jeg vil så gjerne fortelle at jeg har det bra, men det ville ikke vært sannhet..
I perioder kan jeg føle meg bra, men det svinger så fort…

jeg klarer ikke å skyve vekk alle intrykkene og følelsene som kommer.
Jeg klarer heller ikke å sette ord på dem lengre… og det er grunnen til at jeg blogger sjeldent, jeg har ikke lengre ord som kan beskrive hva jeg føler og tenker 

Jeg prøver å klamre meg fast i alt som er rundt meg, men det er vanskelig, jeg føler at jeg blir dratt lengre og lengre vekk fra mine kjære, av noe jeg selv ikke har kontroll over
Jeg er redd, for å være ærlig så er jeg jævlig redd

realiteten virker mer og mer fjern, og jeg forsvinner inn i meg selv og bygger opp en mur, jeg bryter meg selv ned av tankene og følelsene mine, jeg er klar over at jeg gjør det, men alikevell så klarer jeg ikke å endre det…

jeg vet at jeg ikke er klar for å dø, men noen ganger blir alt så vondt og håpløst at den impulsive delen av meg, ser det som den eneste utveien…

de rundt meg gjør så godt de kan, det vet jeg!
men jeg føler alikevell at de er for langt vekke… 

tankene og følelsene
Stemmene og bråket
hukomelsestapet og depersonaliseringen

det blir bare for mye, den konstante påminnelsen om en traumatisk oppvekst, det ødelegger meg…

kroppen min er sliten, jeg merker det, det er ingen glede, heller ingen energi!
Men uansett hvor lyst jeg har til å komme meg ut av dette, så vet jeg at det er MEG som må gjøre jobben!
og jeg er begynt på den riktige veien, med en intens traumebehandling og gruppe aktiviteter så er ukene mine fyllt opp, men det gjør så inn for jævlig vondt å stå midt oppi dette, jeg vet at den eneste veien ut er å gå igjennom helvette, og jeg kan ikke stoppe nå, for hvis jeg velger feil retning nå, så er det akkurat det samme som å velge døden, for jeg klarer ikke å leve i helvette lengre, for det er ikke et liv…

jeg kjemper hver dag en kamp mot meg selv, om og om igjen uke etter uke…
Som de sier i traumebehandlingen, så er dette en kamp mot et diktator styre… og vi må kjempe sammen for at jeg en dag skal bli en hel person, og som kan jobbe sammen med resten av meg i et demokrati… 

-Mindreverdig-

hei dere faste gode lesere… ❤

beklager for veldig dårlig oppdatering her på bloggen, men skrive lysten er for tiden ikke til stedet

livet er veldig vanskelig og tøft for tiden, jeg er virkelig inne i en veldig dårlig periode, det er ubehagelig å føle at jeg er så langt nede i kjelleren…

Jeg kjemper en kamp mot meg selv, for å klare å «fungere» som et «vanelig menneske» ute i den virkelig verden, tanken på å bli innlagt gjør meg rett og slett grådig dårlig, jeg er lei av mas og styr, jeg er lei av det konstantet fokuset på psykisk sykdom, jeg vil så gjerne ha det bra med meg selv, jeg vil nyte livet og føle meg levende
Jeg vet at disse periodene kommer inni mellom, men jeg håpet at den ikke skulle vare så lenge som den nå har gjort, jeg klarer ikke å sette pris på noe rundt meg, jeg klarer ikke å levet i nuet…
All min fokus er på fortid, jeg føler at jeg lever i et annet årstall… jeg visste at det ville bli tøft å gjennomgå denne traume behandlingen, men jeg var ikke klar over hvor vondt det faktisk gjør….

jeg forstår meg ikke på meg selv, og slik som dagen har vært i dag, så har den vært jævlig, jeg glemte å ta kvelds medisinene i går, fordi jeg var ute å drakk meg full, og jeg merker det godt på kroppen, det blir en form for abstinenser, magen fungerer ikke, jeg kaldsvetter og rister, det er ubehagelig, men jeg takler det bra, men det som er det jævligste er det tanke kjøret jeg får, det er helt ekstremt hvor mye de tabelettene har å si for min fungering, i dag har jeg ikke fungert jeg HATER slike dager som i dag, jeg vil bare grave meg ned og være usynlig…

mine nærmeste får unødvendig mye kjeft av meg for tiden, det skal ingenting til før jeg blir forbanna, sinnet mitt er helt enormt, når jeg tenker over det i ettertid så blir jeg flau over meg selv!

ukene mine fremover er fullbooket av legetimer, psykiater, psykolog timer, arbeidtiltak, samtaler med DPS`en i tillegg har de lyst å koble inn psykiatri tjenesten, så får se hva det blir til…
i tilegg har jeg et konstant press på meg angående maten, jeg bli ufokusert og sløv, det blir ekstra mye tanke kjør når det blir lite mat, dette er en ond sirkel, jeg liker ikke å være på det punktet jeg er på nå, jeg føler jeg står å vipper på kanten av et fjell, rett og slett ubehagelig…

jeg er konstant på vakt, hver minste lyd blir regisert, angsten er intens jeg føler jeg ser mennesker over alt, skygger som glir forbi, dette stresser meg så mye at jeg for tiden ikke kan være aleine…

men jeg er en fighter, jeg skal klare å komme meg igjennom denne dritt perioden også, jeg bare håper den snart er forbi, jeg prøver å holde motet oppe, og tenke positivt
det som hjelper meg mest for tiden er å kunne være der for andre, spesielt å holde og passe på en jente i 10års alderen og være der for henne, slik jeg ønsket at noen kunne være der for meg når jeg var i den alderen…
jeg prøver å finne glede i små ting, noen ganger lykkes det, andre ganger ikke, men jeg gjør så godt jeg kan, jeg gjør alt jeg kan for å holde hodet over vannet, selv om jeg har mange hjelpere som er der for meg og hjelper meg med å klare å kjempe, men den vondeste jobben må jeg gjør selv, det er bare jeg om kan endre mitt liv til det bedre, og en vakker dag så vil jeg få et okei liv, som jeg vet jeg kommer til å nyte:)

Mange gode natta klemmer til dere fra Mindreverdig:)

forresten: mindreverdig@hotmail.com email adressen er ikke lengre i bruk, jeg skal lage en ny en og kommer tilbake til det i et annet innlegg:) så ikke bli sur hvis dere venter på svar på mail fra meg, for jeg har ikke lengre tilgang til den bruken!
 

Ja mye har skjedd i livet mitt siden forrige innlegg…

Dosen på medisiner er økt enda mer, men her ligger jeg våken fortsatt selv om klokken er passert 3:/

Jeg har det vondt inni meg, jeg har såret x kjæresten min, ved å fortelle han at jeg har funnet meg en ny gutt… Og uansett hvor mye drit og faenskap som har skjedd, så har han trossalt vært kjæresten min i 4år, og det å måtte såre han på den måten gjorde meg veldig vondt…

Jeg bestemte selv at jeg var klar for å bli skrevet ut, jeg ville ikke være innlagt på 16 og 17 mai… Jeg ville feire slik jeg ikke hadde mulighet til i fjor siden jeg var tvangsinnlagt…

Det ble to fine dager, bare det å kunne puste inn ren luft var fantastisk:)

Meg og gutten min er nå på en liten rundtur i Norge, for å besøke hans venner og familie, jeg merker på kroppen at det er slitsomt…

Jeg kjenner spesielt på angsten av å ikke ha kontroll over meg selv, da vi var ute for å feire endte det med at jeg gikk til angrep på en gutt som jeg følte meg truet av…
Jeg har bare lyst til å gjemme meg og aldri vise trynet mitt igjen, for det var første gang jeg var ute med vennene til gutten min også;(

Jeg kjenner jeg er på vei mot bunnen igjen, det gjør vondt, så alt for vondt:(

Vil bare skrive i pannen min : du er kommet til en person som ikke er i bruk…

Natta til dere engler:)