Jeg var gått helt i oppløsning, teamet mitt på dps var fortvilet, de kunne ikke gjøre noe for å bedre situasjonen. Hva trenger du? Jeg trenger at babyen kommer ut! Jeg klarer ikke passe på han mer! Han er ikke lengre trygg hos meg! Selvmordstankene hadde for fullt kommet tilbake. Jeg var livredd. Tanker om at verden var et jævlig sted tok helt over. Hvordan kunne jeg føde et barn til en så forferdelig verden? Gjør jeg baby og meg selv en tjeneste med å avslutte livet for oss begge? Jeg var på grensen til psykose, virkeligheten min var forvridd! Baby har det bedre uten meg, noen må ta han vekk. I mitt hode var det kun to alternativer. Ta livet av oss begge eller la noen andre ta babyen. For jeg var ikke egnet som mor eller menneske til å ivareta han. Jeg fikk umiddelbart time hos jordmoren min på fødestedet. I det jeg kom inn døren så hun at jeg hadde mistet meg selv. Jeg trengte ikke si noe, hun hentet overlegen og sammen bestemte de at jeg skulle igangsettes dagen etter. Lettelsen var stor, jeg skulle klare å passe på han noen dager til, går ikke igangsettelsen bra så tar vi han med keisersnitt! Du har vært så flink du har passet på babyen din i 37 uker, vi skal hjelpe deg nå! tårene mine trillet av lettelse og frykt, nå skjer det jeg skal bli mamma. fødselen tok 17 timer, jeg hadde klart det, jeg fødte gutten min vanlig og der lå jeg med verdens beste premie på brystet. jeg kjente en enorm kjærlighet i det jeg holdt han for første gang, tankene jeg hadde hatt om at jeg hadde ønsket han vekk bare noen timer tidligere var helt uvirkelig. så skjedde det ingen var forberedt på. Lille gull var ikke frisk, han ble fraktet til nyfødtintensiven i full fart, jeg insisterte på å bli med, men jeg fikk ikke lov. Jeg mistet meg selv totalt! Der satt jeg igjen på fødestuen uten baby! Det var jo det jeg ønsket! Lykkerusen gikk over til dyp sorg! Heldigvis var både samboer og mamma til stede og fikk roet situasjonen, jeg hylte og skrek, mamma måtte ta hardt i meg og snakke meg til fornuft! det sykepleierne mente var at jeg måtte sy, spise og være stabil, først da kunne jeg reise bort til lille gull! først når jeg forstod at jeg skulle få komme bort til baby klarte jeg å roe meg ned. Da jeg var stabil fysisk og psykisk reiste vi bort til baby, tårene rant i det jeg så den lille kroppen koblet opp mot alle maskinene. Han hadde puste problemer og fikk derfor hjelp av pustemaskin, han hadde lavt blodsukker og hadde derfor en sonde ned i magen, de mistenkte infeksjon så de hadde startet antibiotika behandling. dagene gikk og lille gull viste heldigvis tegn til bedring, etter en uke ble han friskmeldt! Det var en tøff og vanskelig uke for oss alle, men endelig skulle vår lille sønn bli med oss hjem

Du sa at alt var over nå
Svik og smerte hørte til fortiden
Jeg trengte ikke lengre å se meg tilbake
For svikte meg lovte du at du ikke skulle gjøre
Jeg var trygg, jeg kunne fortelle deg alt jeg hadde på hjertet for hos deg var en trygg plass å snakke om vanskelig ting, for du hadde taushetsplikt som du verdsatte høyt, Ingen skulle skade meg mer, for nå var jeg voksen, jeg var ikke lengre et hjelpeløst lite barn, jeg kunne stå opp for meg selv, og når jeg ikke selv klarte det så hadde jeg et velfungerende støtteapparat rundt meg som skulle stå opp for meg. Trodde jeg.

Jeg tror ikke dere aner smerten og sviket jeg følte den dagen alt raste sammen. Dagen jeg var lykkelig men samtidig ekstremt redd. dagen jeg trengte dere, og da mener jeg virkelig trengte dere. Dagen jeg aldri trodde ville komme, da jeg var overbevist over at jeg var alt for ødelagt innvendig. Men dagen kom, det vokste en liten baby inni magen min. Jeg hadde nettopp funnet det ut da jeg ga dere beskjed. For jeg visste jeg trengte hjelp til å håndtere den nye situasjonen, jeg var redd fordi jeg brukte destruktive mestringsstrategier i tillegg til at jeg gikk på medisiner. Jeg sluttet med destruktiv adferd den dagen jeg forstod at det var en liten baby i magen min. Jeg konfererte med psykiater og lege angående medisiner og vi fant en løsning. så kom jeg til deg. Min psykolog i over 6 år, du som visste mer om meg enn jeg egentlig vet om meg selv. jeg trengte hjelp av deg til å håndtere følelsene jeg satt med. lite visste jeg hva som møtte meg i det jeg kom inn døren din den dagen. Alt var vanlig de første 45 minuttene. når det stod 15 minutter igjen av timen, sa du: Du skrev til meg at du var gravid, er du langt på vei? nei 8 uker visker jeg forsiktig. Sånn at du vet det så vil ikke du klare å bli en god mor med dine vansker, så jeg kommer til å melde deg til barnevernet ved å sende en bekymringsmelding.

Verden min raste fullstendig sammen, tårene strømmet på, han prøvde å ta meg på skulderen for å trøste meg, jeg tok jakken min og løp ut av kontoret. Jeg låste meg inn på toalettet og brøt fullstendig sammen. Verden føltes mer urettferdig enn noen gang. Endelig hadde jeg fått det jeg alltid hadde drømt om og ønsket meg. Før jeg fikk kjent ordentlig på gleden kom redselen for at noen skulle ta fra meg barnet mitt. Tiden som skulle nytes ble fyllt med redsel og usikkerhet. Men det værste av alt var valget som plutselig lå foran meg. Jeg var 8 uker gravid, grensen for selvbestemt abort er 12 uker. Skulle jeg tro psykologens ord. At jeg ikke kom til å bli en god mor og gjøre alle en tjeneste å velge abort, for babyen min ville aldri få et godt liv med meg som mamma, den kom nok uansett til å bli tatt av barnevernet ved fødsel. Skulle jeg bære frem et barn som skulle bli en kasteball i et system bare fordi jeg var egoistisk og tenkte på hva jeg ønsket, eller skulle jeg gjøre det jeg følte alle forventet av meg, nemlig å ta abort? Jeg sendte en nød melding til mamma og samboeren min. De kom begge to etter kort tid, der satt vi 3 voksne mennesker sammen presset inne på et lite toalett. mamma og samboeren min ble fly forbanna når de fikk høre hva som hadde skjedd, de gikk for å konfrontere psykologen, men han hadde allerede dratt hjem. De prøvde å ringe, men han tok ikke telefonen. Jeg har aldri sett de så sint og forbanna som den dagen. Jeg var totalt knust og ødelagt. I flere dager gikk jeg rundt som en zombie, jeg klarte ikke lengre å fungere.

Det tok ikke langt tid før det kom et brev i posten, det var en kopi av bekymringsmeldingen psykologen hadde sendt til barnevernet. Heldigvis har jeg stødige og ressurssterke mennesker rundt meg som virkelig stod opp for meg i denne perioden. Min samboer og far til mirakelet i magen ga meg troen på at vi to sammen skulle klare å ta vare på den lille. Jeg fikk etterhvert en følelse av at jeg måtte beskytte barnet i magen. Jeg bestemte meg for at jeg skulle gjøre absolutt alt som står i min makt for å beskytte min baby. INGEN og da mener jeg INGEN skal få komme her å uttale seg om hvordan jeg er som mamma. Spesielt ikke en psykolog som kun ser meg gjennom et nøkkelhull. Der fokuset er på traumer og en vond fortid. Han vet ikke hvordan jeg fungerer i hverdagen. Han har aldri sett meg i kontakt med barn.

Vi har fått ekstremt god oppfølging i forhold til graviditeten, fra mennesker som har god kompetanse på dette området. Vår kjære jordmor på rådgivnings senteret ble mildt sagt sjokkert når hun fikk høre om psykologen og hvordan han hadde håndtert dette. Hun sa: Han har faktisk ikke lov å gjøre det. Han kan sende bekymringsmelding når barnet er født, men ikke uten ditt samtykke når det gjelder graviditet. Jeg er rystet over hvordan dette er blitt behandlet for å si det mildt, jeg har aldri truet noen med å melde de til barnevernet. Dette er alltid noe jeg i samråd med foreldrene gjør, jeg melder dem ikke, sammen søker vi om hjelpetiltak. f.eks. hvis en alene mamma får tvillinger, så vet vi at barseltiden kan være tøff, da kan det henne hun har behov for hjelp, slik at hun på best mulig måte kan ivareta seg selv og barna. Og det er barnevernet som tilbyr disse tjenestene. Og det at han i tillegg gjør dette i uke 8, er helt horribelt.

Meg og samboer har vært på møte hos barnevernet, de var utrolig hyggelige, de sa at saken var henlagt, men at de var der hvis vi ønsket eller trengte hjelp av dem på noen som helst måte. Vi syntes det var vanskelig å vite hvilke hjelp vi eventuelt kom til å trenge når babyen ble født, så vi fikk nr til de slik at vi kunne ta kontakt etter fødsel. Meg og samboer er åpen for alt og alle som kan hjelpe oss, slik at barnet blir ivaretatt på best mulig måte og vi har ingen problem med å være åpen om det. for det viktigste for oss er at vårt barn har det best mulig.

Jeg står nå ovenfor et vanskelig valg. Skal jeg bytte psykolog eller skal jeg fortsette å gå til han. I et forsøk på å strekke ut en hånd, valgte jeg å sende han en melding der jeg skrev hvordan dette hadde påvirket meg, samtidig som jeg gjorde det klart at måten dette er blitt gjort på og tidspunktet ikke var greit i det hele tatt. Jeg spurte samtidig om hva han syntes om måten det var blitt gjort på? og hvordan han nå ville taklet en lignende situasjon? Jeg håpet så inderlig at han skulle beklage og legge seg flat, at han skulle fortelle meg at han hadde gjort en feil. Det tok ikke lang tid før svaret kom «Jeg kunne sikkert ha ventet noen uker, men forøvrig vet jeg ikke hvordan jeg kunne gjort det annerledes»

Thanks for joining me!

Good company in a journey makes the way seem shorter. — Izaak Walton