Jeg skal prøve å skrive et litt mer utfyllende innlegg en forrige gang, men det er ikke så lett for det er mye som skjer. Det er litt av en behandlings prosses jeg har begitt meg ut på og det er først de 14 siste dagene at jobbingen med meg selv virkelig har kommet i gang. Jeg har blitt utfordret på så mange måter, jeg har stått med alle tingene mine pakket klar til å reise hjem, men på en eller annen måte har jeg blitt hjulpet til å stå i det vonde, og ikke bare flykte fra det slik jeg alltid har gjort.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg faktisk har pakket tingene mine og vært klar til å reise hjem når jeg har vært der, men det er ikke få. Når det blir for mye som skjer så vil jeg flykte, flykte langt vekk fra det vonde. Men jeg er her enda så jeg har ikke flyktet, jeg har stått i disse stormene, noe som har vært utrolig krevende.
Menneskene jeg er innlagt med er helt fantastiske, de støtter og er der virkelig for meg. Jeg har møtt motstand og det er noen uheldige ting som har skjedd mellom personalet og meg, men gruppen har stått bak meg og de har virkelig støttet meg gjennom det, jeg hadde faktisk ikke klart det uten dem. Teamet rundt meg sier at det er slik livet er, at man ikke kan kontrollere alt som skjer, og at de som jobber her er bare mennesker de også, og alle gjør feil. Men jeg er fortsatt sint, veldig sint faktisk. Det jeg prøver å jobbe med nå er at dem som har gjort meg urett bare skal være luft for meg. Men det er ikke så lett, for jeg er et veldig lite tilgivende menneske, og min måte å takle slike ting på har alltid vært hevn. Det å bare skulle la en slik ting gå forbi er ikke okei for meg, og jeg har virkelig blitt utfordret på dette de siste ukene. Psykolog T og Sykepleier I har vært fantastiske oppi det hele, de har tatt vare på meg og gjort det de kan for å hjelpe meg gjennom det.
Det er rart, men jeg havner alltid i slike situasjoner. Denne gangen hadde jeg ikke gjort noe som tilsier at jeg hadde fortjent det. Det var et uprovosert og krenkene angrep fra deres side. Veldig unødvendig var det også.
Det som er veldig rart med meg er at jeg er så delt. Når det er fokus på alle andre så er jeg veldig sosial og den som til tider snakker mest og høyest. men med en gang det blir fokus på meg og hvordan jeg har det, da mister jeg språket. Det har vært en stor utfordring for teamet mitt, for de har ikke visst hvordan de skulle forholde seg til min taushet, og de ble veldig usikker i starten. Men litt etter litt har de blitt kjent med meg og de forstår mer og mer for hver dag som går. Så med andre ord når vi har gruppe terapi så blir jeg helt taus, jeg mister ordene, noe jeg selv syntes er veldig rart. Det personalet har fått erfare er at når jeg først blir sint så blir jeg ekstremt sint. Jeg blir provosert når jeg føler at andre mennesker snakker ned til meg og snakker til meg som om jeg skulle vært dum. Etter 7 uker rant begeret over og jeg eksploderte i gruppen. Alle satt bare å gapte.
Den tause jenten hadde funnet ordene. For ordene kommer i det jeg blir ekstremt sint. Jeg fikk sagt tydelig i fra at jeg ikke syntes at ting var greit lengre, at jeg ikke fant meg i måten de snakket til meg på. Det ble en heftig gruppe som kom litt brått og overaskende på alle. Jeg viste tydelig at jeg ikke fant meg i å bli krenket og tråkket på selv om jeg ikke alltid klarte å finne ordene. For selv om jeg blir taus så betyr det ikke at jeg er svak og lar meg bli herset med. For det er virkelig ikke greit.
så de siste dagene har jeg hatt enorme humør svigninger, i det ene øyblikket er jeg så sint at jeg nesten blir redd meg selv. og plutselig er jeg glad og veldig høyt oppe, før jeg plutselig bare begynner å grine. Det er veldig ubehagelig at det er slik, men det er rustrerende for det er sterke krefter og følelser som herjer med meg. Sykepleier I sa så fint «Du har enormt mye sinne i deg, jeg skal prøve så godt jeg kan å ta i mot det, men det er ikke sikkert jeg får det til.» Jeg forstår godt hva hun sier, for det sinne som ligger inni meg er ekstremt stort, og alt skjer så plutselig, jeg bare eksploderer.
Jeg må le litt av meg selv for det er tragikomisk, for i mitt liv er ting svart eller hvit, det finnes ingen mellom ting, jeg kan ikke bli litt sint eller litt glad. Enten så er jeg ekstremt sint eller ekstremt glad. Og man kan se det veldig lett på meg hvordan jeg har det. Det er rart hehe.
mindreverdig 