Det gjør vondt, så inderlig vondt.
Smerten må jeg holde for meg selv, skjule den og gjemme den bort. For det er det eneste jeg kan, det er det jeg har gjort siden jeg var liten
Dagene forsvinner forran øynene mine, jeg får ikke lengre delta i mitt eget liv, jeg må stå på sidelinjen og godta det kroppen gjennomgår. Den eneste grunen til at jeg fortsatt lever, er for å skjerme dem rundt meg.

Men så kommer tvilen skjermer jeg dem rundt meg bedre om jeg velger å dø?

Stemmene skriker i hodet mitt, Du trenger ingen innleggelse, du fortjener det ikke! Du opptar plassen for noen som virkelig kunne trengt den! Du er mislykket og ingenting vil kunne endre det!
Stygg, ekkel og feit! Du er en mindreverdig Hore, som ikke fortjener en dritt! Det er en grunn til at vi har misbrukt deg i alle disse år, det er fordi du bare er i veien, vi hadde håpet at du skulle ta livet av deg for lenge siden slik at vi fikk deg helt ut av veien, men det klarer du faen meg ikke en gang, så forbanna ubrukelig og stygg! gjør oss og alle rundt deg en tjeneste! forsvinn og ALDRI kom tilbake

Pausen jeg var så sikker på at jeg trengte for 2 uker siden, vet jeg ikke om jeg kan tillate meg selv, stemmene er så utrolig sterk! virkeligheten er uklar

Det er vanskelig å forklare hvordan dagene er for tiden, jeg prøver å ta meg sammen og komme meg igjennom dagene uten å miste meg selv fullstendig! Noe som er veldig rart for tiden er at verden virker så uklar, jeg har prøvd å vise dere hva jeg mener på bilde nedenfor, akkurat det jeg fokuserer på der og da er helt klart, men alt det andre rundt er uvirkelig og fjernt, det er utrolig ekkelt og veldig ubehagelig

Jeg vet ikke om jeg klarer dette stort lengre, for hver dag som går, så blir jeg dårligere. Jeg lever farlig nærmt kanten av stupet, jeg har bevisst kuttet ut alt av kontakt med helsepersonell, grunnen er for å unngå å komme inn på sårbare tema, jeg takler ikke noen som helst form for smerte fra andre, for akkurat nå har jeg mer enn nok med å klare å holde mitt eget hode over vann

Jeg trenger å komme meg igjennom de neste dagene, og jeg håper virkelig av hele mitt hjertet at jeg klarer dette, for det værste som kan skje er at jeg faller utenfor stupet og ikke innser det selv, for da vet jeg hva som venter, jeg kjenner jeg blir kvelm av tanken, det å kunne risikere å havne på tvang i en annen by, det er ikke greit! og det skremmer vettet ut av meg!

Mai 2009 Mitt første møte med Psykiateren min som prøvde å tvangs innlegge meg
Mai 2010 Fikk vite at kjæresten min hadde kommet inn på skole i USA og skulle reise fra meg
Mai 2011 Tvangsinnlagt og nektet utgang, tvangsmedisinering og belter
Mai 2012 Hadde det utrolig vanskelig, men fikk lov til å skrive meg ut slik at jeg kunne feire 17.mai
Mai 2013 Jeg har det utrolig vanskelig, men verden tillater meg ikke å få den pausen jeg så sårt trenger, har valgt å skrive meg ut fra avdelingen slik jeg gjorde i fjor 

Når livet blir så vannskelig og du blir totalt handlings lammet, da er det godt at det er noen der som tar tak i deg og ber om en innleggelse for deg, Tusen takk til nok et fantastisk menneske innenfor helsevesenet. jeg valgte å reise i dag, det ble for mye endringer og for mye å forholde seg til, det ble ikke så godt mottat så må ned igjen i morgen for å snakke med dem.

//Bildet er gammelt og fra den gangen jeg hadde mørkt hår//

Jeg er takknemlig for at dere ser at jeg er dårlig nå og gjør alt dere kan for å tilrettelegge, jeg skulle bare ønske verden hadde en pause knapp, slik at jeg kunne hvilt meg og hentet meg inn igjen, men takk for at dere forstår at hverdagen også krever sitt, og selv om det hadde vært godt å kunne koblet helt ut nå, så vet jeg at om 14 dager, da kan jeg hvile…
Jeg forstår at dere er bekymret, jeg er også bekymret, men om 14 dager så kan dere passe på meg døgnet rundt og jeg skal komme meg på beina igjen, men akkurat nå så krever verden alt for mye

Jeg skal klare disse 14 dagene, og hvis det kræsjer fullstendig så vet jeg at dere står klar 

Har du noen gang trengt en pause, men har ikke hatt muligheten fordi det kræsjer med noe du er nødt til å gjøre?
– Mindreverdig –

Plutselig gikk livets karusell litt for fort for min del, jeg merket det ikke selv at jeg forsvant mer og mer, men teamet rundt meg tok tak i meg og ba om en innleggelse på mine vegne, alt gikk plutselig så fort for seg, og plutselig så var jeg innlagt igjen, men denne gangen var det en stor forskjell, avdelingen er blitt flyttet, så det var ikke lengre det gode og trygge, men noe nytt og skremmende. Den siste uken har bare forsvunnet for meg så er ikke så mye jeg kan fortelle om den, men jeg vet at jeg har blitt tatt godt vare på og at de virkelig bryr seg om meg.

Jeg hater måneden Mai, det er vond måned, en måned jeg bare vil sove forbi, men som jeg må klare å mestre, jeg gjorde det veldig klart at jeg ikke skulle være innlagt på 17.mai for jeg har vært innestengt en 17.mai for mye! jeg setter veldig stor pris på at jeg blir hørt, jeg fikk valget om å være innlagt og bare ta permisjoner, eller skrive meg ut. jeg bestemte meg for at jeg skulle skrives ut,

De vet at jeg ikke har det bra, så de ville skrive meg inn igjen over helgen, men for meg så går ikke det, for da jeg skal til oslo på konsert noe som jeg har gledet meg til i evigheter, så da ble vi enige om at jeg skulle komme til noen samtaler der nede med teamet mitt nå når jeg er hjemme, også blir det ny innleggelse når jeg kommer hjem fra konserten!

De ville helst ha meg der, og hjelpe meg på beina igjen, og det setter jeg utrolig stor pris på, jeg hadde ikke tenkt å reise før i morgen, men den nye avdelingen ble for ekkel og skremmende, jeg følte meg kvelt og fanget, så jeg pakket tingene mine og dro i dag, men de var ikke så begeistret så i deres øyne har jeg «Permisjon» til i morgen også blir det samtaler og utskrivning i morgen, så jeg må i allefall ned igjen der i morgen

Jeg setter pris på at jeg får styre dette selv, at de har så stor tillit til meg at jeg selv bestemmer over innleggelsene mine
Men jeg har det jævlig tøft for tiden, så jeg hater at det snart er 17.mai og alt det som kommer i resten av mai, jeg vil bare trykke på pause knappen, men verden har desverre ikke en slik knapp, men det er en trygghet å vite at de står klar i å ta i mot meg hvis det plutselig blir for mye for meg

nå er fokuset på å mestre resten av mai, og prøve å nyte det så godt jeg kan 

Dette har jeg leitet lenge etter, endelig fant jeg en video som kan få andre til å forstå hvordan jeg har det med meg selv

Jeg vil leve, men jeg klarer ikke!
Jeg vil dø, men jeg klarer ikke!

– Mindreverdig .

La meg være aleine, det er det jeg er flinkest til, det er det eneste jeg får til, jeg mestrer å være aleine, jeg er flink til å være aleine
Jeg har vært aleine med meg selv siden jeg var 9år gammel, hvorfor må det komme noen inn i livet mitt og rote i mitt systemet 
ikke forvent av meg at jeg skal dele min indre verden med noen av dere, jeg bruser ikke inn i deres liv og roter til for dere

dere sier at dere prøver å hjelpe meg, men det føles ikke slik for det gjør bare mer og mer vondt
Jeg får alltid vite at jeg ikke er en typisk psykiatrisk pasient, når andre pasienter forteller meg dette så får de meg til å føle meg utenfor og annerledes
Men når personalet sier det, så er det bare positivt, for det er grunnen til at de virkelig ønsker å hjelpe meg

ja jeg vet at jeg er annerledes, det er slik jeg er som person, jeg setter alltid alle andre forran meg selv, og jeg klarer ikke å være egoistisk, jeg hater å vise andre mine triste følelser, noe som gjør at alle tror jeg har det veldig bra og er glad.

jeg innvolverer ikke foreldrene mine i min behandling, ja det ville blitt mye lettere for meg og kanskje de hadde forstått mer, men jeg kan ikke risikere å ødelegge mamma og pappa på den måten, hvordan kan jeg vite at de blir ødelagt?

Jeg har snakket med mange i teamet mitt om det og de er selv foreldre, og jeg ser reaksjonen deres, for hvordan skal de klare å leve med seg selv hvis de får vite at de frivillig har plassert deres lille jente hos en mann som har seksuelt misbrukt deres datter i flere år, og de klarte ikke å innse hva som foregikk