Jeg nektet traumeavdelingen å informere mine foreldre om tvangsinnleggelsen. Da jeg kom på Blakstad nektet jeg å gi dem informasjon om mine pårørende. Jeg skammet meg over alt styret, og det siste jeg ønsket var at mine foreldre skulle få vite om det. Jeg ville bare at alt skulle gå forbi i stillhet.

men det tok ikke lang tid før mine foreldre forstod at noe var veldig galt. allerede kvelden jeg ble tvangsinnlagt ringte pappa meg konstant, tilslutt svarte jeg med en melding der jeg skrev at alt var bra. dagen etter åpnet jeg noen snapchat mamma hadde sendt, 2 sekunder senere fikk jeg en ny snapchat av mamma der det stod : «Endelig åpnet du i hverfall en snapchat» etterfulgt av enda en snapchat hvor det stod: «Nå har vi nemlig vært bekymret for deg» Jeg fikk vondt i hjerte mitt, hvordan kunne de merke at noe var galt, de var på den andre siden av landet og det hadde bare gått 1 døgn. Jeg fikk veldig dårlig samvititighet, så jeg fortalte mamma hva som hadde skjedd.

Ordene mamma skrev varmet hjertet mitt samtidig som det gjorde forferdelig vondt. «Jeg håper du kan ringe meg når du orker. I dag eller en annen dag. Du må ikke være redd for å snakke med meg, det er kjempe vondt å ikke vite, bare være redd for at du kan gjøre ting som skader deg så mye at vi kan miste deg. Det gjør vondt for meg å vite at du sitter der alene uten å kunne dele dette. Jeg vet kanskje mer enn du tror. Husk at jeg har hatt deg i 24 år. Ikke hold meg utenfor. visste du at foreldre elsker barna sine dobbelt så høyt som barna elsker foreldrene sine, så du har altså ikke peiling på hvor høyt jeg elsker deg. Det er høyt det.

6 timer etter samtalen med mamma, stod plutselig pappa inne på rommet mitt. Jeg var i sjokk. pappa hadde reist fra jobben med en gang han fikk vite det, han tok det første mulige flyet. Han kom til meg så fort han kunne. mamma og pappa hadde laget en plan, de skulle ikke fortelle meg at pappa kom, i frykt for at jeg ville nekte å slippe han inn. så plutselig stod han der. Han var oppløst i tårer, han holdt rundt meg, han hulket og gråt. jeg holdt rundt pappaen min, jeg hulket og gråt jeg også. Jeg kunne ikke tro at pappa plutselig var hos meg. han ringte mamma og tok telefonen på høytaler, mamma svarte i en litt alvorlig tone, jeg smilte når jeg sa Hei mamma:) i det mamma hørte stemmen min knakk hun sammen og gråt. på en rar måte var vi plutselig sammen alle 3. Det gjorde vondt, men samtidig så var det veldig godt. Vi gråt alle sammen. Det var godt å kunne dele sorgen og reddselen med noen.

Det begynte å bli seint på kvelden, pappa hadde leid et hotellrom ikke så langt i fra meg, han ga meg en god klem, jeg ser du er sliten lille venn, prøv å få deg en god natt søvn, så skal jeg gjøre alt for at du kan bli med meg hjem i morgen.

Jeg var sliten, mye hadde skjedd på liten tid, men jeg fikk ikke sove, jeg hadde fast vakt noe som fikk meg til å føle meg trygg, spesielt når jeg ikke klarte å sove. Jeg lå å tenkte, noen ganger trillet tårene andre ganger kom smilet. etter en lang og søvnløs natt, kom pappa tilbake han hadde allerede snakket med avdelingen, han hadde med seg en bærepose full av mat han visste jeg likte, jeg hadde gått mange dager uten næring. Jeg stolte ikke på at maten de serverte var trygg. men når pappa kom med mat så spiste jeg, det var ikke mye jeg fikk i meg før jeg ble dårlig, jeg forstod at jeg måtte ta det rolig med maten og la kroppen bli vandt med det igjen litt etter litt. Denne dagen ble det mye kaos, siden jeg ikke hørte til på Blakstad ville de overføre meg til en lukket avdeling på hjemstedet mitt, men jeg og pappa nektet. jeg skulle ikke være på en lukket avdeling det var ikke bra for meg. etter uendelig mange samtaler med behandlere og DPS hjemme, fikk jeg under tvil lov til å bli med pappa hjem, De ville at jeg skulle bli noen dager ekstra men jeg nektet jeg fikk pappa til å si at han måtte reise i kveld uansett, for jeg visste at de ønsket at jeg reiste med han, slik at de slapp å følge meg. de ønsket at jeg frivvilig skulle bli med på en innleggelse på lukket, men jeg nektet. etter samtaler med DPS og behandler som forresten er de beste i verden, så fikk jeg reise med pappa. tvangen ble opphevet og jeg følte meg med en gang 10 kilo lettere. da vi endelig kom inn i bilen så prøvde jeg å holde masken, men det gikk ikke, jeg var utslitt, jeg knakk fullstendig sammen jeg hulket og gråt som et lite barn, jeg hadde ikke flere krefter igjen. det var så vidt beina klarte å bære meg, jeg kom meg tilslutt inn på flyet og gjensynsgleden var stor, veldig stor. 

Det er skremmende og skummelt å tenke tilbake på at jeg kunne vært dø. På den ene siden er jeg takknemlig for at dere fant meg, men på den andre siden så skulle jeg ønske at dere aldri kom inn. Det er til tider veldig smertefullt å være i dette livet. Jeg har kjempet lenge og det er sterke krefter som herjer der inne. For hvor mye skal egentlig et menneske tåle før det er greit å gi opp?

Jeg har det vondt på innsiden. Det er utrolig hvor mye kroppen min har gjennomgått de siste årene. Jeg som var fast bestemt på at jeg skulle bli politi. Jeg var mål rettet. og jeg gjorde de skole valgene som var lurest. Men mye har forandret seg. De siste årene har jeg hatt en del med politiet å gjøre. det er virkelig noe jeg skulle ønske at aldri ville skjedd. det har vært noen brutale sammen støt. jeg som før oppsøkte politiet fordi de fasinerte meg og jeg så opp til dem, den dag i dag, snur jeg i det de kommer. det var mitt første møte med politiet som var det værste, det siste møte hjalp på helhets bilde.

Jeg sliter med å finne ordene, for det var ikke slik det skulle bli, jeg var fast bestemt på at jeg skulle fullføre behandlingen på traumeavdeling, men dag 86, nærmere bestemt 20.januar.2015 ble annerledes, veldig annerledes.

Jeg var sliten, veldig sliten! I tillegg til en intens behandling manglet kroppen næring og søvn. Jeg mistet meg selv fullstendig og noe mørkt og destruktivt tok over, jeg prøvde å holde meg fast i troen og håpet på at ting ville bli bedre, men det var nytteløst. Lyset var forsvunnet sammen med troen og håpet. Det var ikke lengre noe som holdt meg fast i livet, sakte men sikkert forsvant jeg inn i døden, jeg innså at jeg hadde tapt kampen og det var greit.

Tilfeldigheter gjør at jeg kan skrive dette innlegget nå, jeg hadde englevakt. Sykepleier I hadde ingen grunn til å komme inn på rommet mitt, men av en eller annen grunn så gjorde hun det. Hadde hun kommet noen minutter senere så hadde jeg ikke vært i dette livet lengre.

Det er skremmende å tenke tilbake på denne dagen, sykepleier I var hysterisk, hun klarte faktisk ikke å samle seg, så de andre som jobbet der måtte sende henne ut av rommet mitt. Alt skjedde så brått og uventet, ingen så dette komme, jeg så det ikke selv en gang og det er det som gjør dette så skremmende. For like fort som det kommer så forsvinner det igjen. 

Teamet mitt ble veldig bekymret og redd, jeg hadde samtale meg psykolog T og sykepleier I, de satt på hver sin side av meg i sofaen, de var helt skjelven, men jeg satt der helt upåvirket. Avgjørelser ble tatt, avgjørelser jeg ikke var enige i. § 3.2 Tvungen observasjon! Panikken grep meg, jeg ville ikke på lukket avdeling, jeg hadde det bedre nå. Men ingenting jeg sa kunne endre deres avgjørelse. De måtte holde meg i livet, når jeg selv ikke var i stand til det. Sykepleier I ser på meg og sier: «Hva ønsker du nå?» Jeg svarte kjapt: «Jeg trenger en røyk!» Da satt sykepleier I ned foten: «Nei, det tørr jeg ikke, jeg går ikke ut med deg nå, jeg har en dårlig magefølelse på akkurat det!» Jeg klarte ikke å holde smilet og latteren tilbake, jeg var gjennomskuet, flukt planen min kunne jeg bare glemme. Sykepleier I smiler og ler, hun fikk akkurat bekreftet at det var lurt å følge magefølelsen. Det er godt at vi kan le litt i en såpass alvorlig situasjon, det gjør alt mye lettere.

Det var mange praktiske ting som skulle ordnes, personalet hadde allerede begynt å pakke tingene mine, jeg var sliten, alt for mye hadde skjedd på liten tid. Jeg fikk beskjed om å legge meg i sengen og prøve å slappe av, men det var lettere sagt en gjort. Psykolog T kom inn på rommet, hun satt seg på sengekanten og strøk meg på ryggen, hun begynte å fortelle historier fra sitt eget liv, gode og morsomme historier, jeg nøt hvert sekund, det var herlig å bare ligge der og høre på alt hun hadde å si.

Sykepleier I surret frem og tilbake, hun klarte aldri å samle seg helt. Det var tydelig at hun var preget av synet som møtte henne, når hun tilfeldigvis kom inn på rommet mitt. Jeg er lei meg for at hun måtte se og oppleve det. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa unnskyld til henne, men hver gang svarte hun: «Det er ikke meg du skal si unnskyld til, det er til deg selv.»

Det tok lang tid før transporten kom, klokken 19 fikk jeg beskjed at de var kommet, lite visste jeg at det var politiet som skulle kjøre meg. Jeg ble fulgt ut bakdøren, uten mulighet til å si hade til de gode menneskene jeg hadde vært innlagt med. Da jeg så politiet rygget jeg, tårene spratt ut av øynene mine og beina låste seg. Sykepleier I ga meg en god klem og holdt rundt meg, det er ikke farlig, dette går fint. Politimannen prøvde å presentere seg men jeg avviste han. De plasserte meg i baksete og festet sikkerhetsselen. Psykolog T la jakken min rundt meg slik at jeg ikke skulle fryse, før hun ga meg en god klem. Sykepleier I hadde tårer i øynene når hun ga meg en lang og god klem. Jeg så at det gjorde dem vondt. døren ble lukket og bilen begynte å kjøre.

Jeg var sliten, tårene rant stille, min verden hadde stoppet opp, jeg så ut av vinduet på verden utenfor, den gikk videre som om ingenting hadde skjedd. Politimannen og politidamen var hyggelige, de prøvde å få til en samtale, men jeg var ikke interessert. Jeg fikk beskjed om at kjøreturen ville ta litt over 1 time. Den første halvtimen satt jeg bare å drømte meg vekk, så stoppet vi for å ta en røyke pause. Jeg vurderte å løpe, men samvittigheten stoppet meg, de hadde bare vært snill mot meg, de ga meg en røykepause ute i fri luft, da fortjener de at jeg respekterer dem tilbake. Så jeg sto stille og røykte røyken min. Politidamen var på vakt hun fulgte med på hver minste bevegelse jeg gjorde. Politimannen var mer av den vittige typen, han fortalte historier, noen ganger lo jeg så jeg gren. Ingen av oss var kjent der vi skulle så ingen visste veien. Men tilslutt fant vi Blakstad psykiatriske sykehus. vi forstod fort at Blakstad besto av mer enn bare en bygning. Og ingen av oss visste hvilken avdeling jeg skulle på. Politimannen ringte på flere steder uten å lykkes. Tilslutt sier jeg: «Hvis du ringer på flere steder nå, så blir du også innlagt» Han mente selv at han kunne trengt noen dager innelåst. 

Etter mange mislykkede forsøk så fant vi avdelingen jeg skulle være på, jeg kjente panikken på innsiden og jeg slet med å sette den ene foten foran den andre. Politidamen strakk ut hånden sin og jeg grep den. Sammen gikk vi inn på avdelingen, det var trygt å ha en hånd å holde i. Jeg ble plassert på et rom og politiet fikk beskjed om å dra. Så der satt jeg. Livredd! Alt rundt meg var ukjent og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, nye mennesker kom og gikk hele tiden. Jeg var fanget. Jeg hadde et stort behov for å komme meg vekk der i fra, men det var nytteløst, dørene var låst og de hadde lov til å holde meg der mot min vilje, for jeg var ikke lengre sjef i mitt eget liv. 

– Mindreverdig –

Dag 86 av traumebehandlingen endte i brå stopp. Det var ikke slik jeg ville at det skulle bli, og det er vondt å tenke på at det var slik det ble.

Kroppen og hodet klarte ikke mer, lysten til å leve hadde rett og slett forsvunnet. Lite næring, ingen søvn og en intens behandling ble for mye. Jeg har en destruktiv og farlig mestrings strategi. Jeg hadde akseptert at jeg hadde tapt kampen. Men jeg må ha noen engler som passer på meg. for jeg ble funnet, det var ikke meningen at noen skulle komme inn, de hadde ingen grunn til å komme inn, men de gjorde det likevel. jeg var livløs og blå, jeg var på vei over til den andre siden. panikk og kaos.

Det er rart 2014 er over, et år jeg ikke har klart å forholde meg til. Jeg hadde på følelsen av at 2014 kom til å bli jævlig, det er synd at jeg hadde rett. Jeg var sikker på at jeg hadde kontroll på meg selv, jeg fortsatte hverdagen i det samme høye tempoet til det plutselig smalt fullstendig. Jeg ble innlagt på Dps´n, men ble ganske fort overført til lukket, fordi jeg prøvde å ta mitt eget liv. Det ble kaos. Jeg prøvde å tenke, men det var noe mørkt og destruktivt som hadde tatt over.

men litt etter litt kom jeg meg på beina igjen. Det er virkelig skremmende å se tilbake på i ettertid. Hvor alvorlig syke jeg faktisk blir i perioder. 2014 har vært preget av mye død rundt meg, hele året har vært tøft. Hvorfor akkurat 2014 ble et vanskelig år vet jeg ikke. Men jeg falt så langt ned at jeg for første gang siden 2011 ble innlagt på lukket på grunn av selvmordsfare. Jeg var ute av stand til å ta vare på meg selv. Ute av stand til å vite hva som var riktig eller galt.