Til Inger Marie Waage
Jeg vil takk deg for alt du har gjort for meg, du er en fantastisk og UNIK dame!
Ord kan ikke beskrive hvor fantastisk du er, Jeg var en
Vårt første møte ble litt spesielt hehe, men det var likevel noe med deg, som gjorde at jeg valgte å
Det er det viktigskte og beste valget jeg har gjort i hele mitt liv
For en dag, den har vært veldig lang og jeg overdriver ikke når jeg sier at alle følelsene inni meg har vært tilstede. Noe som er uvanlig da jeg vanligvis er ganske så følelsesløs
Siden det er fullstendig kaos i topplokket så skal jeg prøver å skrive dagen punktvis
*Traumebehandling på kontoret til behandleren (over 6 måneder siden sist jeg turde å dra)
Kjente på mye angst og merket at kroppen var aktivert, men da jeg kom inn på kontoret så ble jeg fylt med glede da jeg så at behandleren hadde tatt mine «råd» slik at jeg kunne føle meg tryggere. gleden gikk over i redsel og usikkerhet, det var en heftig time
*Etter behandlingen var jeg ute på bærtur, da jeg kom til meg selv så hadde jeg hendene fulle av handle poser. Usikkerheten var overvelmende, jeg kjappet meg og dro hjem
*Jeg var ikke før kommet inn døren før det kom en tekstmelding inn på tlf min der det stod «husk avtalen i dag» så da var det bare å komme seg på beina igjen og møte til avtalen hos psyk.tjenesten.
*da jeg kom til psyk.tjenesten var jeg veldig sliten, dårlig søvn den siste tiden har ikke akkurat hjulpet på situasjonen,
Jeg har ofte vært sint på meg selv for at livet mitt har blitt som det har blitt, men i 5 år har hjelperne mine prøvde å overbevise meg om at jeg ikke kunne gjort noe annerledes. dette ble derimot knust da jeg leste hva vår nye barne og likestillingsminsister har uttalt: «jentene har et ansvar for hvilken situasjon de setter seg i» kjære Fru. Horne. Jeg beklager at jeg som 9åring ikke forstod at det den voksne mannen gjorde var feil. Jeg bekalger at jeg som 9 åring satt meg selv i den farlige situasjonen, jeg burde jo forstått at den «snille nabo mannen» kunne være slem. For hvordan kunne jeg som 9åring dra opp til nabo mannen på den måten? Og sitter meg selv i den posisjonen at jeg ble voldtatt, Som 9 åring burde jeg virkelig ha visst bedre og det er ikke rart at du mener at jeg har 50% skyld i dette. Men kanskjer hvis jeg hadde lært om dette på skolen, at det ikke er riktig at vokse kysser og berører deg, kanskje jeg da hadde klart å forstå hva som skjedde. Men dere har vel ikke nok penger til å innvilge dette, men uansett å slenge ut slike kommentarer det koster jo ikke penger så bare kom med alle du har, få oss som har vært medskyldig i en straffbarhandling som er begått mot oss til å føle mer skyld og skam enn vi allerede gjør!
En vond og rar følelse, som jeg ikke klarer å sette ord på vokser inni meg. Den tar større og større plass, jeg blir usikker og redd. Det er ikke lenge siden jeg ble utskrevet og jeg gjorde en avtale med en i teamet mitt at jeg skulle skrive ned i en bok om dagen hadde vært god eller dårlig, og hadde det vært 3 dårlige dager på rad så skulle jeg ta kontakt. nå er det den 5 dagen på rad at ting har vært fælt, men jeg vil ikke ta kontakt, vil ikke bli innlagt når jeg nettopp har blitt utskrevet, føler meg ubrukelig og jeg skammer meg virkelig over meg selv.
– mindreverdig 😦 –
Noe som gjør ekstra vondt om dagene er tanken på kjærligheten som en gang var. Tanken på at jeg i 4 år var helt sikker på at jeg aldri ville klare meg uten kjæresten min. Savnet av nærhet og den trygge følelsen jeg hadde når han holdt rundt meg. Men det som gjør mest vondt oppi det hele, er at jeg slapp denne gutten helt innpå meg, og han gjorde som andre har gjort før han, han valgt å snu seg og gå en annen vei.
Jeg trodde han var annerledes, han som engang beskyttet meg mot monstre, ble selv et monster. Dette ødela det siste av tillit jeg hadde til andre mennesker, jeg klarer ikke slippe noen andre innpå meg. Han mente at jeg var en gal jente som ødelagte hans liv, i begynnelsen trodde jeg han når han sa det, men jeg innser heldigvis nå at det var han som hadde problemer. Han klarte ikke å innse at han selv slet med livet, så han valgte å gi meg skylden for at hans liv ikke var en dans på roser.
Det som gjør så vondt å tenke på er kjærligheten som en gang var, 4 år der vi var sykelig forelsket i hverandre og gjorde alt sammen. Hvorfor valgte han å bli et monster, når han visste så alt for godt hvor redd jeg var for monstre?
Jeg forstår det ikke, og det er det som gjør så vondt, hvorfor sviktet han meg på denne måten? Følelsene mine forsvant for lenge siden for denne gutten, og jeg kunne aldri tenkt meg å ha han som kjæreste igjen. Men hvorfor måtte han bli et monster? Hvorfor kunne han ikke være en vanlig gutt som bare gjorde det slutt å gikk sin vei? Hvorfor måtte han påføre meg ekstra mye smerte, med å gi meg skylden for at jeg hadde ødelagt hans liv? Hvorfor lot han min kropp gjennomgå fordi han var sint og frustrert?
Jeg sitter igjen mer ødelagt enn jeg noen gang har vært. Han knakk psyken min fullstendig med alle beskyldningene, i tilegg har han ødelagt kroppen min fysisk, jeg har store problemer med ryggen, når jeg beveger meg kjenner jeg smerten i ryggen, noe som minner meg på at jeg ble fullstendig sviktet av den eneste personen jeg noen gang har klart å ha tillit til.
Kjærligheten som en gang var til stedet er borte
Lykken jeg følte i noen sekunder har druknet
For første gang er jeg alene i den mørke kjelleren!
Denne gangen skal aldri noen slippe inn.
Tilliten vil jeg aldri la noen andre passe på igjen.
Fordi: jeg vet at jeg tar bedre vare på den selv.
Jeg har stablet meg på beina igjen nok en gang, jeg var ekstra langt nede denne gangen noe som gjorde dette til en veldig tøff kamp! det tok lang tid, men med god hjelp så står jeg her igjen, på mine egne bein klar til å kjempe videre. Jeg ble sett og ivaretatt når jeg ikke selv var i stand til å forstå mitt eget beste. Selv om det har tatt tid og har vært alt for vondt, så er det viktig å tenke på at jeg nå står på mine egne bein med blikket rettet mot fremtiden.
Det er ingenting å legge skjul på at livet er ubeskrivelig vanskelig til tider, men det er også viktig for meg å forteller dere at jeg nekter å gi opp. Jeg har kjempet i så mange år og jeg har kommet så utrolig langt, å gi opp nå er ikke et alternativ. For jeg har virkelig kommet langt, jeg tar meg selv i å skrive på bloggen når det stormer som værst i hodet mitt, men det er viktig at dere vet at gode ord og heie rop hjelper meg godt på vei.
Allerede som 9åring startet en kamp som jeg fortsatt kjemper, jeg var et barn og visste ikke hvordan jeg skulle håndtere det som skjedde. fra jeg var 9-18 år brukte jeg all min enegi på å fortrenge alt som skjedde, det var 9 smertefulle år av mitt liv, fra jeg var 9-14 ble seksuelt misbrukt på en grusom måte, jeg hadde akkurat klart å stable meg litt på beina igjen før jeg i en alder av 16 ble voldtatt.
Jeg begynte å falle, jeg gjorde mitt beste for å klare å stå oppreist, jeg skjøv alt det vonde så langt bak at jeg nesten glemte alt som hadde skjedd, før jeg i en alder av 17 år ble seksuelt misbrukt av to jeg stolte på. Jeg nådde det mest smerte fulle punktet i livet mitt når min kjære beste far døde, han var 1 av 5 som gikk bort på 4 år. Jeg var 17år klar til å avslutte livet mitt, det var da jeg traff det som ble min kjæreste i 4 år. Han kom inn i livet mitt, når jeg var på vei ut av det. Han ble forelsket i en jente som egentlig ikke eksisterte, det tok ikke lang tid før han så hva som skjulte seg bak den smilende fasaden, han insisterte på at jeg trengte hjelp, det var slik jeg havnet i psykiatrien, jeg var akkurat fylt 18år og var livredd da jeg møtte voksenpsykiatrien for første gang, en smertefull overnatning på en lukket psykiatrisk post på tvang.
Fra den dagen gikk det bare lengre og lengre nedover, jeg var ødelagt!
jeg klarte ikke lengre å skyve det vonde vekk, etter å ha jobbet i 9 år med å glemme alt det vonde som hadde skjedd, så var jeg utslitt.
Jeg gikk det siste året på videregående og på eksamen så var hodet mitt fullstendig kaos, så det eneste jeg kunne gjøre var å skrive om kaoset på innsiden det var første gang jeg satt ord på det jeg hadde inni meg, du kan lese eksamen min HER Denne eksamen var starten på å bruke skriving som en måte å få ut følelser på, og det var på grunn av den at jeg faktisk lagde denne bloggen. Året var blitt 2009 og jeg hadde endelig et sted hvor jeg kunne skrive mitt innerest.
Nå er vi i 2013 og det er 4 år siden jeg begynte å skrive på denne bloggen, hvis dere leser mine første innlegg så ser dere hvor langt jeg faktisk har kommet, da jeg begynte å skrive var jeg sikker på at jeg «bare» hadde blitt voldtatt, alt det andre vonde hadde jeg gjemt så langt vekk at jeg ikke husket det. Det var først i 2012 at minnene om misbruket fra jeg var 9år begynte å komme frem i hukommelsen min. Jeg har kommet langt på 4 år, men jeg har fortsatt et stykke igjen. Jeg har heldigvis god hjelp og støtte rundt meg, i tilegg til at jeg har dere fantastiske mennesker som følger meg i denne kampen, jeg er evig takknemlig for alle gode ord, det betyr mer enn dere er klar over.
Livet svinger fra time til time, noen ganger er det så vanskelig at jeg gjemmer meg under dynen og gråter mine modige tårer. Men jeg kan også føle på glede, jeg kan le så mye at tårene triller og vit at jeg nyter hvert eneste sekund av det.
Jeg jobber for et liv som er fyllt med glede og latter. Jeg jobber for å finne ut hvem jeg egentlig er, jeg mistet meg selv i en alder av 9 år, nå jobber jeg for å bli kjent med meg selv som menneske og det er en ganske spesiel reise. Det er skrek blandet fryd, de fleste finner seg selv i puberteten, jeg skal nå finne meg selv i en alder av 23 år. fra jeg var 9 år og frem til nå har mitt eneste fokus vært å overleve, det er skummelt å skulle flytte fokuset fra å overleve og over på å bli kjent med meg selv.
Så her står jeg nå, og prøver å vende blikket fremover og gjøre det beste ut av livet slik som det har blitt. Jeg vil igjen fortelle dere hvor mye det betyr at dere leser mine ord, jeg er dårlig på å takke for flotte kommentarer, men vit at jeg leser hver eneste en og det varmer godt i hjertet når dere bryr dere. Jeg vet at det vil komme nye stormer, men en vakker dag så skal solen skinne i mitt liv også
– Mindreverdig –
Jeg prøver så godt jeg kan
Å holde hodet over vann
Jeg blir dratt lengre og lengre ned
I det mørke dypet et sted
Jeg er redd og sliten
Sjansen for å overleve er liten
Men jeg nekter å gi opp
Jeg kjemper til pusten sier stopp
Hodet er nå under vann
Jeg prøver å svømme så godt jeg kan
Kreftene begynner å forsvinne
Det mørke dypet kjemper for å vinne
Jeg prøver å nå overflaten en siste gang
Jeg er for svak, har svelt for mye vann
Jeg ser at lyset forsvinner
Det mørke dypet markerer seg selv som vinner
– Mindreverdig –
jeg prøver så godt jeg kan
Å holde hodet over vann
Jeg blir dratt lengre og lengre ned
I det mørke dypet et sted
Jeg er redd og sliten
Sjansen for å overleve er liten
Men jeg nekter å gi opp
Jeg kjemper til pusten sier stopp
Hodet er nå under vann
jeg prøver å svømme så gode jeg kan
Kreftene begynner å forsvinne
Det mørket dypet kjemper for å vinne
Jeg prøver å nå overflaten en siste gang
jeg er for svak, har svelgt for mye vann
Jeg ser at lyset forsvinner
Det mørke dypet markerer seg selv som vinner
Tilslutt er det bare mørke jeg ser
Etter 3 uker i smertehelvette har jeg kjempet meg opp igjen, jeg føler meg stødig på egne ben, i allefall for en stund.
Det er godt å komme hjem igjen, jeg liker virkelig ikke å være innlagt.
Jeg sliter med å innse at jeg i det hele tatt er syk. Teamet mitt har jobbet i over 4 år for å prøve å få meg til å innse at jeg ikke bare er syk, men faktisk alvorlig syk og ikke minst at jeg trenger hjelp.
Men jeg er sta, jeg vil klare meg selv, vil stå på egne ben,
NB!!! ADVARER MOT EKKELT BILDE I DETTE INLEGGET!!!!
Jeg deler mitt innerste så vennligst les med respekt!
Når ting faktisk blir så tragisk, absurd og vondt at du ikke vet om du skal le eller grine.
Med andre ord, har vært inne i en vanskelig periode, har dissosiert mer enn jeg har klart å være tilstede. Går mot min tredje uke som innlagt, men begynner heldigvis å stable meg litt på beina igjen nå. Når jeg ser tilbake på ukene som har gått, så vet jeg faktisk ikke om jeg skal le eller grine, så jeg velger å le.
Mitt første forsøk på å føle meg bedre i den dissosiative tilstanden jeg var i, var å klippe av meg håret, Så nå har jeg kort hår. (Jeg som hadde fint og langt hår som jeg hadde spart til i evigheter)
Det andre forsøket på å føle meg bedre, husker jeg ingenting av, men armen min ser helt jævlig ut, så jeg tror jeg prøvde å vaske meg, fordi jeg følte meg skitten. Dette har jeg valgt å le av fordi det er så tragisk, jeg husker ikke hvordan jeg har gjort det, og det er et problem når det skal «behandles riktig» så vi har en gjette lek her på avdeling, den går ut på: Hva tror du har skjedd med armen min? det har kommet en del forslag, men vi får nok aldri vite svaret, men siden jeg ikke vet hvordan jeg har endt opp med denne «skaden» så har ikke sårene blitt behandlet riktig, så for å si det sånn, det er mye sterilt utstyr som har grodd seg fast i såret, noe som er ekstremt smertefullt. Men igjen, jeg må bare velge å le av dette fordi det er så alt for tragisk
Mitt tredje forsøk på å føle meg bedre i den dissosiative tilstanden jeg var i, var å prøve å få meg litt søvn, Så jeg tok 10 sove tabeletter og skrev et brev til de på avdelingen der det sto: Ikke få panikk, jeg skal bare sove litt. De lot meg heldigvis bli liggende i sengen, men de hadde en prosedyre de måtte følge. jeg manglet mye søvn og følte nok at dette var kjempe lurt, men tragisk nok så våknet jeg etter kun 3 timer, og siden dette var tidlig på dagen så gjorde det ikke situasjonen bedre, for kvelds medisinene mine kunne jeg ikke få, så mitt forsøk på å skaffe meg ekstra søvn, resulterte i at jeg satt våken med nattevakten og ønsket både morgenvakten og kveldsvakten velkommen på jobb før nattevaken igjen kom på jobb og kunne gi meg medisinene.
Hvis jeg ikke kunne sett det humoristiske i det som har skjedd, så hadde jeg faktisk ikke klart meg her i livet, For meg er det å bruke humor min måte å snakke og bearbeide vonde ting på. Jeg sliter med å innse at jeg er alvorlig syk i perioder, men det å se meg selv i speilet nå med kort hår og ødelagt arm, minner meg på at jeg faktisk har vært alvorlig dårlig denne gangen.
– Mindreverdig –
mindreverdig 