jeg har det ikke så bra. innleggelsen hjelper veldig, det er godt å bare få et lite avbrekk fra hverdagen, snakke med noen, og få troen og håpet tilbake.

-Mindreverdig-

jeg har lenge tenkt på å skrive dette inlegget, men har aldri fått meg selv til å publisere det.
i 2011 hadde jeg et veldig turbulent år på alle måter, var innlagt i 7 måneder og noe som var synlig for dem rundt meg var kroppen min og min vekt som endret seg.

I januar 2011 begynte jeg å slanke meg etter at jeg over noen år hadde gått sakte men gradvis opp i vekt.
da jeg i mars endelig ble fornøyd med kroppen min etter å ha spist sunt og trent og var 10kg lettere var jeg glad.

Men da jeg i Mars ble tvangsinnlagt på lukket avdeling, så koblet hjernen vekk alt, først så gikk jeg ned 3 kg til på 1 uke før måltidene og røykepausene ble høyde punktene på dagen, siden jeg ikke fikk gå ut, og ingen til gang til trening, i tilegg til kontinuerlig observasjon, så følte jeg meg ganske fanget, jeg kom ut av den gode trenings rutinen og jeg ble tvangsmedisinert på noen typer medisiner som gjorde meg sykelig opptatt av mat, mat ble det viktigste for meg, noen ganger spiste jeg meg så mett at jeg ufrivillig kastet opp, fordi det ble for mye mat for magen.

Under inleggelsen gikk jeg opp 17kg

resultatet av det var dette:

 

 

Da jeg endelig ble utskrevet, følte jeg meg ekklere enn noen gang, jeg var på mitt tykkeste.

Da jeg endelig var kommet meg tilbake i «det vanlige livet» som utskrevet og sluttet på akkurat den typen medisin! så gikk det sakte men sikkert opp for meg, at hjernen hadde vært fra koblet i flere måneder, og jeg hadde brukt maten som en trøst!

Jeg har hatt et anstrengt forhold til mat siden jeg var 16år, for da jeg ble voldtatt, så sa han de styggeste ordene om hvor feit og overvektig jeg var, disse ordene går på «repet» i hodet mitt. det har vært perioder med mye mat, lite mat, mye trening, lite trening osv, veldig skiftende fra 2006-2010.

Men i 2011 så har jeg virkelig fått merke det på kroppen.

Da jeg i juni-juli ble utskrevet fra lukket avdeling, så fikk jeg mange kommentarer som: «Du er jo ikke akkurat tynn»
«oj hva har du gjort, du har blitt litt større siden sist»
Dette var veldig sårende og det gjorde vondt, for jeg følte meg ekkel og tjukk.

og da jeg var i bursdagsbesøk og tok på meg en av buksene som i utgangspunktet var passelig, men da jeg bøyde meg ned så revnet den i rompen. Det ble nok! Jeg ville ikke være slik, jeg ville føle meg bedre med meg selv, så jeg begynte å slanke meg.

Men denne gangen så slanket jeg meg ikke på samme måte som i januar med trening og sunn mat.
Jeg har for å være helt ærlig ikke trent noe særlig, kanskje 10 ganger.
Men mat inntaket var ikke så mye å skryte av

 

Så da slutten av 2011 kom og vi var på vei inn i 2012 så trodde jeg at jeg ville være fornøyd med meg selv da jeg hadde gått ned 18kg.

Jeg sa høyt for meg selv: Nå må du være fornøyd! du har gått fra størelse 31-26 i bukse.

Men jeg var fortsatt ikke fornøyd, så nå to måneder inn i 2012 er jeg fortsatt ikke fornøyd, jeg har gått ned 4 kg til og ser nå slik ut:

 

Men sakte så slår det meg, at jeg har rotet meg inn i noe som jeg ikke vet veien ut av.

For vil jeg noen gang bli fornøyd?

Jeg har gått ned 22kg på et halvt år, jeg har gått fra å være overvektig med grense til fedme- til å bli normal vektig, men på grensen til undervektig. Foskjellen på Bmi er ca 8! det er mye forandring på 6 måneder.

Så hvorfor i helvette blir jeg ikke fornøyd?

Når jeg går på vekten, så smiler jeg og kjenner en gledes rus når den har gått ned og jeg har nådd målet, men det går bare noen sekunder før jeg har bestemt meg for et nytt mål som er lavere!

Faen jeg vil bare bli fornøyd med meg selv!

Dette inlegget er vondt for meg å skrive, så jeg håper virkelig at du har lest med respekt!
Alle bildene er PRIVAT og av meg! og dermed er de ikke lov til å kopiere, uten godkjennelse fra meg!

-Mindreverdig-

dette er min evige kamp om å trives med meg selv, jeg kjemper hver dag for å klare å leve med meg selv.
For det handler ikke om alle dere rundt meg som er glad i meg, for jeg er glad i dere også, men jeg klarer ikke å være glad i meg selv, det er jeg som er problemet, ikke dere!
Men dere vil ikke forstå eller høre, dere er lei dere fordi dere føler dere ikke gjør nok for meg, er glad nok i meg, eller så føler dere at dere har sviktet på et eller annet område.

Ja det er mye som kunne blitt gjort annerledes, men det spiller ingen rolle lengre, for det er ting som ikke kan endres, ja jeg er sint, såret og skuffet over noen av deres oppførsel, jeg føler meg sviktet på noen områder også, jeg skal ikke lyge.
Men det hjelper ikke meg at dere skylder på dere selv, for gjort er gjort! uansett hva dere sier å gjøre, så endrer det ingen av følelsene jeg sitter igjen med i etter tid!

mange vil nok si at det er flere mennesker som har gjort det slik at jeg har det så vondt som jeg har det!
Men jeg er uenig, det handler om MEG! «det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det»

Jeg sitter midt oppi et følelses messig kaos, jeg har så mange følelser, mye hat, kjærlighet og svik!

hvis jeg kunne, så hadde jeg selvfølgelig valgt å ha det bedre, jeg griner meg ikke i søvn fordi jeg syntes det er gøy!
Det er noe i meg som jeg ikke klarer å kontrollere, og i det siste har det kommet mer ut av kontroll, før har jeg klart å være stabil, være «flink pike» være den alle andre vil at jeg skal være, og det er jeg blitt jævlig flink til.

men når det blir for mye vann og press på en demning, så gir den til slutt etter og faller sammen.
Det er der jeg er nå, demningen har ikke falt helt sammen men den har slått store sprekker, vannet spruter ut igjennom hullene som jeg ikke klarer å dekke fort nok.

Jeg bare overlever, jeg er ikke tilstedet i mitt eget liv, jeg er en robot, som adlyder ordre fra andre!

Men hvem er jeg egentlig? hvorfor gjemmer jeg meg selv, og lar noe annet i meg ta over kontrollen?
fordi det er trygt? eller fordi jeg er redd? eller rett og slett fordi jeg ikke vet hvem jeg er?

når jeg ser i speilet så liker jeg ikke det jeg ser, for tykk, for ekkel, for stygg, uten verdighet, skitten, brukt, hore, patetisk, dum, uviten, plagsom, bare til bry for andre, rar, rett og slett totalt mislykket og mindreverdig!

jeg klarer ikke å være glad i det jeg ser i speilet, som liksom skal være meg?
For hvordan kan et speil se meg som jeg er, når jeg ikke selv en gang klarer det?

jeg er nyskjerrig på hvem jeg egentlig er, men samtidig er jeg veldig redd for å finne det ut, tanken på å måtte bli kjent med seg selv på nytt er vanskelig, for hvordan kan jeg ha vært tilstedet på jorden i over 20 uten å vite hvem jeg egentlig er? har jeg levd på en løgn i alle disse årene? er jeg falsk?

hva vil skje om jeg klarer å finne meg selv, og jeg ikke liker henne i det hele tatt! er det da greit å flykte tilbake til min indre verden? å igjen bli den alle andre vil jeg skal være?

Alle snakker om masken de tar på før de går ut døren og møter verden, for at de skal skjule at de har det vondt, og de slipper spørsmål
men mitt problem er at masken ikke kan taes av, den sitter så fast, at til og med når jeg er aleine, så klarer jeg ikke se det sårbare og vonde som skulje seg i mitt indre! jeg klarer ikke å nå igjennom til meg selv, klarer ikke å bli kjent med den virkelige meg, og det er vondt…

Jeg klarer bare å kjenne de vonde følelsene, selv om jeg ikke får kontakt med meg selv, dette sliter meg ut, det gir meg angst, stemmer, disossiasjon, problemer med mat, depresjon, usikkerhet, reddsel og frykt.
Det gjør meg så ødelagt at jeg har lyst til å ta mitt eget liv bare for å slippe, jeg trives ikke med meg selv eller den jeg er, jeg er konstant redd og forvirret, jeg vil ikke ha dette livet lengre, for det er ikke mitt liv, det er alle andre sitt.

Det er bare kroppen min som er fysisk til stedet, for sjelen min har forlengst dratt til himmelen for å søke fred
Kroppen har problemer med å forlate denne jordet, fordi den har en vanskelig samvittighet, den vil ikke at andre skal bli lei seg, men det dere ikke forstår er at kroppen som er fysisk tilstedet er et tomt skall som egentlig er forlatt, jeg lurer på når dere skal innse det! jeg håper dere snart vil gi slipp på dette tomme skallet, slik at kroppen min også kan få fred, for den er sliten den også, og som dere vet så henger kropp og sjel sammen, og de har det faktisk bedre når de kan være på samme sted.

så vær så snill å slipp kroppen min fri, på samme måte som dere lot sjelen min fly!

-Mindreverdig-

tenkte å bare gi en lyd fra meg, og fortelle at jeg fortsatt er i livet (selv om det er så vidt, er innlagt)

Hva jeg har gjort på de siste dagene husker jeg ikke selv en gang, jeg husker bare bruddstykker
så nå skriver jeg hver minste detalj ned i en bok, dette gjør jeg for min egen del, slik at jeg kan lese over det og kanskje huske.

Noen ting husker jeg at har skjedd når jeg leser det…
Jeg kan huske at jeg har vært hos han nye, som jeg holder litt på med, la oss kalle han Knut:)
Og jeg snakket med knut isted, han så litt forvirret ut, så jeg skjønnte at det var noe han ikke forstod.
Jeg spurte han var som var gale? Han så på meg å sa: Ser jeg virkelig ut som en gammel mann?

Jeg ble helt satt ut, og så rart på han, hvor har du fått det fra spurte jeg?
Han fortalte at i går når vi lå i sengen før vi sovnet, så hadde jeg sett på han med livredde øyne og sagt at: Du er en gammel mann, jeg ser fjeset til en gammel mann.
Og så hadde jeg lagt meg vekk og sovnet!

når han fortalte meg dette, så skjønnte jeg virkelig ingenting, jeg kan ikke huske å ha sagt noe slikt i det hele tatt.
Jeg måtte fortelle han at han ikke er en gammel mann, men at han er nydelig.

Men i hele dag har dette plaget meg, jeg har tenkt mye over det om jeg virkelig sa det.
Og etter mye tenking så innser jeg faktisk at jeg kan ha sagt det, for jeg var nok midt oppi i en gjennopplevelse av de seksuelle overgrepene som skjedde da jeg var 9, og da kan jeg innimellom se fjeset til den gammle mannen i andre sitt fjes, det er utrolig skremmende, og høres nok sykt ut, men for meg er det virkelighet.

Stakkar nydelig knut, han skjønnte virkelig ingenting, tror det snart er på tide å åpne meg litt mer opp for han=/

-mindreverdig-

 

jeg er helt fjern for tiden, jeg tror jeg er veldig lite «ordentlig» tilstedet.
dagene forsvinner fra meg, jeg klarer ikke å fokusere, klarer ikke å tenke eller planlegge.

jeg må finne konkrete ting å gjøre, foreksempel: lakkere neglene, da kan jeg fokusere på en og en negl, og jeg vet hvilken farge jeg skal ha på, så jeg slipper å ta valg underveis, og da har jeg arbeid, for hver negl skal ha samme farge og to strøk.
Det er godt å vite, at jeg kan sitte i en liten time og ha noe konkret å gjøre, noe å fokusere på. og det beste med å lakkere neglene, er at jeg kan se resultatet med en gang, for faller jeg vekk, så vet jeg, at når jeg kommer tilbake at jeg ikke er ferdig å lakkere, og jeg vet hvor jeg skal begynne å lakkere igjen.

når det gjelder møter og behandling, så aner jeg ikke hva jeg holder på med, har fått flere meldinger om at jeg skulle ha hatt et møte som jeg ikke deltok i, men når jeg får en sånn melding, så kan jeg ikke huske at jeg visste om at det skulle være møte en gang, jeg tenker ikke på det, får det rett og slett ikke med meg!
Jeg har en bok jeg skriver det opp i for å huske, men jeg glemmer til og med å se i den, for å se om jeg skal noe…

hva jeg gjør om dagene? jeg aner ikke, jeg husker ikke
Det eneste jeg vet er at jeg er konstant redd, redd for alt, for at noen skal ta meg, eller gjøre meg vondt, redd for å miste noen jeg er glad i, redd for at mennesker skal gå fra å være snill til plutselig å bli slem og gjøre meg vondt.
Jeg er redd for dem jeg er glad i, redd de jeg er glad i fordi de er for snill, jeg venter bare på at de skal bli sint og ukontrollert…

før klarte jeg til en viss grad å kontrollere dissosiasjonen, men akkurat nå er den ganske ute av kontroll.
Og jeg vet faktisk ikke hva jeg driver med, jeg er fjern, jeg ser ikke meg selv når jeg ser i speilet.

 

Til meg selv:
kjære meg selv, jeg savner deg, jeg vet at du finnes inni denne kroppen, det er ikke farlig å komme tilbake, jeg vet at du er der inne, vær så snill å kom tilbake til meg, jeg trenger deg så sårt!
Jeg lover deg, jeg skal passe godt på deg, du er trygg, bare vær så snill å kom tilbake og ta kontrollen igjen! ❤

-Mindreverdig-

 

Du er unik!
Nydelige vernepleier T! takk for at du er så god!

Du forstår meg mer enn jeg forstår meg selv.
Du er mitt forbilde, jeg ønsker å hjelpe andre på den måten du har hjulpet meg!

du har snart vært der for meg i 3år.

Av og til skulle jeg ønske jeg kunne ta deg med meg hjem,
Eneste grunnen til at jeg går med på å bli innlagt på psykiatrisk er fordi du og R er der!

Kjære T! Vi kan le, vi kan tulle, vi kan krangle, jeg kan hyle, skrike, slå og ødelegge ting, jeg kan bli så sint at jeg bare løper min vei, jeg kan gjøre noen helt absurde ting mot meg selv. Men du snur deg ikke å går en annen vei, du blir ikke skremt eller forvirret! du vet akkurat hva du skal gjøre, og det er godt når jeg selv ikke har helt kontroll!

Når vi ler og har det kjekt så koser jeg meg, det gjør meg så godt!

når jeg er lei meg så er du der og snakker med meg!

Når jeg griner så holder du rundt meg og tørker tårene mine

Og selvom jeg er innlagt på åpen avdeling der dere ikke har lov til å bruke makt på oss
Så holder du meg fast når jeg er hysterisk!

Når jeg er gått meg vill i mitt eget kaos, sinne og frustrasjon og er ute av kontroll, så tar du kontrollen!
Og når du tar den kontrollen for meg og holder meg fast, så er det trygt, og utrolig godt!

noen ganger så savner jeg deg når jeg er hjemme, jeg savner å le med deg, jeg savner de gode og kloke ordene dine, jeg savner de utrolig gode klemmene dine! Men jeg savner også at du noen ganger holder meg fast, det er noe trygt og godt med det!

Da jeg var på lukket avdeling på tvang så var min største frykt at de skulle holde meg fast, det gjorde vondt, det var grusomt!

Men når du kjære T holder meg, så ønsker jeg at du aldri vil slippe!
Og jeg vet at du aldri vil slippe meg heller. for jeg vet at du genuint bryr deg om meg.
Noen mennesker glir bare rett inn i hjertet og det har du gjort hos meg, på samme måte som jeg har gjort det hos deg!

Tusen takk for din ærlighet og godhet! DU ER UNIK!!!

-mindreverdig-