Hvem er det jeg egentlig prøver å lure?

jeg går rundt og smiler og sier at alt er bra, når sannheten er at jeg vrir meg i smerte på innsiden. Jeg var hos psykiateren min i dag, jeg prøvde å skjule smerten så godt jeg kunne, og jeg lykkes nesten. men på slutten av timen kom en tåre, jeg skammer meg over at hun så det, hun tørket den bort, og i det hun var borti meg så raste hele verden min sammen.

tårene nermest hoppet ut av øynene mine, jeg prøvde å stoppe dem, men det gikk ikke. jeg krøllet meg sammen så godt jeg kunne, jeg ville bare forsvinne der i fra. » det er ikke noe å skamme seg over» sier hun trøstende, jeg synker enda mer sammen, jeg trenger sårt en klem der jeg sitter, men jeg sier ingenting, vi sitter der i noen minutter slik at jeg får samlet meg litt.

«skal jeg ringe foreldrene dine?» spørr hun i en litt bekymret tone. Nei det går bra svarer jeg litt nervøst. «Men, ikke sitt deg i bilen i denne tilstanden her, kan du gå deg noen runder før du kjører hjem?» Ja det skal jeg gjøre, jeg reiser meg og går mot døren. Jeg åpner den og går fort ut, jeg kommer ikke lengre enn til trappeoppgangen før jeg knekker fullstendig sammen. jeg krøller meg sammen og støtter meg til veggen, tårene blir til en liten dam på gulvet.

jeg kjenner plutselig en hånd på skulderen, det er psykiateren, hun spørr om jeg er sikker på at hun ikke skal ringe noen, jeg hulker frem at «det går fint» Hun omformulerer spørsmålet «vil du at jeg skal ringe noen for deg?» på nytt hulker jeg frem at «det går fint»

Etter en stund så klarer jeg å samle meg, jeg tar hetten på hodet og skjuler meg bak håret. Jeg merker at menneskene rundt ser på meg, men jeg fortsetter å gå i høyt tempo til jeg når bilen. jeg synker sammen i setet og sammenbruddet er et faktum.

-Mindreverdig-

jeg har blitt en mester til å unngå følelser, det å snakke seg vekk og gjemme alt bak et smil er noe som skjer automatisk. unnvikelse, det har vært min måte å overleve på, men det er også det som holder meg igjen fra å bli bedre. Når jeg plutselig blir konfrontert med mine egne følelser det er da katastrofen inntreffer. jeg var hos psykologen i dag, og begynnelsen av timen gikk greit, jeg klarte å være litt tilstedet i allefall, helt til jeg ble konfrontert med vonde følelser. Jeg gikk fullstendig i oppløsning. panikken tok meg og innsiden hylte og skrek som aldri før, det var for mye å forholde seg til og jeg flyktet slik jeg pleier å gjøre når ting blir for vanskelig, jeg flykter inn i meg selv for der er det trygt, jeg kan gjemme meg og slippe å forholde meg til det vonde som foregår i den «virkelige» verden.

jeg kom til meg selv da hunden prøvde å komme seg løs fra det faste grepet jeg holdt den med. jeg ser ned på vovven min og den er helt gjnnomvåt av tårer, den satt bare der og så på meg med et bekymret blikk, jeg løftet den opp og gjemte fjeset mitt i pelsen. jeg kjenner en trøstende hånd på skulderen, men jeg tørr ikke å se opp. jeg er flau over tårene som drypper ned på hunden, jeg skammer meg over at psykologen ser meg slik. Men denne gangen klarer ikke tårene å slutte å dryppe, jeg gråter stille, gjemmer meg bak alt som det er mulig å gjemme seg bak, men jeg er fortsatt synlig og det plager meg, vil bare forsvinne langt langt vekk.

«Jeg vet at dette er veldig vanskelig for deg» sier psykologen trøstende, «men vi må igjennom dette for at du skal få det bedre» Jeg klarer ikke svare så jeg bare nikker. Jeg ser ned på klokken og ser at jeg har vært der i 2 timer, jeg blir stresset. Stresset fordi jeg føler meg som en belasting og i veien for andre. Psykologen ser reaksjon og sier » Slapp helt av, jeg har alltid timene dine på slutten av dagen, slik at du kan bruke den tiden du trenger» Jeg får en god følelse på innsiden, ordene som blir sagt varmer virkelig. kanskje jeg også er viktig? kanskje jeg også betyr noe?

Vi avslutter timen og psykologen spør om h*n kan få lov til å trøste meg litt ved å klappe meg på skulderen, jeg nikker. og jeg merker at jeg virkelig setter pris på jobben h*n gjør. Når jeg går ut fra kontoret er jeg nummen i hele kroppen, det er en rar følelse som fortsatt er tilstede. Flere ganger i dag har jeg vært på gråten, og jeg merker at psykologtimen i dag virkelig har preget meg. Det er skummelt og fremmed å plutselig skulle forholde seg til følelser, når jeg ikke har gjort det på 15 år.

-Mindreverdig-

jeg hadde en vond følelse av at 2 0 1 4 ville bli et veldig vanskelig år, men jeg håpet så inderlig at jeg tok feil…

Jeg har ikke klart å gi slipp på 2013 og innse at vi er i 2 0 1 4. Dette halvåret har vært det vanskligste i livet mitt, jeg har vært så langt nede at jeg har prøvd å ta mitt eget liv, uten at jeg selv har vært klar over det. jeg forsvant så langt vekk fra meg selv at jeg måtte inlegges på lukket for første gang siden 2011.

jeg har vært mye innlagt og heldigvis har jeg et teamet rundt meg som er helt fantastisk. men teamet har ikke hatt noe annet valg enn å stå maktesløse og se på at mørket og de sterke kreftene har herjet med meg.

Traumebehandlingens konsekvenser har virkelig slått meg i bakken, minnene har strømmet på noe som har gjort livet mitt uutholdelig. jeg kan ikke kontrollere det som skjer med kroppen min, det er konsekvensene av traumene fra barndommen min, fagfolk sier at det er naturlige reaksjoner på unormale hendelser. men for meg er det skremmende, skremmende fordi jeg ikke forstår hva som skjer med kroppen min.

jeg ser at det vanskelig for teamet mitt også å forstå hva som skjer med meg, spesielt for sykepleierene som har følgt meg i 5 år og vært rundt meg daglig i lange perioder. De sier at det er forjævlig å se at jeg lider på den måten og de er åpen om sin fortvilelse over at de føler seg maktesløs.

For det er fortvilene alt det som skjer, og når kroppen gjennomgår traumene fra barndommen så er alle maktesløs. automatisk så forsvinner jeg fra meg selv fordi det er for vondt å forholde seg til, og når jeg endelig kommer til meg selv, sitter det en forskrekket sykepleier og ser på meg med tårer i øynene. denne gangen hadde hun funnet meg i et hjørne, der satt jeg gjennom svett og forgrenet i mitt eget spy.

Det er rett og slett veldig skremmende og ikke minst vondt. Jeg visste at min barnekropp hadde gjennom gått grusomme ting, men at ting faktisk var så brutalt og jævlig hadde jeg aldri forestillt meg. jeg holder meg fast i en liten glød av håp, jeg kjemper med alle kreftene jeg har denne gangen og det er derfor bloggingen har kommet veldig i bakgrunnen.

jeg visste at traumebehandling var tøft, men så tøft som dette hadde jeg aldri trodd at det ville bli, jeg tar små steg og de sier at jeg beveger meg fremover, selvom det er lite jeg har beveget meg på 3 år, så er det i allefall bevegelse.

jeg har mange valg jeg må ta og mye som skjer i livet mitt fremover som jeg må ta stilling til, så det blir en tøff tid fremover også, men jeg skal med god hjelp forhåpentligvis klare å komme meg levende igjennom dette også.

God klem til alle dere vakringer der ute

– Mindreverdig – 

Denne filmen traff meg, ikke fordi våre historier er like, men fordi den beskriver hvordan det føles å bli fratatt friheten over eget liv.

 

Sometimes someone hurt you so bad, it´s stops hurting at all

Until something makes you feel again, and then it all comes back, every word, every hurt, every moment.

 Deeper and deeper i felt within myself, trapped in the misery of my life, lost in the sorrow of my soul, unable to see the light, unable to see the dawn, to feel, to hope, to dream. 

 

Mye har skjedd siden sist jeg skrev her inne, det følels i allefall slik. Jeg har vært innlagt og hatt det fryktelig vondt. Jeg har følt meg som verdens lykkligste, men jeg har også vært på kanten til å avslutte mitt eget liv.

 

Livet mitt er en turbulent reise med dype daler og høye topper, selv om det høres ut som om jeg er bipolar så er jeg ikke det. Det er min indre verden som kjemper en intens kamp mot den virklige verden, og jeg står midt i denne krigen, og jeg føler meg ganske forvirret og fortvilet. Jeg mister stadig grepet på virkeligheten og blir dratt ned i dype, destruktive og farlige daler. I reddsel kryper jeg sammen i håp om at alt vil forsvinne. Jeg er til tider så full i redsel at jeg låser meg inne på et rom og gjemmer meg i håp om at ingen skal gjøre meg vondt. I det neste øyblikket kan jeg dra ut på byn med venner og drikke vin og danse.

 

Det er en intens kamp mellom den jeg ønsker å være, og en indre verden som bærer traumene. Og jeg er sliten, for dette er ikke noe jeg velger, men det er visst en del av traumeterapien. Akkurat nå har jeg det fryktelig vondt, og jeg ønsker meg bare en god natts søvn.

 

Legger ved en film som virkelig er verdt å se!

Jeg har vært flere døgn uten søvn, denne gangen hadde det en grunn. Jeg satt våken og lagde lister, lister som skulle hjelpe meg å ta en avgjørelse som for meg var veldig vanskelig.
skal jeg åpne meg litt opp og slippe N(Traumebehandler) et steg nermere eller skal jeg fortsette å stenge han ute slik som jeg har gjort i 2 år?
I dag tok jeg steget. jeg viste N den svarte boken, den boken som innholder livet mitt i bilder og skrift. Ordene N sa etter å ha lest hver eneste side varmet hjertet mitt og ga meg en god følelse

 

N sa: jeg vill ikke bli den 3 psykologen som ikke spørr deg om HVORFOR du er redd, for det er dette vi to skal finne ut sammen, og vit at jeg føler med deg på alt det vonde du har opplevde, dette har du ikke fortjent og jeg håper virkelig at det aldri skjer noe vondt med deg igjen. Og tro mine ord når jeg sier at jeg ikke skal svikte deg, jeg har satt på dette kontoret i 2 år og det eneste jeg har gjort er å snakke til ryggen din, vi har god tid og jeg gir ikke opp for jeg vet at dette vil gå bra. Og vit at den tilliten du har vist meg i dag er jeg veldig takknemmlig for,
Kan jeg få beholde det arket du skrev til meg?

NEI skriker jeg før jeg i full panikk tar den svarte boken og arket i hendene og små løper ut fra kontoret,

 

I ettertid tenker jeg på N, Han er en fantastisk mann, han snakker til hele meg og jeg føler virkelig at han bryr seg, noen ganger har jeg lyst til å krype opp på fanget hans og krølle meg sammen i fosterstilling, i håp om at han skal vugge meg frem og tilbake og si at jeg er trygg og at alt vil bli bra

 

– Mindreverdig –

jeg har hatt kontroll over meg selv lenge, jeg har klart å håndtere impulsene om døden på en god måte. Det har snart gått 1 år siden mitt forrige selvmords forsøk, før den tid var forsøkene tettere, Det betyr ikke at jeg har det bedre med meg selv nå, men det handler om at jeg har blitt sterkere. jeg har lært meg andre mestrings strategier, jeg ønsker på en måte å leve, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare det. Jeg er nyskjerrig på livet, men samtidig så er jeg redd for livet.

Jeg har hatt kontroll over meg selv i snart 1 år, mulighetene til å avslutte livet har vært mange. Men jeg har valgt å gi livet en sjanse. Jeg har vært livredd for å jobbe meg igjennom traumene fordi jeg har vært redd for å miste kontrollen. Jeg tvi holder på den lille kontrollen jeg har. Teamet rundt meg sier at jeg må snakke om følelser og tanker, jeg sier til dem gang på gang at jeg er livredd for å miste kontrollen. Men det er akkurat som om de ikke helt har forstått alvoret, de pusher meg stadig lengre og lengre, de sier jeg må tørre å gjøre en forandring, og at den forandringen er å gi slipp på litt av kontrollen

Under Innleggelsen denne gangen bestemte jeg meg for å prøve å gjøre en forandring, jeg åpnet opp og slapp teamet ett hakk nærmere. akkurat der og da føltes det helt greit, da vi satt der og prøvde å grave i min indre verden så gikk det faktisk veldig fint, jeg hadde kontroll og jeg var stolt over meg selv. Men i det teamet mitt forsvant ut døren og jeg var aleine, så raste alt fullstendig sammen for meg. Jeg husker ingenting etter de gikk ut døren.

Kontrollen som jeg har tvi holdt på i snart 1 år forsvant ut døren sammen med teamt mitt, tilfeldigvis kom en fra teamet mitt innom igjen før hun gikk av vakt, Hun fant meg sittende på bade gulvet, der jeg tviholdt på en plastikk pose og en ledning, jeg hadde mistet kontrollen fullstendig, hadde hun ikke kommet inn så hadde det blitt et ubehagelig syn for nattevaktene

Det er dette jeg har vært så utrolig redd for skulle skje, å miste kontrollen slik at impulsene styrer over fornuften. Teamet mitt har nå innsett hvor viktig det er for meg og for dem at jeg har kontroll. Vi har nå valgt å endre strategi, og jeg jobber med meg selv hver dag for at jeg skal klare denne kampen, selv om jeg ikke vet om det vil bli verdt all smerten, så har jeg et indre håp om at livet faktisk kan være en fin ting

– Mindreverdig –

…

jeg merker at teamet rundt meg er mer bekymret for meg nå enn de pleier å være, klemmene er ekstra gode og lange, de minner meg stadig på at de bare er en telefon eller melding unna. Jeg forstår hvorfor de er bekymret, grunnen er fordi de ikke har sett noen som helst reaksjon fra meg på det som skjedde for en stund siden. Vanligvis når mennesker opplever vonde ting så kommer det en følelses messig reaksjon med en gang. Men denne gangen har jeg ikke vist noen som helst form for følelser, selv om jeg har blitt revet i stykker fysisk og psykisk

 

Jeg forstår at de er bekymret, for de blir usikker på hvor de har meg, men akkurat nå velger jeg å ikke

jeg blir stadig ledet inn på nye veier i psykiatrien, jeg møter nye mennesker som jeg skal prøve å bli trygg på

jeg var 18 år da jeg fikk mitt første møtet med voksen psykiatrien, det var et tøft møte som inkluderte tvanginnleggelse, noe som skremte livet ut av meg. jeg ble skrevet ut igjen med beskjed om at det hadde skjedd en feil, jeg fikk tildelt en psykiater 1 måned etter jeg hadde blitt tvangsinnlagt ved en feil, dette møtet skremte meg nesten mer, hun valgte å tvangsinnlegge meg på nytt, da hun ringte ambulansen så løp jeg, jeg følte jeg løp for livet, heldigvis ordnet mine foreldre opp, slik at politiet ikke kom å hentet meg, min foreldre måtte si til psykiateren at de tok over det fulle ansvaret for meg. dette var i 2009 det samme året som jeg var avgangs elev på videregående, det var en vanskelig balanse gang

«lege erklering 2009» Det bekreftes at ******* har en alvorlig sykdom, noe som fører til at hun sannsynligvis blir fraværende resten av skolen året, slik situasjonen er nå er det usansynlig at hun vil klare å ta de avsluttende eksamene

Tross alt fullførte jeg videregående, noe som er ganske imponerende i følge behandlerene mine, jeg fortsatt å gå til psykiateren, hun mente at jeg var så syk at jeg trengte en innleggelse.
I september 2009 fikk jeg mitt første møte med en DPS (Distrikt Psykiatrisk Senter) jeg var livredd, jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, noe som førte til at jeg gjemte meg i sengen i over 2 uker. Jeg fikk tildelt et Team som besto av 2 Fantastiske sykepleiere, disse to byttet på å sitte inne hos meg slik at jeg slapp å være aleine ( jeg kaller de for H og N) Etter at jeg hadde vært innlagt i 3 uker ble jeg skrevet ut, med tilbud om en planlagt innleggelse.

Det gikk ikke så lang tid før psykiatren min valgte å legge meg inn igjen, dette var starten på et liv som var preget av å være mer innlagt enn å være hjemme. Jeg har vært heldig H og N har vært i Teamet mitt hele veien, og jeg har blitt ganske trygg på dem etterhvert, de kjenner meg så godt nå, at de ser på meg med en gang det er noe som plager meg, de er to helt fantastiske mennesker
Da jeg ble innlagt på DPS`en første gang, så visste de omtrent ingenting om meg, det som stod i papirene var at, jeg muligens hadde blitt utsatt for en voldtekt for ca 3 år siden. etter en god stund bekreftet jeg at jeg hadde vært utsatt for en voldtekt, så det var dette vi jobbet sammen for å mestre. fra 2009 til 2012 så var det voldtekten vi prøvde å håndtere, men inni meg har det vært så utrolig mye mer som har vært vondt, men som jeg ikke klarte å dele. etter å ha kjente H og N i 3 år så skrev jeg et brev til dem, der jeg fortalte ALT som hadde skjedd i livet mitt. Teamet mitt ble ikke så veldig overasket over at jeg hadde opplevd flere ting som var vondt for i deres øyne så var jeg veldig syk og de trodde ikke at en voldtekt i seg selv kunne gjøre meg så syk som jeg var blitt, det var godt men samtidig veldig vondt å dele mine indre hemmeligheter, men N og H var fantastiske, de tok vare på meg, de gråt med meg og var sint med meg

Så året 2012 det var da jeg valgte å prøve å kjempe for livet mitt, jeg begynte i traumebehandling men jeg var ikke helt klar for det, så jeg skjøv alt vekk så godt jeg kunne, jeg snakket meg vekk og prøvde å få fokuset over på noe helt annet, først nå i 2013 har vi klart å komme i gang med traumebhandlingen, jeg er delvis innlagt noe som betyr at traumebehandlingen foregår på DPS´en når H eller N er tilstedet, også er jeg på avdelingen så lenge jeg trenger etter jeg har vært i behandling. Det er alt fra 1 time til dager