det går litt opp, så går det bratt nedover, orker jeg dette?

Jeg er fanget, jeg har viklet meg inn i et nett, jeg kommer meg ikke løs, jeg orker ikke dette lengre, jeg er så sliten, så utrolig sliten
Inn og ut av Psykiatrisk, glede, sorg, latter, gråt… alt blir bare for mye for meg
Hvor mye er det mulig for et menneske å tåle?

jeg vet at dere gjør alt for å hjelpe meg, men jeg klarer ikke dette stort lengre, jeg er fullstendig utslitt, jeg har ikke flere krefter igjen å kjempe med

Noen mennesker er bare ikke sterk nok, jeg innser at jeg ikke er sterk nok til å stå i mot all denne smerten

Skyver vekk dumme tanker, skyver vekk ekkle følelser, skyver vekk absolutt alt og i noen timer later jeg som om jeg er helt frisk
Det sliter meg ut, men akkurat nå er det slik det er…

Jeg nekter å bli innlagt igjen, jeg orker ikke å forholde meg til det

Jeg er likegyldig, ingenting spiller noen rolle lengre
Og siden ingenting spiller noen rolle, så kan jeg like godt late som jeg er helt frisk og velfungerende

Jeg merker på kroppen at det sliter på meg å «leve» det livet jeg gjør nå
Men jeg driter i det!

Jeg tar ikke hensyn til meg selv, jeg er totalt likegyldig
Dette må jo bare ende med et stort smell… Men som sagt det driter jeg i!

-Mindreverdig-

De fra psyk. avdelingen ringte meg i dag, de ville vite hvordan det gikk med meg
Jeg klarte å si at det gikk fint 🙂

De hadde vært i kontakt med behandlerene mine, og sammen hadde de funnet ut at tiltaket jeg er i via NAV skulle bli stoppet, og at jeg bare skulle fokusere på behandling fremover
Jeg ble egentlig veldig glad og lettet over den beskjeden, for det er veldig mye for meg med behandlingen nå, jeg har jo avtaler 4 dager i uken, og hvis jeg skulle deltat i tiltaket også, så hadde det blitt veldig mye
Men samtidig tenker jeg: Har de ikke troen på at jeg takler det? Tror de jeg er så syk? nå tror de sikkert at jeg er svak, og at jeg lett gir opp

Jeg kjenner jeg blir ganske stresset, for jeg vil så gjerne vise at jeg kan, at jeg mestrer
Jeg må lære å gi meg selv tid til å bli friskere, jeg er ikke svak fordi jeg ikke er sterk nok akkurat nå
Det trenger ikke å være enten eller

Det var også snakk om at jeg skulle få tettere opppfølging de dagene jeg har traume behandling, slik at jeg ikke er aleine… at noen bare kan være sammen med meg
Jeg syntes det høres greit ut… så vi får se hva som skjer fremover…

-Mindreverdig-

 

plutselig sitter jeg der, helt aleine
det er veldig skummelt, jeg kjenner redselen kommer over meg, pusten begynner å gå raskere, kroppen rister og jeg begynner å svette

jeg prøver å tenke tanker som skal hjelpe meg i slike situasjoner
Jeg sier høyt til meg selv:
Dette går bra, du er trygg
Dette går bra, du er trygg
Dette går bra, du er trygg
Dette går bra, du er trygg
Dette går bra, du er trygg

Til slutt innser jeg at jeg er trygg, jeg åpner øynene…

Når jeg ser rundt meg så er det ikke sykehus vegger jeg ser, jeg ser mine egne vegger, jeg kjenner på sengen jeg ligger i, den er mye større og mykere å ligge i…
sengetøyet er ikke hvitt, det er faktisk mørkt…

Sakte men sikkert går det opp for meg at jeg ikke lengre er på avdelingen, jeg er faktisk hjemme, i min egen seng, på mitt eget rom
jeg blir fylt med en god følelse…
og så begynner jeg plutselig å le, for jeg innser hvor redd jeg var for noen sekunder siden, over noe jeg så absolutt ikke trengte å være redd for
Jeg lar latteren fylle kroppen og synker sammen i den myke gode sengen min

-Mindreverdig-

det er så utrolig deilig å være utskrevet, jeg føler meg fri
Selv om jeg fortsatt har det vanskelig, så har jeg så god oppfølging når jeg er ute, at jeg kommer meg igjennom dagene

Jeg er  veldig takknemlig for at jeg har så mange mennesker rundt meg som vil hjelpe og støtte
De er virkelig interessert i å hjelpe meg, og det er en god følelse, det gjør dagene mine lettere å komme igjennom

Det de fortalte meg før jeg ble utskrevet, var at jeg måtte prøve å finne glede i de små tingene jeg mestrer, og ikke henge meg opp i alt jeg ikke får til
Jeg fokuserer veldig mye på små ting, for å finne glede, og det hjelper meg faktisk veldig mye

Jeg kjenner på litt glede, det er godt…
Jeg går veldig mye turer, selv om det ikke er det beste været så er det utrolig deilig å komme seg ut
Kjenne hvordan det kalde regne treffer ansiktet, kjenne at jeg lever

og at det å leve kan være en god følelse og ikke bare vondt

 

-Mindreverdig-

jeg tar meg selv i å ofte tenke at andre er så heldig
Enten har de en fin familie,
Fine klær
Gode venner osv…
De har rett og slett noe jeg selv hadde hatt lyst på

Men av og til tenker jeg også på at andre er heldig i psykiatrien
De har en flink behadler
får den hjelpen de trenger
blir hørt og sett
får innleggelser
god behandlings opplegg

jeg prøver å plukke opp biter av meg selv, jeg finner små biter alle steder, noen biter inneholder glede, andre latter, og noen inneholder sinne, smerte og tristhet
Men jeg må plukke opp disse bitene, for bitene trenger hverandre for å at jeg skal fungere…

Jeg må plukke opp igjen følelsene mine, for det er viktig med følelser, jeg kan ikke bare gå rundt som en zombie og ikke føle noe, da kommer jeg ingen vei

Så nå er jeg på leiting rundt i mitt eget liv for å finne følelsene mine, det er ikke noe kjekt, men jeg vet at det må gjøres…

Jeg har nå blitt skrevet ut fra psyk.avdeling Dette var noe jeg ønsket, jeg vil ut å kjenne på det virkelige livet, vil klare å stå på egne ben, og se om jeg klarer å fungere…
Jeg har oppfølgning hver dag denne uken, så hvis ting ikke går så bra som jeg håper de skal gjøre, så er det 100% sikkert at jeg blir fanget opp og tat i mot før jeg faller sammen
Jeg er evig takknemmlig for all støtten og hjelpen jeg får, uten det hadde ikke dette gått

Men nå er jeg ute i det «virkelige» livet og prøver å samle opp bitene som ligger strødd, men jeg må ta en time om gangen, jeg kan ikke forvente for mye av meg selv, jeg må heller tenke på alle tingene jeg faktisk mestrer…

Selv om jeg tar pitte små steg, så går det i allefall fremover… jeg prøver så godt jeg kan, selv om ting er veldig tøft å vanskelig nå, så er det noe i meg som fortsetter og nekter å gi opp….

-mindreverdig-

-Et Bilde sier mer enn ord-
-Mindreverdig-

 

 

Jeg skulle ønske at folk kunne se meg og se at jeg var syk, jeg vil at folk skal forstå hvorfor jeg ikke orker å delta på det alle andre deltar på

jeg er inni en veldig tung og krevende periode, denne gangen har perioden vart lengre enn den pleier, Ting er virkelig vanskelig og vondt å forholde seg til…
Men heldigvis så har jeg god hjelp rundt meg… jeg har nå vært innlagt i snart 6 uker, de tar vare på meg på alle måter, når jeg selv ikke er i stand til det…
Men jeg håper jeg snart er klar for utsktrivelse, for jeg savner min egen seng, og det «friske» livet… jeg savner å kunne være med vennene mine når jeg har lyst uansett hvilken tid det er på døgnet, jeg er lei av besøkstider, det får meg til å føle meg fanget…

ukene begynner allerede å fylles opp av avtaler og aktiviteter, jeg har behandling 2-3 ganger i uken, tur med fysioterapaut en gang i uken, besøk av psyk. sykepleier 1 gang i uken, i tilegg til at jeg er inni et tiltak som har gruppe aktiviteter hele uken, samtidig som jeg kanskje skal utplasseres på et arbeids tiltak…

Akkurat nå er det for mye å forholde seg til, men jeg vet at når jeg kommer meg litt mer oppover, så vil dette være akkurat det jeg trenger, det er vondt at alt skal ta så lang tid, jeg har lyst til å gi opp, for denne kampen er tyngre enn jeg trodde den skulle være…

Men alle lover meg at når ting blir bedre, så vil jeg bli glad for at jeg holdt ut, når alt var som jævligst…
Og siden jeg ikke har troen og håpet selv, så har de rundt meg det, de bærer det for meg, og viser meg hver dag at de tror på meg, det er godt…

-Mindreverdig-