jeg har jo merket at formen er på vei nedover, jeg er fullt klar over at jeg kan falle hvert øyblikk, men noe i meg vil ikke be om hjelp, jeg vil klare meg selv, for jeg har klart meg selv i så mange år, og det skal mye til før jeg kryper til korset og ber om hjelp, for alle kan ha noen dårlige dager, og noen dårlige uker, og til slutt så går det som oftest over av seg selv, jeg vil klare meg selv, jeg vil vise at jeg er sterk nok til å stå på egne ben!

jeg har tideligere fått «kjeft» for at jeg ikke ber om hjelp, de sier at de står klar med åpne armer for å ta i mot meg!
jeg vet jeg er veldig heldig som har et så utrolig bra støtte apparat, men alikevell så handler det om at jeg vil klare meg selv, jeg setter så utrolig høye krav til meg selv.

Jeg trodde at masken klarte å skjule det meste, men denne gangen har den ikke klart det. første kommentar som traff meg, var at en av leieboerene mine så på meg og sa at Jeg så veldig sliten ut. hjemme har mine foreldre hintet frempå at jeg bør ta meg en pause, og fortalt meg hvor viktig jeg er og hvor mye jeg betyr for dem.

når de har sagt dette har jeg egentlig bare skjøvet det vekk og sagt at jeg har det fint og at det går bra

i dag var jeg på tur med fysioterapauten min, uten at jeg sier et eneste ord om hva som plager meg så ser hun også på meg at nå er jeg sliten, jeg sier at det går bra og at jeg vil klare meg selv, for det er virkelig det jeg vil

Ser jeg virkelig så sliten ut?

Etter en lang samtale så gikk jeg med på at hvis en av de 2 personene i teamet mitt var på jobb, så hadde det vært greit med en samtale, fysioen ringte og desverre skulle ingen av dem jobbe før over helgen, fysioen mente det var for lenge å vente over helgen, hun mente at jeg trengte noen trygge rammer så hun tok en tlf til det nr jeg har fått der jeg kan bruke min brukerstyrte innleggelse, 

Lille jente ikke gå,
prøv å fortell hva som gjør så vondt akkurat nå
Jeg ser du har det vondt,
men jeg skal ikke behandle deg dumt 
Ingen synlige arr men alikevell så sliten,
ikke så rart når du har holdt alt for deg selv siden du var liten 
jeg vet du gjør så godt du kan,
men du har blitt sviktet av mer enn bare en mann

Du lider i stillhet og lar ingen slippe inn,
det er din egen verden og ditt eget sinn
Men du trenger hjelp det må du forstå,
jeg vet at stegene er vanskelig å gå
Jeg skal følge deg på ferden,
og sammen kan vi ta tilbake den virkelig verden

Lille jente ikke gå, prøv å fortell hva som gjør så vondt akkurat nå 

– Skrevet av Mindreverdig 07.07.2013 – 

Hadde jeg fortalt hva som gjorde at denne dagen ble så alt for vond for meg, så hadde reaksjonen vært: Herregud jente, du stiller så alt for store krav til deg selv, se på alt du har klart og fått til den siste tiden

men det er ikke andre jeg deler denne dagen med enn meg selv, utad så ler jeg og tøyser alt bort, men inni meg så gjør et fryktelig vondt, jeg føler meg misslykket, føler at jeg mister grepet rundt den gode kontrollen jeg hadde over mitt eget liv.

Alt startet egentlig når jeg var så sterk at jeg gikk ned til behandleren, i stedet for å gjemme meg bak en pc skjerm, som jeg hadde gjort de siste månende, og jeg skal være brutalt ærlig med dere, jeg har ikke lagt noe i behandlingen, jeg har sett på youtube, hørt på musikk, gjort alt mulig annet samtidig som jeg har hatt samtale, jeg har gått rundt med mobilen min og hatt samtale via den, mens jeg shoppet klær og var med venner

Jeg har ikke tenkt noe over det før det 

Tårer i kveld… bare mange tårer…

Jeg klarer stortsett å komme meg igjennom dagene og ukene på egenhånd, men det betyr ikke at det er lett!
For jeg sliter, selv om jeg fungerer og ser ut som jeg nyter livet mitt og mestrer hverdagen.
Masken min er så perfekt, at den klarer å skjule den indre smerten for alle rundt
Jeg fikk en kommentar hinn dagen som bare bekrefter den perfekte masken: Er du alltid så livlig og glad? 

jeg smiler og sier et stort JA, men på innsiden surrer det i hodet mitt: Du skulle bare visst!

Det er ikke synlig på meg, på noen som helst måte at jeg sliter med livet, ikke en gang den nærmeste familien min som mine brødre og besteforeldre har merket at jeg har det vondt, enda jeg har vært flere måneder borte uten å kunne forklare hvorfor, det betyr ikke at de ikke bryr seg, det betyr at jeg lar dem bli lurt av masken, for det er slik jeg ønsker å ha det, jeg vil ikke at folk skal se på meg som syk, og behandle meg annerledes, ved å være forsiktig med meg.

Jeg leser mange blogger som omhandler psykisk sykdom, og de fleste skriver om hvordan dagene er og hva de jobber med som f.eks. Spiseforstyrrelse, angst, rus og slike ting, jeg skriver sjeldent hva min kamp er, hva jeg kjemper mot for å komme meg igjennom hverdagen, så jeg tenkte å vie dette innlegget til å skrive om hva jeg må kjempe i mot for å takle livet

For meg er det en kamp mot en indre verden som jeg ikke vet hvordan fungerer, det er en kamp mot det jeg oppfatter som andre mennesker (Men som behandlere sier kommer i fra meg selv) jeg kjemper en kamp mot mitt eget hode, inni mitt hode er det alltid kaos, noe som gjør at konsentrasjonen nesten er helt ubrukelig, jeg hører stemmer, ikke bare en men flere, det er diskusjoner, kangling, skriking og kjefting, dette er noe jeg må høre på og av og til ta del i, noen ganger kan jeg se disse menneskene som har en stemme, jeg ser dem som svarte skygger, de følger etter meg på samme måte som en vanlig person kan se sin egen skygge når solen skinner, dette gjør at jeg stadig føler meg utrygg, og jeg føler at noen til enhver tid prøver å ta meg,
Jeg stoler ikke på noen, for alle svikter til slutt, den eneste du vet at aldri vil forlate deg er deg selv, så tillit er noe jeg ikke har til andre mennesker, jeg klarer ikke å forstå at andre mennesker kan være snill, for jeg er sikker på at det ligger noe mer bak den snillheten, for når det kommer til et punkt vil de kreve noe tilbake

Dagene er full av smertefulle gjennopplevelser, der noen andre i meg selv tvinger meg til å se på hva den lille jenten måtte gjennomgå, stadige trusler om at det samme vil gjenta seg om jeg ikke gjør som dem sier, og i løpet av dagen er smerten så stor fysisk eller psykisk at noen andre i meg må overta, slik at jeg kan få hvile, det vil si det samme som at jeg mister store deler av dagen, til noe jeg ikke vet hva er eller kan huske.

Livet på innsiden av kroppen min er fullstendig kaos, usynlig for andre, men smertefullt for meg, inni meg er en stor verden som inneholder mange hemmeligheter og skjulte steder, som jeg ikke tørr å ta del i, for smerten blir for stort. selvhat, skam, skittenhet og følelsen av å være mindreverdig er tilstedet i gjennom hele døgnet, det er så vidt jeg klarer å komme meg igjennom dagene med meg selv, og alikevell så krever resten av verden (som ikke er i mitt hodet) sin del.

Det å være sosial, kunne le, ordne og fikse ting, snakke med andre, spise, drikke, rett og slett leve. ja det er jævlig vanskelig, for det ligger så utrolig mye på baksiden av masken som bare jeg ser.
Når jeg har vært innlagt på psykiatrisk så har jeg fått slengt i trynet av andre pasienter at jeg ikke passer inn, fordi jeg er så glad, spørsmål som : Hva gjør du her egentlig? Hva er det som feiler deg? selv om jeg ikke er den som deler min smerte med andre og skriker ut hvor jævlig jeg har det, eller viser frem mine utvendige skader
Så surrer det på samme måte i hodet mitt: Dere skulle bare visst 

– Mindreverdig –

Jeg har ikke problemer med spising og oppkast (Bulimi)
Jeg har ikke problemer med at jeg skader meg selv (Selvskading)
Jeg har ikke problemer med å være sosial og ute blandt folk (sosial Angst)
Jeg har ikke problemer med å bli hørt og fanget opp når jeg trenger det (Jeg får Hjelp)
Jeg har ikke problemer med familien min, og jeg har venner ( Jeg har et sosialt nettverk)
 

jeg var sikker på at alt var over for godt, jeg var sikker på at kroppen endelig hadde fått fred og hadde blitt gjenforent med sjelen min som dro til himmelen for mange år siden, det var en underlig stillhet, men jeg nøt den, alle smerten og all lidelsen var ikke lengre enn del av meg, endelig haddet jeg sluppet fri fra jordens tyngdekraft, endelig hadde jeg funnet fred

jeg følte meg lykkelig, men lykken tok fort slutt, savnet av mine nærmeste tok tak i meg, og panikken grep meg, jeg hadde tatt valget om å drepe meg selv, og det kunne jeg ikke gjøre om på, jeg innså at valget jeg hadde tatt var endelig, selv om lyset og vektløsheten var befriende, så var det ikke en så god følelse som jeg hadde trodd det skulle være

plutselig hørte jeg at noen snakket til meg, det var noe kjent med stemmene, stillheten og vektløsheten forsvant, og jeg følte jeg ble sugd tilbake av tyngdekraften, smerten tok et stramt grep, all lidelsen var tilbake, jeg ble forrvirret, hva er det som skjer med meg?

Alt var tåkete, det sterkelyset var borte, og luktesansen min var tilbake, jeg tenkte for meg selv: «for en utrolig rar drøm»

svakt og langt borte hørte jeg: «Hun holder på å våkne» jeg kjente at noen berørte kroppen min, men det var alikevell så fjernt.
Tåken begynte å forsvinne og jeg så alt rundt meg mye tydeligere, det tok en liten stund før jeg forstod at jeg var på et sykehus.
Mamma satt på en stol vedsiden av sengen og bare så på meg, det var tydelig at hun hadde grått, øynene hennes var helt opphovnet, det tok ikke lang tid før pappa kom løpende inn døren og bort til sengen og ga meg en god klem mens han hulket frem» Du er den viktigste i verden, du må ikke forlate oss, skjønner du det! 
Mamma kom bort til sengen hun også gråt når hun holdt meg, det var vondt, fryktelig vondt

Jeg hadde vært i koma i 2 døgn, 2 smertefulle døgn for mine nydelige foreldre, unnskyld for den smerten jeg har latt dere gjennomgå

– mindreverdig –

Nå sitter jeg her, som så mange ganger før, men det er lenge siden jeg satt med de følelsene som har rullet over meg i dag
Tankene om døden er tilbake, sterkere enn før, jeg blir usikker på meg selv, klarer jeg å styre impulsene mine aleine?
Bør jeg ta kontakt med noen, eller har jeg kontroll?

jeg kjente at de kom sinkene i går kveld, men i dag var de der med full styrke, i dag er jeg redd meg selv, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre
Jeg klarer ikke denne situasjonen, jeg føler jeg mister kontrollen og er livredd for at impulsene skal overstyre livet mitt fullstendig! 

– Mindreverdig –

Jeg kan ikke huske sist jeg klarte å samle opp nok styrke til å dra ned på behandleren min sitt kontor for å ha samtale, det er i allefall over et halvt år siden!
Vi har hatt samtalene våre over skype og sms, men i dag fant jeg styrken 

Ikke et eneste ord kom ut av munnen min i dag, jeg vandret frem og tilbake i forskjellige verdner, plutselig satt behandleren min på gulvet forran meg og fortalte meg at han trengte å se meg, jeg ble helt stresset, jeg følte meg fanget i et hjørnet fordi han satt mellom meg og døren, jeg følte jeg mistet alle flukt mulighetene… 

Det er vanskelig å skulle forteller dere om behandlingen, når jeg ikke selv vet hva som skjer, plutselig sitter han på gulvet, og plutselig står han ved siden av meg og dytter borti meg med en lapp, fra hans side er nok alt litt mer logisk, i og med at han får med seg alt som skjer, men for meg er det bare utrolig forvirrende og stressende

Det som faktisk er litt morsomt er at jeg var sikker på at behandleren min var tjukk, men forige gang jeg var på samarbeidsmøte innså jeg at mannen faktisk var veldig tynn, Har gått hos han i 1,5år og trodd han var tjukk, det var en liten oppvekker for meg selv om hvor lite jeg faktisk får med meg

– Mindreverdig –

Det er mye som skal opp og frem i lyset, nå som jeg gjennomgår denne traumebehandlingen, det er til tider så utrolig vondt og smertefullt at dagene forsvinner forran øynene mine, det er blitt bestemt at jeg skal ha følge og støtte av psykiatri tjenesten før, under og etter samtale, dette tror jeg er en god ting, det var en nødvendighet i følge behandleren min, da det ikke var trygt å la meg bli overlatt til meg selv etter disse timene, det var den beste løsningen, slik at jeg slipper å være innlagt når alt dette pågår

det er mye i livet mitt som har gitt meg smerte, og dette blir bare mer og mer tydelig, det er ikke rart at jeg har gått på trynet, det er så mye vondt, at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne, og ikke minst hvordan man skal begynne. 

For det handler ikke bare om hendelsene, men om følelsene og tankene rundt dem, hvordan jeg har gått å bært på dette aleine, og laget min indre verden som ingen har tilgang til. en verden som inneholder mer enn jeg er klar over og kan forstå, men som jeg nå må dele med andre og utforske, jeg vet ikke om jeg er klar for dette, men man blir vel aldri klar for noe sånnt.

Det er et rein smertehelvette, men de sier det vil bli verdt det, men jeg klarer ikke helt å tro på det, det er en bratt fjellvegg som står forran meg nå og toppen er umulig å se, de ber meg om å begynne å klatre, men jeg er alt for redd for å falle..