Hvor skal jeg egnetlig begynne, det er en del jeg har latt vær å skrive på bloggen, fordi jeg ikke har klart å sette ord på disse tankene og følelsene…

Livet mitt ser for andre ut som en perfekt dans på roser, jeg klarer å være sosial, jeg har fått meg kjæreste, jeg får god oppfølging og behandling av de flinkeste
Jeg har kommet inn i et opplegg via NAV, som gir meg muligheter til å delta på noen aktiviteter hver dag, alle er så snill mot meg og alle vil det beste for meg.
Kjæresten min er god, unik og fantastisk, han holder meg og jeg føler meg trygg. Venninne mine ringer meg og jeg er mye med dem.
Jeg klarer til og med å gå på byn, danse, drikke, smile og stråle som en sol,

Familien min er unik som alltid, det er ingen tvil om at de elsker meg, for alle kan se det, og de viser meg stolt frem.
Behandlings teamet mitt samarbeider, og det er et stort team, som består av psykiater, psykolog, overlege, 3 psykiatriske sykepleiere/vernepleiere og en los.
JA jeg har vært heldig og truffet de riktige menneskene for meg i psykiatrien, jeg blir motatt med åpne armer alle steder…

Jeg merker det spesielt når jeg er innlagt, den konstante frustrasjonen og klagingen over at de ikke får være innlagt lenge nokk, eller ikke får lov til å komme tilbake, mens jeg. jeg er velkommen når jeg måtte ønske, jeg bestemmer selv, jeg ringer direkte til den psykiatriske avdelingen.
Hvis jeg trenger nye medisiner så sender jeg bare en melding til psykiateren min, og hun ringer inn en resept på et apotek eller sender den til meg i posten.
Hvis jeg skal på møter, så stiller de fra den psykiatriske avdelingen opp og blir med, selv om de ikke har ansvar for meg når jeg er utskrevet.
Losen min i NAV fikser alt det praktiske for meg, pengene bare suser inn på konto, og jeg trenger bare å forholde meg til henne, og jeg har privat telefon nummeret hennes.
Jeg går i behandling ca 3 ganger i uken hos psykolog og psykiater, De fleste jeg snakker med har 1 time i uken.
I tilegg har jeg aktiviteter jeg kan delta på når jeg vil.

Jeg har absolutt alt tilrettelagt, mammaen min passer til og med på at jeg har tatt medisinene mine slik at jeg ikke blir dårlig.
Når kvelden kommer, og hvis søvnen ikke er til stedet så sitter hun våken med meg så lenge jeg trenger det, mange ganger en hel natt!
Jeg får sove i sengen med mamma og pappa sover på mitt rom.

Når du leser dette så tror du kanskje jeg prøver å skryte over at jeg har det flott, men det er ikke det som er meningen med dette innlegget.

Alt dette over det plager meg virkelig, HVORFOR? hvorfor kan ikke noen andre som fortjener dette mer en meg få et så bra opplegg og støtte apparat?

Hvorfor kan ikke alle bare slutte å bry seg, jeg orker ikke dette, jeg vil ikke ha dette livet, jeg vil ikke leve…
Jeg er sliten, jeg er forvirret og frustrert.

Kan dere være så snill å gi meg opp, slik at jeg kan klare å ta mitt eget liv?
Jeg har en samvittighet som stopper meg fra å dø…

For hvordan kan jeg bare tenke på meg selv, når jeg har familie, venner, støtte apparat, kjæreste, når jeg har alt som skal til?
Jeg klarer ikke det…

Kjæresten min er unik og god, han er bare snill, han er veldig veldig snill, men dette stresser meg, fordi jeg tenker: Når vil dette snu?
Når blir han voldelig?
Når klikker det for han?
Når blir jeg for mye?
Hvorfor i det hele tatt vil han holde sammen med en som meg?

Det perfektet livet mitt, er i mitt hodet bare et kaos…

Jeg sover veldig lite og dårlig for tiden, fikk beskjd av psykiateren i dag at jeg skulle øke dosen på kvelds medisinene, men da fikk jeg ikke lov til å kjøre bil, så vi skal snakke mer om det på mandag..

Når søvnen blir fraværende så blir jeg som jeg har sagt før, ustabil…

terapien er veldig vondt og tøff, den nye psykologen ser ting jeg ikke selv visste at jeg hadde inni meg…
Han konfronterer meg med min dårlig hukommelse, og jeg blir seriøst sjokkert over meg selv!
Selv om han sier at det som skjer med meg er normalt for mennesker som har blitt utsatt for så alvorlige, vonde og krenkende hendelser, så blir jeg faktisk veldig redd…

Han ser ikke på meg som en hel person, han mener jeg er delt, altså splittet, at jeg har flere deler av meg som lever i sin egen virkelighet.
Jeg tenker for meg selv at dette er ikke mulig, men samtidig når han sier dette så er det noe i meg som puster lettet ut og sier: Endelig en som forstår, endelig noen som ser bak den så altfor perfekte fasaden.

Selv om andre ikke har merket så mye av dette, så er det noen som har reagert, spesielt i det siste, etter at jeg begynte i denne traume behandlingen…

Jeg husker ikke mye, jeg klarer ikke å koble mellom navn og ansikter, alt forsvinner ut av hodet mitt og blander seg som en røre før det blir fint plassert inn igjen i hodet mitt, alt blir uklart, jeg prøver så godt jeg kan å fokusere og konsentrere meg, men det går ikke, det er for vanskelig.

Da jeg i går var hos psykologen så viste han meg noen ark, i det ene sekundet sjønnte jeg ikke vitsen, for jeg hadde aldri sett disse arkene før, men på slutten av timen så fikk jeg se arkene igjen, og da kjente jeg de igjen, for det var min skrift, min måte å tegne på, jeg forstod at de måtte være mine, jeg ble redd for hvordan kan jeg helt opriktig med hånden på hjertet si at jeg ikke har sett noe før, som jeg faktisk selv har laget!

Konklusjonen ble vel at jeg er en splittet person, men ulike deler og verdener inni meg, jeg har en dissosiativ tilstand, som fungerer som en forsvarmekansime for meg…

På mandag da teamet mitt møtes, vil jeg da bli vitne til dere syn på meg, de vil da diskutere hvordan de opplever meg, og JA jeg gruer meg, for det å faktisk bli konfontrert med at jeg ikke er en hel person, at ikke hele meg lever i samme virkelighet, det vet jeg ikke om jeg klarer…

Jeg vet at det er normale reaksjoner på traumatiske hendelser, men jeg vil ikke være «så syk» for jeg er meg!
Men det er vondt, for jo mer jeg åpner opp om dette og snakker om dette, jo tydeligere kommer det inni meg frem, linjene blir klarere, forskjellene blir større…

Ingen som ikke selv er i dette vil forstå, det høres absurd og rart ut at en person kan være flere personer…

Jeg er sliten, veldig sliten, men jeg fortsetter å kjempe, de siste dagene har jeg insett at jeg ikke bare kjemper mot meg selv, men mot forskjellige deler av meg selv
Og drømmen min er å en dag bli hel…

-Mindreverdig- 

Dagene går no litt av seg selv, har en del møter og ting jeg må igjennom…

Påsken var ubeskrivelig fantastisk, jeg hadde mine nærmeste og kjæreste rundt meg, vi koste oss med fint vær og kjekke leker,
Jeg fikk til og med stått på ski, fantastisk følelse, jeg følte meg fri og det var godt!

I tilegg så kom jeg mye nærmere gutten min, vi åpnet oss en del for hverandre og fikk snakket om ting, han er god og snill…
Og det er han som er grunnen til denne overskriften..

Det varmet hjertet mitt da han satt på denne sangen og begynte å synge, han tok hendene og holdt ansiktet mitt, og så meg inn i øynene mens han sang:

What you feel is what you are And what you are is beautiful!

Det var som om noen skiftet batterier på meg, god og herlig følelse!

-Mindreverdig-

påsken i fjor var smertefull og vond!

Det å sitte innelåst på en lukket psykiatrisk avdling, med kontinuerlig observasjon, det var rett og slett helt grusomt, men det værste med at det var påske, var at de ansatte satt og fortalte meg hvor mye de gledet seg til å reise på fjellet i påsken!
sitte i solveggen og nyte livet, idyllisk, spise appelsin, gå på ski, spise kvikklunsj, og drikke kakao…

Men jeg, jeg hadde ingen valg, jeg måtte bli der jeg var, uten noen som helst mulighet til noen ferie, så de faste ansatte reiste, og tok seg den «velfortjente påskeferien» mens jeg satt igjen med tårevåte øyne og et sterkt hat.
Et hat som ble rettet mot meg selv, for at jeg i det hele tatt hadde fått meg opp i en slik situasjon, et hat mot dem som har traumatisert meg opp igjennom livet, og et hat mot resten av verden som var ute og nøt livet i den «velfortjente påskeferien»

Men HELDIGVIS 2011 er forbi, ALDRI mer 2011!

Og i år, så er jeg lykkelig, jeg er glad, jeg er sprudlende og initiativrik!
Jeg har invitert mine nære og kjære på påskeferie, jeg skal arrangere påskeleker:)
Jeg vet at denne påsken vil bli fantastisk, for i år er det MIN tur, min tur til å nyte den «velfortjente påskeferien» min tur til å sitte i solveggen og spise appelsin, MIN tur å gå på ski og drikke varm kakao, MIN tur fordi jeg har jobbet så utrolig hardt for det og fordi jeg fortjener det!

Jeg vil alikevell sende mine tanker til dem som har det slik som jeg hadde det i fjor, Selvom det er et helvette akkurat nå, så vil det ordne seg, og engang er det også din tur, til å få oppleve den «velfortjente påskeferien» 

En ting som er bra med at jeg ble fratatt min egen frihet i fjor, er at jeg setter så ubeskrivelig stor pris på å ha full frihet nå.

Jeg nyter øyblikkene, og jeg smiler ekstra, med tanke på at jeg faktisk får feire påske i år, spesiellt når jeg tenker tilbake og husker hvor jævlig jeg hadde det og hvor sint og fortvilet jeg var over å ikke kunne bestemme over meg selv!

Jeg håper alle dere får en nydelig påske uansett hva du gjør og hvor du er<3

For det kommer jeg til å få:) MANGE gode klemmer ❤

-mindreverdig-

i forrige innlegg skrev jeg om en søvnløs natt, jeg var utslitt, men alikevell skulle jeg i begravelse, det var vondt, jeg var veldig emosjonell og sliten, så det ble en blanding mellom mye tårer og latter, jeg klarte ikke å styre det…

etter begravelsen, trengte jeg tid for meg selv, så jeg dro aleine på cafè, da jeg tilslutt hørte telefonen min ringe så var det gått 4 timer siden jeg kom på cafèn, det skremte meg, jeg hadde tydeligvis dissossiert i 4 timer, lurer på hva andre har trodd om meg, håper virkelig ikke at noen jeg kjenner så meg…

Da det ble kveld og jeg inntok tabelettene, så ville de ikke fungere, jeg var ikke trøtt i det hele tatt, Frustrasjonen min ble intens, jeg var så utrolig sint, oppgitt og sliten…

Men etter flere timer med sinne, frustrasjon og tårer, så var kroppen så sliten at den sovnet av seg selv.

Da jeg våknet igjen var jeg sint, det var ikke mye søvn, men det var no det det var:)

Jeg dro til psykiateren min dagen etter. og for første gang på snart 3år, har jeg hatt en ordentlig samtale med henne, jeg var målbevisst på hva jeg ønsket og ville ha ut av timen,

Vi ble enig om at jeg skulle få noen nye tabeletter som jeg kunne ta i tilegg, for hun forstod at søvnen var livs viktig for meg.

I tilegg fant vi sammen en god mestrings teknikk, som jeg faktisk har brukt opp til flere ganger siden jeg var der.

Heldigvis fungerer disse tabelettene, enn så lenge i allefall. Og så lenge jeg får søvnen min, så klarer jeg å fungere bra.

Så lenge søvnen kommer, så får jeg mitt fristed, min hvile, og det er faktisk alt jeg ber om:)

 

-Mindreverdig-

jeg burde tatt steget og bedt om hjelp for 11 dager siden.
For uken har vært helt JÆVLIG.

Men jeg fikk tatt steget i helgen, hadde samtale med en fra teamet mitt i går (søndag)
Og vi ble enige om en innleggelse i morgen(tirsdag)

hun sa at det var veldig viktig å få hjelp med problemene før det ble for mye for meg, for begge vet hvordan det ender.
Selvmordsforsøk, også ender jeg opp død eller tvangsinnlagt med et tvangsvedtak på meg.
Og det er det ingen av oss som ønsker.

Og for at jeg skulle få opp øynene mine, viste hun meg Dips (Det er der allt blir skrevet som handler om meg)
Hun viste meg Tvangsvedtakene som var skrevet på meg.
Jeg kjente det stakk i hjertet, for jeg vil ikke tilbake på det punktet jeg var for 1år siden.

Tenkte det var greit å bare fortelle dere at jeg fortsatt lever, og at jeg har vært modig, sterk og utholden disse dagene for å ikke knekke totalt sammen.

Jeg gjentar for meg selv nok en gang : Det er ikke feigt å be om hjelp!

-Mindreverdig-