i to dager nå har jeg prøvd å formulere et innlegg, men denne gangen finner jeg ikke ordene som kan forklare eller få noen til å forstå hva jeg mener

For første gang blir ord fattige, ord strekker ikke til

Det er frustrerende, for dette er noe jeg virkelig trenger å dele, denne sorgen er for stor for meg å bære aleine
Men jeg klarer alikevell ikke å dele den

ja jeg kan skrive det, men det er ikke godt nok for meg
Jeg må få følelsene med i de ordene jeg deler, og det er for vannskelig, det er for sårt og jeg vil ikke innse at livet mitt har kommet til et slikt punkt

jeg sliter også med å dele dette fordi jeg ikke vet hvordan deres tilbake meldinger blir

Dette er det eneste som virkelig får frem, de ellers så bort gjemte følelsene mine

Mennesker forteller meg: Du må bli skikkelig sint, du må få det ut, du må gråte, du må hyle og skrike
Du har lov til dette fordi livet har ikke vært snill mot deg, du må slutte å rette alt dette innover mot deg selv

men hver gang så lukker jeg meg selv inne med min egen smerte, jeg vet nesten ikke hva følelser er 

men akkurat når det gjelder dette, så bobbler jeg over av følelser.
Følelser som jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere 

For hvordan håndterer man å miste noe som ikke kan bli mistet?

– Mindreverdig –

Det eneste menneske jeg noen gang har stolt på 100%

Det eneste mennesket jeg virkelig har elsket, det eneste menneske som vet Absolutt alt om meg

ja jeg kan takle mye, men akkurat dette er vanskelig å takle

han har vært min største støtte spiller og mitt faste holdepunkt

han har elsket meg for den jeg er, ikke for den alle andre vil jeg skal være

han har vært min venn siden jeg var 7år gammel, han var kjæresten min i 4år og etter det har han vært min venn igjen

et liv uten han er ikke et liv i mine øyne
Han er en del av meg

men han kan ikke lengre være en del av mitt liv 

Hvor lenge skal du fortsette å dytte meg ned i driten?
Hvor mye smerte skal jeg egentlig tåle?

prøver du å finne ut hvor bristepunktet mitt er?

jeg kjemper, jeg holder meg fast, jeg nekter å falle

men alt det du har latt meg gjennomgå er ikke mennesklig

du begynte å teste meg allerede i en alder av 9 år

og du har jevnlig kommet med harde slag, for å få meg til å falle

i snart 14 år har du sendt meg gjennom lidelse og smerte

når skal dette ta slutt?

først tok du vekk livsgleden

så ødelagte du selvbildet mitt

du gjorde meg usikker og trist

du skremte meg og lot meg tro at alt var farlig

du gjorde meg paranoid

du fikk meg til å hate meg selv

du ga meg følelsen av å være verdiløs

du fikk meg til å mistrives i min egen kropp

du klarte nesten å drepe meg

du ødela meg totalt 

du gjorde meg deprimert og stresset

du tok fra meg mennesker som jeg elsket og som jeg aldri kan få tilbake

du tok fra meg alt jeg syntes var trygt

du ødela meg slik at jeg havnet i rullestol, men jeg reise meg igjen, jeg lærte meg å gå igjen

du tok fra meg min største kjærlighet og støtte

og som om ikke det var nok så fortsatte du
Jeg mistet friheten min, jeg fikk ikke lengre være sjef over meg selv

jeg har kjempet meg opp igjen fra alt, men du slår meg med nye slag hele tiden

du tok fra meg sertefikatet, men jeg skal kjempe og vise deg at jeg ikke lar meg falle, jeg skal ta det tilbake

når tar all denne smerten slutt?

i går gikk du over streken, du fikk min største støtte og trygghet, til å si at han ikke lengre kunne være en del av mitt liv

hvorfor gjør du dette,
Hvorfor tar du fra meg den personen som kjenner meg best og som har gått denne veien sammen med meg?

jeg har fått nok smerte,jeg klarer ikke flere slag nå

gratulerer du har klart å få meg til bristepunktet!
Så kan du være så snill å la meg være i fred

etter snart 14 år med tortur så klarer jeg ikke stort mer

du har ødelagt meg på innsiden og utsiden, jeg er et vrak, jeg er helt knust og jeg hater meg selv

kjære livet mitt du har gitt meg nok smerte, så vær så snill la meg være i fred, i allefall for en stund 

Du går på den rette veien, Den veien som skal føre deg til et bedre liv
Du har klart å gå aleine i 4 måneder, men plutselig sier det stopp

Veien er der ikke lengre, det eneste du ser er en enorm betong vegg
Plutselig og uten forvarsel kom hindringen du håpet aldri skulle dukke opp

Og der står du, og føler deg mindre enn du har gjort på lenge, tankene, følelsene, minnene og alt det vonde når deg igjen.
når du har gått på denne veien så har du sørget for at du har gått i et så høyt tempo at tankene, følelsene, minnene og alt det vonde ikke har klart å holde følge
Men plutselig står du der, presset opp i et hjørne, og alt det vonde begynner å spise deg opp

Du har glemt hvor vondt det virkelig kan gjøre å leve
Men heldigvis så er det noen som alltid følger deg på veien, selv om du ikke ser dem

Du tror du går aleine, men på begge sider av veien er det gode sikkerhetsnett, de er der når du ikke klarer å komme deg over hinderne aleine 
De ser at du er i ubalanse nå, de stiller seg helt intill deg på hver sin side, De er levende bevis på at det finnes engler 

De stryker deg over håret, og holder deg når du har det vondt
De bryr seg ikke om snåttet og tårene som faller på dem, de bare sitter der og holder deg
De holder oppe håpet og troen som du selv har mistet, og de forlater ikke din side, før de er sikker på at du er klar til å stå på egne ben igjen

vakrere og nydelige mennesker skal du lengte lenge etter, hvis de i det hele tatt finnes
De har vært der for deg siden du ble 18 og de forlater deg aldri

Men alikevell så føler du deg utrøstlig 

Hvem er den lille jenten som ser på meg?
Den lille jenten, med de triste øynene
Hun er egentlig ganske søt, men jeg ser at hun har det vondt
Jeg kan se det på hele henne at hun ikke har det bra

Når jeg ser på henne så tenker jeg automatisk på et ordtak som jeg er ganske glad i

Øyne kan smile, munnen kan le
Men sorgen i hjerte kan ingen se 

Det er noe kjent med denne lille jenten, jeg har lyst til å gå bort til henne å gi henne en god klem, og fortelle henne at hun ikke er aleine

Jeg går to skritt frem, før jeg treffer noe hardt og kaldt
Jeg åpner øynene, og innser at jeg har kræsjet med speilet, Jeg tar automatisk 2 skritt tilbake mens jeg ler høyt og usikkert for meg selv
For å være ærlig så forstår jeg ingenting,

Jeg løfter blikket, men den lille jenten er der ikke lengre

– Mindreverdig –

Det er en daglig kamp
En kamp som er usynlig for andre
Det er en kamp som foregår i min kropp 

Det er min kamp, det er jeg som må kjempe den, hver eneste dag, hver eneste time
Uansett hvor god støtte jeg har av alt og alle, så hjelper det ikke så veldig, fordi jeg må kjempe denne kampen aleine, og det gjør jævlig vondt

Selv om det er i min kropp det foregår en daglig kamp, så er det så mye mer enn bare min kamp, for i meg er det mange flere enn meg

Så mange ulike meninger og synspunkter, så forskjellige retninger jeg blir dratt i
Det er så mye kaos at jeg ikke selv vet hvem jeg er

jeg gråter mine modige tårer, eller er det egentlig mine tårer? er det noe annet i meg sine tårer? 
Jeg vet ikke, det eneste jeg vet er at de renner nedover min hud, i mitt ansikt, på min kropp
Men hva hjelper egentlig det? Det er ikke kroppen min jeg ikke forstår, det er hodet mitt

Har du noen gang sett deg selv i speilet, og ikke kjent igjen deg selv? 

møtet i dag gikk fint, det er noen fantastisk mennesker jeg har rundt meg
Det var mange gode klemmer og gode ord
Fikk snakket med teamet mitt, de var stolt over hvor bra jeg har klart meg
har faktisk ikke sett de siden forrige møte som var i slutten av november 

De så på meg at jeg hadde det vondt nå, så jeg skal ha en innleggelse
Men gode som de er så klarte de å vri litt av den negative spiralen, med å fortelle meg hvor utrolig flink og sterk jeg er som har klart å stå på egne ben i 4 måneder 
De fortalte at nedturerene vil komme, det er jeg og de klar over, men det blir lengre og lengre mellom hver gang
De sa at jeg ikke måtte mistet motet, for vi har jo vært igjennom dette så mange ganger før, og vi har alltid klart det, men avogtil så trenger jeg en pause, og det må jeg unne meg selv 

Men jeg merker at denne nedturen gjør vondt, for jeg vil klare meg selv, jeg vil leve livet
Jeg vill ikke gå å tråkke inne på en avdeling og syntes synd i meg selv 

Jeg kjenner at jeg blir sint, jeg vil være Frisk
Jeg vil ha det bra 

Jeg fikk et brev av psykologen i dag også
For som jeg har nevnt for dere tidligere så er jeg fratatt sertefikatet
Og det er litt av en jobb å prøve å få det tilbake
Jeg skal ikke gå så mye inn i det, for jeg kjenner jeg blir steik forbanna av å bare tenke på det 

Jeg trenger å lese slike brev innimellom, men det gjør alltid like vondt, fordi jeg kjenner meg ikke igjen i det som blir skrevet
Det som er problemet, er at jeg skyver alt annet som er inni meg vekk, fordi jeg ikke ønsker at det skal være en del av meg
Men det er vel slik som det er, sannheten sårer 

Er det noen der ute som sliter med det samme som meg?
Vær så snill å ta kontakt, kunne trengt noen å snakke med 

– Mindreverdig –

Jeg merker det virkelig nå, jeg har det vondt

Jeg må bare innse det, jeg har hatt en kjempe god periode som jeg skulle ønske aldri tok slutt
men jeg visste jo det at den ikke kunne vare for evig 

men det er så vanskelig når mørket igjen tar makt over meg og fanger meg i en nedgående spiral
jeg mister gnisten, den viktige livs gnisten som jeg er avhenigig av for å kunne fungere 

når livet først har begynt å gå ned over, så går det alt for fort
Jeg mister all kontroll, jeg klarer ikke å snu dette rundt aleine, jeg vet jeg må ha hjelp

men jeg vil ikke bli lagt inn på psykiatrisk, jeg hater psykiatrisk
det er pasienter der som jeg må forholde meg til, og fokuset på hvordan JEG faktisk har det er mye større enn jeg klarer å takle
jeg kan ikke lengre le og tøyse vekk hvordan ting egentlig er
For de som jobber der, de kjenner meg såpass godt at de ser at noe er i veien selv om jeg prøver å skjule det

jeg hater denne situasjonen, etter at jeg begynte i en så intens traume behandling så er det så mye å fokusere på, i tilegg til at det foregår skriftlig, så behandleren ser ikke at jeg har behov for en pause
Og jeg klarer ikke å gi beskjed om det før det har gått så langt at innleggelse er det eneste aternativet

ja det er min egen feil, fordi jeg har valgt å ikke ha kontakt med psykiatri tjenesten, jeg har sagt at de skal la meg være i fred
Fordi jeg i gode perioder ikke har noen interesse av å bruke dagene mine på å snakke om sykdom

etter at jeg ble fratatt sertefikatet, så har jeg nektet å ta offentlig transport, så jeg har ikke møtt opp på timer og avtaler

fordi jeg rett og slett har syntes at det har vært bortkastet dritt å gå i behandling når jeg har det bra

jeg har bevisst skjøvet vekk det som skal være sikkerhets nettet mitt når jeg faller
Kanskje jeg trodde at jeg aldri ville falle igjen? at jeg var sterk nok til å stå oppreist i disse kampene aleine? jeg vet ikke, men akkurat nå så angrer jeg, jeg angrer på at jeg skjøv dere vekk, for akkurat nå kunne jeg trengt at dere hadde sett meg, og holdt meg 

men jeg vet at jeg blir fanget opp snart og tilbudt en innleggelse, men det irriterer meg at jeg ikke selv klarer å gi beskjed
Jeg har jo fått klar beskjed om at jeg er hjertlig velkommen, uansett når jeg mått trenge det
Jeg har fått direkte mobil nummeret til avdelingen, jeg kan skrive melding eller ringe, det trenger ikke en gang å stå noe på meldingen, for de kjenner meg såpass godt!

jeg har avtale med behandler i morgen, ja jeg vet det er Lørdag, men vi har nå avtale likevell

og på mandag er det samarbeids møte
Da samles alle, og jeg er i fokus, faen jeg hater det, Alle kommer til å være der, og det er litt av en kominasjon, så mange vakre gode mennesker med så mye kunnskap samlet i ett rom for å hjelpe dumme meg!
Jeg vet at de vil se meg, de kjenner meg såpass godt at de forstår nok mer enn jeg klarer å si 

Men jeg vet at for hver time som går, så blir jeg dårligere og dårligere, jeg vet at det beste er at jeg søker hjelp med en gang jeg kjenner at mørket kommer
For bruker jeg for lang tid på å si i fra så blir jeg tilslutt helt låst, og da ender det tilslutt opp på lukket avdeling, noe som jeg og teamet mitt er sterkt i mot 

men jeg klarer ikke å få ut de små ordene, jeg har så lyst til å skrike: Hjelp meg
men jeg klarer ikke å få ut ordene

jeg har lyst til å fortelle de rundt meg at nå er det på vei ned over igjen, og de vet hvor fort det går når det først snur
Fang meg, ta meg i mot når jeg faller, slik at jeg ikke slår meg for hardt, hjelp meg nå!
slik at jeg kan reise meg igjen fortere

men hva er det med meg som gjør at jeg ikke kan sende den jævla meldingen, jeg vet ikke

Jeg vet at jeg får hjelp hvis jeg bare klarer å spørre om det
Alle står med åpne armer og venter på at jeg skal be dem om hjelp
Men jeg bare klarer det ikke 

Fikk melding seinest i dag av avdeling, der de skrev at de håpet det gikk bra med meg
Jeg klarte selvfølgelig ikke å svare, dumme dumme meg!

Når jeg er så jævlig dum, så kan jeg bare råtne i mitt eget mørke
Bare la meg ligge i mine egne tårer og kjenne på smerten, jeg fortjener det når jeg er så udugelig og ikke klarer å gi beskjed om at jeg har det for vondt!

– Mindreverdig –

Reis deg når du faller selv om det er tungt

akkurat nå tenker du at det bare er dumt

men kjære deg tenk over mine ord

for de kan gi deg styrke hvis du bare tror

Livet vil være tøft

du må vise at du også kan spille røft

du må kjempe for deg selv

og til slutt vil du finne et sted som du kan kalle hjem

Et hjem hvor du kan føle deg trygg

der du kan være sikker på at ingen sier du er stygg

Din plass i denne verden

Hvor du kan nyte øyblikkene videre på ferden

Vekk fra monstre og skummle dyr

der du kan leve lykkelig som i eventyr

Du har gått igjennom noe som ikke folk kan forstå

jeg kan ikke forestille meg hvor vondt det gjorde der og då

så naiv og liten

nydelige lille jente er du ikke sliten?

Reis deg når du faller selv om det er tungt

akkurat nå tenker du at det bare er dumt

men kjære deg tenk over mine ord

for de kan gi deg styrke hvis du bare tror

– Mindreverdig –