31.07.2013

jeg mestrer ting hver eneste dag, jeg er flink, jeg jobber virkelig hardt og jeg lykkes i mye av det jeg begir meg ut på, men alikevell så klarer jeg ikke å se meg tilbake og være fornøyd med meg selv, jeg klarer ikke å sitte meg ned og gi meg selv en klapp på skulderen, for hjernen min tillater ikke det, det fokuserer BARE fremover, hva skal jeg begi meg ut på nå, hva skal jeg gjøre

jeg vet at det er en grunn for at det er slik, det er fordi hele barndommen min er basert på å kunn fokusere på det forran meg, jeg har aldri tillat meg selv til å se bak meg, det ga meg for mye smerte, det eneste jeg har gjort er å fokusere fremover, det var min mestrings strategi, det er slik jeg har levd i alle disse år

Empty…

Jeg har det vondt for tiden, men samtidig så føler jeg meg så ufattelig tom innvedig, menneskene rundt meg forstår og kan sette seg inn i hvorfor jeg har det vondt denne gangen, jeg ble sviktet og tråkket på når jeg lå nede, alle mennesker kan kjenne seg igjen i de følelsene, men for meg så hjelper det ikke å bli syntes synd på. Det viktigste for meg nå er å fokusere på at livet skal begynne å smile til meg igjen, men denne nedturen har vært vanskelig,fryktelig vanskelig.

 

Problemet er at følelsene mine er gjemt langt vekk et sted inni meg, og jeg klarer ikke å hente dem frem igjen, alt som har skjedd den siste tiden er blitt fortrengt helt automatisk, det er noe jeg ikke klarer å styre. Bekymringer fra Teamet rundt meg har ført til at jeg nå er innlagt. Det er ikke noe jeg selv ønsker, men jeg forstår bekymringen og jeg godtar det, jeg bare håper at følelsene snart kommer frem igjen slik at jeg kan få snakket om dem, for jeg har erfart at når det vonde og vanskelige har blitt satt ord på så letter det innvedige trykket og livet blir lettere å forholde seg til, jeg bare håper at ting snart vil bli bedre, for den stikkende smerten og vanskelige tomhetsfølelsen takler jeg snart ikke lengre…

 

#Livet #gjør #vondt

– Mindreverdig .

 

21.07.2013

Jeg snakket med en jente for noen uker siden, det vi snakket om plager meg faktisk hvis jeg skal være ærlig. Hun fortalte at hun hadde falt i fylla og fått hjerne rystelse og rett etter det hadde hun blitt tatt i en politi kontroll og fratatt sertefiktet i 3 måneder fordi hun kjørte for fort, hun sa at hun følte livet hennes var over og at ting ikke kunne bli verre enn det, hun hadde virkelig nådd bunnen. Jeg tok meg sammen og ga henne et medfølende klapp på skulderen, men inni meg kjente jeg at jeg ble skikkelig forbanna

Jeg ble forbanna fordi jeg hadde lyst til å si til henne, du skulle bare visst hvor jævlig livet ditt kunne vært, du falt i fylla helt alvorlig hvem gjør ikke det? uansett så har du valgt å drikke deg så full at du snubler i dine egne bein, og for det andre Du kjørte for fort, det skulle bare mangle at de fratok deg sertefikatet. Sorry å si det, men fra meg så får du faktisk ingen medfølelse for når hodet er dumt så får kroppen lide

men samtidig så kjente jeg at jeg ble veldig messunlig på denne jenten, mesunnelig fordi hennes problemer var så vanlig, alle kan falle, alle kan mistet sertefikatet,

Hun valgte å kjøre for fort, da må man ta konsekvensene av det sånn er livet
Jeg ble fratatt sertefikatet i 4 måneder uten noen jævla grunn, jeg ble fratatt sertefikatet for noen tabeletter jeg ikke gikk på, jeg har ALDRI kjørt uforsvarlig, jeg har ikke gjort noe som tilsier at jeg ikke burde ha sertefikatet, ikke nok med at jeg mistet lappen i 4 måneder, jeg slet med å forklare meg for folk, for plutselig kunne jeg ikke kjøre å hente mine venner, det gjorde situasjonen utrolig vanskelig for meg, i tilegg måtte jeg ta en kjøre test og den var jævligere enn oppkjøringen jeg hadde for 4 år siden, i tilegg må jeg opp til ny vurdering om 3 år, men jeg har ikke gjort noe feil! det er jævlig urettferdig!
Så se tilø helvette å slutt å grin over at du har mistet lappen fordi du valgte å kjøre for fort! jeg mistet lappen uten noen jævla grunn!

Haunted…

Er det trygt å la deg gå nå?
«Ja svarer jeg svakt»
Jeg ser at hun nøler, men hun lar meg gå, hun står i døren og ser meg forsvinne rundt hjørne.

 

Jeg setter meg inn i bilen og verden raser totalt sammen for meg, alt er kaos, verden begynner å spinne og bilen blir fylt med andre mennesker, jeg ber dem om å være stille for jeg trenger å være i fred, De bryr seg ikke de bare snakker enda høyere, de krangler og kjefter. Jeg ber dem igjen om å være litt stille, men da blir de bare enda mer sint og forbanna, jeg må bare finne meg i at situasjonen er som den er, jeg gjemmer hodet i hendene og prøver å synge litt for meg selv, selv om bilen er fylt med andre mennesker så føler jeg meg mer ensom enn noen gang, Tankene er kaos og hatet ovenfor meg selv vokser seg større i takt med pusten.

 

Plutselig blir alt stille, verden har sluttet å spinne og beveger seg nå i sakte film, jeg ser to øyne i speilet i bilen, Øynene virker kjent men alikevel så ukjent, det er noen vakre øyne men alikevell så triste, Det begynner å verke i hele kroppen og jeg begynner å bli kvalm, Øynene i speilet gråter, jeg strekker hånden min opp for å tørke tårene, men øynene mine er ikke våte, jeg ser raskt opp igjen i speilet, men øynene er borte, jeg ser rundt meg og innser at jeg sitter aleine i bilen…

 

– Mindreverdig –

14.07.2013

jeg merker at teamet rundt meg er mer bekymret for meg nå enn de pleier å være, klemmene er ekstra gode og lange, de minner meg stadig på at de bare er en telefon eller melding unna. Jeg forstår hvorfor de er bekymret, grunnen er fordi de ikke har sett noen som helst reaksjon fra meg på det som skjedde for en stund siden. Vanligvis når mennesker opplever vonde ting så kommer det en følelses messig reaksjon med en gang. Men denne gangen har jeg ikke vist noen som helst form for følelser, selv om jeg har blitt revet i stykker fysisk og psykisk

 

Jeg forstår at de er bekymret, for de blir usikker på hvor de har meg, men akkurat nå velger jeg å ikke

14.07.2013

jeg blir stadig ledet inn på nye veier i psykiatrien, jeg møter nye mennesker som jeg skal prøve å bli trygg på

jeg var 18 år da jeg fikk mitt første møtet med voksen psykiatrien, det var et tøft møte som inkluderte tvanginnleggelse, noe som skremte livet ut av meg. jeg ble skrevet ut igjen med beskjed om at det hadde skjedd en feil, jeg fikk tildelt en psykiater 1 måned etter jeg hadde blitt tvangsinnlagt ved en feil, dette møtet skremte meg nesten mer, hun valgte å tvangsinnlegge meg på nytt, da hun ringte ambulansen så løp jeg, jeg følte jeg løp for livet, heldigvis ordnet mine foreldre opp, slik at politiet ikke kom å hentet meg, min foreldre måtte si til psykiateren at de tok over det fulle ansvaret for meg. dette var i 2009 det samme året som jeg var avgangs elev på videregående, det var en vanskelig balanse gang

«lege erklering 2009» Det bekreftes at ******* har en alvorlig sykdom, noe som fører til at hun sannsynligvis blir fraværende resten av skolen året, slik situasjonen er nå er det usansynlig at hun vil klare å ta de avsluttende eksamene

Tross alt fullførte jeg videregående, noe som er ganske imponerende i følge behandlerene mine, jeg fortsatt å gå til psykiateren, hun mente at jeg var så syk at jeg trengte en innleggelse.
I september 2009 fikk jeg mitt første møte med en DPS (Distrikt Psykiatrisk Senter) jeg var livredd, jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, noe som førte til at jeg gjemte meg i sengen i over 2 uker. Jeg fikk tildelt et Team som besto av 2 Fantastiske sykepleiere, disse to byttet på å sitte inne hos meg slik at jeg slapp å være aleine ( jeg kaller de for H og N) Etter at jeg hadde vært innlagt i 3 uker ble jeg skrevet ut, med tilbud om en planlagt innleggelse.

Det gikk ikke så lang tid før psykiatren min valgte å legge meg inn igjen, dette var starten på et liv som var preget av å være mer innlagt enn å være hjemme. Jeg har vært heldig H og N har vært i Teamet mitt hele veien, og jeg har blitt ganske trygg på dem etterhvert, de kjenner meg så godt nå, at de ser på meg med en gang det er noe som plager meg, de er to helt fantastiske mennesker
Da jeg ble innlagt på DPS`en første gang, så visste de omtrent ingenting om meg, det som stod i papirene var at, jeg muligens hadde blitt utsatt for en voldtekt for ca 3 år siden. etter en god stund bekreftet jeg at jeg hadde vært utsatt for en voldtekt, så det var dette vi jobbet sammen for å mestre. fra 2009 til 2012 så var det voldtekten vi prøvde å håndtere, men inni meg har det vært så utrolig mye mer som har vært vondt, men som jeg ikke klarte å dele. etter å ha kjente H og N i 3 år så skrev jeg et brev til dem, der jeg fortalte ALT som hadde skjedd i livet mitt. Teamet mitt ble ikke så veldig overasket over at jeg hadde opplevd flere ting som var vondt for i deres øyne så var jeg veldig syk og de trodde ikke at en voldtekt i seg selv kunne gjøre meg så syk som jeg var blitt, det var godt men samtidig veldig vondt å dele mine indre hemmeligheter, men N og H var fantastiske, de tok vare på meg, de gråt med meg og var sint med meg

Så året 2012 det var da jeg valgte å prøve å kjempe for livet mitt, jeg begynte i traumebehandling men jeg var ikke helt klar for det, så jeg skjøv alt vekk så godt jeg kunne, jeg snakket meg vekk og prøvde å få fokuset over på noe helt annet, først nå i 2013 har vi klart å komme i gang med traumebhandlingen, jeg er delvis innlagt noe som betyr at traumebehandlingen foregår på DPS´en når H eller N er tilstedet, også er jeg på avdelingen så lenge jeg trenger etter jeg har vært i behandling. Det er alt fra 1 time til dager