Sorgen over dem som ikke lengre «er»

Bare den som selv har vært innlagt på en lukket avdeling over lang tid vil kunne forstå de sterke båndene som knyttes. Sterke bånd til det som en gang var helt fremmede mennesker, mennesker du i utgangspunktet ikke hadde noen ting til felles med. Fremmede mennesker som kryper inn i hjertet og mennesker du til slutt ser på som brødre og søstre. Ikke fordi dere er så lik, men fordi dere deler noe så sårt og vanskelig.

Små gleder og lyspunkter blir delt innen for de stengte dørene. Tårene og sinnet som av og til ble så stort at du selv ikke klarte å kontrollere det, men likevel så var det greit, ingen endret sitt syn på meg av den grunn. 

En stor felles forståelse om at livet ikke er en dans på roser. Tilfeldige mennesker som blir låst inne på samme avdeling i et av de mest sårbare tilstandene et menneske kan være i. En tilstand der du har blitt fratatt de grunnleggende rettighetene du hadde som menneske og fratatt retten til å bestemme over eget liv. Der sitter du helt aleine, plassert på en steril avdeling med låste dører. Du har sunket så langt ned som det er mulig å komme.

Livredd og forvirret over hva som egentlig har skjedd sitter du der og har blitt fratatt alt. Det er nå kampen starter du må bygge deg selv opp igjen bit for bit. Det en en tung og vanskelig vei og gå, og det er da du innser at disse fremmede menneskene som tilfeldigvis er plassert på den avdeling er akkurat som deg selv. På lik linje med deg så har de nådd bunnen og det er dette vi som pasienter har til felles, det er den lukkede avdelingen som har ført oss sammen.

Jeg gikk igjennom uendelig mye smerte denne tiden, med tvangsparagrafer hengende over meg, og der beltelegging og det å få en sprøyte i rompen var daglig rutine, De andre som før var fremmede mennesker, men som nå var blitt min familie tok vare på meg på en ubeskrivelig god måte. Vi satt pris på hverandre, klemte og ga hverandre mye kjærlig. For vi hadde alle våre runder i betesengen og doser med tvangsmedisinering. Når alarmen gikk så stakk det i hjertet for en du var blitt glad i var i ferd med å få det ekstra vondt. På den lukkede avdeling så var det aldri fokus på hvordan man så ut eller hvor gammel man var, det handlet om det på innsiden, den smerten som er usynlig for andre men den smerten som kan være dødelig for den det gjelder.

Sammen bygget vi oss opp, vi måtte godta at situasjonen var som den var og ja kanskje vi trengte å bli passet ekstra godt på i en periode. Men tross all smerten og lidelsen jeg gjennomgikk på denne lukkede avdelingen så smiler jeg når jeg tenker på det. Jeg tenker på de sterke båndene som ble knyttet, på de små gledene, og ikke minst latteren. For trossalt så hadde vi noen fantastisk kvelder der alle var i noen lunde form, vi bestilte pizza, og så på serier men mest av alt så lo vi, ikke nødvendigvis fordi at det var noe å le av, men fordi det var godt å kunne le og kjenne at kroppen på nytt fylltes med energi.

Den lukkede avdelingen var vår verden nå, vi kunne ikke forandre på det, men jeg vil si at vi sammen skapte en fantastisk tid  Vi levde som søstre og brødre, vi tok vare på hverandre med kjærlighet og en felles forståelse. Alle disse menneskene som før var fremmede har fått et eget sted i hjertet mitt, ingenting kan forandre det. Når noen ble skrevet ut kom tårene, ikke fordi vi var lei oss, men fordi denne personen hadde fått det bedre med seg selv, etter tøff kamp hadde denne personen endelig nådd målet nemlig å klare å stå på egne bein. De siste ordene vi sa til hverandre var ikke hade, men Vi sees igjen.

Etter lang tid var det min tur til å reise, det ble et tårevått farvell med mennesker jeg hadde blitt veldig glad i, Det var vondt å dra fra den lille trygge familien vi hadde bygget, men samtidig godt å endelig få tilbake de grunnleggene behovene som er en del av det å være et menneske.

Jeg ga alle en god klem, vi sa ikke hade, men vi sees igjen. Klemmene vi ga hverandre var alltid ekstra gode og lange, fordi vi var veldig klar over at det kunne være den siste. Vår felles forståelse om hvor jævlig livet i blandt kan være gjorde oss bevisst på at vi måtte sette pris på den kjærligheten som var tilstede i øyblikket. Jeg vandre ut dørene med et inderlig ønske, om at jeg en dag ville få se disse tilfeldige menneskene igjen, de som før var fremmed, men som nå var blitt en del av mitt liv.

Jeg vil aldri bli tvangs innlagt på nytt forstå meg rett, men når man først er i en slik situasjon så er det utrolig hvor sterke bånd som blir knyttet, bånd som alltid vil være der, en vond tid som du i ettertid kan tenke tilbake på å le av, for det var mye morsomt og fint som skjedde. Når den eldre damen skulle ta seg en røyk, men hadde glemt å putte tobakk i rullepapiret før hun tente på. Etterfulgt av blikket til den eldre damen når det nærmest eksploderte forran øynene på henne og latteren som runget gjennom hele avdelingen i flere timer etter på. Slike øyblikk tar man vare på, for ute i den virkelige verden hadde man bare snudd seg og himlet med øynene mens man tenkte at kjerringen var senil. Men vi dømte ikke hverandre, vi aksepterte hverandre akkurat slik som vi var. Og sammen bygget vi oss opp stein for stein ved hjelp av de sterke båndene som ble knyttet.

Når man i ettertid treffer igjen disse menneskene kjenner jeg en enorm glede, jeg nesten hopper på de fordi jeg blir så glad for at de fortsatt «er» for det er det som betyr noe. For disse menneskene er i tankene mine hver dag og jeg har fortsatt det samme inderlige ønske, om at jeg en dag vil få se dem igjen. For alle er unik på sin måte, og selv om vi var fremmed for hverandre så viste vi at vi sto sammen som mennesker og bygget hverandre opp når vi trengte det som mest, det passer nå å skrive: For størst av alt var kjærligheten. for det var akkurat det den var.

Det er desverre sånn her i livet at noen taper kampen, om det er kampen mot kreft, kampen mot krig, eller rett og slett kampen mot seg selv. Så forandrer ikke det på noen ting ,uansett hvilken kamp som blir tapt. Det som er sorgen er at et menneske ikke lengre «er». Mennesker som taper kampen mot meg selv er ikke egoistiske og svake slik som jeg ble fortalt når jeg vokste opp, det er mennesker som går å bærer på en usynlig smerte, som kjemper hvert minutt for å klare å overleve, de gir ikke opp, de rett og slett klarte ikke å kjempe mer. Det handler ikke om svakhet, for tenk all den styrken denne personen har vist i åresvis, en styrke som du ikke har klart å se fordi du ikke visste hva du skulle se etter. Psyken er usynlig og det er nettopp det som gjør den så vanskelig.

De sterke båndene som jeg fortalte om i sted vil alltid være med meg, sammen med det inderlige ønske om at jeg vil treffe dem igjen. Men det er et bånd som for meg er veldig spesielt, Det er båndet mellom meg og en engel, en vakker jente som tapte kampen mot seg selv. Det er en stor sorg over at hun ikke lengre «er». men båndet vi knyttet på den lukkede avdelingen vil alltid være der, at hun har blitt en engel forandrer ikke fortiden, og jeg tenker på hvor skjørt livet er, for jeg vet at jeg selv kunne vært en engel nå og ikke hatt mulighet til å skrive dette, for det er en dødelig kamp vi kjemper.

Så i kveld er mine lys tent for de jeg knyttet bånd til som ikke lengre «er» og for alle de andre der ute som tapte kampen mot seg selv.
Jeg håper at himmelen er liker vakker som vi fantaserte om ❤

Du var bare et barn og et offer for grusomme handlinger…

Du kunne ikke gjort noe annerledes, du var bare et barn og et uskyldig offer for en gammel gris. Det er han som forgrep seg på deg som gjorde noe galt.

så hvorfor er det min kropp som blir låst fast i reimer og blir bært ut i all offentlighet av politi og ambulsanepersonell?

– Mindreverdig –

29.11.2013

Mye har skjedd siden sist, jeg gikk på en rimlig stor smell som endte med ambulanse, politi og leger.
Jeg burde jo sett dette komme, hvorfor kan jeg ikke be om hjelp før det går for langt?
Staheten i meg som sier at jeg skal klare meg selv, jobber mot meg. Samtidig som jeg ikke hadde klart meg uten staheten min.

 

Jeg ble heldigvis møtt med mye forståelse denne gangen og jeg må skryte ambulanse personellet langt opp i skyene, de behandlet meg som et menneske med verdi.
Jeg strittet litt i mot kan du si, når de ville legge meg inn på tvang, derfor kom politiet, sammen låste de hender og føtter i reimer før jeg ble bært som et kjøttstykke ut i ambulansen, den første legens ord var: Tvangsinnlegg henne, men da vi kom ned på legevakten hadde jeg klart å roe meg litt ned, ambulansepersonellet holdt et trygt grep over hånden min, lege nr 2 kom inn i bilen, men jeg klarte ikke å snakke, fikk ikke frem ordene, så han gikk igjen, det var en forståelses full lege, han prøvde flere ganger å snakke til meg uten hell. Jeg klarte å snakke litt til ambulansepersonellet, klarte å si at jeg ble livredd og kjempet i mot fordi jeg trodde de skulle gjøre meg vondt, klarte å si at grunnen til at jeg blir så redd er fordi jeg har opplevd vanskelige ting i livet mitt, de hadde full forståelse for hvorfor jeg hadde reagert slik som jeg gjorde. Han ene løp inn igjen for å hente legen, Han ville ikke at også lege nr 2 skulle svart male situasjonen og legge meg inn på tvang. Reimene ble låst opp og jeg fikk ta meg en røyk, legen kom ut igjen han så meg inn i øynene og sa: Jeg liker mye bedre den jenten som står forran meg nå enn den jenten som var der i ste. Jeg smiler lurt og sier: Jeg og 🙂 Han prøver å overtale meg til frivillig innleggelse på lukket, men jeg nektet. Staheten slo til igjen jeg skulle klare meg selv.

Jeg snakket meg ut av situasjonen og legen hadde ikke lengre grunn til å legge meg inn på tvang så jeg fikk lov å dra hjem, ambulansen kjørte meg tilbake der de hentet meg noe som var veldig snilt gjort av dem, jeg løp bort til bilen og satt meg inn. Alt var så surrealistisk, jeg klarte ikke helt å forstå hva som egentlig hadde skjedd, 5 timer hadde gått og etter så mye styr så satt jeg der helt aleine i bilen. For det var jo dette jeg ville, klare meg selv.

Den natten sov jeg dårlig, kroppen var fortsatt i kriseberedskap. plutselig var det blitt dag og som vanlig prøvde jeg å ta meg sammen, men det var noe annerledes over denne dagen, jeg sendte en melding til DPS, fikk ikke svar så jeg dro på skolen, jeg klarte ikke å følge med på noen ting rundt meg, det var fullstendig kaos på innsiden, selvmordstankene ble bare mer og mer intens der jeg satt. Jeg prøvde å argumentere for hvorfor jeg skulle fortsette å leve, men jeg fant ingen gode grunner for det, jeg kjente at jeg holdt på å miste kontrollen, jeg vurderte om jeg skulle dra ned på legevakten og be dem om å holde meg fast slik at jeg ikke gjorde noe dumt. Jeg merket at alle stirret på meg, jeg forstod ikke hvorfor før det gikk opp for meg at telefonen min ringte, jeg tok opp telefonen og løp ut på gangen.

 

Det var DPS`en som ringte, Jeg har aldri før følt meg så lettet, det var godt å høre en kjent stemme, en trygg stemme som kunne hjelpe meg å stå i den værste stormen. Hun nevnte innleggelse, men jeg sa nei sa at jeg bare trengte noen å snakke med, jeg hørte bekymringen i stemmen hennes og jeg klarte ikke lengre å holde tårene tilbake. Kan du komme i morgen sier hun? jeg hvisker med lav stemme: Jeg vet ikke om jeg klarer å holde ut til i morgen. Den vanligvis så kontrollerte damen visste ikke helt hva hun skulle si, hun vet så alt for godt at tvangsinnleggelse bare ville gjøre ting 100 ganger verre, men samtidig var hun redd for at jeg ikke skulle klare å leve til i morgen. jeg var like redd som henne, jeg hadde mistet kontrollen, og jeg orket ikke å ha dette livet lengre. Hun kjenner meg såpass godt at hun visste at jeg ikke ville klare å ta et valg, så hun tok valget for meg, nå går du hjem fra skolen også prøver du å distrahere deg selv, vi ringer deg i morgen kl 09.00 og forteller deg hva som skjer videre. tårene trillte jeg klarte ikke å få frem et ord, hun gjentok det i en desperat tone, hun vet at hvis jeg lover noe så holder jeg det, det var derfor det var så vanskelig å love henne det. hun sa: Du er sterk nok til å klare det, tenk på alt du har holdt ut, du klarer det en dag til, jeg vet du klarer det du vil. Jeg hvisket: Det er det som er problemet jeg vet ikke om jeg vil klare meg til i morgen. Det ble helt stille i telefonen, og jeg klarte ikke lengre å styre gråten.

 

Kan du gjøre det for min skyld vær så snill jeg ber deg? jeg tenker meg om, og innser at jeg ikke kan ta mitt eget liv i kveld, for da vil den vakre damen i andre enden av telefonen få det vondt, da vil hun tenke på alt hun burde gjort annerledes, og det fortjener hun ikke. jeg hulker frem et ja. Flink jente skriker hun gjennom røret, da snakkes vi i morgen kl 09.00, ta vare på deg selv så gleder jeg meg til å se deg igjen.

Ikke spark dem som ligger nede

Mye kunne vært annerledes den kvelden hvis ord hadde blitt brukt i stedet for fysisk makt, men på grunn av uvitenhet og mangel på forståelse så endte det slik som det endte. Det er ingen god følelse jeg sitter igjen med, for noen var det bare en vanlig dag på jobben, men for meg var det en sår kveld som kunne vært unngått. Alt startet med beskylninger om at jeg hadde slått til en jente, vaktene tok tak i meg og ville snakke med meg, hvorfor kunne de ikke behandlet meg med respekt? etter en stund ble det avklart at jeg aldri hadde vært i nærheten av denne jenten og hun ble kastet ut. 

Men kvelden min var allerede ødelagt, noen hadde tråkket over min grense og alt rundt meg ble oppfattet som farlig, jeg forsvant inn i meg selv i krise beredskap. jeg samlet tingene mine, måtte komme meg ut og vekk. forvirret og dissorientert tente jeg meg en røyk, lite visste jeg at jeg lente meg opp etter en politi bil, jeg kjente et hardt grep rundt armen og jeg forsvant fullstendig, slik jeg oppfattet det var det noen som angrep meg uten grunn, og hva gjør man da, jo man gjør alt man kan for å beskytte seg selv. Jeg ble kastet rundt, lagt i bakken og påsatt håndjern. Armene min ble låst og panikken overtok fullstendig.

Jeg ble kjørt til legevakten men jeg var et annet sted i hodet mitt, jeg hadde flyktet, den virkelige verden var så vond og skremmende at jeg ikke klarte å forholde meg til den. Hva som skjedde på legevakten vet jeg ikke så mye om, men i et forsøk på å tenne meg en røyk ble alarmen utløst, leger som burde forstå mitt sykdoms bilde og innse at jeg var dissossiert valgte den enkle løsningen, å utløse alarmen i stedet for å bruke ord, jeg visste ikke at jeg satt inne å røykte. En lege som hadde tillgang til all informasjonen om meg og burde visst bedre enn å utsette en traumatisert pasient for mer traumer. Kvelden for meg er uklar fordi jeg forsvant inn i meg selv i frykt, det jeg trengte var at noen kunne fortelle meg at jeg var trygg og at alt kom til å bli bra, ikke et fysisk angrep på den måten.
 

Vi er mennesker alle sammen, og alle fortjener å bli behandlet med respekt, jeg forstår at politi, leger og vakter har en jobb å gjøre, men hadde ord og medfølelse blitt brukt i min situasjon så hadde dette vært en enklere løsning for alle. Når man i tilegg får denne kommentar slengt i trynet av politiet: Nå sitter vi fast her med deg, når vi kunne vært ute å gjort viktigere ting. Så er det snakk om å sparke dem som allerede ligger nede. Dette er ikke måten man snakker til andre mennesker på for å få dem til å føle seg bedre, hadde det vært forståelse for min situasjon så hadde alt dette vært unngått, men jeg forstår at det ikke var lett å vite at jeg var syk. Men når du først vet at jeg er syk fordi jeg har opplevd så jævlig mye drit i livet mitt, så hjelper det ikke at man får en slik kommentar slengt i trynet når man er på sitt svakeste. Og som politi burde du vite bedre enn å snakke slik til andre mennesker. Du har valgt jobben din, det ingen som har tvunget deg til å jobbe med mennesker, det er et valgt du har gjort. Hvis du føler at du har så mange viktigere ting å gjøre så foreslår jeg at du tar deg et års permisjon og får unnagjort disse viktige tingene, for det å jobbe som politi bør innebære at man vet hvordan man snakker til andre mennesker og ikke minst hva ordet respekt betyr. Man sparker ikke dem som ligger nede, men det var faktisk akkurat det du gjorde.


– Mindreverdig –

6 vonde måneder

I mai begynte jeg å falle, etter 4 fantastiske måneder på topp. Jeg så ikke selv at det hadde begynt å gå nedover, men alt skjedde så sakte at jeg ikke forstod det før det plutselig smalt. Og der stod jeg livredd og fortvilet og visste ikke lengre hvordan jeg skulle håndtere de smertefulle tankene og følelsene for det var så lenge siden jeg hadde kjent på dem. Et fantastisk behandlingsapparat fanget meg opp når jeg var for sta og bestemt til å selv søke hjelp fordi jeg var sikker på at jeg klarte meg selv, De fikk overtalt meg til en innleggelse, Og ofte har en innleggelse hjulpet meg og jeg har følt meg veldig bra etter en liten uke og klar til å møte livet igjen. Men ikke denne gangen.

 

Jeg traff virkelig bunnen i sommer, les Misshandlet og Sviktet. jeg var sikker på at alt ville snu, men det skjedde ikke, det har vært flere innleggelser siden den gang, og her sitter jeg nå i november et halvt år seinere og klarer ikke å komme meg oppigjen fra driten som plutselig innhentet meg en sommerdag i mai. Det en en drøy uke siden jeg ble utskrevet, men det lille av krefter og energi jeg klarte å hente på innleggelsen har forsvunnet for lengst, jeg prøver virkelig å kjempe men kroppen og hodet mitt jobber i mot meg. Jeg var på tur med fysioterapauten i går, hun foreslo en innleggelse men jeg avviste det med en gang med en begrunnelse: Jeg er jo nettopp skrevet ut! Hun stoppet opp, så på meg og sa: Det skal du ikke tenke på, vi ser alle at du har det vanskelig for tiden, det spiller ingen rolle når du var innlagt sist, det som betyr noe er om du trenger en pause akkurat nå. Det var noe veldig sant i de ordene hun sa, men sta som jeg er så sa jeg nei selv om jeg innerst inne vet at jeg trenger det. Jeg vil ikke være i veien eller til bry, jeg vil klare meg selv slik som andre mennesker gjør.

 

Jeg blir sint og lei meg for at jeg ikke klarer å komme meg opp av denne driten selv, jeg er så utrolig frustrert over situasjonen slik den er nå, vil bare at alt dette skal ta slutt. Fysioen spurte om jeg ville at noen fra teamet mitt skulle ringe meg neste uke, svaret mitt var nei, men noe inni meg håper på at jeg vil få en telefon, for jeg kjemper en kamp mot meg selv og min egen stahet, jeg vet at jeg trenger hjelp, men jeg vil ikke ha hjelp for jeg vil klare meg selv.

 

– Mindreverdig –

Et stort steg…

Jeg har vært flere døgn uten søvn, denne gangen hadde det en grunn. Jeg satt våken og lagde lister, lister som skulle hjelpe meg å ta en avgjørelse som for meg var veldig vanskelig.
skal jeg åpne meg litt opp og slippe N(Traumebehandler) et steg nermere eller skal jeg fortsette å stenge han ute slik som jeg har gjort i 2 år?
I dag tok jeg steget. jeg viste N den svarte boken, den boken som innholder livet mitt i bilder og skrift. Ordene N sa etter å ha lest hver eneste side varmet hjertet mitt og ga meg en god følelse

 

N sa: jeg vill ikke bli den 3 psykologen som ikke spørr deg om HVORFOR du er redd, for det er dette vi to skal finne ut sammen, og vit at jeg føler med deg på alt det vonde du har opplevde, dette har du ikke fortjent og jeg håper virkelig at det aldri skjer noe vondt med deg igjen. Og tro mine ord når jeg sier at jeg ikke skal svikte deg, jeg har satt på dette kontoret i 2 år og det eneste jeg har gjort er å snakke til ryggen din, vi har god tid og jeg gir ikke opp for jeg vet at dette vil gå bra. Og vit at den tilliten du har vist meg i dag er jeg veldig takknemmlig for,
Kan jeg få beholde det arket du skrev til meg?

NEI skriker jeg før jeg i full panikk tar den svarte boken og arket i hendene og små løper ut fra kontoret,

 

I ettertid tenker jeg på N, Han er en fantastisk mann, han snakker til hele meg og jeg føler virkelig at han bryr seg, noen ganger har jeg lyst til å krype opp på fanget hans og krølle meg sammen i fosterstilling, i håp om at han skal vugge meg frem og tilbake og si at jeg er trygg og at alt vil bli bra

 

– Mindreverdig –

19.11.2013

Jeg har fått svaret på det jeg egentlig ikke ville vite, jeg fikk historien bak hva som skjedde den kvelden som jeg har beskrevet med 3 ord Politi, leger og masse eddekopper. Jeg kjenner jeg blir dårlig langt inn i hjerte, jeg som hadde slått meg til ro med det dere hadde fortalt meg, Psykose sa dere, jeg hadde ikke skadet noen eller vært i veien for noen, jeg hadde begynt å tro på ordene dere sa og at alle blåmerkene også kunne skyldes psykose, Det var på en måte bedre å slå seg til ro med at det var psykose i stedet for at det virkelig hadde skjedd.

Men det skjedde faktisk, jeg kjenner det gjør så fryktelig vondt. Jeg har alltid hatt respekt for politiet og denne gangen var det jeg som ble slengt inn i en politibilen med håndjern

Jeg må nesten fortelle fra starten, jeg skulle ut med noen veninner vi hadde det helt supert vi drakk og koste oss, det nærmet seg midnatt og vi dro inn til byen. Stemningen var på topp vi danset, lo og for engangs skyld så følte jeg meg som en vanlig jente. hukommelsen min svikter i det det kommer en vakt bort til meg og ber meg bli med han.

Resten av det jeg skriver er jeg blitt fortalt av venninnen min. Vakten tok meg vekk og rett borten for oss stod det en jente og beskyldte meg for at jeg hadde slått henne. Venninnen min tok kontroll og fortalte vakten at det aldri hadde skjedd for vi hadde vært sammen hele tiden. Jenten bortenfor klarte ikke å si noe annet enn: Hun slo meg. Vaktene innså at dette vare en sutre jente som ville lage drama og de bortviste henne fra utestedet. Etter dette var jeg ikke lengre meg selv, den smilende og glade jenten hadde forsvunnet. Ikke en eneste kveld kan jeg få lov til å bare være som alle andre, jeg løp bort å hentet tingene min og gikk ut for å røyke. venninnen min kom løpene etter.

De som kjenner meg vet at jeg har et stort hjerte og et stort behov for å hjelpe andre mennesker, og det var dette jeg ville ta tak i, når jeg dro veninnen min med bort til politiet og fortalte dem at hun trengte hjelp. Lite visste jeg at det ville ende slik, hadde jeg visst dette hadde jeg aldri gått bort. Da politiet tok tak i armen min forsvant livet i øynene mine, venninnen min beskrev det som om øynene mine ble helt svart. Jeg følte meg truet og reagerte som alle andre mennesker reagerer når de føler de blir angrept, man kjemper tilbake, venninnen min brøt inn og sa at de måtte la meg være i fred! At jeg bare trengte tid til å komme meg tilbake i denne verden. De ville ikke høre, de slengte vekk veninnen min og hoppet på meg, jeg kjempet med alle kreftene jeg hadde, men det var nytteløst, håndjern ble festet og jeg ble slengt inn i politibilen. Og bilen kjørte avgårde med en gang. Venninnen min ble stående igjen helt aleine med en telefon i hånden og forstod virkelig ingenting.

 

Hun knakk fullstendig sammen, telefonen i hånden hennes ringte det var min pappa (Han hadde hørt det på politiradioen) Han kjørte å hentet venninnen min, men de visste ikke hvor jeg var blitt kjørt, så de måtte bort på politistasjonen for å få beskjed om at jeg var kjørt på legevakten.

På legevakten satt jeg forgrenet og fortsatt i en annen verden, politiet satt å passet på meg. Livredd måtte jeg være der inne aleine med politiet og leger, Jeg husker ikke hva som ble sagt eller gjort, men jeg tror det er her edderkoppene kommer inn i bildet, jeg var sikker på at håret til legen var fullt i edderkopper jeg ble livredd. jeg husker at den ene politimannen sa: Nå sitter vi fast her med deg, når vi kunne vært ute å gjort viktigere ting. Akkurat dette husker jeg så alt for godt. Jeg så denne politimannen rett inn i øynene og sa: Jeg har aldri bedt dere om å være her, dere er fri til å gå. Han ser strengt på meg og sier: Legen vil at vi skal være her.

Jeg ser på han med tårer i øynene og sier: Hvordan kan du egentlig si noe sånt? jeg er et menneske på lik linje med deg, hvis det er så plagsomt å omgåes andre mennesker så er det ingen som tvinger deg til å ha den jobben du har. Han blir litt satt ut men står fortsatt på sitt.
Jeg sier: Jeg er en helt vanlig jente, som innimellom har det tøft i livet for noe jeg har blitt utsatt for i min barndom, jeg får god hjelp, men jeg er ikke alltid så flink til å be om hjelp når jeg trenger det, men det er noe jeg jobber med. så vær så snill å Ikke kom her å fortell meg at dere har så mye annet viktig å gjøre og fremstill meg på den måten. for det er ikke slik man snakker til andre mennesker. Jeg fortjener å bli behandlet med like mye respekt som du gjør. det er ikke forskjell på oss som mennsker selv om du har uniform. Alle mennesker kan få det vondt i livet sitt, og når mennesker er på sitt svakeste så burde ikke du som politi trekke dem enda lengre ned med å snakke slik. og hvis du ville vite det så birdrar jeg i samfunnet på min måte, for det er det vi mennesker gjør, vi tar vare på hverandre og respekterer hverandre, vi sparker ikke dem som ligger nede, jeg trodde virkelig at alle mennesker hadde slike grunnkunnskaper om livet.

Han blir stille og jeg forsvinner inn igjen i meg selv, klarer ikke å forholde meg til all driten det blir for mye for meg å takle. Plutseig hører jeg en alarm og jeg kjenner jeg blir grepet hardt tak i, jeg kjemper i mot og denne gangen slipper de. Legen med edderkoppene i håret hadde utløst alarmen på hele legevakten fordi jeg hadde tent meg en røyk. Jeg visste ikke at jeg satt inne og ikke ute. etter at jeg ble angrept på nytt så forsvant jeg fullstendig, venninnen min beskrev det som en bevisstløstilstand og ble veldig skremt over at jeg ikke reagerte på smerte, Hun utdanner seg til å bli ambulansearbeider og tok mange smerte grep på meg uten at det ga noen som helst form for reaksjon.

Min far var visst der også, og jeg blir helt dårlig av å tenke på hva han har følt og tenkt. Jeg er sint og jeg er redd. Jeg er sint for at mennesker ikke kan la meg være i fred, hvorfor må mennesker legge skylden på meg? For en gangs skyld følte jeg meg som en vanlig jente, men det var vel for godt til å være sant. Jeg prøver bare så godt jeg kan å mestre livet

10.11.2013

Jeg undervurderer alltid min egen helse tilstand, noe Teamet er helt enig i: Vi har aldri før sett deg på denne måten, du er psykotisk nå men vi skal ta vare på deg en stund okei

Jeg møter meg selv i døren gang på gang, jeg må begynne å ta psyken min på alvor, før det går veldig galt.
jeg må være ærlig med meg selv og innse at jeg faktisk er alvorlig syk.

jeg har vært innlagt en stund, jeg ble satt på masse medisiner dagen jeg kom inn, i tilegg til tilsyn hvert 30. minutt
Jeg forstod ikke helt vitsen med så mye styr, følte ikke at jeg trengte å bli passet på, men ser i ettertid at det å binde seg selv fast under sengen i redsel for at noen skal ta meg og det å ta en pose over hode fordi du er helt overbevist om at dette er en sove-pose er i kategorien Syk.

Lurer virkelig på hva som skjer inni hodet mitt

Hvor frekk er det egentlig mulig å være?

Jeg skriver mitt innerste her på bloggen, og da gjør det spesielt vondt når jeg finner sider som utgir seg for å være meg, og som kopierer mine tekster. Jeg kjenner jeg blir sint og føler meg tråkket på. Den eneste siden jeg skriver på er her, så hvis noen av dere vakre lesere vet om noen andre sider så er det fint om dere sier i fra. Jeg har ikke twitter i det hele tatt, så vet dere det.

Hvordan kan jeg få denne personen til å fjerne alt som er mitt?