Bare den som selv har vært innlagt på en lukket avdeling over lang tid vil kunne forstå de sterke båndene som knyttes. Sterke bånd til det som en gang var helt fremmede mennesker, mennesker du i utgangspunktet ikke hadde noen ting til felles med. Fremmede mennesker som kryper inn i hjertet og mennesker du til slutt ser på som brødre og søstre. Ikke fordi dere er så lik, men fordi dere deler noe så sårt og vanskelig.
Små gleder og lyspunkter blir delt innen for de stengte dørene. Tårene og sinnet som av og til ble så stort at du selv ikke klarte å kontrollere det, men likevel så var det greit, ingen endret sitt syn på meg av den grunn.
En stor felles forståelse om at livet ikke er en dans på roser. Tilfeldige mennesker som blir låst inne på samme avdeling i et av de mest sårbare tilstandene et menneske kan være i. En tilstand der du har blitt fratatt de grunnleggende rettighetene du hadde som menneske og fratatt retten til å bestemme over eget liv. Der sitter du helt aleine, plassert på en steril avdeling med låste dører. Du har sunket så langt ned som det er mulig å komme.
Livredd og forvirret over hva som egentlig har skjedd sitter du der og har blitt fratatt alt. Det er nå kampen starter du må bygge deg selv opp igjen bit for bit. Det en en tung og vanskelig vei og gå, og det er da du innser at disse fremmede menneskene som tilfeldigvis er plassert på den avdeling er akkurat som deg selv. På lik linje med deg så har de nådd bunnen og det er dette vi som pasienter har til felles, det er den lukkede avdelingen som har ført oss sammen.
Jeg gikk igjennom uendelig mye smerte denne tiden, med tvangsparagrafer hengende over meg, og der beltelegging og det å få en sprøyte i rompen var daglig rutine, De andre som før var fremmede mennesker, men som nå var blitt min familie tok vare på meg på en ubeskrivelig god måte. Vi satt pris på hverandre, klemte og ga hverandre mye kjærlig. For vi hadde alle våre runder i betesengen og doser med tvangsmedisinering. Når alarmen gikk så stakk det i hjertet for en du var blitt glad i var i ferd med å få det ekstra vondt. På den lukkede avdeling så var det aldri fokus på hvordan man så ut eller hvor gammel man var, det handlet om det på innsiden, den smerten som er usynlig for andre men den smerten som kan være dødelig for den det gjelder.
Sammen bygget vi oss opp, vi måtte godta at situasjonen var som den var og ja kanskje vi trengte å bli passet ekstra godt på i en periode. Men tross all smerten og lidelsen jeg gjennomgikk på denne lukkede avdelingen så smiler jeg når jeg tenker på det. Jeg tenker på de sterke båndene som ble knyttet, på de små gledene, og ikke minst latteren. For trossalt så hadde vi noen fantastisk kvelder der alle var i noen lunde form, vi bestilte pizza, og så på serier men mest av alt så lo vi, ikke nødvendigvis fordi at det var noe å le av, men fordi det var godt å kunne le og kjenne at kroppen på nytt fylltes med energi.
Den lukkede avdelingen var vår verden nå, vi kunne ikke forandre på det, men jeg vil si at vi sammen skapte en fantastisk tid Vi levde som søstre og brødre, vi tok vare på hverandre med kjærlighet og en felles forståelse. Alle disse menneskene som før var fremmede har fått et eget sted i hjertet mitt, ingenting kan forandre det. Når noen ble skrevet ut kom tårene, ikke fordi vi var lei oss, men fordi denne personen hadde fått det bedre med seg selv, etter tøff kamp hadde denne personen endelig nådd målet nemlig å klare å stå på egne bein. De siste ordene vi sa til hverandre var ikke hade, men Vi sees igjen.
Etter lang tid var det min tur til å reise, det ble et tårevått farvell med mennesker jeg hadde blitt veldig glad i, Det var vondt å dra fra den lille trygge familien vi hadde bygget, men samtidig godt å endelig få tilbake de grunnleggene behovene som er en del av det å være et menneske.
Jeg ga alle en god klem, vi sa ikke hade, men vi sees igjen. Klemmene vi ga hverandre var alltid ekstra gode og lange, fordi vi var veldig klar over at det kunne være den siste. Vår felles forståelse om hvor jævlig livet i blandt kan være gjorde oss bevisst på at vi måtte sette pris på den kjærligheten som var tilstede i øyblikket. Jeg vandre ut dørene med et inderlig ønske, om at jeg en dag ville få se disse tilfeldige menneskene igjen, de som før var fremmed, men som nå var blitt en del av mitt liv.
Jeg vil aldri bli tvangs innlagt på nytt forstå meg rett, men når man først er i en slik situasjon så er det utrolig hvor sterke bånd som blir knyttet, bånd som alltid vil være der, en vond tid som du i ettertid kan tenke tilbake på å le av, for det var mye morsomt og fint som skjedde. Når den eldre damen skulle ta seg en røyk, men hadde glemt å putte tobakk i rullepapiret før hun tente på. Etterfulgt av blikket til den eldre damen når det nærmest eksploderte forran øynene på henne og latteren som runget gjennom hele avdelingen i flere timer etter på. Slike øyblikk tar man vare på, for ute i den virkelige verden hadde man bare snudd seg og himlet med øynene mens man tenkte at kjerringen var senil. Men vi dømte ikke hverandre, vi aksepterte hverandre akkurat slik som vi var. Og sammen bygget vi oss opp stein for stein ved hjelp av de sterke båndene som ble knyttet.
Når man i ettertid treffer igjen disse menneskene kjenner jeg en enorm glede, jeg nesten hopper på de fordi jeg blir så glad for at de fortsatt «er» for det er det som betyr noe. For disse menneskene er i tankene mine hver dag og jeg har fortsatt det samme inderlige ønske, om at jeg en dag vil få se dem igjen. For alle er unik på sin måte, og selv om vi var fremmed for hverandre så viste vi at vi sto sammen som mennesker og bygget hverandre opp når vi trengte det som mest, det passer nå å skrive: For størst av alt var kjærligheten. for det var akkurat det den var.
Det er desverre sånn her i livet at noen taper kampen, om det er kampen mot kreft, kampen mot krig, eller rett og slett kampen mot seg selv. Så forandrer ikke det på noen ting ,uansett hvilken kamp som blir tapt. Det som er sorgen er at et menneske ikke lengre «er». Mennesker som taper kampen mot meg selv er ikke egoistiske og svake slik som jeg ble fortalt når jeg vokste opp, det er mennesker som går å bærer på en usynlig smerte, som kjemper hvert minutt for å klare å overleve, de gir ikke opp, de rett og slett klarte ikke å kjempe mer. Det handler ikke om svakhet, for tenk all den styrken denne personen har vist i åresvis, en styrke som du ikke har klart å se fordi du ikke visste hva du skulle se etter. Psyken er usynlig og det er nettopp det som gjør den så vanskelig.
De sterke båndene som jeg fortalte om i sted vil alltid være med meg, sammen med det inderlige ønske om at jeg vil treffe dem igjen. Men det er et bånd som for meg er veldig spesielt, Det er båndet mellom meg og en engel, en vakker jente som tapte kampen mot seg selv. Det er en stor sorg over at hun ikke lengre «er». men båndet vi knyttet på den lukkede avdelingen vil alltid være der, at hun har blitt en engel forandrer ikke fortiden, og jeg tenker på hvor skjørt livet er, for jeg vet at jeg selv kunne vært en engel nå og ikke hatt mulighet til å skrive dette, for det er en dødelig kamp vi kjemper.
Så i kveld er mine lys tent for de jeg knyttet bånd til som ikke lengre «er» og for alle de andre der ute som tapte kampen mot seg selv.
Jeg håper at himmelen er liker vakker som vi fantaserte om ❤
mindreverdig 