Hadde alt i livet mitt vært opp til meg, hadde jeg kunne bestemt hva jeg ville oppleve og ikke.
Da skulle jeg faktisk ikke klaget! Da skulle jeg vært takknemmelig!

Mange som leser bloggen min vil nok tro at jeg er ganske bitter og sur av meg.
men det er jeg faktisk ikke, jeg er ikke bitter, jeg er heller mer glad

Hvorfor jeg er glad og ikke bitter, er fordi jeg syntes det er bedre at jeg har opplevd det jeg har, enn at noen andre måtte ha blitt offer for disse udyrene som har tatt fra meg livet mitt!
Selv om det høres helt feil ut for deg, så er jeg ærlig når jeg sier at jeg syntes jeg fortjener det!

Men det er så enkelt at selvtilliten min og selvbilde mitt er blitt så ødelagt at jeg ikke klarer å se meg selv som verdifull.
Det er derfor denne bloggen heter Mindreverdig, fordi jeg selv oppriktig føler meg det og når jeg ser meg selv i speilet, så føler jeg at Mindreverdig står skrevet i pannen min.

Hvis noen hadde fortalt meg det som står skrevet over, at de følte seg slik, så ville jeg reagert sterkt!

Jeg ville fortalt dem at INGEN mennesker er mindreverdt enn andre! alle er unik på sin egen måte, og ingen fortjener å bli offer for slike hendelser, det er så absolutt absurd at du kan tenke slik! og husk! Ingenting av dette var din feil!

Jeg prøver å si disse ordene til meg selv, men tankene og kroppen min vil ikke høre etter, de bare skyver det vekk og står på sitt.

Menneskene jeg har rundt meg er noen unike roser! de forteller meg så utrolig mange fine ting, det varmer hjertet mitt og smilet kommer frem, men etter noen sekunder går gleden over. monsteret inntar kroppen min igjen.
Og jeg blir på minnet av stemmen i hodet at jeg ikke kan stole på noen, for til slutt så vet jeg det at, den som jeg kan være 100% sikker på at aldri forlater meg, er meg selv!

Jeg har mistet tilliten til andre mennesker, jeg har mistet selv tilliten, jeg har mistet min indre trygghet.

Jeg er gått i stykker, jeg er blitt knust og jeg ligger strødd utover, og jeg klarer ikke å lime meg selv sammen igjen.

Jeg har mistet meg selv, men hvor på denne lange stien jeg falt av, det aner jeg ikke. jeg startet for 3år siden leteaksjonen etter meg selv, og jeg har fått utrolig god hjelp av dem rundt meg.
Heldigvis har jeg funnet noen biter av meg selv, men jeg har også funnet biter jeg skulle ønske ikke var en del av pusslespillet.

jeg har insett at denne leteaksjonen er svært omfattende, og jeg har også innsett at det kan ta lang tid, jeg bare håper på at jeg en gang kan fortelle meg selv og de rundt meg, at nå kan vi avslutte fordi vi har lykkes ved å finne alle bitene.

For først når alle bitene er funnet, kan jeg starte helings prossessen, da kan jeg endelig begynne å pussle det sammen igjen.

Og forhåpentligvis, kan jeg en dag se på meg selv som en vinner! et menneske med selvtillit,en overlever, som nå LEVER. jeg håper jeg en dag klarer å elske meg selv for den jeg er!

Selv om jeg hver dag ser meg selv i speilet og sier: Du er Du og du DUGER.
Så kanskje jeg en dag slipper å si dette høyt, fordi jeg på innsiden vet at jeg duger akkurat som jeg er!

For den dagen jeg klarer å elske meg selv, den dagen begynner jeg å leve igjen!

-Mindreverdig-

i noen få sekunder kiler det i magen, sommerfuglene får fly fritt
jeg nyter de få sekundene som kommer inni mellom
før det fæle monsteret kommer tilbake, og erstatter den gode og herlige følelsen
med ensomhet og elendighet!

Mennesker sier hele tiden, Du må komme deg videre, du kan ikke endre fortiden din, du må bare lære deg og leve med det. nå er jo det såpass lenge siden, så det er virkelig på tide at du begynner å komme deg over det!

Unnskyld meg! men hvilken rett har dere faktisk til å si det?
Hvis noen er fysisk syk, så forteller du ikke denne personen, at den må slutte å være syk, fordi han har vært syk lenge nok!

Det irriterer meg at enkelte mennesker har så lite kunnskap at de kommer med slike patetiske kommentarer.
Selv om jeg er psykisk syk, så er jeg ikke det fordi jeg syntes det er så jævlig gøy!

Det er faktisk en heltidsjobb med overtid og klare å leve med seg selv og klare seg igjennom dagen!

Det plager meg utrolig mye at psykisk sykdom er såpass tabu og skambelagt.
Det får meg ikke akkurat til å like meg selv noe bedre!

Dere vil kanskje tenke, hvorfor åpner du deg ikke opp mer, forteller de rundt deg hvordan du har det og hva du gjennomgår?

Hadde det vært så lett og hadde vi mennesker ikke vært utstyrt med følelser og samvittighet så hadde det vært utrolig lett.

For det første så er ikke seksuell omgang det første emne du ønsker å ta opp med dine foreldre
og når det gjelder meg, så har jeg ødelagt mine foreldre nokk!

Jeg kan faktisk ikke forestille meg hvordan det er for de å ha en så ustabil datter, det å forholde seg til meg, takle meg og samtidig elske meg høyere enn alt!

Det å se mamma og pappa i øynene når jeg fortalte dem om voldtekten, det var rett og slett helt JÆVLIG!
jeg så på de at de ble utrolig frustrert og sint på seg selv, fordi de ikke hadde klart å passe på deres lille prinsesse godt nok!

For ingen foreldre som elsker sine barn, ønsker å se dem lide.

Og når de i tilegg har måtte innse at jeg er sucidal, og hele tiden bekymre seg og stresse over hvortid neste selvmords forsøk kommer, så ødelegger det dem!

og det at deres kjære datter blir innlagt på lukket psykiatrisk avdeling, er hardt nok i seg selv.
De vet at hun lider og har det vondt, men de kan ike gjøre noe, fordi makten ligger ikke lengre hos de eller deres kjære datter, makten ligger hos helse vesenet!

hvis jeg i tillegg til alt dette skulle fortalt dem at jeg ble seksuelt misbruk som 9åring, av en som de overlatte ansvaret til, en som de stolte på skulle behandle meg bra, mens de var ute og koste seg og drakk.
Det går faktisk ikke…

De kan aldri få vite at de på en måte «sviktet» meg da jeg var 9 år, ved å la meg være hos denne mannen.
De vil aldri kunne tilgi seg selv! og det klarer jeg faktisk ikke å leve med!

For jeg elsker mine foreldre høyere enn alt i denne verden!
jeg klarer ikke, orker ikke, makter ikke å såre dem mer, de har gjennom gått alt for mye smerte pågrunn av meg!

Jeg skulle virkelig ønske at livet mitt ikke var så ustabilt og fullt av kaos, jeg er så sliten!

akurat nå har jeg lyst til å begynne å grine!

Det er fullstendig kaos både på innsiden og utsiden
Jeg gjør absolutt alt for å tilferdsstille de som betyr noe i livet mitt
Men det skal alltid være noe som går galt!

2011 har vært et helt for jævlig år! jeg hater 2011

og nå har 2012 begynt like fucket!

jeg klarer ikke sette ord på det, men jeg er så sint,så utrolig sint og utslitt
Kan dere være så snill å la vær å dra i meg fra hver sin kant?
Dette orker jeg faktisk ikke lengre!

En bekymret familie, en stresset x kjæreste
En beste venninne som trenger støtte!
Venner som forventer
Behandlere som trenger å se fremgang
Et indre kaos som kan ta knekken på meg aleine!
Nav, som trenger å se meg i arbeid for at jeg ikke skal miste penge støtten
Studier som er betalt for, men som ikke er fullført
Et lån fra låne kassen, som er utrolig stressende og forvirrende
OG meg som bare gjør alt jeg kan for å overleve dagen!

Jeg vil gjemme meg, langt under jorden! til alt dette er over!
Kan dere være så snill å la meg være i fred?
Det siste jeg trenger nå er å bli dradd ned, jeg henger alerede utenfor stupet!

Jeg trenger tid, selvom jeg smiler og virker oppegående, så er jeg så jævlig nær ved å falle!
Jeg lider, hver dag, hver time og hvert sekund!
Det å se på alle rundt meg, og høre på alt de driver med, snart ferdig med beatchlor og piss og helvette
Ja hva med meg? Joda enda en løgn, Jeg gidder ikke jeg er lat, men skal prøve å studere nå
Alle ler, fordi de tror jeg kødder, men NEI! jeg gjør ikke det! Jeg bare klarer ikke konsentrere meg! jeg er utslitt!
Jeg kjemper en kamp alene mot meg selv, og jeg er i ferd med å tape!

Julen var en helvettes stor skuffelse, jeg satt meg på toalettet og gråt mine modige tårer, og JA jeg skammer meg!
Jeg har alltid elsket julen, jeg var med dem jeg elsker høyest, jeg fikk mange gaver, så hvorfor? hvorfor klarer jeg ikke å sette pris på det? HVORFOR sitter jeg meg på toalettet og gråter!

JO det er fordi jeg er utslitt! jeg orker ikke, og makter ikke mer!

Alle dere som tror dere gjør det beste for meg, jeg skal fortelle dere en ting!
Dere gjør det bare mer jævlig for meg! dere drar meg ned!

Alt hadde blitt så mye bedre om dere lot meg få fred, la meg komme meg igjennom dagen på min måte, SLUTT Å PRESS! dette går ikke, det blir for mye å ta inn, for mange leve regler!
Jeg takler ikke regler i den tilstanden jeg er i nå!

Jeg sliter virkelig, jeg har det så jævlig vondt! for at jeg skal holde ut dette, så slutt å press meg! slutt å ta kontroll over livet mitt, dere kan være der, tilby en hånd å holde i! men ikke ta tak i meg i hver sin arm og dra meg i hver sin retning! det går ikke,m for jeg ryker snart!

et veldig vondt og sårt år er endelig forbi og det var FAEN meg på tide!
ALDRI mer 2011! jeg blir dårlig med tanke på det året!

Det begynte med at det ble slutt mellom meg og gutten min, han reiste til utlandet for å studere!
Det endte med et selvmordsforsøk
Jeg begynte å trene og klarte å gå ned mange kilo, jeg var glad fordi jeg skulle reise å besøke han og min beste venninne!
turen var koselig, men jeg var ustabil.

Da jeg kom hjem, ble jeg tvangsinnlagt, det var de jævligste 3-4 månende i hele mitt liv!
Jeg la på meg, alt + litt til som jeg hadde prøvd å bli kvitt!

Da jeg ble utskrevet, reiste jeg på besøk til gutten min, og bodde hos han i en måned, det var helvettes mye krangling, jeg trente hver dag, jeg ble besatt av å bevege meg, og kiloene begynte å gå av igjen!

Da jeg kom hjem, så hadde jeg bursdag, det var en koselig feiring.

Etter det igjen ble jeg innlagt på nytt, og hadde et opphold på 3 måneder

72-59 13 kg
59-76 17 kg
76-58 18 kg

innlagt i ca 7måneder
Vært å reist i ca 3 måneder
Og tilbragt 2 måneder i mitt eget hus