Det er så mye kaos på innsiden, så mange tanker det er vanskelig å sette ord på. Fordi jeg skammer meg. Spørsmål som jeg ønsker svar på, men som er alt for vanskelig å stille. jeg har prøvd utallige anonyme internett sider, men etter en stund så bare sletter jeg alt. Jeg klarer ikke å skrive ordene, det er noe i meg som hindrer det, og det er nok skammen jeg kjenner på da.
For som en overlever av overgrep og traumer, så har jeg mange spørsmål. spørsmål som jeg egentlig trenger svar på for å klare å komme meg videre, spørsmål som jeg har holdt for meg selv i så uendelig mange år. jeg skulle ønske jeg var sterk nok til å skrive dem, for jeg trenger virkelig svar. men nei jeg skammer meg alt for mye, skammen kan ikke beskrives med ord, den er intens og veldig ubehagelig. for hvorfor skal jeg skamme meg over det jeg har opplevd? Det er ikke noe jeg velger, det er bare slik det er og har blitt.
Jeg har oppført meg stygt i det siste, jeg har oppført meg som en liten frekk drittunge ovenfor mennesker som bare ønsker å hjelpe meg. men jeg følte meg sviktet. for første gang på 5 år følte jeg at systemet sviktet meg, det var skummelt, for hadde dette vært for noen år siden, så hadde jeg enten vært død, eller jeg hadde overlevd et selvmordsforsøk. men jeg har vokst, jeg har blitt sterkere, men likevell er det ikke så mye som skal til for å vippe meg utenfor kanten. det var ingen som hørte mitt rop om hjelp, selv om jeg formidlet det skriftlig. derfor følte jeg meg veldig sviktet. for jeg vet at systemet rundt meg ikke er tankelesere. men når jeg ber om hjelp på den måten og ikke blir hørt, er det akkurat som å få døds slaget.
2 dager gikk, 2 dager der jeg vippet mellom livet og døden. for hvert minutt som gikk ble jeg mer og mer sucidal, kaoset på innsiden ble etterhvert så uutholdelig at jeg måtte stoppe bilen, før jeg sank sammen i foster stilling og gråt hysterisk. Ingen bryr seg, du er bare i veien. vi er så lei av maset ditt, du er til bry. vi er lei av deg og vi orker ikke hjelpe deg mer. verden raste sammen, fullstendig kollaps. jeg skrev den styggeste meldingen jeg noen gang har skrevet, og jeg sendte dem til en av dem som sviktet. ba hn reise til helvette og la meg være i fred for hn var stygg og jeg hatet hn. ALDRI MER TA KONTAKT, LA MEG VÆRE I FRED, JEG HATER DEG!!!! JEG HATER DERE ALLE!!!
etter 2 dager ringer telefonen, jeg tar den ikke. en meldingen på svareren. så en melding på telefonen. telfonen ringer flere ganger men jeg nekter å ta den. jeg skriver tilbake. LA MEG VÆRE I FRED, JEG HATER DERE. Telefonen ringer og ringer. jeg tar den ikke, så flere meldinger. meldinger som tydelig er preget av frustrasjon, der det står at de har gjort feil, og at de må endre rutinene for slik skal ikke skje. unnskyld! Det ringer igjen, jeg tar den men jeg klarer ikke å få frem ordene. de snakker, jeg hører, tilslutt knekker jeg sammen, jeg klarer ikke å holde gråten unna, det gjør så vondt, så forferdelig vondt. Kan du komme ned her over helgen så kan vi ta en prat? jeg får frem et lite ja før jeg legger på.
mandagen kommer og jeg møter opp, jeg får en god klem, men jeg klemmer ikke tilbake. jeg føler meg sviktet, hn prater, jeg hører men jeg ser ned i bakken. vi går tur. vi går på butikken og hn kjøper en is til meg, vi sitter oss på en benk, jeg ser ned. vil aller helst bare løpe der i fra, langt langt bort, der ingen kan svikte meg. hn er frustrert, for det er ikke hn sin feil, det var systemet som sviktet, en melding som ikke var kommet frem, men det hjelper ikke, jeg føler det jeg føler uansett og det er vondt. vi snakker sammen lenge, vi sitter der i over en time. det føles litt lettere på innsiden men jeg er fortsatt sint. sint fordi jeg føler meg sviktet.
når jeg kommer hjem, sender jeg en melding til behandleren min, jeg ber om unnskyldning for at jeg oppførte meg som en drittunge. hn sier det er greit og fullt forståelig. det hjelper egentlig ikke. men uansett så er jeg lettere på innsiden. jeg har hatt et veldig tøft år, og avslutningen på dette året kommer til å bli enda tøffere.
dette er den siste helgen min hjemme i 2014, neste helg er jeg innlagt på DPS og helgen etter det, blir jeg innlagt på en traume avdeling. jeg er ikke ferdig der før i februar. dette kommer til å bli jævlig vanskelig. jeg gruer meg veldig, jeg blir bare sintere og sintere jo nærmer vi kommer. jeg klarer ikke holde kaoset på innsiden unna, det er for mye å forholde seg til, der er overbelastning i hjernen, jeg takler ikke dette. kaos, fullstendig kaos og det gjør vondt.
– Mindreverdig –
mindreverdig 