Sleep Baby Sleep…

Hvem er det jeg egentlig prøver å lure?

jeg går rundt og smiler og sier at alt er bra, når sannheten er at jeg vrir meg i smerte på innsiden. Jeg var hos psykiateren min i dag, jeg prøvde å skjule smerten så godt jeg kunne, og jeg lykkes nesten. men på slutten av timen kom en tåre, jeg skammer meg over at hun så det, hun tørket den bort, og i det hun var borti meg så raste hele verden min sammen.

tårene nermest hoppet ut av øynene mine, jeg prøvde å stoppe dem, men det gikk ikke. jeg krøllet meg sammen så godt jeg kunne, jeg ville bare forsvinne der i fra. » det er ikke noe å skamme seg over» sier hun trøstende, jeg synker enda mer sammen, jeg trenger sårt en klem der jeg sitter, men jeg sier ingenting, vi sitter der i noen minutter slik at jeg får samlet meg litt.

«skal jeg ringe foreldrene dine?» spørr hun i en litt bekymret tone. Nei det går bra svarer jeg litt nervøst. «Men, ikke sitt deg i bilen i denne tilstanden her, kan du gå deg noen runder før du kjører hjem?» Ja det skal jeg gjøre, jeg reiser meg og går mot døren. Jeg åpner den og går fort ut, jeg kommer ikke lengre enn til trappeoppgangen før jeg knekker fullstendig sammen. jeg krøller meg sammen og støtter meg til veggen, tårene blir til en liten dam på gulvet.

jeg kjenner plutselig en hånd på skulderen, det er psykiateren, hun spørr om jeg er sikker på at hun ikke skal ringe noen, jeg hulker frem at «det går fint» Hun omformulerer spørsmålet «vil du at jeg skal ringe noen for deg?» på nytt hulker jeg frem at «det går fint»

Etter en stund så klarer jeg å samle meg, jeg tar hetten på hodet og skjuler meg bak håret. Jeg merker at menneskene rundt ser på meg, men jeg fortsetter å gå i høyt tempo til jeg når bilen. jeg synker sammen i setet og sammenbruddet er et faktum.

-Mindreverdig-

Sliten…

Det er alt for mye som skjer rundt meg for tiden, jeg merker at jeg mister fokus og grepet rundt virkeligheten. Det er skremmende. Alt startet når X min tok kontakt, automatisk rippet det opp i en fortid som for meg var en fortid jeg var ferdig med, men når han kommer på side linjen og på nytt prøver å fortelle meg at jeg har ødelagt han og at jeg skylder han en forklaring for alt, da fylles kroppen sakte men sikkert med skyldfølelse. Jeg liker virkelig ikke dette.

Det nermer seg skremmende fort en traume innleggelse som varer i flere måneder, jeg gruer meg, gruer meg fordi jeg vet at det vil kreve ekstremt mye av meg, og det er en intensiv behandling. 

Jeg går rundt meg selv for tiden, jeg skulle bestille fly og tog biletter begge deler klart jeg selvfølgelig å bestille feil, jeg blir flau. flau over at jeg i det hele tatt klarte å bestille feil, når jeg var så sikkert på at det var rett. Behandleren min sier at det handler om at jeg er stresset og engstelig, og det er nok riktig.

Nå er det god natt for min del, kroppen min trenger unormalt mye søvn for tiden.
– Mindreverdig – 

Ferdig operert

jeg ble utskrevet fra sykehuset i dag, denne gangen var jeg innlagt fordi jeg skulle operere. operasjonen gikk fint. men da jeg lå på oppvåkningen hadde jeg store smerter, fysiske smerter. Som vanlig ville jeg ikke være til bry, så jeg lå der og prøvde å skjule smerten min. Den ene sykepleieren kommer bort til meg og sa: Kjære vakre deg du må si at du har vondt, så kan du få noe smertestillende. Det går helt fint svarer jeg med et smil. Hun blir litt oppgitt og løper videre. Jeg får en ekkel følelse av å bare være i veien og mest av alt vil jeg bare vekk der i fra. jeg setter meg opp i sengen for å vise at jeg har det bra og at jeg er klar til å bli trillet opp på avdelingen.

Det jeg ikke hadde fått med meg var at sykepleierne hadde stått et stykke unna og obeservert meg, for de syntes det var rart at jeg satt i sengen og hadde det helt fint bare 15 minutter etter operasjonen. Hver gang de gikk forbi smilte jeg til de. Legen kom og sa: Dere må gi denne jenten litt Morfin, jeg la meg ned igjen og jeg kjente at medisinen hjalp på den intense smerten, men det gikk bare en halvtime før jeg på nytt satt i sengen i et håp om å bli trillet vekk der i fra. Sykepleieren kommer bort til meg, hun gir meg mer Morfin og sier at jeg snart skal trilles opp. Mannen som skal trille meg opp på avdelingen kommer endeling, sykepleieren holder en hånd på skulderen min, hun smiler når hun sier: Du må bli flinkere til å gi beskjed. Hun ser på mannen som står ved sengen og sier: Hun her sier ingenting, og med ingenting så mener jeg at hun er ikke av den typen som vil bli sett og klager, men hun har vondt, så sørg for at hun får nok smertestillende, hun ser ned igjen på meg før hun nok en gang sier: du MÅ gi beskjed, for du skal ikke gå rundt å ha det så vondt når du ikke trenger det, du fortjener ikke det!

Jeg ligger i sengen og ser opp i taket når jeg blir trillet gjennom korridorene, det var godt å bli trillet vekk, for jeg følte meg i veien, følte at jeg bare var til bry, at jeg ikke hadde noe der å gjøre. Jeg kommer endelig inn på rommet og det tar en god stund før jeg klarer å roe meg, tankene kødder med meg, de får meg til å føle meg verdiløs når jeg ikke er det.

jeg så noe veldig bra på Tv. Hvis du har en 100 lapp, hvor mye er den verdt? 100kr! hvis du krøller sammen hundrelappen, hvor mye er den verdt? fortsatt 100kr! Hvis du hopper og tramper den ned i driten hvor mye er den verdt? forstsatt 100kr! Uansett hva denne 100 lappen gjennomgår så mister den ikke sin verdi!

Verden surret ekstra rundt for meg da jeg tok opp telefonen. jeg hadde fått en melding når jeg lå på operasjonsbordet. En melding fra X-en min der det stod: Om du noen gang føler for å snakke så er jeg klar. Det stakk langt inn i hjertet og det satte i gang masse drit på innsiden som jeg hadde begravd for lenge siden. det gjør meg sint, sint fordi måten han behandlet meg på var respektløs, jeg kommer aldri og da mener jeg ALDRI til å tilgi han for det han gjorde.

-Mindreverdig-

Fall down seven times stand up eight…

Verden kræsjet fullstendig forran øynene mine og det eneste jeg kunne gjøre var å prøve å holde meg fast i den kaotisk tiden som fulgte…

Jeg holdt meg fast, jeg falt, jeg reiste meg, men på nytt falt jeg, tilslutt var jeg så sliten at jeg ikke lengre klarte å reise meg. Utslitt og forvirret godtok jeg døden. Det mørke og destruktive tok fullstendig over og døden ble nesten en realitet.

Inne på rommet fant de meg livløs og blå, jeg var på vei over til den andre siden, men de nektet å gi slipp på meg! Ambulansen ble ringt, og mye jeg ikke forstod ble bestemt på kort tid. Når jeg var klar til å avslutte livet, ble jeg tvunget til å bli i det. Sakte men sikkert klarte de rundt meg å blåse nytt liv i håpet og ved hjelp av tid og gode mennesker klarte jeg nok en gang å reise meg.

Så her står jeg, men jeg er ustø så kjære livet mitt denne gangen trenger jeg litt medvind for å klare å bli stående.

-Mindreverdig-

20.04.2014

Verden kræsjer fullstendig forran øynene dine og det eneste du kan gjøre er å prøve å holde deg fast i den kaotisk tiden som kommer…

Jeg holdt meg fast, jeg falt, jeg reiste meg, men på nytt falt jeg, tilslutt var jeg så sliten at jeg ikke lengre klarte å reise meg.
Utslitt og forvirret godtok jeg døden. Det mørke og destruktive tok fullstendig over og døden ble nesten en realitet.

 

Inne på rommet fant de meg livløs og blå, jeg var på vei over til den andre siden, men de nektet å slippe meg!
Ambulansen ble ringt, og mye jeg ikke forstod ble bestemt på kort tid. 
Lukket avdeling, de kan ta bedre vare på deg enn det vi har muligheten til her sa sykepleieren med en alvorlig stemme.
Med god hjelp klarte jeg nok en gang å reise meg 

 

Jeg forstod ikke selv hvor nært jeg var døden, noe som i ettertid er veldig skremmende å tenke på.
Hvordan kunne jeg synke så langt ned?
Det er flere år siden sist jeg prøvde å ta mitt eget liv, og plutselig helt uten forvarsel så skjer alt dette.

 

Jeg prøver å tenke tilbake på de kaotiske ukene som har vært og jeg prøver å forstå hvordan jeg kunne havne så langt ned i mørket igjen.
Jeg innser at jeg kanskje må ta meg selv og min sykdom litt mer alvorlig, jeg må faktisk forstå at denne sykdommen kan drepe meg hvis jeg ikke tar dette alvorlig.
Problemet er at jeg ikke ser på meg selv som syk, for jeg føler meg ikke syk.

Teamet rundt meg prøver å få meg til å innse at jeg er alvrolig syk, og som de har sagt så mange ganger før så har jeg en veldig veldig frisk side, og en veldig veldig syk side. Og jeg forholder meg bare til den friske siden, for når den syke siden kommer frem så er dette utenfor min bevissthet.
Men hvordan skal jeg klare å forholde meg til noe jeg ikke kan se eller forstå?

De forteller meg at jeg er så delt at det forskjellige på innsiden ikke kjenner til hverandre.
Det er ubehagelig å bli konfrontert på denne måten, for jeg kan ikke svare for meg, det de snakker om er for meg helt ukjent. Det er helt utenkelig at jeg har prøvd å ta mitt eget liv, Hvorfor skulle jeg gjøre det? Ja ting er vondt og vanskelig, rett og slett helt forjævlig. Men jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal gi opp, Så nei jeg har ikke prøvd å ta mitt eget liv! 

 

Unnvikelse

jeg har blitt en mester til å unngå følelser, det å snakke seg vekk og gjemme alt bak et smil er noe som skjer automatisk. unnvikelse, det har vært min måte å overleve på, men det er også det som holder meg igjen fra å bli bedre. Når jeg plutselig blir konfrontert med mine egne følelser det er da katastrofen inntreffer. jeg var hos psykologen i dag, og begynnelsen av timen gikk greit, jeg klarte å være litt tilstedet i allefall, helt til jeg ble konfrontert med vonde følelser. Jeg gikk fullstendig i oppløsning. panikken tok meg og innsiden hylte og skrek som aldri før, det var for mye å forholde seg til og jeg flyktet slik jeg pleier å gjøre når ting blir for vanskelig, jeg flykter inn i meg selv for der er det trygt, jeg kan gjemme meg og slippe å forholde meg til det vonde som foregår i den «virkelige» verden.

jeg kom til meg selv da hunden prøvde å komme seg løs fra det faste grepet jeg holdt den med. jeg ser ned på vovven min og den er helt gjnnomvåt av tårer, den satt bare der og så på meg med et bekymret blikk, jeg løftet den opp og gjemte fjeset mitt i pelsen. jeg kjenner en trøstende hånd på skulderen, men jeg tørr ikke å se opp. jeg er flau over tårene som drypper ned på hunden, jeg skammer meg over at psykologen ser meg slik. Men denne gangen klarer ikke tårene å slutte å dryppe, jeg gråter stille, gjemmer meg bak alt som det er mulig å gjemme seg bak, men jeg er fortsatt synlig og det plager meg, vil bare forsvinne langt langt vekk.

«Jeg vet at dette er veldig vanskelig for deg» sier psykologen trøstende, «men vi må igjennom dette for at du skal få det bedre» Jeg klarer ikke svare så jeg bare nikker. Jeg ser ned på klokken og ser at jeg har vært der i 2 timer, jeg blir stresset. Stresset fordi jeg føler meg som en belasting og i veien for andre. Psykologen ser reaksjon og sier » Slapp helt av, jeg har alltid timene dine på slutten av dagen, slik at du kan bruke den tiden du trenger» Jeg får en god følelse på innsiden, ordene som blir sagt varmer virkelig. kanskje jeg også er viktig? kanskje jeg også betyr noe?

Vi avslutter timen og psykologen spør om h*n kan få lov til å trøste meg litt ved å klappe meg på skulderen, jeg nikker. og jeg merker at jeg virkelig setter pris på jobben h*n gjør. Når jeg går ut fra kontoret er jeg nummen i hele kroppen, det er en rar følelse som fortsatt er tilstede. Flere ganger i dag har jeg vært på gråten, og jeg merker at psykologtimen i dag virkelig har preget meg. Det er skummelt og fremmed å plutselig skulle forholde seg til følelser, når jeg ikke har gjort det på 15 år.

-Mindreverdig-

29.06.2014

jeg har det vondt, vondt fordi jeg føler at folk fortsatt trakker på meg, og behandler meg som om jeg ikke er verdt noe.

jeg skjønner ikke hvorfor andre tror det er greit å gi meg all driten, fordi jeg utad ser ut som jeg tåler det?
Hva er det jeg fortsatt gjør feil, siden folk ikke behandler meg med respekt, eller er det for mye å be om at andre skal respektere meg?
kanskje du syntes jeg over reagerer, men det er slik det føles. ja livet er nok fullt av slike utfordringer, men jeg syntes jeg takler det bra. jeg takler at andre mennesker ikke liker meg, jeg har ikke et behov for at alle skal like meg. men jeg trenger å føle meg respektert. jeg trenger å føle at jeg også betyr noe og er viktig.
og det er vanskelig å tro dine ord når du sier at jeg er viktig, når livet viser meg motsatt.
denne gangen er det skolen. det første halve året gikk fint, jeg følte meg respektert og likeverdig som de andre studentene. men når jeg begynte i fag klassen så snudde dette, det er måten læreren har oppført seg på, og måten h*n har valgt ut sine favoritter. Det er greit at du som lærer liker noen bedre enn andre men du viser det ikke. og det at h*n gir enkelte i klassen ekstra undervisning uten å tilby noen andre, det er ikke greit. Men det var flere enn meg som ble holdt uten for og da var det på en måte greit følelses messig. selv om jeg syntes det var respektløst oven for de andre som ikke fikk tilbud om dette.
men det er alt styret rundt eksamen som gjør at jeg har det vondt nå. Jeg tok den skiftlige eksamen og fikk bestått med en E, på den skriftlige eksamen fikk jeg feigt igjen av meg selv, for hadde jeg bare søkt om 1 time ekstra så hadde det gått veldig bra, men jeg dissosierte nok vekk meste parten av eksamens tiden. men tross dette så stod jeg på den skriftlige.
alt styret begynte når jeg leverte sykemelding fordi jeg skulle innlegges et annet sted i norge. når jeg leverte den ble jeg med en gang mistenklig gjort, og h*n spør hvordan jeg kan vite at jeg er syk akkurat når eksamen skal være. jeg velger å ikke svare og bare går der i fra.
jeg reiser og blir innlagt jeg var glad for at alt var i orden med sykemeldinger og slikt. da kunne jeg fokusere 100% på meg selv.
men det går bare noen dager før en klasse vennine ringer meg og sier at de satt meg opp til ordinær eksamen. Det blir mye styr med telefoner, men tilslutt så var jeg sikker på at det hadde ordnet seg. så feil kan jeg ta, de fjernet meg aldri fra listen og resten av klassen ser på meg som en taper som er tilstede hele skole året men ikke gidder å møte til den muntlige eksamen, de blir også forbanna, for på selve eksamens dagen må de inn tidligere enn de hadde forventet fordi jeg ikke møtte opp. Dette er virkelig noe jeg kunne blitt spart for.
Når innleggelsen er over og jeg kommer hjem, får jeg tilslutt en ny eksamens dato. dette er vel å merke bare en justerende muntlig. det er den skriftlige som teller mest. jeg møter opp på eksamensdagen, men det er ingen å se, rommet eksamen skulle foregå på er i bruk av andre studenter, 10 minutter forsinket kommer læreren, h*n kommer bort å sier at sensoren er blitt syk, og at vi egentlig bare bør avlyse selv om det ikke er lov (fordi studenter på universitetet skal få beskjed dagen før om eksamen blir avlyst) Læreren ringer sensor og h*n sier at h*n er på vei, men at hun sitter fast i trafikken, jeg kjenner at jeg er på bristepunktet, det har gått 30 minutter over tiden allerede. læreren er bekymret og foreslår på nytt at vi bør avlyse, jeg forsvinner litt inn og ut av min egen verden mens jeg sier til meg selv at dette må være en drøm. nesten 1 time etter oppsatt tid kommer sensoren inn dørene.
jeg får beskjed om å trekke en en oppgave og at jeg har 15 min å forberede meg på. jeg trekker oppgave, men de gidder ikke å finne et rom til meg, så jeg sitter på gulvet i korridoren. læreren og sensoren sitter seg ned rett ved siden av meg og snakker sammen på det språkt jeg skal ta eksamen i. Noe som resulterer i null konsentrasjon for min del, i tilegg til dette var det mye annen eksamens aktivitet i gangene. jeg går inn å har eksamen og jeg gjør virkelig så godt jeg kan. når jeg går der i fra kjenner jeg at tårene strømmer på, jeg føler meg urettferdig behandlet, jeg føler meg ubetydelig og liten. de gadd ikke engang å finne et rom til meg.
det går noen uker og eksamens karakteren blir lagt ut, når jeg så hva det stod presset tårene på og jeg kjente at noe knuste på innsiden. STRYK. Hvrodan kan de gjøre noe sånt? jeg fikk E på den skriftlige og på den justerende muntlige hadde de 3 valg, de kunne sette meg opp til D, de kunne la meg bli stående på E, eller de kunne velge å stryke meg. Og de valgte faktisk å stryke meg etter den urettferdige behandlingen jeg hadde fått. 
De ga meg ingen gunstige eksamens foreberedelser

Jeg kan ærlig innrømme

Jeg kan ærlig innrømme at bloggen ikke har vært prioritert de siste 2 årene, jeg har vært langt nede, men jeg har også hatt gode dager og fine øyblikk. mitt behov for å dele har der i mot ikke endret seg. Det som har endret seg er at jeg har fått nye verktøy, verktøy som gjør at jeg nå klarer å dele noe av det vonde på innsiden muntlig. For meg er dette store fremskritt, fremskritt som også har tappet meg for krefter.

Jeg ser at jeg har glemt hvorfor jeg i utgangspunktet begynte å blogge, jeg trengte et sted hvor jeg kunne skrive fritt om det mørke på innsiden, der ingen dømte meg. jeg savner den friheten til å kunne skrive akkurat det jeg føler for. Det er trist at jeg har glemt dette, jeg er blitt så opptatt av hva jeg deler og ikke deler at det meste jeg skriver forblir et utkast. Hvorfor det er slik, det vet jeg ikke. jeg kjenner at jeg savner å skrive fritt om det som foregår på innsiden, for selvom jeg har blitt flinkere muntlig, så skriver jeg fortsatt mye for meg selv, skriving har vært min redning ut av mørket, det har vært min stemme. og jeg vil at det skal fortsette å være min stemme.

Jeg setter utrolig stor pris på dere som trofast klikker dere inn på bloggen min for å sjekke om det er noe nytt, det betyr faktisk veldig mye. Det er mye som skjer i livet mitt fremover, jeg begynner på skole og jeg skal innlegges på en traumeenhet over lang tid. 2014 har vært et veldig vanskelig år, men jeg tror virkelig at bunnen er nådd denne gangen, og det eneste alternativet nå må være oppover

-Mindreverdig-

Naturlige reaksjoner på unormale hendelser

jeg hadde en vond følelse av at 2 0 1 4 ville bli et veldig vanskelig år, men jeg håpet så inderlig at jeg tok feil…

Jeg har ikke klart å gi slipp på 2013 og innse at vi er i 2 0 1 4. Dette halvåret har vært det vanskligste i livet mitt, jeg har vært så langt nede at jeg har prøvd å ta mitt eget liv, uten at jeg selv har vært klar over det. jeg forsvant så langt vekk fra meg selv at jeg måtte inlegges på lukket for første gang siden 2011.

jeg har vært mye innlagt og heldigvis har jeg et teamet rundt meg som er helt fantastisk. men teamet har ikke hatt noe annet valg enn å stå maktesløse og se på at mørket og de sterke kreftene har herjet med meg.

Traumebehandlingens konsekvenser har virkelig slått meg i bakken, minnene har strømmet på noe som har gjort livet mitt uutholdelig. jeg kan ikke kontrollere det som skjer med kroppen min, det er konsekvensene av traumene fra barndommen min, fagfolk sier at det er naturlige reaksjoner på unormale hendelser. men for meg er det skremmende, skremmende fordi jeg ikke forstår hva som skjer med kroppen min.

jeg ser at det vanskelig for teamet mitt også å forstå hva som skjer med meg, spesielt for sykepleierene som har følgt meg i 5 år og vært rundt meg daglig i lange perioder. De sier at det er forjævlig å se at jeg lider på den måten og de er åpen om sin fortvilelse over at de føler seg maktesløs.

For det er fortvilene alt det som skjer, og når kroppen gjennomgår traumene fra barndommen så er alle maktesløs. automatisk så forsvinner jeg fra meg selv fordi det er for vondt å forholde seg til, og når jeg endelig kommer til meg selv, sitter det en forskrekket sykepleier og ser på meg med tårer i øynene. denne gangen hadde hun funnet meg i et hjørne, der satt jeg gjennom svett og forgrenet i mitt eget spy.

Det er rett og slett veldig skremmende og ikke minst vondt. Jeg visste at min barnekropp hadde gjennom gått grusomme ting, men at ting faktisk var så brutalt og jævlig hadde jeg aldri forestillt meg. jeg holder meg fast i en liten glød av håp, jeg kjemper med alle kreftene jeg har denne gangen og det er derfor bloggingen har kommet veldig i bakgrunnen.

jeg visste at traumebehandling var tøft, men så tøft som dette hadde jeg aldri trodd at det ville bli, jeg tar små steg og de sier at jeg beveger meg fremover, selvom det er lite jeg har beveget meg på 3 år, så er det i allefall bevegelse.

jeg har mange valg jeg må ta og mye som skjer i livet mitt fremover som jeg må ta stilling til, så det blir en tøff tid fremover også, men jeg skal med god hjelp forhåpentligvis klare å komme meg levende igjennom dette også.

God klem til alle dere vakringer der ute

– Mindreverdig – 

28.06.2014

jeg har ikke mer å gi, jeg er tom, fullstendig utladet. plutselig sa kroppen stopp. det ble en brå overgang. fra å være den som fikset og ordnet alt, til å bli den som ikke orker noe.

jeg ser nå at jeg har presset kroppen for langt, det å begynne på skole samtidig som jeg begynnte med traumebehandling og leie ut hus, ble i over kant mye. Hodet mitt taklet det, men ikke kroppen.

jeg har tatt noen viktige valg ovenfor meg selv og min egen helse.