Jeg var ganske redd før første skole dag, når jeg kom og traff de andre så følte jeg at de ikke likte meg så jeg mistet motet ganske fort, men jeg valgte å bli i situasjonen og ikke bare rømme fra den. Det var faktisk vellyket, jeg har blitt kjent med mange nye mennesker og folk vil snakke med meg, det er en god følelse og bli akseptert. Det er så lenge siden jeg har vært i en slik situasjon at jeg tvilte på meg selv
men jeg klarte det, jeg mestret det,
Livet er virkelig ingen dans på roser, det har nok de fleste forstått, men så har vi de menneskene som ikke har erfart at livet kan være vondt og vanskelig, og spesielt unge mennesker i 18-25 års alderen. Jeg merker det spesielt på noen som jeg før kalte for mine venner, i deres verden så handler alt om å vise alle andre hvor fantastisk de har det, at livet deres er perfekt, de skryter seg selv opp i skyene og fremstiller deres liv som perfekt. Det er et ordtak som sier: Man skal være sterk for å klare å vise seg svak. Og dette er så rett så rett, ja kanskje de har flere venner på facebook enn meg, ja kanskje de har et større netverk av venner, men det de ikke vet er at den dagen de går inn i en dårlig periode ( ja alle mennesker går inn i dårlige perioder) så står de der helt aleine, for disse menneskene er mer opptatt av status og antall venner på facebook enn å snu seg rundt å se hvem som virkelig er gode venner. på en måte så syntes jeg litt synd i mine tideligere «venner» grunnen er enkel: De går glipp av så utrolig mye med å være materalistisk og overfladig, de er faktisk så overfladisk at de ikke ser det selv
jeg har sluttet å bry meg, tror disse menneskene at livet mitt går under fordi de ikke har skrevet gratulerer med dagen til meg, for å være ærlig jeg kunne ikke brydd meg mindre, slike mennesker er rett og slett ikke verdt min tid,
I dag er dagen her, dagen som markerer at jeg har blitt ett år eldre, jeg levde i et smerte helvette for 2 år siden, jeg hadde bestemt meg for at jeg aldri skulle bli 21 år, men så sitter jeg her og er blitt 23 år, det er uvirkelig, jeg forstår ikke selv hvordan jeg har klart å komme meg igjennom all den smerten, i 2011 og 2012 var jeg innlagt på bursdagen min, hadde permisjoner slik at den kunne feires hjemme, men alikevell så hadde jeg det for vondt inni meg til å kunne være hjemme på fulltid, jeg har det fortsatt vondt inni meg, men det som før var en konstant smerte er nå forandret til periodevis med smerte, bra tenker kanskje du, men for meg er det vanskelig, før når smerten var konstant så ble jeg til slutt «vant» til den, det høres absurd ut, men jeg ble det, men nå som smerten kommer i perioder så er den så stor og kraftig at den sluker meg før jeg klarer å reagere, men det positive er at jeg også har gode perioder, fra desember – mars levde jeg på rosa skyer, jeg følte meg lykkelig og jeg var glad fordi jeg levde. men så forsvant jeg ned i dypet igjen og siden har jeg vært der, men jeg vet at jeg kan finne gleden og lyset igjen og det er motiverende.
Men jeg har i dag blitt 23 år, det er frustrerende for jeg føler jeg står stille, samtidig som verden rundt går sin gang, tiden stoppet opp for meg når jeg var 18år, jeg har vært så syk og dårlig fra jeg var 18år frem til i dag at jeg ikke har hatt glede av de siste 5 årene, jeg har mistet 5 år av livet mitt, 5 år av livet mitt der jeg har vært mer innlagt enn utenfor sykehuset, 5 år av livet mitt som har vært et reint smerte helvette, jeg håper at dagen i dag kan være en ny start, nå er jeg blitt 23 år, jeg vil begynne å leve nå, jeg er lei av å bare overleve, jeg vil virkelig begynne å leve livet mitt, men jeg har fortsatt en lang vei å gå, men jeg kjemper hver dag, hver time og hvert sekund, jeg får den beste hjelpen jeg kan få og vi er på vei fremover i behandlingen, men jeg kjenner på et håp som jeg ikke hadde for 2 år siden. jeg var livredd for å fylle 21 år for det eneste jeg ønsket var å dø. nå som jeg har fylt 23 år er mitt eneste ønske, å begynne å leve
– Mindreverdig –
Jeg kjemper og kjemper men jeg føler kampen er nytteløs, for hva kan være så fint med livet at det er verdt å gå igjennom all denne smerten? Dagene mine svinger fra minutt til minutt, det eneste jeg gjør er å prøve å ta meg sammen, prøve å fungere som et «vanlig» menneske, men jeg er sliten, jeg sliter meg selv totalt ut når jeg hele tiden må fokusere på å ta meg sammen, jeg må fremstille meg selv som frisk og oppegående. Jeg vil ikke at andre skal merke hvor dårlig jeg faktisk er, så jeg bruker den siste energien min på å late som jeg er så mye bedre enn det jeg er.
Dagene mine består av «krise beredskap» det jeg mener med det, er at alt jeg gjør, gjør jeg for å forberdet meg selv på en mulig fare, jeg er på vakt må hele tiden tenke det verste som kan skje. Og ja jeg skal innrømme det, jeg er paranoid, men i mine øyne har jeg god grunn til å være det, vonde ting har skjedd meg og vonde ting skjer med andre mennesker hver dag, mitt hoved fokus er å forberede meg selv på ting som kan skje, dagene mine med andre ord består av mye tvang
Når jeg våkner om morgenen så kikker jeg foriktig ut i gangen for å se om noen har sneket seg inn i huset i løpet av natten, jeg undersøker huset på samme måte som politiet undersøker hus, når jeg er sikker på at det ikker er noen som har kommet seg inn i huset så kan dagen min starte, hver gang jeg går inn i et rom så må jeg dobbel sjekke at døren er helt lukket bak meg slik at ingen kan stå utenfor å se på meg når jeg ikke er klar over det, uansett hva jeg gjør eller hvor jeg drar så scanner jeg steder og ting for mulig fare, når kvelden kommer og jeg skal legge meg, så må jeg
Jeg har valgt å sette et passord på bloggen min, det blir forhåpentligvis bare for en periode til jeg føler meg klar til å ta det vekk igjen
jeg har egentlig mange ting jeg kan være stolt av, men jeg klarer ikke å føle på den stoltheten og mestrings følelsen, noe som til tider er ganske frustrerende, folk rundt meg sier til meg: Se hva du har fått til og klart, du har all grunn til å være stolt over deg selv nå. Jeg vil så gjerne gi meg selv en klapp på skulderen og være fornøyd med meg selv, men jeg klarer det ikke
I mine 22 leve år har jeg oppnådd masse, og da tenker jeg ikke på sykdom
Jeg var på landslaget i den sporten jeg drev med
Jeg eier et hus som jeg leier ut til andre mennesker
Jeg har nettopp stått ansvarlig for rehabiliteringen av et hus som jeg nå bor i, jeg står midt oppi planleggingen av å bygge et nytt hus.
Jeg er 22 år og jeg kan utrolig mye,
jeg har hatt kontroll over meg selv lenge, jeg har klart å håndtere impulsene om døden på en god måte. Det har snart gått 1 år siden mitt forrige selvmords forsøk, før den tid var forsøkene tettere, Det betyr ikke at jeg har det bedre med meg selv nå, men det handler om at jeg har blitt sterkere. jeg har lært meg andre mestrings strategier, jeg ønsker på en måte å leve, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare det. Jeg er nyskjerrig på livet, men samtidig så er jeg redd for livet.
Jeg har hatt kontroll over meg selv i snart 1 år, mulighetene til å avslutte livet har vært mange. Men jeg har valgt å gi livet en sjanse. Jeg har vært livredd for å jobbe meg igjennom traumene fordi jeg har vært redd for å miste kontrollen. Jeg tvi holder på den lille kontrollen jeg har. Teamet rundt meg sier at jeg må snakke om følelser og tanker, jeg sier til dem gang på gang at jeg er livredd for å miste kontrollen. Men det er akkurat som om de ikke helt har forstått alvoret, de pusher meg stadig lengre og lengre, de sier jeg må tørre å gjøre en forandring, og at den forandringen er å gi slipp på litt av kontrollen
Under Innleggelsen denne gangen bestemte jeg meg for å prøve å gjøre en forandring, jeg åpnet opp og slapp teamet ett hakk nærmere. akkurat der og da føltes det helt greit, da vi satt der og prøvde å grave i min indre verden så gikk det faktisk veldig fint, jeg hadde kontroll og jeg var stolt over meg selv. Men i det teamet mitt forsvant ut døren og jeg var aleine, så raste alt fullstendig sammen for meg. Jeg husker ingenting etter de gikk ut døren.
Kontrollen som jeg har tvi holdt på i snart 1 år forsvant ut døren sammen med teamt mitt, tilfeldigvis kom en fra teamet mitt innom igjen før hun gikk av vakt, Hun fant meg sittende på bade gulvet, der jeg tviholdt på en plastikk pose og en ledning, jeg hadde mistet kontrollen fullstendig, hadde hun ikke kommet inn så hadde det blitt et ubehagelig syn for nattevaktene
Det er dette jeg har vært så utrolig redd for skulle skje, å miste kontrollen slik at impulsene styrer over fornuften. Teamet mitt har nå innsett hvor viktig det er for meg og for dem at jeg har kontroll. Vi har nå valgt å endre strategi, og jeg jobber med meg selv hver dag for at jeg skal klare denne kampen, selv om jeg ikke vet om det vil bli verdt all smerten, så har jeg et indre håp om at livet faktisk kan være en fin ting
– Mindreverdig –
For å forstå det jeg skriver under må du ha lest innlegget: Misshandlet og sviktet
Det ble en akutt innleggelse, men jeg ble heldigvis møtt med stor forståelse når jeg ble innlagt, for en gangs skyld så var det utrolig trygt og godt når de fortalte meg at det jeg følte og hvordan jeg reagerte var helt normalt når jeg ble behandlet på den måten. jeg fikk snakket om eks-kjæresten min, det var godt å få det ut av systemet, kontakten min hjalp meg å se situsjonen på en annen måte, jeg innså ovenfor meg selv at jeg har vært over han følelses messig ganske lenge, grunnen for at jeg holdt igjen, var fordi jeg følte at jeg måtte forklare meg ovenfor han, men når han behandler meg på den måten og tråkker på meg, så vil jeg ikke ha noe mer med den gutten å gjøre, for jeg er nemlig ferdig med han, det er faktisk han som har problemer med alt som har skjedd og det er han som ikke klarer å gå videre, jeg har prøvde å hjelpe han, men han vil ikke ha min hjelp, og det er helt greit for meg. Jeg har endelig fått den avslutningen jeg trengte og jeg kan nå lukke dette kapittelet for godt.
Så har vi Sladre kjerringen på 50 år, hun som fortalte alle i nærmiljøet at jeg var syk og innlagt. Hun var tillfeldigvis innlagt når jeg ble innlagt denne gangen. Jeg hadde mest lyst til å dytte henne igjennom en glass vegg og spytte på henne, men jeg synker ikke ned på hennes nivå. Jeg gikk bort til henne og tok det opp på en skikkelig måte, Jeg fortalte henne situasjonen akkurat slik den var. Hun hadde problemer med å møte blikket mitt, det var tydelig at hun følte seg utilpass. Hun ba om unnskyldning flere ganger, men jeg sa at hun bare kunne spare seg. For skaden hadde allerede skjedd, jeg gjorde det klart at ingenting hun sa eller gjorde kunne få meg til å tilgi henne, jeg holdt meg rolig og saklig, da jeg så at øynene hennes ble fylt med tårer så snudde jeg meg og gikk. jeg var ganske sikker på at hun hadde forstått poenget mitt.
Noen dager senere så overhørte jeg en samtale mellom sladre kjerringen og en annen ung jente, den unge jente var fra samme nærmiljø som meg, jeg klarte ikke å sitte å høre på at den unge jenten gikk i samme felle som meg, så jeg gikk bort til sladre kjerringen og sa høyt og tydelig slik at ALLE på avdelingen hørte det: Jeg håper ikke du går å sprer det hun forteller deg, på samme måte som du gjorde mot meg, for du skjønner det var næmlig ingen god følelse når alle rundt meg visste at jeg var syk og innlagt, jeg håper virkelig du har lært av den feilen du gjorde, for det er ikke snilt å sparke folk når de ligger nede. Sladre kjerringen begynte å grine før hun løp inn på rommet. jeg kjente jeg ble fylt av dårlig samvittighet, men jeg skjøv den vekk, ikke faen om jeg skal ha dårlig samvittighet for dette. De andre pasientene fortjener å vite hvordan sladre kjerringen egentlig er, hun sparket meg når jeg lå nede, det minste hun bør tåle er faktisk å høre sannheten. Den unge jenten kom bort til meg etter på og takket meg for at jeg gjorde det, for det var veldig viktig for henne at ingen fikk vite at hun var innlagt.
Den siste situasjonen som skjedde finnes det ingen lett løsning på, det må snakkes om og jobbes med, det er en del av traumebehandlingen, men jeg fikk fortalt hva som skjedde til kontakten min og det lettet det innvendige trykket litt. Jeg trengte virkelig denne innleggelsen, og nå som jeg er utskrevet føler jeg meg mye bedre og det er en god følelse
– Mindreverdig –
Da jeg traff deg sist. så var du så fjern og dårlig at du ikke merket at du gikk på døren, G ( fra Psykiatri Tjenesten) ser på meg og smiler litt usikkert, Jeg ser vekk og får en ekkel følelse inni meg, jeg vil ikke at andre mennesker skal se meg på den måten, jeg er flau og jeg skammer meg, Hun ser at det er ubehagelig for meg så hun skifter tema. Men jeg klarer ikke å slutte å tenke på det hun sa, var det virkelig så tydelig at jeg ikke hadde det bra?
Jeg har så utrolig mye på innsiden som jeg ikke klarer å sette ord på, jeg har aldri mestret å snakke om følelser, tanker og minner. min ventil har vært å skrive, noen ganger flyter ordene av seg selv, jeg blir nesten desperat hvis jeg ikke finner et ark og en blyant. må skrive, må ventilere ut noe av smerten på innsiden. Jeg har uendelig mange tekster rundt om, noen på mobilen, andre på pc`en, noen i en bøker og andre på servietter og kvitteringer. Det er faktisk veldig få tekster jeg legger ut her på bloggen, grunnen til det er at alle kan lese hva jeg skriver, selv om jeg er anonym, så vet alikevell noen av dere hvem jenten som gjemmer seg bak navnet «mindreverdig» er.
Tekster som jeg velger å publisere på bloggen er som oftest tekster jeg har lest igjennom mange ganger, tekster som blir skrevet i desperate øyblikk blir lagret i kladd, hvorfor det har blitt slik det vet jeg faktisk ikke, men jeg klarer ikke å blottlegge livet mitt fullstendig på internett, for det er jo det man gjør med en blogg, jeg blottlegger livet mitt, det eneste leserene mangler da er navnet mitt og et bilde av meg…
Nå har jeg sporet helt av fra det jeg hadde tenkt å skrive om, jeg begynte å skrive om hvordan jeg har brukt skriving som min ventil, da jeg kom inn i psykiatrien var jeg en livredd jente på 18år som ble missforstått og sett på som veldig syk fordi det ikke lykkes i å føre en samtale med meg. Det var først etter at jeg ble så fullstedig missforstått av flere at jeg fant min måte å kommunisere på. Jeg begynte å skrive veldig mye for meg selv, i begynnelsen var det veldig skummelt for plutselig var tankene og følelsene mine flere steder enn bare i hodet mitt, det å lese svart på hvitt det jeg selv hadde skrevet var noen ganger veldig vondt, det var vanskelig å forholde seg til meg selv og min indre verden
Da jeg ble innlagt på DPS for første gang var jeg livredd, jeg gjemte meg under dynen i 3 uker, men i stolen på rommet så satt det en herlig og sta dame som hadde bestemt seg for at hun skulle klare å nå inn til meg koste hva det koste ville, hun satt i stolen og leste blader, jeg ble nesten fasinert over hvor god tolmodighet hun hadde, men samtidig så føltes det trygt. trygt fordi hun bare var der og tvang meg ikke til å snakke og fortelle. Hun viste meg tydelig at hun var der, hun viste meg at jeg kunne føle meg trygg. Denne vakre damen blir faktisk bare vakrere for hver dag som går, i 4 år har hun stått ved min side og heiet på meg.
mindreverdig 