Jeg kom på avdelingen for noen samtaler som avtalt, før jeg skulle gå så gav de meg et brev. Jeg snudde meg fort og nesten løp ut, jeg var livredd for og åpne det, var redd for hva som kunne stå der. Tankene surret rundt oppi hodet mitt. Kan de ikke lengre være i teamet mitt? avsluttes behandlingen? har jeg gjort noe feil? da jeg hadde satt meg inn i bilen tok jeg mot til meg og åpnet konvolutten. jeg dro opp arket med sjelvende hender. Når jeg så hva som faktisk stod på arket, braste jeg ut i latter. Det var en resept på sove tabeletter med en gul post-it lapp hvor det stod: Vi vet at du trenger disse nå 🙂

 

hehe, det var egentlig grådig søtt gjort av dem, de kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv og inni mellom er det veldig trygt og godt. Teamet mitt har valgt å gi meg en innleggelses dato selv om jeg har sagt at jeg vil klare meg selv, De vet godt at jeg ikke vil innlegges, men de gjør nok dette for å vise meg at det er på tide med en pause.

 

– Mindreverdig –

Jeg ofret min 9 år gamle barne kropp for at den andre 9åringen skulle slippe smerten. Jeg sa til overgriperen: «La det gå ut over meg og la den andre slippe.» og det var slik det ble, i mange år lot jeg barnekroppen min bli mishandlet og torturert, jeg gjorde det for at det andre barnet skulle slippe. Det var ikke riktig at det skulle gå utover meg, men som jeg alltid har tenkt: bedre meg enn noen andre. Jeg fant en mening i det meningsløse, jeg hadde reddet et annet barn fra flere år med seksuelt misbruk.

 

Men i sommer skjedde det noe, jeg snakket med det andre barnet, og det som ble fortalt har ødelagt meg mer enn noe annet. Det andre barnet hadde ikke sluppet unna. Overgriperen hadde lurt meg, jeg hadde latt min kropp gjennomgå mange år med seksuelt misbruk for INGENTING. Det finnes ikke lengre noen mening i det meningsløse. Jeg er ødelagt, jeg føler meg skyldig i misbruket av meg selv, for jeg godtok det.

 

Hatet ovenfor meg selv blir bare større og større. jeg klarer ikke dette lengre. Det som gjør så ubeskrivelig vondt er at overgriperen få hvile for han er død, og her sitter jeg og lider. det er så urettferdig, så ufattelig urettferdig! Jeg klarer ikke dette lengre, livet er alt for smertefullt…

 

– Mindreverdig –

 

Dagene forsvinner forbi i rekordfart, det er ganske frustrerende for jeg prøver å holde orden på livet mitt, men akkurat nå er det for vanskelig, det er alt for mye som skjer rundt meg og med meg, jeg har flyttet noe som betyr mye endringer med adresser og NAV styr, i tilegg har jeg begynt på skole og jeg vet ikke en gang om NAV dekker det, jeg stresser med å holde orden på avtaler og undervisningen på skolen, mange nye mennesker kommer inn i livet mitt, jeg skal prøve å fokusere og vise min friske side, jeg vil bare skrike STOPP for dette går alt for fort, i tilegg så har de fleste vennene mine reist til andre byer for å studere, og snart flytter verdens beste venninne, så det er vanskelig å takle dette følelses messig. Jeg prøver å være flink pike, men dette er vanskelig for meg, jeg må forholde meg til min indre verden i tilegg til en ytre verden som ikke tar hensyn til hvordan jeg føler meg på innsiden.

 

Jeg vet ikke om det å begynne på skole var det klokeste valget akkurat nå, men jeg vil så gjerne fungere «normalt». Fikk også brev om at jeg er satt på venteliste til et vurderings opphold på en Behandlings post. Jeg prøver å lage meg en oversikt over livet mitt, men det er vanskelig når søvnen og konsentrasjonen ikke er på plass, men jeg gjør virkelig så godt jeg kan. Jeg bare håper at ting snart roer seg litt for dette stresset gjør meg dårlig, formen er på vei nedover så jeg håper virkelig at ting blir bedre slik at jeg ikke faller enda lengre ned

 

– Mindreverdig –