Jeg som var så fast bestemt på at jeg aldri skulle sette på medisinen Zyprexa igjen. Den medisinen som gjorde meg sykelig opptatt av mat, den startet et spiseforstyrret mønster som jeg aldri har klart å komme meg ut av.

Men det kom til

Person: Hei, så godt å se deg

Meg: Heeeeei, virkelig godt å se deg også
Meg: (skulle ønske jeg aldri gikk ut døren, bak smilet presser tårene på)

Person: Hva gjør du på for tiden?

Meg: Går jo på skole og i tillegg har jeg mange spennende prosjekter på gang, så dagene flyr jo av gårde, du da?
Meg: (Du skulle bare visst, jeg kjemper en indre kamp som nesten har drept meg flere ganger)

Person: Nei det samme vanlige er ikke noe nytt, men jeg må gå kjekt å se deg, vi må finne på noe en dag alt for lenge siden

Meg: Ja absolutt, vi må se om vi finner en dag snart, var super koselig å se deg igjen
Meg: (Vær så snill å glem at denne samtalen har funnet sted, jeg orker ikke smile falskt lengre, smerten på innsiden tar knekken på meg)

Hvordan har overgrepene påvirket deg i ettertid, hva er det du i dag sliter med på grunn av det som skjedde med deg?
 

Det er vanskelig å vite på hvilke måter det har påvirket meg, jeg hadde nok levd et helt annerledes liv i dag om overgrepene ikke skjedde, men det er vanskelig å si, for jeg står her jeg står nå og det er noe jeg bare må akseptere. Jeg har en smerte på innsiden som kveler meg, en smerte og en skam følelse, som spiser meg opp innvendig, Jeg klarer ikke selv å forstå omfanget av hvor mye dette har gjort med meg, dette er noe behandlingsteamet mitt prøver å gjøre meg mer og mer bevisst på, jeg ser ikke på meg selv som syk, jeg ser på meg selv som en vanlig jente, og det er vel egentlig her de største problemene kommer inn, for jeg vil så inderlig være en helt vanlig jente og jeg bruker alle mine krefter og all min energi på å skyve vekk og glemme det vonde.

Teamet mitt beskriver meg som en delt person, der jeg har en veldig frisk side og en veldig syk side, der den friske siden jobber på fullt for å klare å ha kontroll slik at jeg kan fungere normalt, men noen ganger tar den syke siden over og det er da smerten blir synlig for andre, når dette skjer har jeg mistet kontrollen, for det er faktisk det jeg gjør, det er som om en annen person overtar styringen og jeg har ikke noe jeg skulle sagt lengre, jeg blir fjern, og vanskelig å få kontakt med, jeg får hørsel og syn hallusinasjoner, og jeg gjør ting jeg ikke ville gjort hvis det var den friske siden som hadde kontroll, det er her de destruktive og impulsive handlingene kommer inn og jeg står i fare for meg selv og trenger å bli passet ekstra godt på.

Som du ser ut i fra det jeg skriver så er jeg delt, vanskelig for andre å forstå, men helt naturlig for meg, det å kunne splitte meg selv innvendig har vært en nødvendig overlevelses strategi. Det har vært min måte å flykte fra overgrepene, Det ble for mye for en 9 åring til å takle alt det vonde og dette var den måten jeg overlevde på. Jeg kan ha fine dager, og jeg kan ha helt grusomme dager, som oftest svinger det fra time til time, jeg kan være verdens gladeste jente i det ene sekundet til å bli den største dritt kjerringen i det andre sekundet, jeg kan ikke planlegge frem i tid jeg må ta alt som det kommer, jeg har blitt fratatt min ungdoms tid og jeg har blitt tvunget til å bli voksen veldig tidlig, jeg har så mye smerte på innsiden og det er så mye som er usagt, problemet mitt er at jeg ikke klarer å sette ord på følelsene muntlig, jeg fant heldigvis ut at skriving var en god måte for meg å kommunisere på, ordene på et ark har blitt min stemme. Jeg jobber selvfølgelig for å kunne sette ord på ting muntlig, men det tar tid, jeg har så mye smerte fra jeg var 9 år frem til i dag 14 år seinere som bare jeg vet om, men jeg jobber for å klare å dele mest mulig, men det er en tøff prosess, det er ikke bare bare å skulle dele hemmeligheter som du har holdt for deg selv i 14 år. 

– Mindreverdig –