Når tårene renner
og du savner dine venner
Husk at de beste alltid er i ditt hjertet
Tenk på dem når du kjenner på smerte
Noen elsker deg for akkurat den du er
Uavhengig av størrelse eller klær
Inni hjertet er de beste gjemt
Ingenting kan noen gang forandre det
innerst i hjørnet
Take my hand and lead the way
silent is good, anyway there`s no words to say
En verkende smerte
som nesten stopper mitt hjerte
er det virkelig så mye bedre på den andre siden?
Vil jeg føle meg glad hvis jeg går gjennom stormen
vil det bli verdt det?
Innsiden er fyllt med smerte, den kveler meg sakte, og har nesten tatt knekken på meg den siste tiden. Jeg kjemper og strever for å klare å holde meg i dette livet, men det er for mye som jobber i mot meg, jeg har ikke flere krefter å kjempe med. Jeg håpet virkelig at julehøytiden ville gi meg den pausen jeg så sårt trengte, Men julen som jeg vanligvis elsker, var ikke den samme i år. Det var nok et slag i fjeset, at jeg ikke klarte å sette pris på den vakre julen som er fylt opp med familie og kjærlighet.
Jeg har det veldig vondt og jeg har ikke så mange ord å dele med dere for tiden. Jeg tar time for time og prøver å gjøre det beste ut av alt. Men jeg er sliten nå, 2013 har vært et tøft år med masse motgang, og jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke gleder meg til 2014, jeg har ikke noen tro på at det året vil bli så mye bedre.
Teamet mitt har forberedt meg på at tiden fremover vil bli vanskelig, og de har lovet å stå ved min side når det stormer som verst. Jeg må bare klare å skrive de 5 bokstavene som betyr at jeg trenger dem. Jeg vil jo veldig gjerne klare meg selv, og det går alltid for lang tid før jeg ber om hjelp. Teamet mitt er bekymret for meg, fordi jeg ikke er meg selv for tiden, jeg er veldig syk i perioder, og disse periodene er blitt tettere og tettere. Teamet mitt har vært usikkre på om det er trygt å ha meg på åpen avdelingen, og diskusjonen har vært opp mange ganger, om lukket hadde vært det riktige nå, for de ser at jeg mister fullstendig fot feste inni mellom. Men jeg har kjempet med mine siste krefter for å unngå lukket, det siste jeg trenger nå er å miste friheten over eget liv, de har respektert mine ord, og gjort det beste ut av situasjonen, med tilsyn hvert 30 min og utgang med følge. De har tatt fra meg ledninger og skarpe gjenstander som jeg kan bruke til å skade meg selv, Det er tryggest på den måten, for når impulsene kommer så mister jeg kontakten med virkeligheten og fornuften, og da er jeg i stand til skummle ting jeg i utgangspunktet ikke ønsker.
2013 har tappet meg for krefter, jeg er veldig sliten nå
-Mindreverdig-
Den siste tiden har jeg hatt det vondt, fryktelig vondt. Søvnen er dårlig, og jeg er sint og irritert hele tiden. Det er mange følelser som vil komme frem, men jeg kjemper med de siste kreftene mine for å holde dem borte. Juletiden som jeg elsker har forsvunnet i alt kaoset i hodet mitt. I morgen er det julaften og jeg har ikke klart å nyte desember slik som jeg pleier, noe som gjør meg trist. Den tiden på året som jeg elsker høyest har forsvunnet, og det er ikke noen ting jeg kan gjøre for å få jule gleden tilbake i år.
Det har skjedd for mye rundt meg, episoder meg politi og ambulanse har rippet opp i mange vonde minner og jeg er redd. Jeg har en følelse av at alle er ute etter å ødelegge for meg.
Den 16. desember hadde jeg samarbeidsmøte, jeg hater disse møtene da jeg er i hovedfokus, På disse møtene kobler jeg ut, orker ikke å være tilstedet. Vi var 10 mennesker denne gangen, 10 mennesker som satt og diskuterte meg. Psyk.tjenesten som tok fra meg sertefikatet og tilkalte politi og ambulanse stillte med 3 mennesker. De ville forsvare seg selv, overbevise mitt team om at de hadde gjort det riktige fordi jeg var alt for syk og til fare for andre. Det gjorde vondt å sitte å høre på alle løgnene som kom fra dem. Teamet mitt spurte om hvorfor i alle dager vi hadde vært på deres kontor, når det var bestemt på forhånd at vi skulle gå tur. Svaret deres satt meg ut, De sa at jeg var for dårlig til å gå tur, at de ikke følte det trygt å gå tur med meg, derfor gikk vi opp på kontoret. LØGN! H*n fra psyk.tjenesten hadde alt for vondt i kneet sitt til å gå tur, derfor måtte vi opp på kontoret, det hadde ingenting med meg å gjøre. Det var deres avgjørelse og hadde så absolutt ingenting med meg og gjøre. Men der satt de på møtet og liret av seg løgn etter løgn.
De utnyttet situasjonen, fordi de vet at jeg aldri snakket når det er så mange mennesker rundt, så der satt de og styrte hele showet slik at alle skulle tro på dem og ikke på meg. Heldigvis har jeg et sterkt Team som kjenner meg veldig godt, og de kjempet for meg, de stillte opp for meg, etter en stund gikk alle 3 fra Psyk.tjenesten med beskjed om at alt skulle avsluttes. De hadde selvfølgelig meldt saken min videre til fylkeslegen angående sertefikatet, men de hadde heldigvis fått beskjed om at de måtte ta bekymringene opp med behandlende lege. Noe som de virkelig gjorde på dette møtet. Når de hadde gått så fortsatte møtet, og når alt var ferdig fikk jeg beskjed om at jeg fortsatt hadde kjøreforbud. Jeg klarte ikke å holde igjen tårene, jeg var ødelagt og knust. Behandlerene mine var nødt til å diskutere førerkortet mitt på to mannshold for å ta en avgjørelse. Jeg var fortvilet, Jeg snakket med sykepleieren i temat mitt og hun sa at hun var nesten helt sikker på at jeg fikk det tilbake, jeg måtte forklare henne hvor viktig det var for meg, fordi jeg ble dårligere og dårligere for hver time som gikk, jeg var fanget i mitt eget hjem, jeg kom meg ingen sted, og der vi bor nå er det lite, jeg har ingen steder i huset hvor jeg kan får fred, og det ødelegger meg. Dagen etter ringte telefonen avgjørelsen var tatt, De hadde bestemt at jeg fikk tilbake sertefikatet, jeg hoppet av glede. LYKKE
Jeg puster, jeg lever
Jeg er ikke død, men jeg svever
– Mindreverdig –
jeg puster, jeg lever
Jeg er ikke død, men jeg svever
Det er på denne måten jeg har valgt å formidle mitt indre til dere som leser bloggen, og jeg må ærlig talt ta meg selv i å «pynte» på sannheten noen ganger. Mitt innerste inne kommer jeg nok aldri til å skrive detaljert om, det hjelper ingen. Kanskje en gang når jeg har kommet meg på beina igjen at jeg vil summere alt opp i en bok og da vil fortelle litt mer detaljert om hvor jævlig livet faktisk kan være, men at det faktisk finnes håp. Ikke fordi alle andre sier at det gjør det, men fordi jeg da kan være et levende bevis på at det faktisk er mulig.
Jeg unngår det syke og vanskelige, og det er vondt nå som jeg går i traumebehandlingen og blir presset til å kjenne etter på følelser, for det er en ny ting for meg, jeg har alltid bare vært, men aldri kjent etter hvordan det egentlig føles å bare være. Jeg har alltid latt andre styre meg, har blitt «lært» opp til at min vilje ikke er så viktig, så alle andres vilje kommer forran min i den syke delen.
Sykepleieren stryker meg over håret og sier: Livet er virkelig urettferdig mot deg
Jeg klarer ikke å si noe, tårene bare triller.
Hun ser på meg med medfølende øyne når hun sier: Det er bare et midlertidig kjøreforbud
Tårene triller fortere, alle er veldig klar over hvor viktig sertifiktatet er for meg, og hvor hardt jeg kjempet i 4 måneder for å få det tilbake.
Et midlertidig kjøreforbud, ikke på grunn av medisiner, men fordi 1 person mener at jeg er for syk til å kjøre bil, så syk at jeg kan være en fare for andre.
1 person som ikke kjenner meg godt nok til å kunne uttale seg.
1 person som velger og overprøve teamet mitt som jeg har hatt i 5 år.
1 person som velger og overprøve fylkeslegen og kjørelæreren jeg hadde kjøretest med på biltilsynet.
denne ene personen som ikke klarer å se hele meg, og som bare fokuserer på hvor syk jeg er, denne 1 og samme personen som valgte å ringe ambulansen slik at de kunne hente meg, h*n endret ikke mening når jeg kjempet med alle kreftene jeg hadde for at de rød og gul kledde ikke skulle ta meg. Nei det var ikke noen forståelse, så en telefon ble tatt til de svart kledde, Livredd lå jeg der og kjempet for at de ikke skulle ta meg, men det var ingen vei tilbake, reimer ble festet, 3 rød gule personer og 2 svart kledde bærte meg som et midreverdig kjøttstykke ut i ambulansen.
Jeg var ferdig! Hadde ikke flere krefter igjen å kjempe med, hadde blitt ydmyket på det grovest. så der satt jeg fast låst i en ambulanse fordi denne ene personen mente jeg var så syk. Men etter å ha kjempet i 4 timer klarte jeg å roe meg, jeg fikk forklart min sak til ambulanse personellet, og legen var snill og han prøvde å forstå selv om han ikke helt klarte. Det de alle forstod var at grunnen til at jeg i deres øyne var «utagerende» var fordi jeg rett og slett var livredd og følte at jeg kjempet for livet, noe de alle kunne forstå, for det er slik mennesker reagerer når de plutselig bli angrepet med fysisk makt.
5 timer etter at jeg ble bært ut som et ødelagt dyr, ble jeg sluppet fri etter eget ønsket, fordi legen valgte å se hele meg.
Men denne ene personen ødelagte meg, i tillegg til at h*n nå har fratatt meg sertefikatet.
De sier at motgang gjør en sterk, men akkurat nå vet jeg ikke hvor mye mer motgang jeg tåler
-Mindreverdig-
jeg holdt på å forsvinne, jeg var i ferd med å tape kampen mot meg selv da jeg ble tatt tak i.
Det var trygge og velkjente armer som holdt meg, armer som nektet å gi slipp på meg. jeg var utslitt, hadde ikke flere krefter å kjempe med.
I flere timer holdt de meg, en rolig og varm stemme snakket til meg og fortalte meg at alt kom til å bli bedre, den beroligende stemme sa at jeg var trygg og at jeg kunne tillate meg selv en pause.
Etter flere timer fant jeg til slutt roen og jeg sovnet i armene hennes, jeg var utslitt og ute av stand til å ta vare på meg selv. Jeg sov en stund og når jeg åpnet øynene satt den andre trygge damen der, damen som er et friskt pust i livet mitt med mye humor, men denne gangen var hun alvorlig og usikker. Bekymringen i øynene hennes var tydlig, hun kom bort til meg og ga meg en lang klem, hun sa ikke noe hun bare klemte, det var godt å få kjærlighet uten å snakke. jeg vet det er jævlig nå sier hun, men vi har klart å komme oss igjennom dette før, og vi skal klare det denne gangen også det vet jeg. Du har mistet troen og håpet, men vi har det for deg, det må du vite. det er mange ting vi må ta tak i for at du skal få det litt bedre, men det mest akutte nå er at du trenger søvn, hun tok frem pille glasset og beordret meg til å ta dem, jeg gjorde som hun sa, og la meg ned igjen i sengen, jeg så på klokken den var bare 8 på kvelden, men det spillte ingen rolle jeg trengte søvn. hun satt der med meg til jeg sovnet. og denne gangen sovnet jeg virkelig.
Det er kanskje ikke så rart nå jeg fikk quetapin, remeron, imovane, og sobril
mindreverdig 