Mamma følte seg skyldig i at jeg ble innlagt på tvang siden hun hadde klart å overtale meg til å søke hjelp, hun var helt ødelagt når jeg traff henne, hun trodde at hele semesteret var gått til helvetet og at alt hadde vært bortkastet. Hun snakket med overlegen og sykepleierene på avdelingen, de ble enige om at det var veldig viktig for meg å få fullføre semesteret når jeg hadde lagt så mye i det og nesten klart det. Til min glede ble det utskrivelse og jeg kan stolt fortelle dere at jeg har hatt min siste skoledag dette semesteret, nå er det bare eksamen igjen. Jeg har bevist at jeg kan og at jeg mestrer selv når det blåser som sterkest og livet drar meg ned. Men nå er jeg sliten, veldig sliten. Forståelig nok, 

Det er skummelt å åpne seg opp og fortelle det som ligger langt der inne, det som er gjemt i mange 1000 forskjellige biter, det som før ikke ga mening, men som nå bare blir tydeligere og tydeligere. Fra å tro at jeg bare var annerledes enn alle andre til å forstå at vonde ting skjedde når jeg var barn. Det er en ganske vond virkelighet som jeg skulle ønske bare var et mareritt som jeg snart ville våkne fra. Men i stedet for å forsvinne så blir det bare sterkere og tydeligere.Jeg vil ikke det, jeg vil ha det vekk. Jeg skammer meg, jeg er flau og jeg hater kroppen min, for det var kroppen min som fikk gjennomgå, hodet mitt var et annet sted. Smerten var så intens at jeg måtte flykte, når kroppen var bundet fast så var det bare i tankene jeg kunne reiser der i fra. i tankene var jeg hos mormor og morfar, der var jeg trygg. Morfar er min helt og mormor er mitt forbilde. Morfar er en sterk og flott mann som man ikke tuller med, men samtidig er han det snilleste menneske jeg noen gang har truffet, det er absolutt ingenting vondt i han. Mormor snakker på inn og utpust, mange vil oppfatte henne som litt spydig og frekk, men det er fordi hun ikke tenker seg om før hun snakker, innerst inne er hun vakker og god. Jeg tilbringer mye tid der nede, jeg kjøper en animasjons film også sitter vi 3 å ser på den sammen, akkurat slik jeg gjorde i tankene mine når jeg var barn. Det er min trygge plass, ingen kan skade meg når jeg er der, da må de forbi morfar og mormor først og det er ikke en lett jobb.

hvorfor du er så snill mot meg, hvorfor er du så tålmodig? Jeg blir usikker og ganske redd. Redd for den dagen du vil kreve noe tilbake.

Jeg måtte gå noen runder med meg selv før jeg bevegde meg sakte opp trappen til psykologen, jeg hadde ikke vært der siden jeg ble tvangs innlagt som psykotisk. Det var mange følelser som surret innvendig, mest av alt hadde jeg lyst til å løpe min vei. han hentet meg og jeg kjente at beina mine var ustø på vei inn til kontoret. Der satt jeg i stolen som jeg har vært i så mange ganger før, det var rart å være tilbake. Det var vanskelig å få til en samtale med meg for det var så mye som foregikk. når timen var slutt åpnet han armene sine og ga meg en god klem, han holdt meg ekstra hardt for jeg hadde fortalt han noe forferdelig fra fortiden, jeg merket at det preget han, det var godt at han brydde seg, men også litt skummelt. Noen dager senere var jeg tilbake denne gangen hadde han satt av ekstra lang tid, han tok meg tilbake til fortiden ved å si navnet på overgriperen, tårene mine begynte å renne. Jeg snudde meg vekk og gjemte fjeset. han fortsatte å snakke om fortiden og jeg knakk fullstendig sammen, det gjorde så vondt. Det var helt jævlig å høre han si det, disse grusomme tingene som hadde skjedd ble plutselig så virkelig. han tok hånden min og holdt den, jeg bare gråt.

Det går opp og ned med meg for tiden. I det ene øyeblikket kan jeg føle meg på toppen av verden for så å plutselig falle rett i do, der jeg ligger i foster stilling og tårene triller. Jeg er så sliten, men samtidig er det så godt å være litt «normal» gjøre «normale ting» slik som folk på min alder gjør.

Noen ganger har jeg bare lyst til å legge meg ned å hyle, men jeg må ta meg sammen og virkelig jobbe med meg selv. Det er ikke å legge skjul på at stell av den mannlige kroppen er vanskelig når jeg har så mange traumer knyttet til det. Hvis jeg klarer å utføre dette profesjonelt i praksis, da vet jeg at jeg klarer resten. Men det er et hinder, et veldig stort hinder, og jeg vet at fall høyden er enorm. Det er alt eller ingenting.

Denne gangen satser jeg stort, jeg bare håper at jeg vinner

Noen dager er smertefulle, de er fylt med sorg og sinne. Jeg har slitt denne uken, mange tanker har surret rundt i hodet. Jeg er flink til å fortrenge og glemme det jeg ikke vil huske, men plutselig slår virkeligheten meg i fjeset og det gjør så vondt så vondt. Denne gangen var det begynnelsen på 2015 som gjorde meg vondt.

Etter nesten 3 måneder på en traume avdeling stoppet verden min opp, jeg orket ikke mer, lyset og håpet hadde slukket og jeg prøvde å ta mitt eget liv. tilfeldigheter gjør at jeg fortsatt lever, for jeg var på god vei over til den andre siden. Jeg var så bestemt den gangen at jeg ikke hadde hatt muligheten til å redde meg selv eller ombestemme meg. sykepleiere og saks var det som reddet meg fra døden. veldig skremmende å tenke på i ettertid. Politiet kom å hentet meg og kjørte meg til lukket avdeling, jeg hadde mistet friheten over eget liv.

Dette var bare begynnelsen på det som ble noen lange og tøffe måneder. Mye av det som skjedde har vært uklart for meg og jeg har ikke villet vite hva som faktisk skjedde, helt til forrige uke, da fikk jeg et stort behov for å prøve å forstå hvorfor alt ble som det ble, så jeg ba behandleren min om hjelp til å huske.

Behandleren skrev dette: «Du var her til en time og du virket veldig fraværende og psykotisk. Etter timen satt du deg i gangen og satt der lenge. Du hadde blitt observert av kolleger, mens jeg var opptatt. Jeg fant masse toalettpapir på gulvet samt timekortet ditt. Jeg ble veldig bekymret for deg du virket veldig psykotisk og forvirret, Det skal mye til før jeg tenker at det er beste at du blir innlagt, da jeg tror det ikke er til så mye hjelp, men denne gangen opplevde jeg det slik at du ikke var i stand til å ta vare på deg selv, og at du var i en psykotisk tilstand. Da er det ikke bare mitt valg lenger, da har jeg faktisk en plikt til å sørge for at du kommer i sikkerhet.»

I flere måneder var jeg under tvang, jeg ble sett på som en fare for meg selv og en fare for andre og ble derfor skjermet fra de andre pasientene. Det ble mange runder med fysisk kamp og belter, sprøyter og sterke hender som holdt meg fast. Kroppen bar tydelig preg av kamp, jeg var full i blåmerker over hele kroppen. Men jeg var redd, liv redd. eneste jeg ville var å komme meg ut, men hver gang ble jeg dratt tilbake på rommet og fastholdt. Jeg følte jeg kjempet for livet, for det var slik min psykotiske virkelighet var. Alt var farlig og alle ville meg vondt, og det føltes som om jeg kjempet for livet mitt hver eneste dag.

Jeg kjenner jeg blir fysisk dårlig av å skrive dette, helst vil jeg bare glemme og gjemme det langt vekk. Men kanskje hvis jeg klarer å sette ord på hvor jævlig jeg hadde det at ting kanskje blir bedre etterpå. Jeg har mest lyst til å la dette også forbli i utkast slik som mange innlegg har blitt den siste tiden. Men jeg får ta og publisere det før jeg ombestemmer meg.

-Mindreverdig-

Slutten på 2014 og begynnelsen på 2015 var et rent helvete, jeg falt og jeg nådde virkelig bunnen, Jeg mistet fullstendig kontakten med virkeligheten, alt og alle surret rundt meg. kaos, fullstendig kaos. På et tidspunkt var jeg så sliten at når mamma kom på besøk så knakk jeg fullstendig sammen. Tårene bare rant og rant. I hele 8 timer gråt jeg, og gode snille mamma satt og strøk og holdt meg, men alt hun gjorde og sa kunne ikke trøste meg, jeg var rett og slett utrøstelig.Jeg var så sliten og utmattet at det eneste som var igjen i kroppen min var tårer.

jeg mistet grepet rundt virkligheten, jeg så det ikke selv og jeg gikk meg vill i en uvirkelig verden. Alt var så klart men samtidig uklart. Nettverket rundt meg slo alarm, noe måtte gjøres, jeg fikk panikk, fullstendig panikk. Jeg flyktet, men uansett hvor jeg dro følte jeg meg ikke trygg, det var en forferdelig følelse. Som dere sikkert forstår så endte det meg tvangsinnleggelse på psykiatrisk, ikke fordi jeg nektet, men fordi jeg ble ansett som så syk at jeg ikke var i stand til å være med i avgjørelsen. Det gikk flere dager før jeg klarte å ta i mot besøk. Og når mamma kom, knakk jeg fullstendig sammen, tårene begynte å renne, de rant fortere enn jeg klarte å tørke dem, jeg var så utslitt og langt nede at jeg bare gråt og gråt. i 8 timer gråt jeg, jeg var utrøstelig.

I ettertid har mamma vært veldig takknemlig for at jeg slapp henne inn, at jeg viste henne hvor vondt jeg faktisk hadde det. og det var godt for henne å kunne trøste meg og være der for meg. for det er det eneste hun ønsker. Så dette var en veldig spesiell dag for meg og mamma, en dag som førte oss sammen på godt og vondt

Jeg har det bra! Det er så godt å kunne skrive disse ordene, endelig har jeg medvind og livet smiler.

jeg er utskrevet og jeg er veldig glad for å være fri. Lukket avdeling er ikke bra for meg, men det har vært nødvendig for å holde meg i dette livet, det er ingenting å legge skjul på at det siste året har vært tøft, jeg nådde bunnen, men takket være god hjelp så har jeg stablet meg på beina igjen litt etter litt.

psykotisk, sucidal, til akutt fare for seg selv og andre, utagerende. Disse ordene har surret rundt meg det siste året, men nå er de borte og det er godt!

Jeg har i løpet av denne sommeren kjent på ekte glede og kjærlighet. Jeg har følt på at jeg som person faktisk kan bety hele verden for noen andre, at jeg er deres grunn til å smile og kjenne glede. Det er en følelse jeg alltid har ønsket å oppleve. At jeg skulle være viktig og bety noe for noen andre, at jeg kan gi noen kjærlighet og hjelpe. Takket være denne flotte sommeren er jeg enda sikrere i mitt valg om å bli sykepleier. Og gjett hva? Skole plassen er i boks og jeg gleder meg til å begynne på utdanningen.

Det har skjedd en del endringer i livet mitt, positive endringer som styrker mitt ønske om å klare å kjempe denne kampen. Jeg vet at det kommer flere humper i veien, men jeg satser på at de blir mindre og ikke fullt så alvorlig.

Når jeg skulle velge hvilken kategori jeg skulle legge dette innlegget i så så jeg at jeg ikke hadde en 2015 kategori noe som betyr at alle innleggene fra 2015 ligger i kategorien «Innlagt på Psykiatrisk» eller «Innlagt på Traume Avd» Så dette blir det første innlegget i 2015 hvor jeg ikke er innlagt! Det gjør meg veldig glad 🙂

-Mindreverdig-