Kan du fortelle litt om voldtekten og hvordan det påvirket deg?
Jeg var akkurat fylt 16år, jeg gikk på en fest sammen med en venninne, jeg drakk litt alkehol, men ikke mye, jeg ble ikke full eller brisen.
Men jeg ble plutselig trøtt, så veninnen min foreslo at jeg skulle legge meg litt nedpå. og jeg gikk inn på et rom, og la meg i sengen for å slappe av.
jeg sovnet, og jeg våknet av at han voldtok meg, det er den jævligste tingen som noen gang har skjedd i mitt liv. Følelsen av å miste friheten over eget liv, og det å bli krenket på det gorveste var helt jævlig!
Voldtekten har stor påvirkning i livet mitt enda og det har den hatt side det skjedd i 2006.
Jeg gikk fra å være en livsglad jente, til å bli trist og isolert.
Den dagen jeg ble voldtatt var som om gleden i livet mitt ble sugd ut.
Før lo jeg og smilte av alt. i dag må jeg anstrenge meg for å kunne smile eller le.
Hvem var den/de første du fortalte det til?
Jeg fortalte det først til kjæresten min 1 år etter at det skjedde.
Han forstod at noe var gale, fordi jeg var ikke den gamle meg, jeg var helt forandret.
Han spurte meg hva som hadde skjedd, og tilslutt klarte jeg ikke å holde det for meg selv lengre.
Hvordan reagerte den/de?
Han reagerte med sinne og tristhet. han slo til ting og viste ikke hvor han skulle gjøre av seg.
Hvilke psykiske lidelser fikk du på grunn av hendelsen?
Jeg har fått diagnosen PTSD, Alvorlig depresjon, Angst, dissosiativ lidelse og Hørselshallusinasjoner
Hvordan var det det føltes å finne ut at du hadde disse lidelsene?
Det tok en stund før jeg fikk vite hva som faktisk var diagnosene mine.
Men jeg ble på en måte lettet, fordi jeg gikk rundt å følte meg gal og unormal.
men når jeg fikk diagnosene så forstod jeg det at alt som jeg følte å gjorde, var faktisk normalt.
Hvordan er det å leve med dem?
Det er vondt å leve med dem. det er utrolig plagsomt
Det hindrer meg i å fungere som en normal jente på 20år
Hvordan oppleves hver enkelt sykdom?
PTSD går ut på mareritt og flashbecks fra voldtekten, det er vondt å gjennoppleve alt som skjedde den kvelden,
Det føles av og til ut som om jeg er tilbake i 2006.
Depresjonen gjør meg sliten og utrolig trist, jeg gleder meg ikke lengre over, de tingene jeg før pleide å bli glad av.
Dissosiativ lidelse, gjør sånn at jeg forsvinner inn i min egen verden, og blokker ut hele verden rundt.
Jeg er fysisk til stedet, men i hodet mitt er jeg et helt annet sted, når jeg dissosierer får jeg som oftest ikke med meg noe av det som skjer rundt meg,
Det kan være utrolig plagsomt
Angsten, hindrer meg i å gjøre det jeg vil, jeg tørr ikke gå ut på turer aleine, jeg er redd for at noen skal komme å ta meg!
Hallusinasjonene gjør sånn at jeg har en stemme oppi hodet mitt som forteller meg hva jeg skal gjøre, f.eks skade meg, ta selvmord…
Han forteller meg også hvor stygg, ubrukelig, feit og mindreverdeig jeg er
Hvordan var det før i forhold til nå, 4 år senere?
Før var jeg en livsglad jente som lo av alt, hadde mange venner, var populær og flink til det jeg holdt på med. jeg drev aktivt med idrett og var på landslaget i den sporten.
Livet smilte til meg, og jeg var lykkelig
Nå 4 år sener, har jeg nesten ingen venner, fordi jeg har skjøvet alle i fra meg. Hver dag er en kamp om å overleve. jeg kjemper hver dag for å holde meg i livet.
Selv føler jeg meg dø på innsiden, så jeg ser ikke helt meningen i å være fysisk levende når jeg allerede er psykisk død.
Jeg må virkelig ta meg sammen og bruke alle kreftene min for å kunne klare å være med venner, klistre på masken og ha et fake smil.
Hvorfor er det bedre/ikke bedre?
Livet mitt går opp og ned, i perioder er jeg så sucidal at jeg trenger innleggelse på psykiatrisk.
Jeg mangler motivasjon og livsgnist, noe som gjør at jeg ikke alltid klarer å kjempe for å bli bedre, fordi jeg har nok med å bare holde meg i livet.
De rundt meg sier at de ser fremskritt hos meg. men som det også sier, det er alltid pasienten som ser fremskrittene sist.
Du ble innlagt på haukeland sykehus, hvorfor?
Jeg har vært innlagt på haukeland sykehus flere ganger på grunn av alvorlige selvmordsforsøk.
Hvordan var det på sykehuset?
Jeg husker ikke så mye av sykehus oppholdene mine, fordi jeg er såpass ute etter selvmordsforsøket.
Blir du ofte lagt inn?
Jeg blir innlagt veldig ofte i perioder. men nå har jeg noe som heter brukerstyrt innleggelser, det vil si at jeg selv kan ringe til avdelingen og be om innleggelser når jeg føler ting blir for tøft å takle selv.
Hvorfor føler/følte du at selvmord er siste utvei?
Jeg har slitt i over 4 år, jeg føler ikke at jeg har kommet noen vei. Hver dag er en kamp om å overleve
Jeg er sliten og lei. jeg har det vondt inni meg, marerittene om nettene, flashbecksene om dage, stemmen i hode og det å gå inn i sin egen verden
Det er helt jævlig å leve slik som jeg gjør nå, jeg lider virkelig, derfor ønsker jeg bare fred, fordi jeg er så sliten, og jeg føler ikke at jeg får fred.
Hva er vanskeligst i hverdagen?
Det vanskligste er nå fungere som en normal jente på 20år.
Det er vanskelig å være ute blandt andre mennesker og late som om du selv har det bra.
når sannheten er at du har så vondt inni deg at du hele tiden går å tenker på hvordan du kan ende dette livet.
Hva/Hvem er det som har hjulpet deg mest gjennom denne hendelsen?
Først og fremst er det kjæresten min, for han tok tak i ting, og hjalp meg , slik at jeg kom i behandling hos profesjonelle.
Han har vært der og trøstet meg og holde rundt meg og fått meg til å føle meg elsket, noe som jeg aldri trodde kom til å skje.
Samtidig har jeg en fantastisk psykiater, som er utrolig dyktig.
Men også den psykiatriske avdelingen, hun ene sykepleieren som jobber der, hun er rett og slett helt fantastisk
Når jeg har mistet motet og ikke ser lyset i tunellen så hjelper hun meg å finne tilbake lyset og motet.
-Mindreverdig-
❤
mindreverdig 