28.des.2011

vi var enig om at det var over, at det var slutt, ikke lengre kjærester.
Det er 1 år siden du reiste, men hver gang vi har møttes har vi oppført oss som kjærester, vi har vært intim og koste og klemt.

I sommer da du reiste snakket vi, vi? eller du ble enig med deg selv og jeg måtte bare akseptere dine ord.
Du sa: Hvis vi roter med noen nye, så lar vi vær å si det til hverandre, det såret meg virkelig den gangen.

Jeg sa til deg. HVIS du er borti noen andre, så får du ikke komme tilbake til meg, da er det slutt på all kos, for jeg orker ikke, at du skal kose deg med andre jenter også komme til meg etterpå
Dette forstod du, og alt var greit

Da du kom hjem rett før Jul, så var det slik som det alltid pleier, vi klemte og kysset
Etter noen dager, så hadde vi sex, det var godt å være nærmt deg, selv om det var skummelt å komme så nærmt innpå noen igjen

Men når du sa i dag at du hadde rotet med FLERE jenter, og skyldt på at du var full e

28.des.2011

Ansiktet er blekt, nesten blått
En ensom tårer triller ned over kinnet
I året som har gått, har jeg ikke levd, jeg har bare vært i livet
Jeg har vært mer innlagt enn jeg har vært hjemme i mitt eget hus
Ansiktet viser tydelige tegn til at jeg er utslitt

men hele dette året, har jeg holdt fast i troen, i håpet, i kjærligheten, men mest av TILLITTEN

Det som fikk meg til å blomstre og som ga meg motivasjon var tanken på at X min skulle komme hjem

Da han kom og jeg endelig fikk krype inn i de trygge og gode armene hans, så lettet tåken
Jeg følte meg ikke like ensom, jeg kunne gi litt slipp på kontrollen, og bare leve i noen sekunder.
Det første ekte smilet, fikk munnen til å bevege seg automatisk
nærhet, trygghet, godhet. ENDELIG, dette trengte jeg
jeg hvisker han i øret: Elsk meg, mat meg, aldri forlat meg (fra Pusur)

Han ser meg inn i øynene og smiler med det bekreftede smilet bare han kan lage, om at: Jeg vil ALLTID være her for deg.

Tilliten, er x min den eneste som har fått av meg, fordi jeg var sikker på at han ville ta godt vare på den, og behandle den fint…

Jeg åpnet meg mer for han nå enn jeg har gjort noen gang før, og han forstod meg bedre, bitene som var uklare for han før, fikk nå en mening. han forstod hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt…

Jeg var på mitt mest sårbare, jeg åpnet meg helt opp for han, fordi jeg stolte på han…

Men helt uventet skjedde det utenkelige, han vendte meg ryggen, han forlot meg, på det svakeste, han såret meg mer enn noen andre har gjort! Han misshandlet min tillit og tok fra meg alt håp

Kjærligheten som en gang var til stedet er borte
Lykken jeg følte i noen sekunder har druknet
For første gang er jeg alene i den mørke kjelleren!
Denne gangen skal jeg aldri slippe noen inn igjen
Tilliten min vil jeg aldri la noen andre passe på igjen, jeg vet at jeg tar bedre vare på den selv

jeg er død, men alikevell puster jeg!

Her ligger jeg i et annet land, på en sol stol ved bassanget, på et 5 stjerners hotel som ligger på stranden, og jeg bor i en hjørne suite.
jeg vet at hjemme er det kaldt og det er snø, mangen av dere er midt oppi eksamen og stresser med julegave shopping
så dere er nok messunelig på at jeg kan ligge her å nyte livet på den måten.

men jeg skal si dere en ting, det er ingenting godt med å være her, selv om jeg bader i luksuus og har den ferien mange av dere drømmer om, for å være helt ærlig, det er helt for jævlig.

jeg er utslitt, jeg ville ikke reise på ferie, men jeg hadde ikke noen valg, fordi jeg kunne ikke bli hjemme, jeg var farlig for meg selv, jeg var for impulsiv og ustabil, dere tenker nok sikkert: Hvorfor er du ikke innlagt da?
jo det skal jeg si deg, det gjør meg bare verre, det å bli fratatt kontroll og brukt tvangs middler på det føles som et nytt overgrep.

Norge var ikke bra for meg, jeg visste alt for godt hvilke steder jeg kunne ende mitt eget liv, og akkurat hvoran jeg skulle gjør det.

Overlegen sa: Du har det bra når du er på ferie så det lureste er at du tar deg en tur og ser om du kan få litt ro og få slappet av.
Alle de andre gangene jeg har reist vekk for å få en «PAUSE» så har det fungert, jeg har alltid klart å legge fra meg alt det vonde og plagsomme hjemme, men ikke denne gangen, jeg føler meg ikke levende, og tanken skremmer meg, hvorfor føler jeg meg ikke levende, når alt er tilrettelagt for at jeg skal føle at jeg lever?

Nye intrykk, hjernen blir stimuler, sol og varme, selv pleie med massage og ansikts masker, jeg blir tatt vare på på alle områder og skulle virkelig nyte dette livet!
men NEI ikke denne gangen, jeg er redd for alt og alle, jeg gjemmer meg til og med for meg selv, når vi om kvelden skal ut å spise, så må jeg på med masken, og smilet går automatisk, jeg er hyggelig, og tøyser og tuller, det ser ut som om jeg stor trives, men sannheten er at det gjør jeg ikke!
jeg har det helt jævlig

i går var det nokk, jeg orket ikke å pynte meg, tok på meg store klær og tredde en caps over hodet, beina mine skalv ukontrollert, jeg forsvant for meg selv, de hyggelige smilene som var tilstedet tidligere var nå omgjort til et mimikkløst utrykk, jeg følte meg litt gjemt under capsen, og jeg deltok ikke i samtalen, ingen rundt meg forstod hva som gikk av meg, hvordan kunne jeg snu så fort, fra å være midtpunktet av latter, til å bli en passiv side spiller uten noen deltagelse. Når de konfontrerte meg med dette, kom det nok en løygn: Jeg er bare trøtt og sliten, trenger bare litt søvn 🙂

Men sannheten var det at for første gang på denne turen kom den virkelig meg frem, jeg klarte ikke lengre å holde de indre konfliktene for meg selv, det ble for mye…

men nå er jeg lei av å alltid skulle svare til andres forventninger om meg, jeg klarer ikke mer, orker ikke, makter ikke…

Det gjør vondt, jeg føler meg som en stor løygn! mennesker som tror de kjenner meg, vil innse at de ikke egentlig gjør det. De kjenner den trygg og gode masken.
men ingen ser den redde og fortvilete jenten som gjemmer seg fra verden!

Alle de mørke hemmelighetene som skjuler seg under huden, men som har blitt gjemt så godt at ingen kan se antydningen til dem.

Den perfekte barndommen, med en familie mange bare kan drømme om.
Men det er sprekker i barndommen min, stooore sprekker som bare jeg vet om.

Enkelte mennesker føler at de blir født i feil kropp, jeg føler at andres forventninger har fanget meg i min egen kropp, de har fanget meg i et fengsel av løgn, løgner som jeg ikke nå tørr å bryte mønsteret på, fordi jeg enda ikke er klar for å forklare dem grunnen til at jeg har levd et liv fylt med løgner. for uten den forklaringen vil de i allefall aldri forstå hvorfor ting ble gjort slik som dem er blitt og hvorfor jeg har blitt slik som jeg har blitt i dag!

dere vil nok bli forvirret over dette innlegget, men jeg klarer desverre ikke å gi dere forklaringen på livet mitt, fordi jeg enda ikke finner de rette ordene, fordi jeg enda ikke er klart til å slippe hemmlighetene mine!

jeg trenger tid, jeg trenger støtte, kanskje jeg til og med trenger tilgivelse fra noen!
jeg vet at noen rundt meg vil forsvinne og ikke lengre vil ha noe med meg å gjøre, men hvis dem går, så forstår dem faktisk ikke hva jeg har måtte gått igjennom, og hvor mye sorg og smerte det har gitt meg å måtte lyge for dem jeg elsker høyest i hele verden!

jeg er forvirret, jeg er splittet, jeg er ødelagt.

men kanskje jeg aldri vil finne mote og styrken i meg selv til å kunne fortelle, kanskje jeg alltid vil bli i denne mørke kjelleren, der hemmelighetene stenger meg inni i et lite rom uten mye luft!

vil jeg noen gang være sterk nok til å fortelle?

Når man opplever ting i livet som bringer glede så blir man entusiastisk og ønsker å dele gleden med andre, man har et behov for å fortelle om man føler seg stolt og kry.
Når man opplever vonde ting og traumer, så har man også et stort behov for å fortelle, men for meg så stopper skammen og skyldfølelsen meg, frykten for andres reagsjon på min sorg har skremt meg til taushet, inni meg bobler det av ting som vil deles med andre, men det går ikke, klarer ikke, får ikke lov. Redd for konsekvenser og reaksjoner

jeg vil bare føle meg levende, og når jeg ikke en gang klarer å føle det her jeg er nå, så tviler jeg på at jeg noen gang kommer til å føle det andre steder!

Det er vondt…

-Mindreverdig-

Det tar bare noen minutter å ødelegge mange år!

Det tar bare noen minutter å ødelegge mange år…

Det er ikke overgriperen som er problemet, heller ikke selve voldtekten, men det er følelsen det ga meg

Jeg kan bearbeidet selve overgrepet, jeg kan sette ord på det og fortelle om det, men uansett hvor mye jeg vil og prøver så klarer jeg ikke å få andre til å føle det jeg følte der og da, fordi det er mine følelser og min reaksjon. Det er det som er utrolig smertefullt for meg

De rundt meg kan forstå mye, men langt i fra alt!

-mindreverdig-

Diktatur

Diktatur er en styremåte der makten ligger hos én enkelt person eller hos en liten gruppe personer.

«Et styresett der en person eller en gruppe av personer urettmessig tilrøver seg makten og utøver den uten begrensning.»

 

Takk kjære behandler for at du fikk satt ord på det og fikk meg til å forstå hva som foregår i hode mitt

DIKTATUR

-Mindreverdig-


-Ta deg sammen!

-Det skjer ikke meg

-Ta deg sammen

-Det går nok over

-det ordner seg alltid for snille piker

-du har så mange ressurser

-hvordan kan du være deprimert? du er jo så oppegående!

-Du har jo alt du trenger, hvorfor er du så utakknemmelig?

-hva mer trenger du?

 

Det er så mye mer jeg kan skrive, det er så utrolig mye forskjellig folk sier til meg.
Men vet du hva? Det spiller INGEN rolle, for det handler ikke om dere, eller deres tanker og meninger, det handler om meg, mine tanker og mine følelser!

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har måtte forklare at livet mitt er helt PERFEKT! fordi jeg har absolutt alt jeg trenger, jeg har venner, familie, penger, hund, mat, hus, hjem, utdannelse. jeg har ALT!
Men nå tenker du nok, JA så hvorfor klager du da? jo det skal jeg si deg, hvis du igjen leser over det jeg skrev om at jeg har alt, så legger du kanskje merke til at alt handler om hvordan jeg har det på utsiden, men sannheten er at jeg ikke klarer å sette pris på å elske alt det gode på utsiden når jeg ikke har det bra på innsiden!

Dere forteller meg at jeg har så mange ressurser!
Men hva hjelper det, det er koselig å høre alt det fine dere sier om meg, men det hjelper ikke når jeg ikke er flink nok til å bruke alle disse ressursene til å hjelpe meg selv på beina igjen, istedet blir jeg bare mer nedbrutt av å tenke på at jeg har alt tilrette lagt, så hvorfor klarer ikke jeg det, det må være noe feil med meg?

Det er som om du er inne på et rom, på rommet er det helt mørkt, du kan ikke se noen ting, så alt det andre som befinner seg på det rommet klarer du ikke å se, og det du ikke kan se kan du ikke sette pris på! men først den dagen du klarer å skru på lyset, innser du faktisk at hele rommet er fylt med alle verdens gull og diamanter!

Jeg er ikke utakknemmelig, jeg bare vet ikke hvordan jeg skal sette pris på alt jeg har.

Og som du sikkert tenker om alt her i verden, hvorfor skal jeg være redd? Det skjer jo ikke meg!
Slik har jeg tenkt hele livet, men gang på gang har jeg tatt feil, så nå har jeg lært meg å ta forhånds regler i stedet, tenke før jeg handler, i stedet for å være etterpå klok, for da er skaden allerede skjedd!

Folk sier til meg, har du ikke klart å komme deg videre i livet? det er jo over 5 år siden!
Hvordan kan du egentlig si det? er det et fasit svar på hvordan følelsene, tankene og minnene skal slutte?
Hvis en du elsker dør, så vil du føle sorg og savn, blir du ikke sint hvis du er lei deg en dag og forklarer noen hvorfor og de svarer: Helt seriøst det er 2 år siden, er du ikke kommet deg videre?
For meg så finnes det ingen fasit svar for når mennesker skal være ferdig med ting eller kommet seg videre!
Jeg ser på livet som en reise, du blir født med en ryggsekk, og i den sekken kan du fylle med det meste, men enkelte ting kan du faktisk ikke velge om du vil ha i ryggsekken eller ikke, det bare kommer og blir der resten av livet, det er ikke sikkert du har noen skyld i at det har havnet i sekken en gang, men det er blitt en del av din reise, en del av din fortid, og det har formet deg som det menneske du er nå på godt og vondt.

Men jeg mener det er viktig å tillate andre å sørge, å være sint, å være glad rett og slett vise følelser, uansett om grunnen er noe som skjedde for noen dager siden eller for 40år siden!
Du skal ikke dømme noen for at de viser følelser for det er en helt normal mennesklig handling!

INGEN går igjennom livet og alltid er lykkelig, men man kan tro det fordi noen er så utrolig god til å skjule det!
Men den mest populære jenten i klassen, eller ditt idol, har nok grenet seg i søvn flere netter, alene under dynen!

Fordi alle møter motgang, og igjen sier jeg.

ALLE mennesker takkler ulike situasjoner og hendelser forskjellig.

En person som har gjort det slutt med kjæresten kan få en alvorlig depresjon med mange syptomer
Mens en som har opplevd krig og mye død trenger ikke å være plaget i det hele tatt.

Så IKKE døm noen fordi deres «opplevelse» eller livshendelse ikke er «god nok grunn» til å være lei seg så lenge, FORDI det kan faktisk ikke du vite FORDI du er ikke den personen!

Den eneste du kan uttale deg om er deg selv!

 

Dere sier til meg: Det ordner seg alltid for snille piker!
Nei det er veldig feil, det ordner seg ikke hvis du ikke gjør innsatsen selv, hvis du bare sitter og venter og smiler, så vil ikke forandringene skje i livet, for dere fleste har vel opplevd at hvis du vil ha en endring eller vil ha noe gjort, så er det beste å gjøre det selv, fordi det går fortere og du får det på den måten du ønsket!
For det er bare du selv som vet hva akkaurat DU trenger for å få et godt liv, andre rundt deg kan tro og mene, men det er bare DU som vet det nøyaktige fasit svaret!
Så ikke sitt på side linjen og se på at andre prøver å ordne livet ditt, for da vil det aldri bli slik du ønsker! Ta tak i deg selv og skaff deg det livet du alltid har drømt om!

Hvis du skal få det livet du drømmer om. Så må du først våkne!
-skrevet av Ukjent-

Det er hardt å høre, men det er sannheten!

Det er deg selv du skal leve med resten av livet!
SÅ ta tak i deg selv og gjør den jobben som må gjøres for at du skal få det best mulig!
Ikke sitt der å syns synd i deg selv, for på lang sikt så gjør det deg bare mer deprimert, for når du ser tilbake på deg selv etter to år, så sitter du fortsatt på samme sted!

 

-Det går nok over-
Hvis du får en alvorlig somatisk sykdom som du kan dø av, sitter du deg i sofaen hjemme og sier til de du er glad i, det går nok over? NEI
Det kan du heller ikke gjøre når det gjelder det psykiske!
-Det går ikke over av seg selv, men du kan med hjelp få det til å gå over-

-Mindreverdig-

Drømme psykolog!

Jeg lurer veldig på hvordan du ser for deg din drømme psykolog?
Hva må til for at du skal klare å åpne deg for en psykolog?
Hvordan ønsker du å bli møtt?
Hvilke spørsmål ønsker du at du skal bli stilt?

Min drømme psykolog, må være mennesklig og gi litt av seg selv
Hun må ha humor og være kreativ og nesten viktigst av alt, være oppriktig interessert i å ønske å hjelpe!
For meg, er en god klem, eller et klapp på skulderen godt, da blir det med en gang litt mer personlig og jeg føler meg ikke som bare jobben hennes! Jeg må også bli respektert, trodd og tatt på alvor

I mine øyne er en person med livserfaring bedre å snakke med, enn en som har lært seg alt etter boken.

Men hvordan ønsker du å bli møtt?
Hvilke spørsmål er viktig for deg at blir stilt?

-mindreverdig-

01.okt.2011

En vakker ung jente med navn sofie hun har langt svart hår, hun har et nydelig smil og en herlig latter, øynene lyser og er mystiske.
Hun ble født til denne verden for lenge siden, og som menneske så er du vel enig i at alle er likeverdig?
Alle mennesker betyr like mye

Når mennesker vokser opp så går de sine egne veier, denne nydelige jenten var poppulær og hadde mange venner, hun var pen og vakker, og ble mesunnt av andre jenter.
En god familie og mange venner, livet var dømt til å bli bra, eller?

Sofie fikk seg en jobb, men i hennes familie så var både moren og faren til sofie alkeholikere, de har ALDRI vært stygg med sofie eller noen av de andre barna, de var verdens snilleste foreldre, men de var glad i alkehol. mange skylder på at ungene kan bli arvelig belastet.

Sofie som var den eldste og eneste jente hadde et spesielt forhold til sine foreldre, hun ringte dem hver dag.
Men allerede fra hun var 15 år så begynte hun å drikke alkehol, men det er vel slik alle tenåringer gjør? vi prøver ut og tester grensene, Sofie ble større og gleden for alkehol var stor, mange fester og mye morro, men hvis du hadde sett etter, så kanskje du kunne se at det ikke bare var hver helg sofie drakk, men også ukedager.

Jeg tenker hva er det viktigste i livet ditt?
Tenk deg at du går på jobben en dag, så kommer sjefen inn til deg og forteller deg at du har mistet jobben.
Du kommer hjem og skal fortelle dette til konen din, og du er ganske lei deg, men når du åpner døren, så står det mange esker i gangen og konen din forteller at hun vil skilles og at hun tar barna. Du blir totalt knust, og tenker hva skal jeg leve for? så du velger å ringe noen av vennene dine, men ingen gidder å bry seg om deg, så du har ingen! i tilegg ringer banken og forteller at du har personlig gått konkurs.

hva gjør du da?

Jeg tenker at i livet ditt, så har du en grunnmur, den består av jobb, famile, venner og okonomi.
Oppå grunnmuren din kan du bygge hva du ønsker, men hva gjør du den dagen grunnmuren faller sammen, da faller resten av det du har bygget også
Hvis du hadde kommet i en slik situasjon så ville du nok tenkt, det er over for meg, jeg har mistet ALT!

Når du er i en slik situasjon så trenger du faktisk hjelp! Du trenger omsorg og kjærlighet og noen å snakke med!

Kari er alkeholiker, hun mangler hele denne grunnmuren!
Jeg forstår at Kari syntes synd i seg selv, hun sitter hjemme i sin egen leilighet og drikker og røyker seg i hjel, fordi hun har INGEN, familien er sliten etter å bli skuffet gang på gang! Noe som er helt forståelig, for det er vanskelig å hjelpe noen som ikke er mottagelig for hjelp.
Alle har gitt opp håpet om at Kari vil leve lenge, ingen trodde hun engang ville bli 50.
Men er det riktig at noen mennesker skal bli gitt opp?
er ikke alle menneskeliv like mye verdt?

Kari har vært så mange ganger på avrusing, at det ikke lengre er sikkert at de lar henne få et opphold til, fordi de mener det ikke funker.
Men hver eneste gang Kari er på en slik instutisjon så slutter hun fullstedig og drikke, hun holder seg edru i 3 måneder, og klarer seg kjempe bra!
Fordi på denne instutisjonen så har hun noen rundt seg, hun føler at hun har noe å gjøre, noe å gå til, noen å snakke med. Det hun trenger er Omsorg og kjærlighet!

Dere vil nok si at Dere har gjort alt dere kan for kari, og det har dokkar! Dere er noen fantastiske brødre alle sammen, dere er unik, Men det verste som faktisk kan skje er å vite at den nermeste familien din faktisk har gitt opp håpet på deg.

Jeg vet at dere elsker deres søster, jeg elsker også min tante, og jeg får vondt inni meg av å se at hun lider

Etter at hun bodde hjemme hos oss i en periode, så holdt hun seg edru, og hun ble så fin, og var så god<3
Men når pappa skulle kjøre henne hjem, så spurte hun om de bare kunne svinge innom for å kjøpe noen pils.
Pappa reagerte selvfølgelig med sinne, noe som er helt forståelig. Men slik som jeg ser det, var det et rop om hjelp.
Et signal hun ga som fortalte at Jeg vil ikke hjem.

For hjemme har hun ingen, jeg får så vondt inni meg når jeg tenker på det, jeg håper ikke at dere blir sint på meg, men jeg vil så veldig gjerne hjelpe

Det jeg tror Kari trenger er å flytte fra den leiligheten hun bor i, og få bo sammen med noen andre, kanskje i et bofellesskap, eller omsorgsbolig.

For nå har hun kommet inn i en veldig ond sirkel, og får å komme ut av en slik en så må du faktisk få hjelp, og bli holdt i hånden inn på en ny vei.

For du ser jo hvor fin og nydelig kari er når hun har holdt seg edru, så jeg tror ikke det største problemet er at hun er avhengig av alkohol, men at hun er ensom, og det blir hennes trøst. Og det syntes jeg er veldig trist.

Og det er ikke deres ansvar som brødre å ta på dere denne jobben, men profesjonelle som vet og har kunnskap om slike ting. Jeg vet at hun får oppfølging, men det er ikke nok, fordi det fører ingen vei, det har vi jo sett.

For det må finnes et sted hun kan bo, der hun kan føle at hun kan være til nytte og bety noe for andre mennesker, der hun får kjærlighet og omsorg og noen å snakke med, det er vel verdt et forsøk?

Hva hadde du valgt?

Jeg er så ambivalent angående det jeg skal ta opp i dette innlegget.

De fleste forteller meg at jeg er heldig fordi at jeg har fått psykiske problemer tidelig i livet.
På en måte er jeg enig, for det gir meg en forståelse av hvor tøft livet kan være, jeg får en erfaring med meg videre i livet, og siden jeg er så ung, så er sannsynligheten for at jeg vil få det bra i livet veldig stor!

I tilegg kan jeg bruke meg selv og mine vonde erfaringer for å hjelpe og forstå andre mye bedre senere i livet!
I tilegg har jeg ikke barn enda, så jeg slipper å ha dårlig samvittighet ovenfor dem, eller skade dem på noen måte.

Men hvis jeg hadde fått psykiske problemer senere i livet, så hadde jeg sluppet smertefulle ungdomsår, skole som går til helvette.
Jeg kunne vært som de andre på min alder, glad og fornøyd, uten bekymringer.
Jeg hadde ikke mistet så mange venner,
Jeg hadde vel snart vært ferdig med drømme utdannelsen min, kjæresten min hadde ikke blitt deprimert, og jeg hadde skjermet familien min mer…

Hvis jeg hadde blitt psykisk syk senere, så måtte jeg tatt mer ansvar for meg selv, og det tror jeg at jeg har godt av!
Jeg kunne sprellt av meg all den galskapen som andre gjør

Men igjen da ville jeg som person være helt annerledes, jeg ville nok hatt god selvtillit og vært likegyldig men fortsatt følsom.
Men nå er jeg utrolig følsom, kjempe omsorgsfull og glad i hvert eneste menneske for akkurat den den er!

Jeg er som sagt veldig ambivalent, men jeg er glad jeg aldri fikk dette valget, for jeg vet for å være ærlig ikke hva jeg hadde valgt:S
Hva hadde du valgt?

-mindreverdig-