ned.
 

– Det andre er at jeg har fått innkalling til et vurderingsopphold på en traume enhet, og for dere som har følgt bloggen min fra starten så er det på samme sted som jeg var på i 2010. Den gangen fikk jeg avslag fordi jeg var for syk og svak. Så denne gangen håper jeg virkelig at jeg er klar, hvis ikke så vet jeg at jeg får meg et hardt slag i ansiktet.

– Det tredje er at jeg går på universitetet, noe som fører med seg mye arbeid og stress. For jeg ønsker ikke at noen på skolen skal vite at jeg er syk, så det blir stilt helt like krav til meg som til en hvilken som helst elev. og for å skryte litt av meg selv så har jeg snart gått der i 1 år og har til nå stått på alle eksamene 🙂 
 

– Det fjerde er at jeg har hatt en del kontakt med barndoms venninnen min, og det som har kommet frem i våres samtaler har vært det jeg har fryktet mest. Det var ikke bare jeg som fikk gjennomgå som liten, og akkurat det er noe som stikker dypere i hjertet enn noe annet.
Overgriperen lovet meg å la henne være i fred, så lenge jeg gjorde som han sa. Jeg trodde virkelig at hun slapp unna. Dette har ødelagt meg og det er nok den største grunnen til at jeg ble så dårlig.
 

Okei nå må jeg avslutte dette inlegget positivt, for tross alt så står jeg nå på egnebein, selv om det tok lang tid denne gangen så er jeg her fortsatt. Dette er bare ment som et livs tegn fra meg, slik at dere vet at jeg fortsatt lever. Nå fremover er det eksamen og vurderingsopphold som er i hovedfokus. Jeg skal kjempe meg igjennom dette, jeg nekter å la meg knekke! jeg skal kjempe med de kreftene jeg har for at dette skal gå bra 🙂

Jeg håper dere der ute har det bra
Mange gode klemmer fra – Mindreverdig – 

12.05.2014

Du innser selv at livet snart er over
ingen rundt deg klarer å tro deg når du lover 
Du vil så gjerne skåne dem
og du tror du gjør det rett ved å drepe deg

du har det så ubeskrivelig vondt
Men samtidig så smiler du tappert
i et håp om at ingen vil se
hva du på innsiden strever meg

 

Du har vært så nær døden det er mulig å komme uten å dø…

Dette innlegget er et brutalt og ærlig innblikk i mitt liv slik som behandlingsapparatet rundt meg ser det!!! Les med respekt!!!

Sykepleieren ser på meg med et alvorlig men bekymret blikk. 
Jeg prøver å lette stemningen ved å smile og si at jeg skal mestre dette livet
Men ansiktsutrykket hennes forandrer seg ikke.
Jeg ser at hun tenker seg godt om før hun sier: jeg er virkelig bekymret for deg forstår du egentlig alvoret i dette? 

 

jeg blir skamfull og ser ned i bakken 
Hun løfter hodet mitt og vill at jeg skal se henne inn i øynene når jeg sier at jeg forstår det, men jeg vrir meg unna og kryper sammen til en liten ball.
Jeg gjør meg så liten som mulig for det er slik jeg føler meg, skam og skyldfølelsen kveler meg og tårene spretter ut av øynene mine.
Hun sitter seg inntil meg og legger en trøstende arm rundt meg, i rein refeleks vrir jeg meg unna nok en gang.
jeg føler meg liten og ubetydelig, jeg føler meg i veien og til bry for alle.

 

Det er ikke meningen å gjøre deg lei deg sier hun trøstende, men det er veldig viktig at du forstår alvoret i dette, og det tror jeg ikke du gjør. Og når du selv ikke forstår det så må jeg si det til deg. Hvis du tenker deg om så kanskje du forstår hva jeg mener. Tenk på alt du har utsatt kroppen din for! Du har sultet den så mye at du nesten forsvant, du var så mager og bleik da jeg så deg at vi vurderte innleggelse på somatisk sykehus slik at du kunne få næring. Du har skadet kroppen din så til de grader når du har prøvd å ta ditt eget liv, både ved å kutte den, forgifte den og ved å ikke gi den luft. Det er skremmende å stå på utsiden og se på alt kroppen din har gått igjennom, har ikke kroppen din blitt straffet nok? Den har gått igjennom mange årig seksuellt missbruk, den har blitt voldtatt, slått og misshandlet på det groveste. Kroppen din er sliten det må du snart forstå, den tåler snart ikke mer! Og uansett hva du utsetter kroppen din for så vil du ikke føle deg bedre, det har du jo prøvd, du har skrubbet deg selv til blods i et forsøk på å føle deg rein, du har sluttet å gi den veske i et håp om at du vil føle deg bedre. Men har det hjulpet? NEI, det har ikke hjulpet og du må snart forstå at uansett hva du utsetter kroppen din for så vil du ikke føle deg bedre, for det er ikke kroppen som er problemet, men følelsene du sitter med på innsiden, og det er de følelsene vi må jobbe med, men da må du slutte å straffe kroppen din! For jeg er ærlig når jeg sier at kroppen din snart svikter hvis du ikke innser alvoret i dette.
 

jeg har kjent deg i 5 år, og jeg ser at kroppen din sliter, du har vært så nær døden det er mulig å komme uten å dø, Jeg har sett kroppen din full i blåmerker, jeg har sett den full i blod, jeg har sett den bleik, utsultet og mager, jeg har sett den blå og lilla. Jeg har sett den livløs bli trillet avgårde i en ambulanse. Kroppen din har blitt misshandlet, banket, voldtatt og utsatt for så mye dritt på så liten tid, og hvis dette fortsetter så forstår jeg faktisk hvis hjertet ditt en dag stopper.

 

Det gjør virkelig vondt å høre det hun sier, jeg skammer meg virkelig. Tårene strømmer ned over fjeset mitt, kroppen rister og det kommer små hulk. jeg gjemmer fjeset mitt fordi det gjør så alt for vondt å ta det til seg, for jeg er smertelig klar over at det hun sier er den usminkede sannheten, det er virkeligheten slik den faktisk er. Jeg trenger å høre det hun sier for jeg trenger å forstå hvor alvorlig alt dette faktisk er, jeg kan ikke lengre late som om alt er greit når det ikke er det. men fy faen så vondt det gjør å bli konfrontert med virkeligheten på denne måten, men samtidig så er det veldig nødvendig.

-Mindreverdig- 

23.04.2014

på innsiden er en smerte som ingen kan se
den gjør meg vondt og tynger meg ned
Jeg skjuler den så godt jeg kan
selv om det føles spm å bli dratt under vann.

En smerte som innholder sorg og sinne
For livet er bare en kamp jeg må vinne
Vinne over dem som misbrukte et barn 

Den Usminkede Sannheten…

!!!DETTE INNLEGGET ER BRUTALT ÆRLIG OG LESES PÅ EGET ANSVAR!!! VIS RESPEKT!!!

 

I et desperat forsøk på å prøve å beholde kontrollen hvisker du til deg selv: Du er trygg nå, Ingen skal skade deg.
Men det er nytteløst, en ubehagelig følelse sprer seg i kroppen og du blir varm, verden rundt blir uklar.
Du hater det som er i ferd med å skje med kroppen din, men du har ingen mulighet til å styre det. 
Det mørke og destruktive inntar kroppen din, Innerst inne håper du at noen skal legge deg ned i bakken og holde deg med makt, slik at du ikke kan gjør deg selv eller andre vondt. Men det skjer ikke, for ingen får vite om det destruktive på innsiden før det er for seint. Du mister kontrollen og det som skjer etter dette er utenfor din bevissthet.


Brutal, ærlig og skremmende
den usminkede sannheten
 

Tankene er kaos og tårene renner fortere enn jeg klarer å tørke dem, jeg stiller meg automatisk helt inntil veggen i et håp om at de ikke vil se meg, jeg holder pusten i det legen og ambulanse folkene kommer inn i rommet 

Tankene forteller meg at jeg må løpe! løpe så langt vekk at de aldri kan finne meg. Men fornuften sier noe helt annet. Jeg står helt stiv av skrekk inntil veggen. Jeg forstår virkelig ikke hva som er i ferd med å skje, sykepleieren som kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv ser på meg med et strengt blikk i det hun sier: det beste er at du går med dem frivillig for da er det lettere å få deg tilbake hit, når du har klart å gjenvinne kontrollen.

Jeg er totalt forvirret, hvordan kunne dette skje, hva gale har jeg gjort for å bli overført til lukket avdeling? 
Beina vil ikke røre seg og jeg står fortsatt helt inntil veggen i et håp om at alt dette bare er et mareritt.
Jeg klarer ikke å gå med ambulanse folkene, og jeg ber dem fint om at de må gå sin vei, de går ned i bilen og venter, og i det de forsvinner ut døren, så knekker jeg fullstendig sammen, beina svikter og jeg går i bakken med et smell.

Sykepleieren løfter opp hodet mitt og legger det i fanget sitt, hun stryker meg forsiktig over kinnet og gir meg en Suss på pannen.
Jeg er virkelig bekymret for deg, og akkurat nå er det ikke forsvarlig å ha deg på en åpen avdeling, forstår du det?
Jeg begynner rett og slett å hyl grine, jeg klarer virkelig ikke å ta meg sammen, jeg bønnfaller henne om å la meg få bli, men det er nytteløst, avgjørelsen er allerede tatt.

Hun hjelper meg opp igjen på beina.
hun ser meg dypt inn i øynene og sier: da jeg kom inn på rommet ditt, så var du blå på leppene og i hele ansiktet, det var så vidt du pustet!
jeg kan ikke gå hjem fra jobb og vite at du kanskje dør i løpet av natten, og tenke at jeg ikke gjorde noen ting for å forhindre det!
Jeg er forvirret, for jeg ønsker jo ikke å dø, og jeg husker ikke de tingene hun snakker om!

Skamfullt tusler jeg gjennom avdelingen og ned mot ambulansen, jeg får ikke meg selv til å gå inn i ambulansen, så sykepleieren dytter meg forsiktig inn i bilen og ned i sete før hun fester sikkerhetsbelte rundt meg. Hun gir meg en god klem og lover meg at alt vil bli bra! Døren blir lukket og bilen begynner å kjøre.

Jeg får panikk, jeg er livredd, vil ikke dette, vil bare forsvinne langt vekk, jeg har ikke flere tårer igjen å gråte.
Jeg blir ført inn på en ukoselig og kald avdeling og dørene blir låst igjen bak meg.
En person følger etter meg hvor enn jeg går, og jeg føler meg utrygg og fanget.

Resten av tiden er bare bruddstykker: Alarmer, kaos, mange mennesker, sterke armer, jeg kjemper for livet, nytteløst, livredd, utrygg, alarmer, fanget, medisiner, jeg kjemper, prøver å komme meg løs, nytteløst, de holder meg til jeg er så utslitt at jeg tilslutt sovner.

 

– Mindreverdig –