Jeg er en person som sier det jeg mener og jeg sier det som det er. Det er veldig mange mennesker som ikke takler dette, men overaskende nok så er det ikke mennesker som er i sårbare situasjoner og i psykiatrien som ikke takler min ærlighet. Men unge og uvitende mennesker som har seilt gjennom livet smertefritt.

det irriterer meg at så mange unge voksne ikke har noen som helst kunnskap om livet. Det er ikke få ganger jeg har vært på et vors og nesten havnet i slosskamp fordi andre ikke takler min ærlighet. De reagerer med sinne og ender alltid opp med å bli ekstremt barnslige, og sier «jeg vil ikke sitte ved siden av henne lengre» Men helt ærlig det forteller mer om dem enn meg.

Det diskusjonene alltid handler om er penger. Ikke fordi jeg drar inn penger i diskusjonen, men fordi jeg gjerne spørr hva dem ønsker med livet sitt, og svaret er alltid det samme «Jeg ønsker et stort fint hus og en fin bill» Dette svaret gjør meg alltid smålig irritert, spesielt hvis personen jeg snakker med har tenkt seg en jobb innen for helsevesenet. For etter min mening så bør mennesker som jobber med mennesker, ha lyst til å hjelpe andre, og ikke bare ha det som en jobb fordi den personen skal kjøpe seg stort hus og fin bil.

Jeg unner virkelig disse menneskene å være så uvitende, for da har de det bra med seg selv. Men jeg syntes helt ærlig at slike egosentrerte mennesker ikke har noen ting å gjøre i helsevesenet. Fordi det er ingen tvil om at disse menneskene mangler kunnskap, de har heller ingen erfaring i livet som får dem til å forstå hvor vondt det kan gjøre å leve.

For å ta et konkret eksempel, så var jeg ute i helgen og satt å snakket med en gutt på 22 år.

Denne gutten utdanner seg til å bli enæringsfysiolog, i hans ord så blir jobben hans å gjøre feite mennesker tynn. For når mennesker blir tynn så føler de seg bedre med seg selv.
Jeg spørr han, hva han gjør når disse menneskene er blitt tynn, Nei da er hans jobb ferdig, jobben hans er bare å gjøre dem tynn.
Jeg kjenner jeg blir sint, tror han virkelig at problemet er løst fordi en person er blitt tynnere? Jeg spørr han om han er klar over hvor mange mennesker som går opp igjen i vekt? Det var ikke hans problem, for jobben hans er ferdig i det personen har blitt tynn. Har det noen gang falt deg inn å spørre en person hvorfor ting har blitt som det har blitt, spør jeg surt. Nei det var ikke hans problem, hvis de hadde slike problemer så måtte de jo oppsøke en psykolog eller noe. Jeg ser på han og sier: Det har ikke falt deg inn at det som oftest er en grunn til at mennesker legger på seg, og at innsiden må ha det bra for at men skal klare en så drastisk livs endring. Nei dette var ikke hans problem, det var gode penger å hente, og han kom jo ikke til å ha tid til å engasjere seg sånn i sine pasienter for han kom jo trossalt til å ha en egen familie og et liv som han ville bruke sin tid på.

 

Han forstår ikke poenget mitt, Det handler virkelig om å se og møte mennesker på en god måte, prøve å forstå hvorfor denne personen søker hjelp om en enæringsfysiolog. Hvis denne personen bare spiser for mye ost og det er det eneste problemet, så kan nok denne gutten hjelpe dem. Men helt ærlig, livet er ikke så enkelt som dette. Det er mye i livet som kan gjøre vondt, og det finnes som oftest en grunn til at ting blir som det blir. Og hvis man virkelig vil pasientens beste så må man først forstå grunnen. Hva hjelper det egentlig noen å gå fra å være tykk til tynn, for så å gå tilbake til gamle vaner og legge på seg igjen. Man utsetter pasienten for mer smerte enn de i utgangspunktet hadde, fordi nå sitter pasienten igjen med en dårlig følelse av at h*n har misslykkes, fordi kiloene kom tilbake.

Det er 

Når tårene renner
og du savner dine venner
Husk at de beste alltid er i ditt hjertet
Tenk på dem når du kjenner på smerte
Noen elsker deg for akkurat den du er
Uavhengig av størrelse eller klær
Inni hjertet er de beste gjemt
Ingenting kan noen gang forandre det

 

innerst i hjørnet

Take my hand and lead the way
silent is good, anyway there`s no words to say 

En verkende smerte
som nesten stopper mitt hjerte

er det virkelig så mye bedre på den andre siden?
Vil jeg føle meg glad hvis jeg går gjennom stormen
vil det bli verdt det?

 

Den siste tiden har jeg hatt det vondt, fryktelig vondt. Søvnen er dårlig, og jeg er sint og irritert hele tiden. Det er mange følelser som vil komme frem, men jeg kjemper med de siste kreftene mine for å holde dem borte. Juletiden som jeg elsker har forsvunnet i alt kaoset i hodet mitt. I morgen er det julaften og jeg har ikke klart å nyte desember slik som jeg pleier, noe som gjør meg trist. Den tiden på året som jeg elsker høyest har forsvunnet, og det er ikke noen ting jeg kan gjøre for å få jule gleden tilbake i år.

Det har skjedd for mye rundt meg, episoder meg politi og ambulanse har rippet opp i mange vonde minner og jeg er redd. Jeg har en følelse av at alle er ute etter å ødelegge for meg.

Den 16. desember hadde jeg samarbeidsmøte, jeg hater disse møtene da jeg er i hovedfokus, På disse møtene kobler jeg ut, orker ikke å være tilstedet. Vi var 10 mennesker denne gangen, 10 mennesker som satt og diskuterte meg. Psyk.tjenesten som tok fra meg sertefikatet og tilkalte politi og ambulanse stillte med 3 mennesker. De ville forsvare seg selv, overbevise mitt team om at de hadde gjort det riktige fordi jeg var alt for syk og til fare for andre. Det gjorde vondt å sitte å høre på alle løgnene som kom fra dem. Teamet mitt spurte om hvorfor i alle dager vi hadde vært på deres kontor, når det var bestemt på forhånd at vi skulle gå tur. Svaret deres satt meg ut, De sa at jeg var for dårlig til å gå tur, at de ikke følte det trygt å gå tur med meg, derfor gikk vi opp på kontoret. LØGN! H*n fra psyk.tjenesten hadde alt for vondt i kneet sitt til å gå tur, derfor måtte vi opp på kontoret, det hadde ingenting med meg å gjøre. Det var deres avgjørelse og hadde så absolutt ingenting med meg og gjøre. Men der satt de på møtet og liret av seg løgn etter løgn.

De utnyttet situasjonen, fordi de vet at jeg aldri snakket når det er så mange mennesker rundt, så der satt de og styrte hele showet slik at alle skulle tro på dem og ikke på meg. Heldigvis har jeg et sterkt Team som kjenner meg veldig godt, og de kjempet for meg, de stillte opp for meg, etter en stund gikk alle 3 fra Psyk.tjenesten med beskjed om at alt skulle avsluttes. De hadde selvfølgelig meldt saken min videre til fylkeslegen angående sertefikatet, men de hadde heldigvis fått beskjed om at de måtte ta bekymringene opp med behandlende lege. Noe som de virkelig gjorde på dette møtet. Når de hadde gått så fortsatte møtet, og når alt var ferdig fikk jeg beskjed om at jeg fortsatt hadde kjøreforbud. Jeg klarte ikke å holde igjen tårene, jeg var ødelagt og knust. Behandlerene mine var nødt til å diskutere førerkortet mitt på to mannshold for å ta en avgjørelse. Jeg var fortvilet, Jeg snakket med sykepleieren i temat mitt og hun sa at hun var nesten helt sikker på at jeg fikk det tilbake, jeg måtte forklare henne hvor viktig det var for meg, fordi jeg ble dårligere og dårligere for hver time som gikk, jeg var fanget i mitt eget hjem, jeg kom meg ingen sted, og der vi bor nå er det lite, jeg har ingen steder i huset hvor jeg kan får fred, og det ødelegger meg. Dagen etter ringte telefonen avgjørelsen var tatt, De hadde bestemt at jeg fikk tilbake sertefikatet, jeg hoppet av glede. LYKKE

jeg puster, jeg lever
Jeg er ikke død, men jeg svever

Det er på denne måten jeg har valgt å formidle mitt indre til dere som leser bloggen, og jeg må ærlig talt ta meg selv i å «pynte» på sannheten noen ganger. Mitt innerste inne kommer jeg nok aldri til å skrive detaljert om, det hjelper ingen. Kanskje en gang når jeg har kommet meg på beina igjen at jeg vil summere alt opp i en bok og da vil fortelle litt mer detaljert om hvor jævlig livet faktisk kan være, men at det faktisk finnes håp. Ikke fordi alle andre sier at det gjør det, men fordi jeg da kan være et levende bevis på at det faktisk er mulig.

Jeg unngår det syke og vanskelige, og det er vondt nå som jeg går i traumebehandlingen og blir presset til å kjenne etter på følelser, for det er en ny ting for meg, jeg har alltid bare vært, men aldri kjent etter hvordan det egentlig føles å bare være. Jeg har alltid latt andre styre meg, har blitt «lært» opp til at min vilje ikke er så viktig, så alle andres vilje kommer forran min i den syke delen.

jeg holdt på å forsvinne, jeg var i ferd med å tape kampen mot meg selv da jeg ble tatt tak i.
Det var trygge og velkjente armer som holdt meg, armer som nektet å gi slipp på meg. jeg var utslitt, hadde ikke flere krefter å kjempe med.
I flere timer holdt de meg, en rolig og varm stemme snakket til meg og fortalte meg at alt kom til å bli bedre, den beroligende stemme sa at jeg var trygg og at jeg kunne tillate meg selv en pause.
Etter flere timer fant jeg til slutt roen og jeg sovnet i armene hennes, jeg var utslitt og ute av stand til å ta vare på meg selv. Jeg sov en stund og når jeg åpnet øynene satt den andre trygge damen der, damen som er et friskt pust i livet mitt med mye humor, men denne gangen var hun alvorlig og usikker. Bekymringen i øynene hennes var tydlig, hun kom bort til meg og ga meg en lang klem, hun sa ikke noe hun bare klemte, det var godt å få kjærlighet uten å snakke. jeg vet det er jævlig nå sier hun, men vi har klart å komme oss igjennom dette før, og vi skal klare det denne gangen også det vet jeg. Du har mistet troen og håpet, men vi har det for deg, det må du vite. det er mange ting vi må ta tak i for at du skal få det litt bedre, men det mest akutte nå er at du trenger søvn, hun tok frem pille glasset og beordret meg til å ta dem, jeg gjorde som hun sa, og la meg ned igjen i sengen, jeg så på klokken den var bare 8 på kvelden, men det spillte ingen rolle jeg trengte søvn. hun satt der med meg til jeg sovnet. og denne gangen sovnet jeg virkelig.

Det er kanskje ikke så rart nå jeg fikk quetapin, remeron, imovane, og sobril

Mye har skjedd siden sist, jeg gikk på en rimlig stor smell som endte med ambulanse, politi og leger.
Jeg burde jo sett dette komme, hvorfor kan jeg ikke be om hjelp før det går for langt?
Staheten i meg som sier at jeg skal klare meg selv, jobber mot meg. Samtidig som jeg ikke hadde klart meg uten staheten min.

 

Jeg ble heldigvis møtt med mye forståelse denne gangen og jeg må skryte ambulanse personellet langt opp i skyene, de behandlet meg som et menneske med verdi.
Jeg strittet litt i mot kan du si, når de ville legge meg inn på tvang, derfor kom politiet, sammen låste de hender og føtter i reimer før jeg ble bært som et kjøttstykke ut i ambulansen, den første legens ord var: Tvangsinnlegg henne, men da vi kom ned på legevakten hadde jeg klart å roe meg litt ned, ambulansepersonellet holdt et trygt grep over hånden min, lege nr 2 kom inn i bilen, men jeg klarte ikke å snakke, fikk ikke frem ordene, så han gikk igjen, det var en forståelses full lege, han prøvde flere ganger å snakke til meg uten hell. Jeg klarte å snakke litt til ambulansepersonellet, klarte å si at jeg ble livredd og kjempet i mot fordi jeg trodde de skulle gjøre meg vondt, klarte å si at grunnen til at jeg blir så redd er fordi jeg har opplevd vanskelige ting i livet mitt, de hadde full forståelse for hvorfor jeg hadde reagert slik som jeg gjorde. Han ene løp inn igjen for å hente legen, Han ville ikke at også lege nr 2 skulle svart male situasjonen og legge meg inn på tvang. Reimene ble låst opp og jeg fikk ta meg en røyk, legen kom ut igjen han så meg inn i øynene og sa: Jeg liker mye bedre den jenten som står forran meg nå enn den jenten som var der i ste. Jeg smiler lurt og sier: Jeg og 🙂 Han prøver å overtale meg til frivillig innleggelse på lukket, men jeg nektet. Staheten slo til igjen jeg skulle klare meg selv.

Jeg snakket meg ut av situasjonen og legen hadde ikke lengre grunn til å legge meg inn på tvang så jeg fikk lov å dra hjem, ambulansen kjørte meg tilbake der de hentet meg noe som var veldig snilt gjort av dem, jeg løp bort til bilen og satt meg inn. Alt var så surrealistisk, jeg klarte ikke helt å forstå hva som egentlig hadde skjedd, 5 timer hadde gått og etter så mye styr så satt jeg der helt aleine i bilen. For det var jo dette jeg ville, klare meg selv.

Den natten sov jeg dårlig, kroppen var fortsatt i kriseberedskap. plutselig var det blitt dag og som vanlig prøvde jeg å ta meg sammen, men det var noe annerledes over denne dagen, jeg sendte en melding til DPS, fikk ikke svar så jeg dro på skolen, jeg klarte ikke å følge med på noen ting rundt meg, det var fullstendig kaos på innsiden, selvmordstankene ble bare mer og mer intens der jeg satt. Jeg prøvde å argumentere for hvorfor jeg skulle fortsette å leve, men jeg fant ingen gode grunner for det, jeg kjente at jeg holdt på å miste kontrollen, jeg vurderte om jeg skulle dra ned på legevakten og be dem om å holde meg fast slik at jeg ikke gjorde noe dumt. Jeg merket at alle stirret på meg, jeg forstod ikke hvorfor før det gikk opp for meg at telefonen min ringte, jeg tok opp telefonen og løp ut på gangen.

 

Det var DPS`en som ringte, Jeg har aldri før følt meg så lettet, det var godt å høre en kjent stemme, en trygg stemme som kunne hjelpe meg å stå i den værste stormen. Hun nevnte innleggelse, men jeg sa nei sa at jeg bare trengte noen å snakke med, jeg hørte bekymringen i stemmen hennes og jeg klarte ikke lengre å holde tårene tilbake. Kan du komme i morgen sier hun? jeg hvisker med lav stemme: Jeg vet ikke om jeg klarer å holde ut til i morgen. Den vanligvis så kontrollerte damen visste ikke helt hva hun skulle si, hun vet så alt for godt at tvangsinnleggelse bare ville gjøre ting 100 ganger verre, men samtidig var hun redd for at jeg ikke skulle klare å leve til i morgen. jeg var like redd som henne, jeg hadde mistet kontrollen, og jeg orket ikke å ha dette livet lengre. Hun kjenner meg såpass godt at hun visste at jeg ikke ville klare å ta et valg, så hun tok valget for meg, nå går du hjem fra skolen også prøver du å distrahere deg selv, vi ringer deg i morgen kl 09.00 og forteller deg hva som skjer videre. tårene trillte jeg klarte ikke å få frem et ord, hun gjentok det i en desperat tone, hun vet at hvis jeg lover noe så holder jeg det, det var derfor det var så vanskelig å love henne det. hun sa: Du er sterk nok til å klare det, tenk på alt du har holdt ut, du klarer det en dag til, jeg vet du klarer det du vil. Jeg hvisket: Det er det som er problemet jeg vet ikke om jeg vil klare meg til i morgen. Det ble helt stille i telefonen, og jeg klarte ikke lengre å styre gråten.

 

Kan du gjøre det for min skyld vær så snill jeg ber deg? jeg tenker meg om, og innser at jeg ikke kan ta mitt eget liv i kveld, for da vil den vakre damen i andre enden av telefonen få det vondt, da vil hun tenke på alt hun burde gjort annerledes, og det fortjener hun ikke. jeg hulker frem et ja. Flink jente skriker hun gjennom røret, da snakkes vi i morgen kl 09.00, ta vare på deg selv så gleder jeg meg til å se deg igjen.

Et innblikk i livet til en du kanskje kjenner

For hvem skulle tro at det var jeg som hadde det vondt? Den jenten som tilsynelatene har et flott liv, en jente som mestrer og klarer det mange andre på samme alder ikke har klart