Jeg gjør så godt jeg kan, 
Jeg går rundt hele dagen og tar meg sammen, men i går traff jeg veggen
Heldigvis har jeg verdens nydeligste bestevenninne som tok i mot meg da jeg falt

Da jeg kom hjem, så var mamma der for meg, jeg har aldri før sluppet mamma innpå meg og gitt henne muligheten til å være der for meg.
Men i går var jeg knust og ødelagt, og det var bare helt fantastisk at hun satt på gulvet på rommet mitt sammen med meg.

I går var en veldig vond dag, men samtidig en fantastisk dag fordi jeg ble tatt i mot av de rundt meg da jeg falt.

behandlingen er utrolig tøff og vanskelig
Samtidig som jeg er en veldig omsorgsfull person, som alltid skal være der for alle andre
Det er slitsomt å alltid sette alle andre forran seg selv, men det er faktisk slik jeg er som person
Alle sier at jeg må bli mer egoistisk, og tro meg jeg prøver, men det er faktisk utrolig vanskelig.

Bestevenninnen min hjalp meg virkelig i går med å tenke FUCK IT

Så jeg prøver så godt jeg kan å leve etter det, jeg skal komme meg inn i FUCK IT tilværelsen 

For nå er jeg faktisk så lei, sint, sliten og frustrert over at alle tar meg forgitt…
For alle vet at jeg alltid vil være der for dem, og at jeg stiller opp uansett!
men ikke nå lengre, jeg er drittlei!

Hvorfor skal jeg være der for mennesker som svikter når jeg trenger dem?
Jeg er lei av å være den snille og gode!

Fordi det gjør for vondt for meg, fordi jeg får faen ikke en dritt tilbake!

Jeg er drittlei av å være den «perfekte» kjæresten, fordi jeg får faktisk ikke en dritt tilbake!
Ja jeg forstår at du har det vondt og vanskelig med deg selv!
Men da burde du virkelig ta vare på det du faktisk har, for det varer ikke lenge hvis du ikke pleier forholdet vårt!
Jeg gir 120% av meg selv for å gjøre deg glad, og for at vi skal ha det fint

Men hva faen får jeg tilbake?
ABSOLUTT INGENTING du spørr meg ikke en gang hvordan jeg har det!
Når jeg griner og er helt i fra meg, er det helt normalt at du snur deg for å se sporten på tv?

De vonde følelsene du får meg til å føle nå, det er ubehagelig, ja jeg er blitt forelsket i deg og vil gjøre alt for deg, men beklager jeg kan ikke lengre la det gå på bekostning av meg selv .

Jeg må sette en stopper for dette forholdet, ja jeg skal vente med å si det til deg til du føler deg litt bedre.
Men jeg kan ikke bare være en krykke for deg, du ødelegger meg, Du må faktisk få orden på ditt eget liv, for det er tydelig at du ikke klarer å gjøre flere ting på en gang.

Så kanskje du innser hva du faktisk går glipp av ved å bare ta meg forgitt! 

Dette er et veldig bittert innlegg, men det er fordi jeg er bitter!
Jeg er drittlei av å bli tatt forgitt, Alle er villig til å kjempe for meg i begynnelsen, men med en gang de vet at de har meg, så begynner de å gi faen!
Men dette skal jeg gjøre noe med, jeg må bare lære meg å tro mer på meg selv.
Jeg må huske at jeg faktisk er god nokk akkurat slik som jeg er!

Jeg er flink, sterk og selvstendig.
Og jeg må slutte å tro at jeg alltid må ha en ved min side for å klare meg.
For FUCK IT jeg trenger bare å tro på meg selv, for jeg vet at jeg faktisk duger!

Så til alle dere som tar meg forgitt: Sorry nå er det forseint!
Kanskje dere en dag vil innse hva dere faktisk valgte å miste!

Jeg får ikke dårlig samvittighet, for jeg vet at jeg har stilt opp 130% for dere alle sammen, men det var dere som lot meg gå!
Og det er faktisk forsent å være etterpå klok!

For det er slutt på at jeg skal gjøre alt for alle andre, det ødelegger meg!
Fra nå av kjære svikere: FUCK IT

-Mindreverdig- 

ingen søvn på over to døgn…
var hos behandler i dag og fikk nye medisiner, hvis det ikke blir søvn i natt så klikker det totalt for meg

Jeg har vært uten konkrete selvmordsplaner i hele 2012, men nå er de tilbake, det er vondt å tenke og føle på
Jeg er en vandrende bombe som bare venter på å eksplodere…

jeg har menneker rundt meg på alle måter, og jeg vet at de er der og tar i mot meg hvis jeg faller…
Men akkurat nå har jeg ikke lyst til at noen skal ta i mot meg

Den kreative, livlige og sprudlende jenten er borte igjen
Livslysten er forsvunnet
Jeg sitter igjen som en sur, grinete og fraværende jente, jeg forsvinner fra meg selv
Verden er ikke et sted jeg vil ta en del i nå

Jeg vet at alle mennesker har sine opp og nedturer,
Men akkurat nå er ting for vondt, til at jeg klarer å tenke logisk, jeg er rett og slett utslitt

Jeg sitter å ser på tv, men jeg får ikke med meg noe av det som skjer, tårene renner konstant fra øynene mine, jeg er rett og slett ulykkelig

Selv om jeg er ny forelsket, så får jeg tilbake de vonde følelsene jeg hadde i fjor, da jeg hadde kjærlighets sorg pga X`en
Min nye gutt har ikke gjort noen ting galt, jeg vet at det bare er jeg som overreagerer, men det er så mye jeg skulle ønske han gjorde annerledes
Slike absurde ting som å bare trekke for gardinene, gi meg et ekstra kyss, være mer desperat etter meg og ikke føle at han vil ha meg for alltid

Jeg vet det er helt merkelig, men jeg søker dramatikk og sorg, fordi jeg trenger et «akseptabelt» sted å få ut de innestengte følelsene som jeg har inni meg
Men meg og han har det alt for fint og perfekt sammen, det er som en romantisk film som jeg alltid har drømt om å ta en del i,
Jeg vet jeg må nyte det og at noen kanskje vil si at jeg fortjener det.
Men jeg klarer ikke nyte, tankene spinner rundt om når dette vil ta slutt, når vil han endre seg fra snill til slem. når snur han meg ryggen og forteller at det blir for mye

jeg orker ikke dette, jeg har lagt aleine under dynen siden klokken 6 jeg har grenet siden, jeg kommer til et punkt der jeg bare ønsker at noen skal finne meg, se meg sårbar, bare holde meg og fortelle at det vil gå over. men her lå jeg aleine og hylte etter mamma og pappa, men ingen var der, så det er vel slik verden er. alle mennesker svikter tilslutt uansett

Jævla dritt verden, dritt mennesker, jeg hater alt ved denne stygge kloden, jeg hater at jeg i det hele tatt ble født! for NEI jeg har ikke hatt et fint liv, barndommen min fra jeg var baby til 10år husker jeg jo ikke en gang…

Og fra jeg var 9 år ble jeg seksuelt misbrukt, og angsten skittenhetsfølelsen skammen, alt det dritet som sitter igjen, det er ingen god følelse, det er helt jævlig!
Det har bare vært dritt og elendighet, en traumatisert ungdomstid, bare bråk og helvette, faen jeg hater dette stedet, denne verden, dette livet!

Ja jeg er sint, frustret, fortvilet når jeg skriver dette, jeg har som sat ikke sovet på to døgn, men uansett jeg hater alt og alle!

-Mindreverdig- 

Nok en søvnløs natt, dette er alt for slitsomt :`(

-mindreverdig-

i helgen var jeg ute og drakk, jeg prøvde å gjøre det beste ut av det, selvom de jeg skulle ut med, var noen jeg virkelig ikke likte
mange vil nok tenke, hvorfor gikk du ut da?
Jo fordi det er familie, det ble på en måte frivillig tvang, hvis jeg ikke hadde dratt ut, så hadde jeg fått høre det faktisk resten av livet.

Men til poenget, jeg fikk virkelig noe å tenke over, og det er hvor skambelagt psykiatri egentlig er, jeg liker ikke å skrive skambelagt, for jeg syntes ikke det er et dekkende ord. jeg syntes ordet Uvitenhet er mye bedre. Mennesker har rett og slett ikke nokk kunnskap om det psykiske.

en i familien min, har sagt seg opp fra jobben, og nå lever h*n på nav, h*n nyter det og sier det til alle!
H*n skryter over det og er strålende fornøyd…
Absolutt alle vet at h*n går på nav.

Men det som faller meg inn når jeg får høre det er tanken på: Hvorfor er ikke h*n flau over det? Hvorfor sier h*n det til alle? Er h*n ikke redd for spørsmål?
Og igjen må jeg gå inn i meg selv og tenke over det, og svaret blir igjen det samme, h*n kan si at h*n går på nav fordi det er en naturlig og ikke minst akseptert grunn til at h*n gjør det.

Alle kan forstå at man trenger penger fra et sted, når man har sagt seg opp fra jobben, eller fått sparken, folk har kunnskap på dette området og kan kjenne seg igjen i h*nnes situasjon.

Litt seinere på kvelden satt jeg ute å røykte med en av dem som var der, la oss kalle henne sofie!

Sofie står meg ganske nærmt, i og med at hun skal gifte seg med min bror og de har barn sammen.
Men sofie vet absolutt ingenting om meg, hun ser på meg som en bortskjemt liten drittunge som får alt hun vil og som bor hjemme hos mamma og pappa og nyter det gode livet.

Men da vi var ute i helgen så satt jeg å snakket med sofie, da hun begynte å snakke var hun alvorlig, hun fortalte om en venninne av henne som heter astrid.
I følge sofie, så hadde astrid vært innlagt på psykiatrisk avdeling siden jul. Når sofie sa dette så tenkte jeg, at kanskje hun hadde tenkt seg om og kanskje fått en større forståelse av at enkelte mennesker kan ha det vondt inni mellom. Men alvoret i øynene hennes sa noe annet, stemmen hennes var lav, og hun fortalte meg hvor viktig det var å ikke fortelle om dette til noen, fordi det var skikkelig hemmelig.

Det å være innlagt på en psykiatrisk avdeling, er noe man virkelig ikke skal snakke høyt om, og måten sofie oppførte seg på, kropps språket hennes viste tydelig at dette var et «ikke snakke om tema»

Jeg satt der for meg selv etter at sofie begynnte å snakke med noen andre.

Jeg satt igjen med en følelse av frustrasjon og sinne. og spørsmålet om HVORFOR svevet rundt i hodet mitt!

Hvorfor kan folk gå rundt å snakke åpent om nav og arbeidsløshet, når faktisk depresjon er omtrent like utbredet og vanlig.
HVA FAEN tror verden at alle mennesker er som supermann, at alle har superkrefter?

Når skal vi mennesker forstå at vi bare er vanlige mennesker, hvorfor prøver alle å leve opp til å være «perfekt»?

HALLO VERDEN! det er på tide å våkne!
VI har ikke innebygde superkrefter! det er bare på film! 

men i helgen så forstod jeg hvorfor jeg har valgt å holde livet mitt skjult for dem nærmeste.
Jeg har ikke lyst til å være den personen som alle vet at sliter men som er et «ikke snakke om tema»

Alle vet men ingen tørr å se det i øynene, alle bare snakker om det bak ryggen til den det gjelder. 

Jeg vet at hvis jeg hadde vært åpen og ærlig mot dem nærmeste så hadde de sluttet å kalle meg en bortskjemt liten drittunge som får at hun vil og som lever det gode liv!

Men da ville jeg blitt den stakkarslige lille jenten, som er blitt så traumatisert at hun ikke alltid klarer å fungere som vanlige mennesker, stakkars hun er syk, hun har til og med vært innlagt på en lukket psykiatrisk avdeling, vi alle må være forsiktig når vi er rundt henne, for hun kan plutselig knakke helt sammen. Stakkers jente.

Og for å være helt ærlig så foretrekker jeg at mennesker ser på meg som:

En bortskjemt liten drittunge

Istedet for en Stakkerlig syk jente som trenger hjelp. 

Så kjære verden, slutt å tro at alle om bor på denne planeten har superkrefter.

Alle mennesker kan putte på en maske og bli tøff og sterk, men når man kommer et stykke på veg, så er vi alle like og sårbare, og vi alle har de samme behovene for kjærlighet, omsorg, forståelse og aksept.

Alle mennesker har gode og dårlige dager, så slutt å tro at du er den eneste som kan ha det vondt å vannskelig.

Oppturer og nedturer en en obligatorisk del av livet.

Ordtaket sier: Du skal gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg

Jeg vil vri litt på den:
Du skal møte andres glede og sorg, slik som du selv ønsker å bli møtte når du har det slik.

-Mindreverdig-