Spørsmålet fra en i familien min overrasket meg: Er du alltid så glad?

jeg ble litt forfjamset før jeg fant ordene og svarte et stort JA

løgn er en del av min hverdag som syk, 

Jeg var 11år første gang jeg fikk psykolog, men dette varte bare en kort periode for jeg ønsket ikke å gå der, men det var først når jeg var 18år at jeg hvanet i psykiatrien på ordentlig, men selv om jeg fikk hjelp så forsvant jeg lengre og lengre inn i meg selv, jeg fant mine måter å overleve på, noen av de måtene var å shoppe meg vekk fra virkeligheten, den andre var å reise langt vekk, når jeg reiste langt vekk, så trodde jeg at alt ble liggende igjen hjemme, det føltes i allefall slik, det var min flukt fra alt det vonde, jeg brukte så mye krefter og enegi på å glemme og fortrenge at jeg tilslutt mistet virkeligheten, året 2011 kom, og jeg mistet totalt fortfeste, jeg falt gang på gang, og hvergang jeg var kommet på beina igjen så flyktet jeg ved å reise langt vekk, dette resulterte i lang og vond tvangsinnlegelse, jeg hadde mistet meg selv helt

Bitene av det som en gang var livet mitt lå strød utover alt og jeg klarte ikke å sette dem sammen selv, dette var en utrolig vond tid for meg, for jeg var vant til å kunne flykte fra tanker, følelser og kaos, men nå ble jeg tvunget til å holde ut med meg selv, noe som resulterte i at jeg flyktet mentalt, noe som jeg ikke hadde gjort siden jeg var barn, dette gjorde ikke situasjonen bedre, og de så på meg som psykotisk og behandlet meg deretter, med tillsyn og tvangsmidler, men inni meg var det bare en redd liten jente som trengte å bli sett og hørt, men hun ble oversett av alt og alle, noen hadde bestemt at de visste hva som var best for meg, hver kveld var det sprøyte, for de mente at det var nødvendig med medisiner for at jeg skulle komme meg på beina igjen, men de tenkte ikke på at det brakte tilbake vonde minner, når 5 store menn holdt meg nede og trakk ned buksen for å sette en sprøyte i rompen min, jeg blir faktisk helt dårlig av å skrive om dette, for 2 år siden så lå jeg på lukketavdeling, jeg hadde mistet friheten over mitt eget liv og jeg hadde mistet meg selv

Hele 2011 var et helvettes år, jeg var innlagt nesten hele året, og de månedene jeg ikke var innlagt så flyktet jeg ved å reise min vei, men i slutten på 2011, så innhentet virkeligheten meg når jeg var på ferie, jeg ble presset opp i et hjørne, min flukt var blitt ubrukelig, jeg måtte ta et valg, jeg kunne forlate denne verden, jeg stod på terrassen i 26 etasje når jeg var på ferie, jeg visste at alt det vonde ville ta slutt om jeg lot meg selv falle, men tanken på at mamma skulle se sin kjære datter som hun elsker så høyt, helt flat og strødd utover betongen, den stoppet meg, det var bare meg og mamma som var på ferie, jeg hadde ikke hjertet til å la mamma sitte aleine i et annet land og vite at datteren hennes ikke lengre lever, det andre valget var å åpne opp og fortelle om hva som egentlig gjorde så vondt inni den lille kroppen min

Det gikk over til å bli 2012, den 3 februar 2012 tok jeg skrittet, jeg fortalte om min hemmelige indre verden, behandlings teamet rundt meg hadde hele tiden følt at det var noe mer som hadde skjedd med meg, at det ikke var voldtekten som var det eneste , jeg skrev en lang tekst til teamet mitt, det tok meg mye mot og energi for å klare å overlevere min indre verden til andre mennesker, teamet mitt leste mine ord, og de satt med tårer i øynene og ga meg noen gode klemmer, de fikk tilslutt etter en time med overtalelse lov til å vise det til behandeleren min: han satt med tårer i øynene og svarte: Stakkars nydlige lille jente

så der satt jeg blottet og sårbar, men jeg ble tatt vare på, de stillte opp og tok over ansvaret for livet mitt i noen dager slik at jeg kunne få en pause.
Dette var startskuddet for behandlingen, nå som alle kortene lå på bordet, kunne jeg få den hjelpen jeg så sårt trengte 

Jeg begynte i traumebehandling, dette er den tøffeste behandlingen jeg noensinne har tatt del i, det kommer frem så utrolig mye vondt, som jeg har fortrengt helt siden jeg var 9år, smerten og lidelsen overgår alt annet i hverdagen, men sakte men sikkert så kjemper jeg meg fremover steg for steg, og jeg har kommet langt, selvom det er langt igjen, jeg får heldigvis god støttet av appartet rundt meg, uten dem hadde jeg ikke stått like stødig som jeg klarer å stå i dag, meg og teamet mitt har snakket en del om dette, og hvis jeg ikke hadde fått hjelp i en alder av 18år, så hadde jeg vært død i dag, det er det ingen tvil om, og hvis ikke teamet hadde støttet meg og virkelig vært der for meg, så hadde jeg endt opp på en lukket avdeling som jeg måtte tilbringt resten av livet mitt på, for slike skader som jeg har blitt påført, kan ikke et menneske sitte med aleine, jeg trenger hjelp til å mestre livet mitt, og jeg trenger hjelp til å bearbeide og tilslutt forhåpentligvis klare å legge det bak meg, for å så kunne starte å leve igjen, for i snart 5 år, har de rundt meg drevet med livredning på meg, og mitt ønske er at jeg en dag skal klare å akseptere meg selv for den jeg er, og klare å leve med meg selv uten hjelp og støtte fra alle rundt. 

En vakker dag skal jeg vise at jeg kan stå på egne bein med rak rygg og si: Dere klarte ikke å ødelegge meg!

– Mindreverdig –

jeg blir rett og slett dårlig når jeg går inn på vg.no og ser at overgrepssaken mot den tidligere ordføreren er blåst opp med stor bokstaver, også står det at du kan følge rettsaken direkte, der de skriver hva som blir sagt og gjordt, jeg kjenner at jeg blir skikkelig forbanna, hvorfor skal dette deles med resten av verden? dette er en privatsak som ingen andre enn de som er berørt har en dritt med å gjøre!

jeg har lest litt igjennom det som er skrevet, og de meldingene som er blitt utvekslet gjør meg skikkelig kvalm, uansett hva som blir sagt nå, så er det ikke det normale samtaler mellom en 14år gammel jente og en voksen mann!

stakkar denne vakre jenten, jeg har selv opplevd slike vonde ting, og jeg kan ikke engang forestille meg den påkjenningen denne jenten gjennomgår, hun blir grillet om noe så sårt, skambelagt og privat, i tilegg blir dette delt med alle som ønsker å lese om det, jeg klarer ikke engang å inrømme for meg selv hva som egentlig har skjedd, jeg syntes faktisk at det er helt forjævlig at en sak som dette blir blåst opp på denne måten bare fordi den ene innvolverte parten er et «kjent» navn.

jeg valgte selv å ikke annmelde fordi jeg ikke klarte å innrømme for meg selv hva som hadde skjedd, jeg hadde ikke klart å sitte i et avhør og brette ut om noe så vondt, og i allefall ikke i en rettsal forran mange mennesker, så den styrken denne jenten viser er helt utrolig, jeg håper denne saken snart er over, at den ikke vil bli anket igjen, denne jenten trenger å kunne legge dette bak seg, og ikke stadig rippe opp i alt det vonde.

jeg har tenkt mye i ettertid på at jeg kanskje burde annmelde, men for min del er det for sent, han ene er død, og i de andre tilfellende er det ikke samlet noen bevis og saken er så gammel, men uansett etter å lese på vg.no om alt dette denne stakkars jente må gjennomgå, så skremmer det i allefall meg for hva jeg hadde måtte ha gå igjennom

jeg syntes at denne offentliggjøringen av saken er helt patetisk, det gir ingen mening at dette skal deles med andre, bare fordi han var ordfører, hvor er empatien vår? hvem er det som har bestem at denne saken skal frem i media på denne måten? det er en ummenesklig bestemmelse, INGEN bortsett fra de berørte har noe med dette å gjøre, jeg kjenner mitt hat for media blir forsterket, de kan skrive om så mye annet viktig, også velger de å gjøre dette til en oversidesak, måtte dere skamme dere, dere er noen hensynsløse og klade mennesker! hvor er det blitt av deres menneskelig fornuft? hva hadde dere følt om dere ble satt i samme posisjon? fått privatlivet deres blottlagt på denne måten, uten at du hadde gjort noe galt mot noen i denne verden?

jeg VET hvordan det kan ødelegge et menneske, at slike saker får så mye media oppstyr, jeg har sett en person som står meg nærmt bli totalt ødelagt på grunn av det! uten at denne personen hadde gjort noen noe gale, tenker dere ikke på hvor stor innvirkning dere har? det sies jo at media er den tredje statsmakt, så hvordan kan dere leve med dere selv når dere velger å publisere noe så privat med verden? hvordan kan dere klare å sove om natten, med viten om at dere faktisk ødelegger mennesker?

Denne gangen har dere virkelig gått langt over streken! spør deg selv: Hva om dette hadde vært meg? for det kunne likeså godt vært deg, for det er ingen som selv har valgt å havne i en slik situasjon! 

– Mindreverdig –

føler en blandig mellom sinne og sorg, min kjære eks, bor jo i bosten i gaten ved siden av der bombene eksploderte, fra jeg fikk vite det til jeg fikk tak i han tok det 1 time, det er den værste timen i mitt liv, jeg trodde jeg hadde mistet han for alltid, verden raste toalt sammen forran øynene mine, og stemmene skrek i hodet mitt: dette fortjener du, ingen vil være i livet ditt, du er misslykket, slikt skjer når du ikke hører på oss

dette gjorde vondt, virkelig vondt, men heldigvis så fikk jeg tak i han og det gikk fint med han, det gjorde så utrolig godt å høre at han fortsatt var på denne ondskapsfulle jorden med meg, for selv om vi ikke skal ha kontakt, og har en pause fra hverandre i vårt vennskap, så føler jeg meg mindre aleine når jeg vet at han er levende, jeg vet at han alltid bare er en telefon unna,

akkurat nå har jeg det vondt, jeg vet ikke hvorfor, men jeg har det bare fryktlig vondt
Jeg savner han, jeg trenger han i livet mitt, men alikevell så går det ikke, jeg hater meg selv for alt jeg har latt han gjennomgå, hvordan kunne jeg utsette han for all denne smerten?
Hvordan kunne jeg være så egoistisk å la han stå på side linjen og se den han elsket ment ligge på sykehuset døden nær, hvordan kunne jeg la han stå å se på når de presset rørene ned i magen min, hvordan kunne jeg la han stå å se på at 3 stor menn tok meg med makt, når han stod der maktesløs, for hvordan takler en gutt på 18år å se kjæresten bli tatt av 3 store menn?

jeg hater meg selv for det, virkelig det gjør så vondt å tenke på, han elsket meg for den jeg var, han ble forelsket i den smilende og livsglade jenten han ble kjent med på barneskolen, første gang vi kom nært hverandre var i 6 klasse, han var den første gutten jeg slapp innpå meg, siden den gangen har vi alltid vært gode venner, og en dag ble vi mer enn venner, følelsene tok overhånd, han begynte å bli forelsket i den smilende og glade jenten, men da han kom skikkelig nært innpå så forstod han at denne jenten ikke hadde så bra, han gjorde alt i sin makt for å skaffe riktig hjelp, han gikk til helsesøsteren på sin skole og sa at han hadde problemer, han ble anbefalt noen andre å snakke med, han gikk til dem og fortsette å gå til forskjellige mennesker til han tilslutt fant en han mente var flink, først da fortalte han at det ikke var han som hadde problemer men at det var kjæresten hans.

han tok hånden min og holdt den, han stod ved min side igjennom et reint helvette på 4 år, det var alt fra gynekologiske undersøkelser, til rør ned i magen, til innleggelser på tvang og døden nær hendelser, han stod der, den vakre gutten, han snudde aldri ryggen til å gikk en annen vei, han stod der med jenten han elsket og så henne inn i øynene og sa: jeg går aldri fra deg! det var meg og han mot verden, han er det mest fantastiske menneske som lever på denne jorden, og jeg hater meg selv for alt jeg har latt han gjennomgå, han valgte å gi slipp på hele ungdomstiden for å stå ved min side, han kjempet i perioder denne kampen for meg

men samtidig som han var der gjennom alt det vonde, så hadde vi det fantastisk sammen, han passet på meg, han pakket meg hver kveld inn i dynen og kysset meg god natt, han løftet meg opp som en baby og jeg lå i armene hans mens han matet meg med is, vi levde i vår verden, en isolert men alikevell fantastisk verden, vi spillte supermario og trivdes i vårt eget selskap, vi lo masse, vi fant på utrolig mye sprell, og hver kveld så kjørte vi på tur, vi kjørte opp på utskiks topper og så utover verden, vi lå å så på stjernene, vi fisket selv om ingen av oss liker fisk

jeg savner denne gutten i livet mitt, og selv om vi ikke treffes så mye eller snakker så mye sammen, så vet jeg at han tenker på meg jeg vet at jeg har en plass i hjertet hans på samme måte som han har en stor plass i mitt hjertet, meg og han deler noe som ingen andre vil forstå

og det gjør meg så vondt, og jeg hater meg selv for all den smerte denne fantastiske gutten har måtte gjennomgå, for hvordan kan han takle å se den han elsker høyest dø forran øynene hans, han så at jeg ble dratt lengre og lengre bort fra denne virkelige verden, jenten han elsket forsvant, og ja jenten han elsket døde, igjen satt det bare et tomt skall som ikke lengre hadde følelser, et tomt skall uten noen livsgnist

jeg savner denne jenten som var elskbar, den jenten som så lyst på livet, men denne jenten er borte, jeg savner henne, men jeg vet at jeg aldri kan bli denne jenten igjen, ja det tomme skallet mitt kan bli fyllt igjen på nytt, men den jenten som en gang fylte det, hun er død, jeg er på vei til å fylle skallet mitt på nytt, men det tar tid, og jeg vet ikke om jeg liker den nye jenten som har flyttet inn i skallet mitt, jeg kjenner ikke meg selv, men kanskje jeg en dag kan elske den nye jenten på samme måte som jeg elsket den andre, jeg håper i allefall at noen andre kan elske den nye jenten for den hun er

unnskyld gutten min for alt du har måtte gjennomgå, unnskyld for at jenten du elsket høyere enn alt døde et sted på veien, unnskyld

– Mindreverdig –

Der kom det som lyn fra klar himmel:

Du er ikke verdt noe, du er bare til bry for alle rundt deg
Ser du ikke hvor jævlig stygg du er?
Alle hater deg, når du snur ryggen til så ler alle av deg
Du er ekkel, en skitten hore, ingen vil noen gang ta i deg, du er så jævlig mislykket

Du hadde gjort alle en tjeneste om du forlot denne verden

jeg prøver å fokusere, tenke på hva som egentlig er sant, men det går ikke denne gangen, stemmene har tatt over kontrollen
1 – 0 til stemmene 

jeg trekker dynen godt over hode, og gjemmer meg sammen med hunden min
Hunden min er i allefall glad i meg, hun forlater aldri min side, trofast som hun er

hun er rett og slett helt fantastisk, uansett om jeg ikke har vært der mest for henne (vært mye innlagt og kunne jo ikke pakke henne med meg)
så er hun der, hun står med min side uansett hva det måtte være

uansett så går hun ALLTID mellom meg og det som hun mener kan være farlig, lille prinsessen min, hun beskytter meg fra alt
Jeg skulle bare ønske at hun hadde tilgang til hodet mitt, og kunne beskyttet meg mot de onde stemmene og mennene
Det er beundringsverdig, for hadde hun kunnet så hadde hun gjort det

hun er den mest trofaset, og hun elsker meg ubetinget og for alltid
Hun ligger her under dynen med meg, sammen krøllet som en ball og bare passer på

jeg vet faktisk ikke hva jeg skulle gjort uten henne, hun forteller ikke hemmlighetene mine videre, hun tar i mot mine tårer og mitt sinne
Hun er rett og slett helt ubeskrivelig

jeg tror jeg igjennom dette innlegget har funnet meg en ny mestrings strategi, for når jeg begynt å skrive så hadde jeg det vondt
Men nå føler jeg meg faktisk bedre

Dette ble kanskje et veldig rart innlegg, og ja jeg kunne tatt vekk begynnelsen for det er bare å trykke på «viske» knappen men siden dette er meg og min blogg så velger jeg å la det stå

min nydelige lille hund har blitt min redning nok en gang, vakrere skapning finner du faktisk ikke ❤
Jeg er sikker på at en skytsengel er plasser i kroppen til hunden min, fordi de forstod at jeg trenger ekstra støtte i livet mitt
Hun er så vakker der hun ligger og puster tungt, bare det å høre den rolige pusten hennes får meg til å slappe av.

takk for at du finnes, min lille mirakel hund ❤ 

– mindreverdig – 

Så igjennom innlegg på bloggen min, og det er faktisk 2 år siden jeg sist hadde spørsmålsrunde
Så det er vel kanskje på tide med en ny en 🙂

Har du noen spørsmål? skrive dem ned, ingenting er for dumt å spørre om 🙂
Jeg har også fått en del spørsmål på mail i det siste, disse tar jeg nok med når jeg svarer 🙂

– Mindreverdig –

Oppdatering:

Jeg bryr meg ikke om noe

Jeg gir rett og slett faen i alt

det er faktisk en ganske god følelse skal jeg si dere

i dag foreksempel, takket være min likegyldighet så skjedde det noe ganske gøy

etter at jeg kjøpte meg nye lacoste sko og shampo, balsam og hårkur fra frisørslaongen
Så hadde jeg lyst på en ny klokke

Jeg var i byen med mamma og pappa

pappa skulle også ha ny klokke, han fant seg en klokke og jeg fant meg en klokke,
De i kassen spurte om vi skulle betale sammen eller hver for oss, vi sa i kor: Hver for oss

Helt til jeg kom på en lur idè, pappa hva om vi tar stein saks papir om hvem som skal betale?

Så vi stod der, meg og pappa inne på denne klokke butikken og tok stein, saks, papir, om hvem som skulle betale de 6 000 kronene
Dere skulle sett trynet på de bak kassen, de ble helt forvirret, de trodde nok at vi køddet, men det gjorde vi selvfølgelig ikke
Og de ble enda mer forvirret når de så at jeg dro kortet og spanderte en klokke på min far.

Så for å si det sånn, det ble tap i dag og jeg er 8 000 kr fattigere enn jeg var i går
Men vet dere hva jeg driter i det, og det er egentlig utrolig fantastisk
Jeg driter spesielt i penger, fordi det er en død ting 

Den gøye opplevelsen ga den nye klokken min en mening og verdi som ikke kan kjøpes for penger
Men hver gang jeg ser på den, så vil jeg tenke at det var dumt av meg å velge saks 🙂

Jeg skal innrømme jeg er veldig impulsiv av meg
Men i stedet for å gjøre noe destruktivt så er flukten min å kjøpe noe

Jeg husker spesielt en gang, plutselig bestemte jeg meg for å dø, jeg følte bare jeg var nødt
Men i stedet for å dra et sted å ta mitt eget liv, så dro jeg på elkjøp og kjøpte et Tv til mamma og pappa som kostet meg 10 000 kroner

Dette var også en gøy opplevelse

Lille meg kom inn på elkjøp, gikk rett bort til Tv avdelingen. en mann kommer bort og spørr om jeg trenger hjelp.
Jeg svarer: Jeg skal ha en Tv, Hva er det beste dere har?
Mannen svarer: Vi har denne, den er den beste vi har inne nå
Jeg svarer: Okei jeg tar en sånn

Han ble litt forskrekket før han samlet seg og gikk bort å skrev på datamaskinen sin
Så smiler han til meg og sier at jeg kan hente den i etasjen under

jeg går bort i kassen og betaler, før jeg kjører ned der jeg kan hente Tv`en

Jeg går inn og sier navnet mitt, mannen bak skranken går ut, og kommer tilbake med den størte eksen jeg har sett (46 tommer tv i pakning de er svær)
Han setter den inn til siden og sier værsegod

Jeg tenker meg litt om i noen sekunder (Mener denne mannen virkelig at jeg skal klare å være denne aleine ut i bilen)
Jeg spørr forsiktig: Kan du hjelpe meg med å få den ut i bilen?

Jeg har aldri sett en mann bli så forskrekket før i hele mitt liv, han lagde et fantastisk ansikts utrykk i det han utbrøt: ER DU ALEINE?

Det er visst ikke så vanlig at en liten jente er å kjøper Tv aleine 🙂

Så etter 10 minutter så hadde jeg en ny Tv i bilen, og trangen til å dø var der ikke lengre 

Jeg hadde så mye å skrive, så mye glede
Men gleden forsvant plutselig, nå har mørket tatt helt over

Jeg har hatt en fin påske, jeg har vært ute å reist og opplevd masse kjekt
Men det er noe med påsken, jeg blir lei meg og det gjør meg vondt å tenke på

jeg forsvinner automatisk tilbake til påsken i 2011
Og der ligger det mye smerte, usagte ord og følelser 

Innlegg jeg skrev i påsken 2011:
http://mindreverdig.blogg.no/1303307899_en_litt_annerledes_ps.html

Kveldene er alltid vanskligst for meg.
For på dagen så gjør jeg så mye forskjellig og tillater ikke meg selv å kjenne på følelsene eller slippe tankene til
Så dette får jeg feigt igjen på kvelden

Jeg gir meg selv en klem og hvisker stille:
hold ut, ting vil bli bedre, hold fast i troen og håpet, for alt vil bli bra til slutt

– Mindreverdig –

Påsken 20 10

Jeg lå der, helt aleine
og alle viste at jeg var der
jeg ropte så høyt om hjelp
Men ingen brydde seg

jeg strak ut en hånd
Men den var for langt borte til at noen kunne nå den

Når jeg gråter
Er det ingen som klarer å tørke tårene mine

Ufrivillig ligger jeg der
Med lidelsen jeg ikke fortjener

Og i all min smerte gjør du som så mange andre før deg
du velger
å se en annen vei

 Påsken 2011

Ute skinner solen, glade barn løper rundt i gatene og leker, endelig er det påske ferie…
Det er tid for hyttekos med kviklunsj og appelsin, snøen ligger på fjellene, og glade mennesker nyter høyfjells solen, mens de trasker av gårde med ski på beina.

Livet er herlig er dere ikke enig?
Det er slik alle mine Påsker har vært, jeg har alltid likt påsken, det er tiden hvor jeg koser meg, og føler jeg kan slappe av…
Men ikke i år, tanken på at alle rundt meg er ute i det fri og nyter vår været, det er vondt. Jeg sitter innelåst på psykiatrisk og dag drømmer om å kunne være ute i det fri og kunne gjøre det jeg vil, gå der jeg vil og ikke minst få lov til å ha litt tid for meg selv…

Med dette kan jeg med hånden på hjerte si at blir en helvettes påske, grunnen til det er alle tvangs middlene her inne og noen av de ufølsomme menneskene som jobber her…
Jeg sitter i sengen, dynen er trekt god inntil kroppen, jeg kan ikke ta dynen over hode og gjemme meg, fordi skal se meg til enhver tid, jeg flykter i mine egne tanker, men det hjelper ikke, tankene er der, de vonde og dumme tankene, de kommer opp i hodet mitt av seg selv og jeg klarer ikke å få dem vekk…

Gardinene er trekt for, lyset på rommet er avslått, jeg gjør alt for å finne ro, men uansett hvor mye jeg leiter så kommer den ikke til meg… Det eneste ønske mitt nå er å kunne dratt på påskeferie slik som alle andre, bare vært ute å nyte sol og sommer… Slippe vonde tanker og følelser, slippe å bli passet på, slippe å være sucidal, slippe alt det som gjør vondt, og bare nyte livet
Fordet det er verdt, det skulle jeg ønske at jeg klarte<3

 Påsken 2012

påsken i fjor var smertefull og vond!

Det å sitte innelåst på en lukket psykiatrisk avdling, med kontinuerlig observasjon, det var rett og slett helt grusomt, men det værste med at det var påske, var at de ansatte satt og fortalte meg hvor mye de gledet seg til å reise på fjellet i påsken! 
sitte i solveggen og nyte livet, idyllisk, spise appelsin, gå på ski, spise kvikklunsj, og drikke kakao…

Men jeg, jeg hadde ingen valg, jeg måtte bli der jeg var, uten noen som helst mulighet til noen ferie, så de faste ansatte reiste, og tok seg den «velfortjente påskeferien» mens jeg satt igjen med tårevåte øyne og et sterkt hat.
Et hat som ble rettet mot meg selv, for at jeg i det hele tatt hadde fått meg opp i en slik situasjon, et hat mot dem som har traumatisert meg opp igjennom livet, og et hat mot resten av verden som var ute og nøt livet i den «velfortjente påskeferien»

Men HELDIGVIS 2011 er forbi, ALDRI mer 2011!

Og i år, så er jeg lykkelig, jeg er glad, jeg er sprudlende og initiativrik!
Jeg har invitert mine nære og kjære på påskeferie, jeg skal arrangere påskeleker:)
Jeg vet at denne påsken vil bli fantastisk, for i år er det MIN tur, min tur til å nyte den «velfortjente påskeferien» min tur til å sitte i solveggen og spise appelsin, MIN tur å gå på ski og drikke varm kakao, MIN tur fordi jeg har jobbet så utrolig hardt for det og fordi jeg fortjener det!

Jeg vil alikevell sende mine tanker til dem som har det slik som jeg hadde det i fjor, Selvom det er et helvette akkurat nå, så vil det ordne seg, og engang er det også din tur, til å få oppleve den «velfortjente påskeferien» 

En ting som er bra med at jeg ble fratatt min egen frihet i fjor, er at jeg setter så ubeskrivelig stor pris på å ha full frihet nå.

Jeg nyter øyblikkene, og jeg smiler ekstra, med tanke på at jeg faktisk får feire påske i år, spesiellt når jeg tenker tilbake og husker hvor jævlig jeg hadde det og hvor sint og fortvilet jeg var over å ikke kunne bestemme over meg selv!

Jeg håper alle dere får en nydelig påske uansett hva du gjør og hvor du er<3

For det kommer jeg til å få:) MANGE gode klemmer ❤

Påsken 2013

Det er noe spesielt med påsken, og uansett hva jeg gjør så blir den alltid bedre enn den var i 2011
bare det å bestemme over seg selv er en fantastisk følelse

Vi hadde ikke planlagt noe spesielt i påsken, for vi har så mye vi skal gjøre hjemme
Men det ble en liten spontan fly tur, så nå er jeg i sverige 🙂

Jeg nyter dagene så godt jeg kan 🙂

Dette er et veldig langt innlegg, hvis du tar deg tid til å lese det, så ber jeg deg om å lese det med respekt!
Det er hentet tidligere innlegg fra bloggen der alle handler om min første og største kjærlighet
Det handler om gutten som aldri sviktet og elsket meg for den jeg var!
Det handler om den viktigste personen i livet mitt, den personen som kjenner meg best av alle og den eneste jeg stoler på 

i 2009 fikk jeg dette brevet av kjæresten min:

Jeg fikk et brev av kjæresten min når jeg var innlagt, jeg kommer ikke til å legge ut hele for det var på 8 sider, men jeg skal skrive litt av det han skrev!

Hei *****, hvordan kan jeg begynne, det er så mye jeg vil si , men ikke orker å tenke på. Jeg har gått rundt å gjort alt annet enn å skrive nå i en og en halv dag, fordi jeg syntes alt er for trist. Det er helt utrolig hva vi har vært igjennom vi to, vi har vel nesten vært sammen i 2 år nå.  Vi har gjort mye fint sammen og du har lært meg masse ting som jeg sitter veldig stor pris på. Du har hjulpet meg å stresse mindre og slappe mer av. Jeg husker da vi satt på garasjen din å så på film å tulte oss, det var veldig koselig.

Jeg kommer til å skrive det jeg tenker på, kanskje ikke alt vil virke helt logisk, men håper no det då. Det er ikke så gøy å skrive syntes jeg, det er ondt å tenke tilbake på ting som har gjort meg sur eller gjør meg sur og lei meg.

En ting skal være sagt og det er at jeg aldri har elsket en annen jente før deg *****, og jeg har aldri hatt noe spessielt forhold med noen jenter eller gutter før deg heller hehe. Lenge har jeg vært redd for å åpne meg opp til en jente eller slippe meg helt løs, men det har du fått til. 

Du er en veldig fin og flott jente ***** og jeg ønsker deg bare gode ting hele tiden. Jeg håper virkelig at du kommer til å oppnå alt du skulle sitte deg utpå, om det no skulle være politi då. Før jeg ble sammen med deg misslikte jeg politi, men det har du klart å endre på, nå syntes jeg politi bare er litt teit. Men dine intensjoner med å bli politi er veldig gode syntes jeg. Du er godt og snilt menneske, kanskje litt bortskjemt, men hvem er ikke det. Mange blir politi bare får å ta igjen på verden for tiår med mobbing eller usikkerthet, men du blir det for å gjøre verden et bedre sted. Og selvom det er en stor verden er du realistisk, du begynner i Bergen og jobber der til den er trygg. Kanskje du tar andre byer til slutt hvem vet.

En ting er sikkert og det er du kommer til å bli en enormt stor ressurs uansett hvor du skulle havne opp. Se hva du klarte å oppnå i ******, og på skolen. Folk har alltid likt deg og folk vil alltid like deg. Du er et utadvent,morsomt og et omsorgsfullt menneske.

 Jeg kunne virkelig ønske at ingenting hadde skjedd med deg *****, du er virkelig den jenten i verden som fortjener det beste livet du kan få. Verden er dessverre er jævlig urettferdig sted, og hadde verden vært en person hadde jeg slått han i fjeset.

Etterhvert som jeg ble kjent med deg skjønnte jeg at det var noe som plaget deg, og merket det spessielt en dag hvor vi var hjemme hos meg. Du må vite det at jeg angrer ikke et sekund på at jeg har spurt deg om hva som har plaget deg. Jeg er heller mer glad, du kunne aldri ha gått rundt hele livet ditt med alt inni deg.  Det er bra at du fikk ting ut. Jeg har prøvd til min beste evne å hjelpe deg. Naiv som jeg var trodde jeg selvsagt at jeg kunne hjelpe deg med å snakke med deg og nesten være en liten psykolog. Skjønnte fort at det ikke gikk. Det går ikke ann å si at jeg forstår deg eller skjønner hvordan du har det. For det er det bare du som gjør. Det er så dumt  å høre på leger eller psykologer som nikker å sier ?skjønner? etter hver settning. Du kan ikke skjønne din situasjon med mindre du har opplevd det samme. Jeg kunne virkelig ønske å skjønne hvordan du virkelig har det, for da kunne jeg kanskje hjulpet deg bedre.

Jeg syntes du er modig som turde å fortelle meg hva som skjedde, og du er modig som har forsatt kampen.  Selvom livet kanskje ikke ser lyst ut eller vært steg er så tungt at du bare vil ligge deg ned å gråte, må du aldri gi opp.

Husker du da du fortallte meg på rommet mitt i sengen om den dagen ute på sotrabroen? Tror aldri jeg har grenet så mye i mitt liv, all hyperventilleringen og alt. Etter den dagen fikk jeg et helt sykelig behov for å passe på deg. Det er jo på måte veldig bra, men sammtidig veldig slitsomt.

Vær dag fantaserer eller dagdrømmer jeg om folk som prøver å gjøre oss ondt, og jeg skader dem på de sykeste måter. Det er ikke noe kjekke tanker og ha surrende inni hodet hele tiden. Du må ikke tro at jeg er noe sosiopat eller kommende morder. Jeg klarer bare ikke å stoppe med å tenke negativt.  Orker såvidt å være ute med vennene mine eller deg fortiden vil heldst bare sitte inne her på rommet. Og igjen jeg vet at alt dette ikke er bra.

Jeg syntes det er veldig trist å si, men slik som forholdet har vært i det siste året har det gjort sånn at jeg har mistet masse følelser for deg. og tro meg jeg har virkelig prøvd alt jeg kan får å vinne mange av de tilbake, men det er så vannskelig. Jeg får ikke tilfredstilt noen av de tingene jeg ønsker i forholdet.  Hele forholdet vårt har nesten blitt et venneforhold i steden. Ikke kysser vi, vi klemmer nesten ikke  og ingen kosing. Det jo såvidt jeg får ta på deg. Selvfølgelig har jo dette en grunn jeg vet det. Men siden vi aldri gjør noen av de tingene føles det mer ut som venneforhold syntes jeg. Kan tenkte meg at du tenker ? faen er det de eneste tingene han tenker på?? men som jeg har sagt før, så er det nærkontakt og være intim som er det jeg trenger, slik er det bare, har alltid vært sånn.

Jeg lurer er det virkelig ondt når jeg tar på deg eller er det bare noe du sier for du ikke ønsker noe kontakt? Værsåsnill å fortell meg dette, jeg tror jo at alle jenter får ondt av alt. Jeg føler at du er som et glass, at jeg såvidt kan ta på deg uten at du går  i stykker, blir helt stresset av det.

Jeg er veldig veldig glad i deg og hvis noe skulle skje mellom oss, vil jeg at vi alltid skal være venner. Jeg  får ikke håpe du blir sur på meg å hater meg. Det er veldig viktig at vi begge finner en løsning som passer for oss begge.

Beklager å måtte ta alt dette opp på et så upassende tidspunktL men jeg trenger svar. Jeg blir bare mer og mer deprimert for hver dag som går. Kunne virkelig ønske at jeg var så sterk som deg. Da kunne jeg kanskje holdt ut mye lenger.

Jeg har valgt å ikke ta opp noe av det du vet ettersom det er alt for tung for meg å ta opp nå, og hvis jeg skulle ta det opp vil jeg gjøre det skikkelig slik at det ikke blir noe tull.

Jeg er ubeskrivelig glad i deg min spessielle lille bokstavkjeks=) jeg vet at du får til akkuratt det du vil når du vil! Og jeg er helt enig med hun damen, du er til å spise opp så vakker og intellegent som du er, og får å ikke nevne skjarmerende. Du klarer det hver gang, uansett hvor hardt jeg prøver å la vær, blir jeg alltid skjarmert av deg;)  du skjarmerte meg til og med med å lokke bli sammen med meg;) din tøyse kjeks=)

Jeg får håpe jeg ikke har gjort noe verre for deg i den tiden vi har vært sammen! får håpe du har sett at det går ann å elske og bli elsket selvom dumme ting har skjedd før. du har vist meg at jeg kan bli elsket til tross for ***** mine! og det har hjulpet veldig mye ***** tusen takk for at du er den du er! og for at du lever og er her. du bringer mer lykke til alle rundt deg enn du tror=)

Ikke la noen tro noe annet om deg! du er elsket av meg og din famile og alle andre, beklager så mye på hvordan jeg har reagert på alt, og prøver å ikke la det gå ut over deg til mitt beste forsett med det du driver med *****. alt kommer til å bli bedre forsett å lev, du betyr så ubeskrivelig mye for alle sammen rundt deg!
 

Elsker deg utrolig høyt *****, aldri glem det!