du ser meg, eller gjør du egentlig det?

jeg er så mye mer enn hva du kan se med øynene dine, bak mitt ytre så ligger det mange åpne sår
Inni meg er en mørk verden, som du aldri vil klare å se, ved å bare stirre på meg

kanskje du ikke er interresert, kanskje du ikke tørr, kanskje du rett og slett har bedre ting å gjøre
Enn å virkelig se etter hva som er på innsiden av et menneske

Jeg skulle ønske at noen kunne vrengt meg, slik at innsiden kom ut, så kanskje ville verden forstått hvorfor jeg er som jeg er
For uansett hvor mye jeg prøver å beskrive og fortelle om monstrene på innsiden, så vil dere aldri forstå

Fordi det er mine monstre, de er min værste frykt
Hadde du sett dem så hadde du kanskje ikke vært redd, men mennesker er forskjellig, og det å ha en del av seg selv som man er livredd for det er ikke greit

hvis jeg skal prøve å beskrive dette slik at andre kan forstå så vil jeg forklare det slik:

Du har en vanlig buss,
Akkurat som en helt vanlig buss, så har den passasjerer, og den har en sjåfør

men i det denne bussen begynner å ruller, så oppstår det en heftlig krangel om hvem som skal kjøre bussen, for alle de forskjellige personen på bussen har lyst til å styre bussen i den retningen de vil
Det som i utgangspunktet så ut som en trygg busstur har blitt en krig, en krig bare de som er ombord på bussen vil forstå
i bussen er det konstant krangling, den som i utgangspunktet var sjåfør på denne bussen, må bare sitte å se på at bussen blir styrt av noen andre

Denne bussen er meg og min kropp, den som i hovedsak var sjåføren det er meg, men på bussen min så har jeg mange forskjellig personer som ikke klarer å bli enig
De tvinger til seg styringen, og jeg som i utgangspunktet var sjåfør blir passasjer i min egen buss

Psykologer og leger kaller dette dissosiativ identitets forstyrrelse også før kalt multippel personlighet

Jeg syntes det høres alt for brutalt ut, jeg vil ikke blir satt i katogorien alvorlig psykisk lidelse
Jeg er bare den jeg er, jeg prøver å leve dette som kalles livet på best mulig måte
Jeg prøver å kjempe mot hverdagens små utfordringer, men det blir av og til for vanskelig for meg, for først må jeg kjempe en stor kamp i meg selv før jeg kommer til hverdagens utfordringer 

Ja jeg er meg, men meg er så mye mer en bare 1
For deg betyr nok 1 bare 1
Men for meg så inneholder 1 en full puss med uønskede passasjerer

– Mindreverdig –

jeg puster, ja jeg lever

men hva vil det egentlig si å leve?

Det å være fysisk på jorden? eller nyte livet til det fulleste med opp og nedturer?

jeg er her fysisk på jorden
Men jeg merker at jeg har en brukket vinge, jeg er ikke den jeg ønsker å være

jeg sier hele tiden at det går bra, for det går jo egentlig bra, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare dette, jeg tror ikke jeg skjønner det helt selv

ja jeg har det bra meste parten av tiden, men noen ganger har jeg det ikke bra, så hva skal jeg svare når folk spør meg om det går bra
For det er ikke alltid det går bra, det er slik som nå, dagen har vært helt super, men akkurat nå, nå har jeg det ikke bra

jeg har det vondt, jeg kjenner på smerten, den mørke verden kommer å tar over,  
Jeg har det virkelig vondt nå, det er ikke greit, jeg forsvinner inn i den vonde bølgen av tanker og følelser som jeg hater
Jeg vet ikke hva som gjør at det skjer, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre

for jeg har det bra, jeg fungerer i hverdagen, jeg er flink, jeg mestrer jeg klarer meg selv
Men alikevell så føler jeg på meg at jeg lever på kanten, jeg går å venter på en smell
Jeg tror jeg er veldig forvirret

bør jeg ha en innleggelse nå?
Jeg er veldig ambivalent, det er 4 måneder siden siste knekk, jeg er stolt av meg selv, for jeg mestrer jeg er flink
Men når trenger jeg en pause? trenger jeg en innleggelse, eller gjør jeg ikke
Hvis jeg velger innleggelse vil verden rundt meg få sjokk, de vil ikke forstå noen ting

Det er aldri greit å fortelle de rundt meg at jeg trenger en pause, det er som om jeg gir dem et slag i magen
De tror at de har gjort feil, noe de absolutt ikke har, de har jo gjort alt riktig

men denne mørke verden den skremmer meg, den spiser meg opp
Jeg blir fanget i meg selv 

Vonde tanker og følelser de inntar hodet mitt, de tar opp all plassen og fjerner all fornuft
Jeg er en jente med bakke kontakt, men mørket flyr meg inn i en vond verden

en mørk ond verden som viser meg hvor misslykket og udugelig jeg er, de kjefter og de ødelegger meg
Hvor mye kan egentlig en som meg tåle av dette?
Jeg klarer ikke dette, det er så alt for vondt
Det er monstre der, de gjør meg vonde ting

Brandommen dukker opp, ekkle, vonde og forstyrrende detaljer
Jeg blir plutselig klar over hvor grusom og urettferdig denne verden er

Hva er egentlig meningen med alt dette, jeg mister meg selv, alt virker så meningløst, jeg trenger en grunn til å fortsette
En god grunn

Jeg som egentlig har det så fint, jeg som egentlig har det så jævlig
Hvem er jeg egentlig?

 

LES MED RESPEKT!

(Bildet er av meg, fra en veldig vond tid) 

Eneste grunnen til at jeg legger ut dette bilde er fordi det er FORTID

Jeg trodde jeg skulle bli lykkelig, når jeg ble tynn, så jeg bestemte meg for at det var tynn jeg skulle bli
jeg ble nesten 30 kg lettere og mer deprimert enn jeg noen gang hadde vært

Jeg trodde jeg hadde kontroll, men denne hadde jeg mistet et sted på veien
Det eneste som betydde noe var tallet på vekten

jeg har heldigvis et fantastisk nettverk rundt meg som fanget meg opp, og jeg er heldig som fikk så god hjelp så tidlig
For jeg var på god vei til å bli fanget i spiseforstyrrelsens klør 

Poenget mitt er: Du blir ikke lykkelig av å være tynn, for uansett hvor tynn du blir, så vil du aldri bli fornøyd!
Når jeg var på min laveste vekt, så følte jeg meg større å feitere enn jeg noen gang har gjort…

– Mindreverdig –

Kjære livet mitt!

kan vi slutte å krangle, kan vi ikke legge fra oss alle problemene og kranglingen

Vi har aldri klart å være venner, vi kommer virkelig ikke overens
Jeg har snart levd i 23 år med deg livet mitt,
Jeg orker ikke å gå igjennom flere år med krangling og lidelse

Kjære livet mitt, la oss samarbeidet
Du har gitt meg utrolig mye smerte og lidelse, jeg vil nok ikke forstå hvorfor
Men jeg har også prøvd å drepe deg
Jeg ville ikke ha deg lengre, jeg ville ikke ta en del i dette lengre det gjorde for vondt

jeg ville at alt skulle ta slutt, grunnen er fordi vi ikke klarte å samarbeide

Men kjære livet mitt, jeg har nå skjønt at vi må samarbeide for at vi skal få det fint
Jeg kan ikke be deg gå til noen andre, fordi du er mitt liv
Uansett om jeg ønsker å bytte deg vekk, så er det ikke slik det fungerer

Men kjære livet mitt, la oss begynne å samarbeide, slik at vi får denne slitne kroppen på rett vei 

Selv om vi hater hverandre, så må vi gjøre det beste ut av det
vi hører sammen selv om vi ikke ønsker det, uansett hvor jeg går, så er du alltid med

Jeg styrer kroppen, men du styrer livet

Jeg vet du hater meg, for at jeg ikke alltid har gjort slik du har ønsket
Men kjære livet mitt du har ikke vært snill mot meg heller, alt det traumatiske du har latt min kropp gjennomgå hvorfor?

Hva har jeg gjort mot deg, for at du ville påføre meg all den smerten?
Var det en test? ville du se hvor mye en liten kropp kunne tåle før den knakk?
Ville du se hvor lenge jeg klarte å holde ut med deg?

Vel jeg er her fortsatt, og jeg står med begge beina godt plantet på jorden
Jeg kommer ikke til å gå noen sted, du skjønner det at kroppen min trives på denne jorden
Og det vil jeg at du også skal gjøre livet mitt

vi sitter i hvert vårt fører sete, du styrer livet mitt, men jeg styrer kroppen min
Vi kan velge å la vær å lytte til hverandre, men er det virkelig det du ønsker?
Vil du at jeg skal hate deg for alltid?

Jeg er sikker på at du ikke har det så bra du heller
Kroppen min lider, men uansett hvor mye smerte du velger å påføre den stakkars kroppen min så vil den ikke knekke
Det eneste du har oppnådd med å la meg gjennomgå alt dette er å gjøre meg sterkere
For hver gang du har gitt meg harde slag, så har jeg reist meg og blitt sterkere

Kjære livet mitt du kjemper en nytteløs kamp, mot en kropp som er klar til å figthe
Så jeg spørr deg, la oss prøve å bli venner
Jeg er sikker på at vi to sammen kan utrette underverker, men da må vi samarbeidet
Kanskje kan vi begge en dag bli lykkelig, kanskje en dag kan vi være så glad i hverandre at vi blir uadskillige
Kjære livet mitt, etter snart 23 år med krangling, har du noe å tape på å prøve å bli kjent med kroppen min? 

– Mindreverdig –

Jeg er ikke like aktiv her inne som jeg en gang var, grunnen er at jeg har det bedre enn jeg hadde det før
Nå har jeg lys glimt og positive dager, før var alt mørkt

Men jeg syntes det er urettferdig av meg og bare dele alt det mørke og triste med dere
Men det er litt vanskelig å skrive om alt det positivet fordi jeg er en anonym blogger, og jeg vil ikke at noen skal finne ut hvem jeg er

Jeg vil at denne bloggen skal fortsette å være mitt skjulested
Grunnen til at jeg blogger anonymt, er fordi da kan jeg skrive akkurat det jeg trenger og vil skrive, uten at jeg må tenke over at noen av mine nærmeste vil bli såret.

Jeg er ikke lengre flau over at jeg er psykisk syk, men jeg er heller ikke klar til å la verden få vite
Jeg vil ikke at noen skal se på meg og forbinne meg med psykiatri For jeg er så utrolig mye mer enn det

Jeg vil at dere mine trofaste lesere skal vite at jeg setter utrolig stor pris på dere, og jeg vil takke for at dere hjelper meg i kampen jeg kjemper
Dere har vært en utrolig god støtte på veien, selv på det mørkeste har jeg ikke følte meg helt alene, for jeg har visst at noen der ute leser mine innerste tanker og ord

Da jeg startet denne bloggen i 2009 gjorde jeg det fordi jeg trengte å dele og skrive
Den positive responsen jeg har fått har fått meg til å føle meg bedre
at jeg faktisk kan bety noe for andre mennesker
At jeg kanskje ikke er så mindreverdig som hodet mitt vil ha det til

Men jeg har fortsatt en lang vei igjen å gå, jeg har nettopp begynt å gå på den riktige veien og jeg er igjennom en intensiv og tøff behandling, men jeg vet at jeg må igjennom dette for å kunne få et bedre liv 

Jeg vil aldri slutte å kjempe, jeg skal fortsette til jeg får det livet jeg fortjener 

-Mindreverdig-

I stedet for å prøve å gjenfortelle samtalen mellom meg og psykologen angående kontrolltap så limer jeg bare inn litt av samtalen
(Ja vi har samtaler skriftlig, fordi jeg ikke klarer å snakke om dette) 

( jeg kaller psykologen for B)

B : Jeg skjønner hva du sier. Har du opplevd slik kontrolltap? At du har gjort dumme ting?

Meg: ja

Meg: og jeg vil ikke utsette meg selv og de nærmeste for det flere ganger

B: Hva skjedde da?

Meg: jeg prøvde å ta mitt eget liv

B: Ok skjønner. Kan du samtidig se at det kontrolltapet skjedde på tross av at du har i årevis prøvd å holde kontroll?

Meg: ja

Meg: men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal kunne komme meg igjennom dette uten å ende opp død

B: Jeg forstår at det er vanskelig å forstå, men det går fint an. Jeg kan prøve å forklare litt hvis du vil.

Meg: ja

B: Du er med på nå at i Din kropp, er det flere viljer eller identiteter. Ok?

B: De kjenner hverandre dårlig, og er så adskilte hverandre at når en er fremme så er den andre utkoplet, og kan ikke huske hva som har skjedd når det skifter

B: Hallo?

Meg: hei

B: Hei. Er du den samme som jeg har snakket med de siste minuttene?

Meg: ja

B: Ok fint. Skjønte du det siste jeg sa, og er du med på det?

Meg: ja

B: Ok. En person som ikke er dissosiert eller delt slik, vil ikke være redd for kontrolltap da en ikke er delt og ikke har hukommelsestap på denne måten. Ok?

Meg: okei

B: Grunnen til redsel for kontrolltapet er at du er redd for noe i deg som skal ta over kontrollen, som du ikke kjenner, eller kjenner dårlig sant?

Meg: ja fordi de vil meg vondt, de vil at jeg skal være død

B: Du kan kjenne noe i deg som vil at du skal dø

Meg: ja

B: Ja, skjønner. Høres det logisk at til mer du blir kjent med resten av «deg selv», også denne delen, dess mindre er sjansen for at du miister kontrollen?

Meg: nei

Meg: det høres motsatt ut

B: Ja, du frykter du er motsatt. Men det er faktisk slik det er. Deler inni deg vil noe, men nå blir de ikke hørt, og da bare fortsetter de på det samme. Det er når en blir hørt at en blir roligere, og kan forstå hverandre. Det er slik mennesker er. Dess mer du klarer å lytte, dess mer vil du fungere som en hel person, og da vil du ikke oppleve redsel for kontrolltap lenger.

(Bilde er hentet fra google)

– Mindreverdig –

uansett hvor sterk du er, så kommer det øyblikk inni mellom der du ikke forstår hvorfor du orker å kjempe, for hva er vitsen?

Jeg har de siste årene blitt veldig negativ og kritisk til nye mennesker, for mennesker generelt irriterer meg
Grunnen er fordi alle skal virke så utrolig perfekt utad

Jeg var på resturant med familien min i dag, de som satt på nabo bordet var 4 unge mødre ikke nok med at de hadde 1 barn hver, de hadde 2
Og absolutt INGEN kontroll på noen av dem.
Dette er noe som irriterer meg utrolig mye!

Når du er ute blandt andre mennesker så tar du ansvar, du lar ikke barna dine løpe etterhverandre og hyle og skrike inne på en søndagsfull resturant
Også sitter det 4 unge mødre der og snakker om fødsel og hvordan det er å revne nedentil!
Helt seriøst! SAVE THE DETAILS!

Men det som irriterte meg mer enn disse unge mødrene i dag var min bror!
Jeg satt og fortalte familien min, akkurat hva jeg mente om unge mødre som ikke har styr på ungene sine, og det var ikke bare jeg som hadde reagert på det
Men min bror blir skikkelig forbanna og ikke minst flau!

Fordi han skal være så perfekt utad!

hva faen er egentlig vitsen?
Greit man skal ha respekt for andre mennesker, men jeg gir meg en blanke F*** i om noen hører hva jeg sier, fordi jeg står for meningene mine og jeg er ikke flau for å vise det, jeg er ikke redd for at folk skal se på meg på en negativ måte, for jeg driter så jævlig langt i det!

men min bror, han skal være så jævlig perfekt, Hva faen er vitsen???
Jeg skjønner at mennesker er forskjellige, men hvorfor er det så viktig at andre mennesker skal tro at du er vellykket og lykkelig?
Alle vet jo det at livet svinger, det er ingen som går igjennom livet og tenker at det bare var en dans på roser!

 

Faen jeg blir så utrolig irritert, slutt å lat som om du er så jævlig perfekt, plant begge beina GODT på jorden og innse at livet er en utfordring
Konsentrer deg heller om å nyte livet! I stedet for å bruke all tiden på å prøve å være bedre enn alle andre!

For når alt kommer til alt så er vi bare mennesker alle sammen!

Dagen var kommet, dagen jeg hadde ventet på
Den dagen som hadde hatt hovedfokuset mitt i 3 måneder

Jeg var skremmende selvsikker, lite visste de rundt meg at den ekstra klemmen var mitt farvell
Jeg gledet meg til å bli fri, endelig var det min tur til å få fred, jeg syntes selv at jeg fortjente dette etter mange år med et helvette

Posen med tabeletter for 3 måneders bruk la jeg trygt i vesken min
Jeg valgte å dra på byen med venner som ikke visste at jeg slet psykisk, for de ville ikke merke noe

Kvelden kom, jeg hadde et fantastisk vorspill, med mye vin, god musikk og en flott stemning,
Det var mye latter og jeg koste meg, jeg tenkte for meg selv at dette var en fin måte å avslutte livet på

Vi dro til byen, vi danset og drakk drinker, det var en fantastisk kveld, men for meg var denne kvelden mer enn bare en vanlig by tur, dette var min avsluttnings tur

Midt blandt alle folkene og den høye musikken så jeg muligheten min, jeg forsvant, jeg sørget for at ingen jeg kjente så at jeg låste meg inn på det ene toalettet

Tabelettene ble inntatt, jeg var sikker på at nå var alt over,
Det tok ikke så lang tid (tror jeg) før jeg ble sløv, for meg føltes det som om jeg tok mine siste åndedrag.
Resten er ikke en del av min hukommelse

For å være ærlig så forstod jeg ingenting da jeg åpnet øynene, først trodde jeg at jeg var i himmelen for alt var hvitt, men da jeg bevegde meg kjente jeg slangene som var tilkoblet alle steder. FAEN

Stemmene i hodet skrek til meg: DU ER MISLYKKET, DU GREIER IKKE ENGANG Å TA DITT EGET LIV

Jeg hører noen si navnet mitt, jeg reagerer ikke først, men så sier personen det høyere og jeg snur på hodet 
Der sitter det en sykepleier, hun smiler litt skjevt til meg før hun sier: Du har sovet en stund

Tankene raser rundt i hodet: Kødder du då? helvette jeg hater at det finnes sykehus, kunne de ikke bare latt meg være, jeg vil ikke være her, kan de ikke la meg dø, når det er det eneste ønsket mitt?

Jeg vet hva som venter meg, Sårede foreldre på gråten, spørsmål om hvorfor? mange samtaler med idiotiske spørsmål, psykiater, innleggelse, alt som kommer med når det gjelder et misslykket selvmords forsøk

Jeg må bare bite meg selv i tungen, det er jo trossalt jeg som har satt meg selv i denne posisjonen

Det første dumme spørsmålet er alltid: Husker du hva som skjedde?

og svaret er NEI

Også forteller de historien slik de opplevde den:
Du ble funnet Bevisstløs eller Komatøs (Som de skrev i epikrisen)
På toalettet på et utested, døren hadde vært låst så lenge at noen hadde tilkalt vaktene som fikk åpnet døren og de fikk deg ut, ambulansen fraktet deg her til sykehuset
Du er heldig som fortsatt lever sier hun til meg, du hadde virkelig flaksen på din side

Jeg kjenner sinne koke i meg: Er jeg heldig? jeg hadde vært heldig om jeg hadde fått sluppet dette livet!!! det du kaller flaks kaller jeg uflaks, jeg ville virkelig død, hvordan kan du sitte å fortelle meg at jeg er heldig? Forbannade uvitende dritt kjerring

---

 Men den dag i dag innser jeg hvor heldig jeg faktisk var, hvis jeg hadde dødd den dagen, så hadde jeg dødd ulykkelig, jeg hadde aldri fått oppleve at livet faktisk kan være fint. 
Jeg hadde gått glipp av så utrolig mye, jeg angrer på at jeg har utsatt meg selv og mine nærmeste for all smerten og lidelsen igjennom disse årene
Det er et under at jeg faktisk er i livet i dag og uten noen synlige skader, jeg har latt kroppen min fått gjennomgå, jeg har presset den til det ytterste… 

Hvis du er i en håpløs situasjon og tenker på selvmord, la noen hjelpe deg! for livet har så utrolig mye mer å by på enn smerte og elendighet
Selvmord er en enkel og feig løsning, vis at du er sterk og kjemp for det livet du faktisk fortjener!

– Mindreverdig-

så mye smerte som har blitt påført meg og mine nærmeste, det er slike dager som i dag at tankene strømmer på
Har vært begravelse av en venn av mamma og pappa, jeg ser smerten i øynene deres

Og jeg vet at i tankene så kommer det frem at det kunne vært deres kjære datter som lå i den kisten
De er like klar over det som jeg er, men vi velger å ikke si noe om det, vi ser det i øynene på hverandre og trenger ikke si det med ord

Jeg kjente det ekstra godt i dag i klemmene de ga meg, de klemte meg det lille ekstra, det lille ekstra som for dem er en måte å få frem: Ikke forlat oss 

Selv om ting går veldig bra for tiden, så er jeg og dem rundt meg veldig klar over at det er en balanse gang der fall høyden er enorm

 

det er lenge siden jeg har skrevet her inne, og jeg ser at det er mange som er innom her daglig for å se hvordan det går, dette setter jeg utrolig stor pris på, det varmer virkelig at dere støtter meg i min kamp ❤

etter forholdene så klarer jeg meg imponerende bra, selv om hverdagen min er fyllt med angst, tankekaos og dissossiasjon, så klarer jeg å fungere
Jeg føler meg litt lammet, for verden jobber i mot meg, men jeg skal vise alle at jeg kan klare mer enn dere noen gang trodde jeg kunne oppnå

jeg møter motgang hver dag, men jeg har endret meg, i stedet for å la motgangen ødelegge meg, så gjør den meg sterkere
Jeg sier til meg selv: Ikke faen om dette skal klare å knekke meg, jeg er bedre enn det!

Jeg mistet jo retten til å kjøre bil, dette plager meg. men ikke faen om det skal få ødelegge meg
What goes around, comes around sier jeg bare, en vakker dag i fremtiden så kommer jeg til å treffe på denne personen som har valgt å fra ta meg sertefikatet og gjort livt mitt vanskeligere, for denne personen er jeg bare et ark i papir bunken, men h*n aner ikke hvor stor negativ påvirkning dette har på mitt liv, men en vakker dag skal h*n få vite dette 

Jeg har valget, enten kan jeg la slike ting knekke meg, eller jeg kan la de gjøre meg sterkere, valget er tatt: ikke faen om det skal få knekke meg, jeg er sterkere enn jeg noen gang har vært, jeg kjemper med nebb og klør, og jeg har ikke tenkt å gi meg

når jeg møter all denne motgangen så kunne jeg krøpet til korset og sagt hjelp meg, jeg kunne valgt å bli innlagt på psykiatrisk avdeling og latt dem dulle og dikke med meg, fått kjærlighet, omsorg og bli passet på, fordi det er trygt, men nei jeg vil ikke bli en psykiatrisk pasient, ja det er trygt og godt å være innlagt, men helt seriøst, hva er det for et liv?
Du legger livet ditt i andres hender, og velger å melde deg ut av ditt eget liv, ja du kan gå igjennom livet som en psykiatrisk pasient, ja det er trygt, men i mine øyne er ikke dette et liv!

jeg vil leve i den virkelige verden, ikke skjermet inne på en psykiatrisk avdeling… for livet har faktisk utrolig mye å by på så lenge du åpner øynene og tar en del i det
Ja livet i den virkelige verden er tøfft, men det er også veldig fint 

jeg er en jente på 22år og jeg har hatt en jævlig tøff start på livet, men jeg skal stå oppreist i stormene som kommer, for når jeg allerede har taklet de stormene jeg har vært igjennom så tror jeg alt er mulig
For meg finnes det ingen grenser på hvor langt jeg kan nå
Ja jeg kan sitte meg ned og syntes synd i meg selv og si at livet ikke ble slik jeg ønsket, men nei det er ikke meg, jeg skal få livet mitt inn på riktig vei og vise at alt er mulig

i stedet for å henge seg opp i alt jeg ikke får til, så velger jeg å se på ting jeg faktisk har oppnådd

Jeg kan fortelle dere en ting som jeg aldri ville trodd at jeg skulle klart for noen år siden, men i en alder av 21år kjøpte jeg mitt eget hus, som jeg i dag leie ut til 6 mennesker
Ingen ville trodd at jeg en jente på 21år som ikke klarte å gå på skolen, ikke klarte å fungere i jobb, og som tilbrakte den meste av tiden min på psykiatrisk avdeling, ville klare å kjøpe mitt eget hus, få det pusset opp og leie det ut i tilegg klare å få det til å gå rundt

Jeg ønsker å være et forbilde for dere der ute som sitter i mørket og ikke ser noen utvei, jeg har vært der og ja avogtil er jeg fortsatt der, men ikke faen om min psykiske sykdom skal få ødelegge meg, jeg vil vise dere at alt er mulig

Du har valget: du kan gi opp, eller du kan kjempe
Det tok meg mange år før jeg forstod at det riktige for meg var å kjempe

Jeg er blitt et mye bedre menneske på grunn av ting jeg har opplevd, jeg sitter med en livserfaring som veldig få på min alder har

Andre mennesker ser på meg som en suksess rik jente, de blir imponert over hva en jente på min alder har klart å oppnå, de vet ikke at jeg er psykisk syk, men det spiller ingen rolle
Ingen som står meg nærmt hadde trodd at jeg ville klart å oppnå så mye som jeg faktisk har, fordi jeg var så syk
Men jeg har vist dem det motsatte, jeg har vist dem At det umulige faktisk er mulig

Jeg har reist meg, jeg har tatt tak i meg selv og jeg kjemper
For meg har ikke livet en grense, jeg klatrer sakte men sikkert oppover, og jeg har ikke tenkt å stoppe for sky is the limit

Og hvis jeg kan klare dette, så kan du også, du må finne ting i ditt eget liv som er verdt å kjempe for, du må finne din vei
Etter 13år har jeg endelig funnet min vei… 

– Likeverdig –