ja jeg vet at overskriften er helt på trynet, og du tenker nok at jeg er helt fucket i hodet.
Men jeg er ærlig, jeg mener hvert ord jeg skriver, les historien min før du dømmer meg!
Hvis man får kreft, så er dette en fysisk sykdom, JA det påvirker nok psyken også, og det er tung, hardt og tøft. Men igjen er det en fysisk sykdom.
Hvis noen spørr en jente hvorfor hun er borte fra skolen, så svarer hun: fordi jeg er innlagt på sykehus og får behandling fordi jeg har fått kreft, hun blir fortsatt akseptert, folk blir lei seg på henne vegne og de gir henne all den støtten og medfølelsen hun kan få, når hun ligger i sykehus sengen tilkoblet mange slanger så får hun besøk, familien kommer med pizza og brus, hvis hun føler seg bra nok så kan hun gå litt rundt på sykehuset og kanskje ned i kiosken for å kjøpe et blad, venner og familie kommer med blomster og skriver de nydeligste kort.
Sykepleierne er hyggelige, de gjør sitt beste for at pasienten skal ha en så positiv opplevelse av den grusomme og dødelige sykdommen som mulig.
lærerne på skolen, holder kontakt med familien for å se om det er noen mulighet for denne jenten å fullføre skole gangen selv om hun har fått kreft.
Hvis jeg ikke tar helt feil så er det en russe knute som sier at man får en knute i luen om man besøker barn på sykehus.
Legen på kreft avdelingen gjør selvfølgelig sitt beste for at denne jenten skal bli frisk, fordi alle ønsker at hun kan få tilbake håret og kunne gå ut og være med venner, kanskje gå på kino.
Jenten får medisin, og det er medisinen som kan gjøre henne frisk, eventuelt en donasjon, for selv er hun maktesløs, det er ikke hun selv som bestemmer om hun skal leve eller død, livet hennes ligger i legenes og sykepleiernes armer.
Alle håper og ber om at denne jenten vil bli frisk igjen
På en annen kant sitter en jente, hun er psykisk syk, fordi hun har blitt voldtatt. Dette er også tungt, tøft og hardt, forskjellen fra kreft er at dette er en psykisk sykdom.
Hvis noen spørr denne jenten om hvorfor hun ikke er på skolen så lyger hun: hun forteller at hun har vært syk. men sannheten er at hun har vært innlagt på psykiatrisk, men fordi dette er så tabu belagt i denne verden, så tørr hun ikke å stå frem og fortelle at hun sliter.
og hvis denne jenten hadde vært ærlig, så hadde noen akseptert henne, men resten hadde trukket seg sakte men sikkert unna.
Bak lukkede og låste dører på psykiatrisk, ligger jenten på et hvitt og kaldt rom, på rommet er det en stol, et bord, skap og seng, speilet på badet er ikke en gang av den vanlige typen.
Selv om dette er en psykiatrisk institusjon, så er det også et sykehus på samme måte som sykehuset for dem med en fysisk skade.
Jenten har blitt umyndiggjort, fordi noen mener at hun ikke er i stand til å ta vare på seg selv
De med kreft får alt tilrettelagt
de psykisk syke må innfinne seg i andres regler
De blir utsatt for Tvangsmedisinering, og andre tvangstiltak
en jente som er innlagt på psykiatrisk får Ingen besøk av venner eller familie, hun får ingen blomster og heller ingen kort, med trøstende og gode ord, fordi folk ikke vet hvordan de skal forholde seg til psykisk syke
en psykisk syk person har et liv fylt med løgner
For å bli frisk psykisk så må jenten gjøre jobben om å bli frisk selv, fordi ingen kan gjøre den for henne.
Kreft kan bekreftes, noe psykisk ikke kan, kreft gjør utslag på blodprøver og er medisinsk bevist, mens psykisk er noe en person forteller om hvordan hennes liv er og du kan ikke være sikker på om det er reelt.
på legevakten møter man leger som ikke bryr seg, man blir nedprioritert når man er psykisk syk
Hvis man kommer inn på legevakten og man har kreft, så er legene interessert i å hjelpe denne personen
Men legen på legevakten de bytter på å ta hånd om psykisk syke.
I hode til en med psykisk sykdom, så er det en kamp, en kamp om å klare å overleve dagen, akkurat på samme måte som en kreftpasient kjemper om å holde ut de vonde smertene.
men forskjellen er at kreft pasienter kjemper i mot noe hun ikke har kontroll over, og hun har leger, sykepleiere, venner og familie som kjemper med henne.
En psykisk syk person kjemper mot seg selv, kjemper mot impulsiviteten og lysten til å dø, på hennes lag har hun bare seg selv, for etter en stund så gir psykiatrien henne opp, fordi de føler at de har gjort det de kunne, sykepleierne er enig med seg selv når de inni seg godtar at hun er klar for å dø, venner vet ikke om den kampen hun kjemper, og familien er så oppgitt og frustrert etter all kjempingen, at de ikke lengre vet hva de skal gjøre.
En kreft pasient som er nær døden, får støtte og omsorg, familien samler seg rundt henne og ber for at hun skal klare seg og bli frisk.
En som er psykisk syk, som velger å prøve å avslutte sitt eget liv, foreksempel med en overdose, har valgt selv at dette livet vil hun ikke leve lengre, selv om denne jenten ble voldtatt og ikke har valgt denne smerten selv, så ender det opp med at hun sårer sine nærmeste, hun skyver familien fra seg, fordi det er hennes valg at hun ikke lengre vil leve.
Og det er en STOR forskjell på å dø, og det å selv velge at man skal dø.
Jeg har snakket med mange mennesker rundt meg, og min felles konklusjon er at de syntes mer synd i kreftpasienter en dem som har psykisk sykdom, spørsmålet mitt er hvorfor?
Begge to er sykdommer, som de selv ikke kan noe for, så hvorfor skal disse to diagnosene være så forskjellig?
Hvis du dør av kreft, så ser mennesker rundt deg på deg som at du var sterk, som kjempet og holdt ut den smerten til siste stund, du blir minnet og husket som en fantastisk jente som virkelig ga alt
Hvis du dør fordi du er psykisk syk og velger å begå selvmord, så er du egoistisk og svak, du vil bli sett på som en som ga opp når det ikke var nødvendig, en som bare tenkte på seg selv, og ingen andre rundt deg. En veldig egoistisk jente som vil dine venner og familie vondt. Du blir rett og slett sett på som en som har gitt opp og tapt
Begge sykdommene er noe mennesker ikke kan noe for. Så hvorfor er forskjellen så stor?
Syntes du det er rettferdig slik det er nå?
Det er mer respektabelt å få diagnosen kreft, enn en psykisk sykdom i verden vi lever i i dag.
Det er grunnen til at jeg heller ville hatt kreft, jeg ønsker å få den samme støtten, hjelpen, blomstene, kortene og omsorgen som en med kreft får, jeg ønsker at noen andre skal ha kontroll over om jeg skal leve eller død.
Hvis du har kreft, eller er pårørende til noen som lider av det, så vil du ikke forstå mine ord
Hvis du ikke har opplevd noe vondt i livet ditt, ved psykisk eller fysisk sykdom, så vil du nok ikke forstå
men om du selv er psykisk syk, eller pårørende så kanskje du vil forstå
i mitt hode så forstår jeg mine egne ord, og jeg står for hvert eneste ord jeg skriver…
Hva er din mening om dette?
Er ikke to liv like mye verdt, selv om diagnosen er forskjellig?
-Mindreverdig-
mindreverdig 