Du er trygg nå sier de, du er i 2013 ingen kan lengre skade deg
Jeg skjønner ikke en gang hvordan de kan si noe sånt, jeg skulle virkelig ønske at de hadde rett, men for en uke siden var det fortsatt noen som gjorde meg vondt.

men nå fra og med nå, skal INGEN få bruke meg som boksesekk lengre jeg fortjener ikke å bli påført denne smerten av alle andre, jeg har nok med meg selv og mitt eget hode

jeg vet jeg er sterk, men av og til trenger jeg å være svak

Den siste uken har vært tøff å komme seg igjennom, jeg har aldri før følte meg så tråket på, jeg er helt nummen og tom på innsiden
Men heldigvis har jeg noen fantastiske støttespillere rundt meg, plutselig på søndag ringte en i teamet mitt til meg, hun ville bare høre hvordan det gikk, jeg ble litt satt ut for jeg trengte virkelig en prat etter alt som hadde skjedd, jeg hadde behandling i går og var med en fra teamet mitt etter timen, jeg trengte virkelig dette, hun så det på meg med en gang jeg kom inn at jeg var dårlig, hun tok vare på meg, hun holdt meg slik at jeg fikk gråte litt

hun er et godt menneske, hun tok opp innleggelse, men vi begge var enig i at det ikke er bra for meg å være innlagt når teamet mitt ikke er på jobb, siden det er midt i ferien så er de ikke så mye der, og avdelingen er full av ekstra vakter. ekstra vakter + meg er en dårlig kombinasjon, ikke fordi vi ikke går overens men fordi de ikke forstår diagnosen min
Det har skjedd flere ganger at en ekstra vakt har gått fra rommet mitt og sagt at jeg må innlegges på sandviken fordi det ikke er trygt for meg å være på åpen avdeling, heldigvis kjenner de som er på DPS´en meg så godt at de ikke sender meg til sandviken, ekstra vakter har for lite kunnskap om hva jeg sliter meg til å kunne ta en slik vurdering

Jeg tom, jeg føler meg virkelig ødelagt

mentalt er jeg knust og trykket så langt ned som det er mulig å komme, fysisk er jeg heller ikke i form bena er tung, magen spiller ikke lengre på mitt lag, ryggen er ødelagt,

Jeg har blitt et utrolig sterkt menneske, men det betyr ikke at jeg ikke kan være svak
I de årene jeg har levd så har jeg blitt påført alt for mye smerte, hadde jeg visst at livet kunne bringe med seg så mye smerte, så hadde jeg mistet motet før livet mitt allerede hadde startet
Jeg kan med håden på hjertet si at jeg ikke vet hva det vil si å ha det bra. folk spør meg ofte hvordan jeg klarer å leve?

Svaret mitt er det samme hver gang: Det må være en grunn til at så mange mennesker i verden ønsker å ha dette livet, Min drøm er å en dag forstå den grunnen

Det første steget var å ikke se på seg selv som et offer for en Ødelagt barndom og oppvekst

Om 1 time er jeg tilbake på avdelingen, jeg vil ikke, jeg vil grave meg ned og bli liggende i sengen for alltid, Jeg vet at jeg må møte opp det er en del av traumebehandlingen, (jeg er veldig takknemmlig for at jeg får tilbudet om å være delvis innlagt når jeg gjennomgår behandlingen.) Men alikevell så gjør det så utrolig vondt, jeg kan ikke lengre flykte fra alt og bli i min trygge verden.

Det føles på en måte ut som tortur, behandleren tar opp vonde og vanskelige traumer, og ved siden av meg sitter det en sykepleier som hele tiden passer på at jeg ikke flykter (dissosierer) Hun sitter å holder meg i hånden og stryker på meg, hun prøver å vise meg at jeg er trygg og ikke trenger å flykte. Men det eneste jeg ønsker er å flykte, for jeg klarer ikke å forholde meg til alt det vonde som kommer frem. Etter en time med traumebehandling, så må jeg være på avdelingen, sykepleieren passer på at jeg ikke flykter, vi skal snakke om ting som blir vanskelig i etterkant av denne timen, og hun skal vise meg at jeg fortsatt er trygg, hun gjenforteller hva som ble sagt og gjort i timen og vi skal prøve å snakke oss igjennom den. jeg blir på avdelingen helt til kvelden, men hvis dagen er ekstra vanskelig så overnatter jeg.

I 14 år har jeg prøvde å glemme og fortrenger traumene, og nå blir jeg for første gang utfordret til å huske dem igjen og det uten å flykte
Det er ubeskrivelig smertefullt

– Mindreverdig –