Her har jeg beskrevet min grunnmur!
De siste årene har den vært veldig ustabil, og jeg har følt at jeg har falt sammen noen ganger,
men her er det slik den ser ut i dag!

Hvis alle samarbeider og jobber mot det samme målet, så vil endelig min grunnmur også bli stabil til slutt:)

-Mindreverdig

alle mennesker har sine egne begrensninger, når det gjelder privat og i jobb,
Men det er mange som ikke ønsker å inrømme at de faktisk ikke strekker til…

Men jeg ser på mennesker som innrømmer sine egne begrensninger som sterke og flinke mennesker…

Den første som innrømmte sine begrensninger for meg var psykiateren min
H*n fortalte meg at h*n ikke hadde nokk kunnskap og at jeg trengte tettere oppfølging av noen som var spesialister på det jeg sliter med. Jeg har en kompleks type PTSD noe som vil si at den sitter litt dypere og er litt mer krevende å jobbe med enn vanlig PTSD…

men det at psykiateren så at h*n ikke kunne gi meg den hjelpen jeg trenger, det er sterkt!

Men samtidig det å få beskjeden om at h*n vil henvise meg videre tok ikke jeg så bra, jeg så på det som en avvisning,
Men nå i ettertid ser jeg at h*n gjorde det for min skyld, fordi h*n faktisk bryr seg, og vil at jeg skal få det bedre…
For h*n hadde ikke trengt å svelge sin egen stolthet og sagt til meg, at h*n ikke strekker til, fordi h*n ikke er flink nok på akkurat det jeg sliter med!

Det betyr ikke at psykiateren min ikke er flink, men det betyr at h*n er JÆVLIG flink, som ser dette, og gjør noe med det!

Jeg ser på det å se sine egne begrensninger som en styrke, og ikke som en svakhet!

Da jeg var innlagt, så så dem som jobber der også sine begrensninger når det gjaldt å snakke om hva jeg har opplevd i mitt tidligere liv, de sa at de ikke ville gå inn å rote i noe de faktisk ikke hadde nok kunnskap om, og dette syntes jeg var utrolig flott, fordi da slipper jeg å bli forvirret av at forskjellige personer sier forskjellige ting av hva jeg bør og må gjøre og til slutt så ender det bare opp med alt for mye kaos.

Så vi har alle blitt enig om at: psykiateren min, vil styre medisiner og være tilgjengelig for meg så mye jeg ønsker det!
Psykologen vil jobbe med traumene og minnene
den psykiatriske avdelingen vil ta vare på meg og gi meg tilbake toren og håpet, og ikke minst de vil gi meg kjærlighet, samtidig som jeg kan diskutere alle følelsene jeg har rundt forsandringene som skjer i livet mitt, og hjelpe meg til å få satt ord på ting og snakke om det…

Jeg er veldig fornøyd med det vi har blitt enig om, slik at alle ikke drar meg i forskjellige retninger, men hver og en av dem har sitt eget felt de skal hjelpe meg på!

Jeg er sikker på at dette er den beste løsningen, så jeg vil så gjerne takke dere for at dere ser deres egne begrensninger!

-Mindreverdig-

 

det er en god følelse og pakke tingene mine å reise, spesielt før jeg egentlig skulle utskrives!

Men det å gå ut der i fra med rak rygg og være fornøyd med seg selv, det var en ny og god opplevelse!

i den lille uken jeg har vært innlagt så har jeg gjort store fremskritt, fremskritt som virkelig var nødvendig og veldig viktig!
Jeg har skreke og hylt, grene og vært hysterisk, vært sint og slått og spent…
Men det viktigste av alt: JEG HAR SNAKKET!

bare det at jeg har klart å sette ord på ting, i stedet for å stenge alt inni meg, slik som jeg ALLTID har gjort, er så utrolig store fremskritt!

men dere som ikke kjenner meg, og er mye rundt meg vil ikke se på det at jeg har snakket som noe stort.

Men de som har jobbet med meg i 3 år, og har vært rundt meg og sett meg hele døgnet, de er nesten målløse.
Fordi jeg snakker ALDRI! jeg sier bare: Vet ikke

Men ikke denne gangen, jeg snakket, etter 3 år, har jeg for første gang satt ord på mine følelser muntlig!

Men jeg angrer, fordi det gjør vondt å dele, men jeg vet at om en stund så vil jeg føle meg 1000kg lettere, men det blir alltid værre før det blir bedre.

dette har vært en veldig intens uke, jeg har jobbet veldig mye med meg selv, og nå er jeg sliten.
Men samtidig sliten på en annen måte. Før jeg ble innlagt var jeg sliten av å leve, sliten av å late som.
Men nå er jeg fysisk sliten, jeg føler jeg har løpt verdens tøffeste marraton, det er en god følelse.

Og for meg selv personlig, har dette vært den tøffeste uken, for jeg har virkelig jobbet, jeg har gitt alt, så nå kan jeg tillate meg selv å hvile. bare slappe av…

Selv om jeg har kommet langt på veien mot et bedre liv, så har jeg fortsatt et stykke igjen…
Jeg vet jeg vill falle og få vondt inni mellom, jeg vet at jeg vil gråte, være sint og utrolig frustrert, det er tøft…
Men jeg vet også at det er noen der og tar i mot meg, som gir meg omsorg, klemmer og ikke minst håpet og troen tilbake…

Og nå har jeg lært at det ikke er farlig eller et nederlag å trenge en innleggelse, «en liten pause fra verden»
Den psykiatriske avdelingen er bare en sms unna, det samme er psykiateren, og psykologen min!

Og hvis jeg trenger noen å snakke med, så er teamet mitt bare en telefon unna…

Før har jeg sagt at denne kampen skal jeg vinne…
Men det har endret seg, for jeg har innsett at jeg ikke klarer det helt aleine så fra nå av er det:

Denne kampen skal VI vinne!
For jeg vet at støtteaparatet er mitt lag!

-Mindreverdig-

Jeg skulle ønske jeg klarte å si nei!
Nei forresten jeg klarer å si nei, det har jeg faktisk ingen problem med!
Men når jeg sier nei til ting så gjør jeg det for å ta vare på meg selv.
Men jeg klarer ikke å stå opp for meg selv og stå ved svaret nei!

Fordi menneskene rundt meg sine forventninger og oppfatning av meg ikke aksepterer mitt nei!
De gjør det ikke for å være slem, det vet jeg!

Men alle er så vandt til at jeg er positiv, støttende og glad!
Så når jeg plutselig sier nei en dag, så blir det en stor sak…
De rundt meg blir bekymret, for det må jo være noe alvorlig gale siden jeg sa nei!
Og da blir presset og maset fra dem rundt meg så intenst at jeg til slutt gir etter og sier: ja okei!

Hadde jeg vært en egoistisk person så ville ikke dette vært noe problem for meg!
Men jeg er følsom, sårbar og veldig omsorgsfull!

Vi snakker mye om det her på psykiatrisk!
De forteller meg at jeg må tenke mer på meg selv, og begynne å sette meg selv forran andre.
Men for meg er dette helt utenkelig!
Vi har funnet ut at problemet er mitt eget selv bilde, jeg ser på meg selv som verdiløs og uviktig!

For hadde det vært opp til meg, skulle jeg tenkt på meg selv mer, så hadde mine nærmeste blitt så bekymret at de hadde fått det vondt!
Og det fortjener ikke de!
Så da er det mye bedre at jeg sitter igjen med smerten!

Jeg tror jeg først av alt må klare å se på meg selv som verdifull før jeg klarer å ta hensyn og være snill mot meg selv
For å klare å stå for det nei’et jeg sier…

Men hvordan i helvette skal jeg klare å bli glad i meg selv? -mindreverdig-

Jeg har skrevet to innlegg, men de er lagret i utkast og vil forbli der i allefall inntil videre…

Det jeg ville dele med dere er en veldig god og positiv nyhet, som jeg virkelig burde være stolt av!

Men jeg er forvirret og har det helt jævlig på grunn av det!
Har lagt i denne sengen i to døgn nå er utslitt!

Og siden det egentlig er en god nyhet, så vil jeg vente med å dele den til jeg selv er glad for det og stolt!

Men nå er jeg totalt utslitt!

Heldigvis blir jeg tatt vare på her på psykiatrisk…

Jeg må bare lære meg å puste…

-mindreverdig-