Jeg har fått svaret på det jeg egentlig ikke ville vite, jeg fikk historien bak hva som skjedde den kvelden som jeg har beskrevet med 3 ord Politi, leger og masse eddekopper. Jeg kjenner jeg blir dårlig langt inn i hjerte, jeg som hadde slått meg til ro med det dere hadde fortalt meg, Psykose sa dere, jeg hadde ikke skadet noen eller vært i veien for noen, jeg hadde begynt å tro på ordene dere sa og at alle blåmerkene også kunne skyldes psykose, Det var på en måte bedre å slå seg til ro med at det var psykose i stedet for at det virkelig hadde skjedd.

Men det skjedde faktisk, jeg kjenner det gjør så fryktelig vondt. Jeg har alltid hatt respekt for politiet og denne gangen var det jeg som ble slengt inn i en politibilen med håndjern

Jeg må nesten fortelle fra starten, jeg skulle ut med noen veninner vi hadde det helt supert vi drakk og koste oss, det nærmet seg midnatt og vi dro inn til byen. Stemningen var på topp vi danset, lo og for engangs skyld så følte jeg meg som en vanlig jente. hukommelsen min svikter i det det kommer en vakt bort til meg og ber meg bli med han.

Resten av det jeg skriver er jeg blitt fortalt av venninnen min. Vakten tok meg vekk og rett borten for oss stod det en jente og beskyldte meg for at jeg hadde slått henne. Venninnen min tok kontroll og fortalte vakten at det aldri hadde skjedd for vi hadde vært sammen hele tiden. Jenten bortenfor klarte ikke å si noe annet enn: Hun slo meg. Vaktene innså at dette vare en sutre jente som ville lage drama og de bortviste henne fra utestedet. Etter dette var jeg ikke lengre meg selv, den smilende og glade jenten hadde forsvunnet. Ikke en eneste kveld kan jeg få lov til å bare være som alle andre, jeg løp bort å hentet tingene min og gikk ut for å røyke. venninnen min kom løpene etter.

De som kjenner meg vet at jeg har et stort hjerte og et stort behov for å hjelpe andre mennesker, og det var dette jeg ville ta tak i, når jeg dro veninnen min med bort til politiet og fortalte dem at hun trengte hjelp. Lite visste jeg at det ville ende slik, hadde jeg visst dette hadde jeg aldri gått bort. Da politiet tok tak i armen min forsvant livet i øynene mine, venninnen min beskrev det som om øynene mine ble helt svart. Jeg følte meg truet og reagerte som alle andre mennesker reagerer når de føler de blir angrept, man kjemper tilbake, venninnen min brøt inn og sa at de måtte la meg være i fred! At jeg bare trengte tid til å komme meg tilbake i denne verden. De ville ikke høre, de slengte vekk veninnen min og hoppet på meg, jeg kjempet med alle kreftene jeg hadde, men det var nytteløst, håndjern ble festet og jeg ble slengt inn i politibilen. Og bilen kjørte avgårde med en gang. Venninnen min ble stående igjen helt aleine med en telefon i hånden og forstod virkelig ingenting.

 

Hun knakk fullstendig sammen, telefonen i hånden hennes ringte det var min pappa (Han hadde hørt det på politiradioen) Han kjørte å hentet venninnen min, men de visste ikke hvor jeg var blitt kjørt, så de måtte bort på politistasjonen for å få beskjed om at jeg var kjørt på legevakten.

På legevakten satt jeg forgrenet og fortsatt i en annen verden, politiet satt å passet på meg. Livredd måtte jeg være der inne aleine med politiet og leger, Jeg husker ikke hva som ble sagt eller gjort, men jeg tror det er her edderkoppene kommer inn i bildet, jeg var sikker på at håret til legen var fullt i edderkopper jeg ble livredd. jeg husker at den ene politimannen sa: Nå sitter vi fast her med deg, når vi kunne vært ute å gjort viktigere ting. Akkurat dette husker jeg så alt for godt. Jeg så denne politimannen rett inn i øynene og sa: Jeg har aldri bedt dere om å være her, dere er fri til å gå. Han ser strengt på meg og sier: Legen vil at vi skal være her.

Jeg ser på han med tårer i øynene og sier: Hvordan kan du egentlig si noe sånt? jeg er et menneske på lik linje med deg, hvis det er så plagsomt å omgåes andre mennesker så er det ingen som tvinger deg til å ha den jobben du har. Han blir litt satt ut men står fortsatt på sitt.
Jeg sier: Jeg er en helt vanlig jente, som innimellom har det tøft i livet for noe jeg har blitt utsatt for i min barndom, jeg får god hjelp, men jeg er ikke alltid så flink til å be om hjelp når jeg trenger det, men det er noe jeg jobber med. så vær så snill å Ikke kom her å fortell meg at dere har så mye annet viktig å gjøre og fremstill meg på den måten. for det er ikke slik man snakker til andre mennesker. Jeg fortjener å bli behandlet med like mye respekt som du gjør. det er ikke forskjell på oss som mennsker selv om du har uniform. Alle mennesker kan få det vondt i livet sitt, og når mennesker er på sitt svakeste så burde ikke du som politi trekke dem enda lengre ned med å snakke slik. og hvis du ville vite det så birdrar jeg i samfunnet på min måte, for det er det vi mennesker gjør, vi tar vare på hverandre og respekterer hverandre, vi sparker ikke dem som ligger nede, jeg trodde virkelig at alle mennesker hadde slike grunnkunnskaper om livet.

Han blir stille og jeg forsvinner inn igjen i meg selv, klarer ikke å forholde meg til all driten det blir for mye for meg å takle. Plutseig hører jeg en alarm og jeg kjenner jeg blir grepet hardt tak i, jeg kjemper i mot og denne gangen slipper de. Legen med edderkoppene i håret hadde utløst alarmen på hele legevakten fordi jeg hadde tent meg en røyk. Jeg visste ikke at jeg satt inne og ikke ute. etter at jeg ble angrept på nytt så forsvant jeg fullstendig, venninnen min beskrev det som en bevisstløstilstand og ble veldig skremt over at jeg ikke reagerte på smerte, Hun utdanner seg til å bli ambulansearbeider og tok mange smerte grep på meg uten at det ga noen som helst form for reaksjon.

Min far var visst der også, og jeg blir helt dårlig av å tenke på hva han har følt og tenkt. Jeg er sint og jeg er redd. Jeg er sint for at mennesker ikke kan la meg være i fred, hvorfor må mennesker legge skylden på meg? For en gangs skyld følte jeg meg som en vanlig jente, men det var vel for godt til å være sant. Jeg prøver bare så godt jeg kan å mestre livet

Jeg undervurderer alltid min egen helse tilstand, noe Teamet er helt enig i: Vi har aldri før sett deg på denne måten, du er psykotisk nå men vi skal ta vare på deg en stund okei

Jeg møter meg selv i døren gang på gang, jeg må begynne å ta psyken min på alvor, før det går veldig galt.
jeg må være ærlig med meg selv og innse at jeg faktisk er alvorlig syk.

jeg har vært innlagt en stund, jeg ble satt på masse medisiner dagen jeg kom inn, i tilegg til tilsyn hvert 30. minutt
Jeg forstod ikke helt vitsen med så mye styr, følte ikke at jeg trengte å bli passet på, men ser i ettertid at det å binde seg selv fast under sengen i redsel for at noen skal ta meg og det å ta en pose over hode fordi du er helt overbevist om at dette er en sove-pose er i kategorien Syk.

Lurer virkelig på hva som skjer inni hodet mitt

Jeg som var så fast bestemt på at jeg aldri skulle sette på medisinen Zyprexa igjen. Den medisinen som gjorde meg sykelig opptatt av mat, den startet et spiseforstyrret mønster som jeg aldri har klart å komme meg ut av.

Men det kom til

Person: Hei, så godt å se deg

Meg: Heeeeei, virkelig godt å se deg også
Meg: (skulle ønske jeg aldri gikk ut døren, bak smilet presser tårene på)

Person: Hva gjør du på for tiden?

Meg: Går jo på skole og i tillegg har jeg mange spennende prosjekter på gang, så dagene flyr jo av gårde, du da?
Meg: (Du skulle bare visst, jeg kjemper en indre kamp som nesten har drept meg flere ganger)

Person: Nei det samme vanlige er ikke noe nytt, men jeg må gå kjekt å se deg, vi må finne på noe en dag alt for lenge siden

Meg: Ja absolutt, vi må se om vi finner en dag snart, var super koselig å se deg igjen
Meg: (Vær så snill å glem at denne samtalen har funnet sted, jeg orker ikke smile falskt lengre, smerten på innsiden tar knekken på meg)

Hvordan har overgrepene påvirket deg i ettertid, hva er det du i dag sliter med på grunn av det som skjedde med deg?
 

Det er vanskelig å vite på hvilke måter det har påvirket meg, jeg hadde nok levd et helt annerledes liv i dag om overgrepene ikke skjedde, men det er vanskelig å si, for jeg står her jeg står nå og det er noe jeg bare må akseptere. Jeg har en smerte på innsiden som kveler meg, en smerte og en skam følelse, som spiser meg opp innvendig, Jeg klarer ikke selv å forstå omfanget av hvor mye dette har gjort med meg, dette er noe behandlingsteamet mitt prøver å gjøre meg mer og mer bevisst på, jeg ser ikke på meg selv som syk, jeg ser på meg selv som en vanlig jente, og det er vel egentlig her de største problemene kommer inn, for jeg vil så inderlig være en helt vanlig jente og jeg bruker alle mine krefter og all min energi på å skyve vekk og glemme det vonde.

Teamet mitt beskriver meg som en delt person, der jeg har en veldig frisk side og en veldig syk side, der den friske siden jobber på fullt for å klare å ha kontroll slik at jeg kan fungere normalt, men noen ganger tar den syke siden over og det er da smerten blir synlig for andre, når dette skjer har jeg mistet kontrollen, for det er faktisk det jeg gjør, det er som om en annen person overtar styringen og jeg har ikke noe jeg skulle sagt lengre, jeg blir fjern, og vanskelig å få kontakt med, jeg får hørsel og syn hallusinasjoner, og jeg gjør ting jeg ikke ville gjort hvis det var den friske siden som hadde kontroll, det er her de destruktive og impulsive handlingene kommer inn og jeg står i fare for meg selv og trenger å bli passet ekstra godt på.

Som du ser ut i fra det jeg skriver så er jeg delt, vanskelig for andre å forstå, men helt naturlig for meg, det å kunne splitte meg selv innvendig har vært en nødvendig overlevelses strategi. Det har vært min måte å flykte fra overgrepene, Det ble for mye for en 9 åring til å takle alt det vonde og dette var den måten jeg overlevde på. Jeg kan ha fine dager, og jeg kan ha helt grusomme dager, som oftest svinger det fra time til time, jeg kan være verdens gladeste jente i det ene sekundet til å bli den største dritt kjerringen i det andre sekundet, jeg kan ikke planlegge frem i tid jeg må ta alt som det kommer, jeg har blitt fratatt min ungdoms tid og jeg har blitt tvunget til å bli voksen veldig tidlig, jeg har så mye smerte på innsiden og det er så mye som er usagt, problemet mitt er at jeg ikke klarer å sette ord på følelsene muntlig, jeg fant heldigvis ut at skriving var en god måte for meg å kommunisere på, ordene på et ark har blitt min stemme. Jeg jobber selvfølgelig for å kunne sette ord på ting muntlig, men det tar tid, jeg har så mye smerte fra jeg var 9 år frem til i dag 14 år seinere som bare jeg vet om, men jeg jobber for å klare å dele mest mulig, men det er en tøff prosess, det er ikke bare bare å skulle dele hemmeligheter som du har holdt for deg selv i 14 år. 

– Mindreverdig –