Dette innlegget er et innblikk i min dissosiativ identitetsforstyrrelse, Det er sårt, vondt og uforståelig for meg så vennligst les med respekt!!!

 

Verden begynner å spinne, jeg prøver å kjempe i mot, jeg holder meg fysisk fast i en lyktestolpe. Men kreftene treffer meg med orkan styrke, Det er nyttesløst, jeg mister fotfeste og de sterke kreftene herjer med meg. Jeg klarer ikke lengre se, føle eller tenke, jeg forsvinner. Denne gangen ble jeg blåst så langt vekk fra meg selv at det skulle mange mennesker og en stor leiteaksjon til før de fant meg. Livredd og forvirret satt jeg alene i mørket og nektet å slippe noen inn. Jeg var utslitt og totalt forvirret.

 

Hvor er jeg? hvem er alle disse menneskene? Hvordan havnet jeg her? Kroppen skjelver og øynene klarer ikke å fortelle meg hvor jeg befinner meg. Drømmer jeg nå, eller er dette den virkelige verden?
etter 6 timer med intens leting blir jeg funnet og gjenforent med kroppen min, sakte men sikkert går det opp for meg hvor jeg befinner meg og angsten tar et hardt tak rundt halsen min.

 

Tårene spretter ut av øynene mine i det jeg møter blikket til den herlige damen som holder et godt grep rundt hånden min. Hun følger hver minste bevegelse jeg gjør med et bekymret blikk. i det blikket våret møtes forandres de en gang så bekymrede øynene seg til de gode, trygge og smilende øynene jeg har kjent i flere år. Jeg smiler, det er tegnet hun har ventet på og hun forstår at jeg endelig er tilbake, hun reiser seg og gir meg en lang, god klem fylt med kjærlighet, hun sitter seg ned forran meg og ser meg i øynene i det hun sier: Det er så godt å ha deg tilbake lille venn, jeg bryr meg virkelig om deg, og det gjør meg oppriktig vondt å se at du lider på denne måten. Jeg smiler fordi jeg vet at hun mener det hun sier. Det gjør godt og jeg kjenner at angsten begynner å slippe taket.

 

Hun henter mat og drikke og nesten tvinger det i meg, før hun ser på meg med et lurt smil som sier at nå er det på tide med en røyk, jeg tusler litt skrekkslagen etter henne gjennom avdelingen før vi når røykeplassen. Jeg ser ned på klokken, den nærmer seg 7 på kvelden og jeg innser at jeg ikke husker noen ting fra dagen i dag. Jeg blir litt i stuss om jeg skal tørre å spørre for jeg er livredd for å høre svaret.

 

jeg har egentlig nok med å konsentrer meg om å treffe munnen med røyken, for kroppen er totalt utslitt. Hun står trygt og godt ved siden av meg i tilfelle beina mine svikter, det er godt å ha noen som står så nært, det er trygt. Hun sier at rommet på avdelingen er mitt om jeg ønsker det, at det er viktig å ta 1 time om gangen. Jeg føler meg plutselig som en byrde, tenk hvis jeg tok et rom fra noen som virkelig trengte det, jeg får litt smålig panikk og sier at jeg ikke trenger rommet, at jeg bare ønsker å komme meg hjem i min egen seng.

 

Hun har full forståelse for det, men ønsker at jeg blir litt mer meg selv før jeg drar. Jeg begynner plutselig å tenke på alt, hva tenker foreldrene mine? jeg har jo skole. jeg hadde ikke planlagt dette. Jeg har ikke en gang med meg lader til telefonen. Vi blir enige om at hun skal kjøre meg til bilen min. Hun ser litt strengt på meg og sier: Er du klar for å dra hjem nå? Jeg nøler ikke en gang når jeg sier Ja, Jeg må hjem! må fikse og ordne forskjellige ting, hvis jeg skal være innlagt så trenger jeg å planlegge det i hodet mitt, for dette kom alt for brått på. Hun er ikke helt fornøyd men aksepterer mine ord. Vi er her om du trenger oss det må du huske på! Av og til trenger du er pause og det er viktig at du gir deg selv lov til å ta en pust i bakken.

 

Vi rusler ned mot bilen og jeg blir flau og skamfull i det jeg spørr henne om hva som egentlig har skjedd i dag. Hun ser på meg med empati i øynene før hun løfter hånden og legger den rundt meg. Du hadde en avtale med ****, Men når hun fant deg så var du så langt vekke at hun ikke klarte å få kontakt med deg, dere gikk tur, men du tuslet bare etter henne. Hun prøvde det meste, men hun klarte ikke å få kontakt, så hun ringte til avdelingen for å spørre hva hun skulle gjøre for hun var virkelig bekymret for deg, det eneste alternativet var egentlig å legge deg inn på lukket, for det var for seint for vår avdeling å ta deg inn, hun prøvde å holde telefonen inntil øret ditt slik at en veldig kjent stemme kunne snakke til deg, men du reagerte ikke. **** bestemte seg for å følge deg til bilen i et håp om at du skulle komme tilbake, men du klarte ikke engang å huske hvor du hadde parkert, så da bestemte vi oss for å sette himmel og jord i bevegelse for at du skulle unngå lukket, så det endte med at hun følgte deg hit til oss, og det ble bestemt at vi skulle ta time for time og gjøre det beste ut av det.

 

Og her er vi, og her er du, tilbake blandt oss, det er godt å ha deg her. Jeg kjenner jeg blir ydmyk og rørt over innsatsen som ble gjort i dag. Det enkleste for alle hadde vært å ringe psyk.ambulansen og politi og fått meg innlagt på lukket. Men de bryr seg faktisk om mitt beste, så nå ligger jeg i min egen seng med hunden min og prøver å tenke over denne syke dagen. Det er vondt å forsvinne på denne måten, jeg skammer meg virkelig over det. Men jeg er takknemmlig for alle de fantastiske menneskene som virkelig vil meg godt, mennesker som virkelig bryr seg om meg, og som frivillig jobber overtid for at jeg skal ha det best mulig.

 

Vakkre nydelige mennesker, som virkelig har stilt opp for meg i 5 år, uten dem så hadde jeg vært tvangsinnlagt på ubestemt tid, jeg hadde blitt tolket som psykotisk og virkelig blitt missforstått. Men takket være disse fantastiske menneskene, så lever jeg et nokså normalt liv. Det er som de har sagt hele tiden, jeg har en veldig veldig syk side, men jeg har også en veldig veldig frisk side, og det er den friske siden vi må frem elske.

 

Så i kveld er jeg ydmyk, rørt og takknemlig! Tusen Takk ❤

-Mindreverdig-

Vær så snill å LES MED RESPEKT, dette er et veldig sårt og personlig innlegg.

En smerte så stor for et barn så lite
Hva kunne hun gjort, og hva burde hun egentlig vite
Et barn som sluttet å vokse fordi hun gikk seg vill i smerten.
Det å overleve dagen, var viktigere enn å utvikle seg som menneske

 

Et barn som holdt igjen min utviklingen, Jeg hadde et valg, Jeg kunne bli hos den lille jenten for alltid og stenge virkeligheten ute, eller jeg kunne velge virkeligheten og stenge jenten inne. Som 9 åring var jeg ikke klar over hva denne avgjørelsen hadde å si for livet mitt. Men valget tok jeg aldri, det var samfunnet og pliktene som veide tyngst, jeg ville gjøre mine foreldre stolt, jeg ville være den flinke jenten de ønsket at jeg skulle være.

 

Barnet ble skjøvet vekk sammen med smerten og minnene, selv om jeg innerst inne ville ta henne med meg, så var det umulig, veggene av smerte og lidelse var for vanskelig for to å komme i gjennom.

 

Etter som tiden gikk klarte jeg ikke lengre å se barnet, veggene hadde blitt for høy. Jeg hadde ikke noen valg, jeg måtte bli stor på vanlig vis, jeg måtte gå på skole og leve livet som alle andre. For jeg kunne ikke vise meg svak. Jeg måtte kjempe og være sterk, jeg måtte vise at overgriperen ikke hadde klart å knekke meg, Jeg presset meg selv alt for hardt i et håp om at jeg en dag ville bli fornøyd med meg selv. Jeg mestrert mye, og jeg var veldig flink til det jeg holdt på med, men uansett hva jeg presterte så var det aldri godt nok i mine øyne.

 

da jeg var 9 år skilltes våre veier, lite visste jeg da at det ikke var mulig å få et godt liv uten følelser. For det var egentlig ikke barnet jeg lukket vekk, men følelsene. Men selv om jeg gjemte dem vekk så forsvant de ikke, alle følelsene kjempet sine egne kamper for å bli hørt. Følelsene ble til frustrasjon som igjen utviklet seg til å bli tanker, syner og stemmer. Men jeg så aldri bakover jeg gikk rett frem og nektet å la meg knekke. Jeg skulle ikke være svak, jeg skulle vise den drittsekken som hadde gjort meg vondt at det kunne bli noe av meg. At de tingene han valgte å gjøre ikke ødela meg.

 

i 9 år gikk jeg med blikket rettet fremover, Jeg var blitt 18 år og jeg var som alle andre, tilsynelatende.

 

Den perfekte fasaden begynte å knekke, smerten på innsiden var blitt så stor at jeg ikke lengre klarte å skyve den vekk. Igjen så gjorde jeg noen iherdige forsøk på å prøve å glemme, jeg reiste til andre land, fyllte livet mitt med nye intrykk og nye kulturer, jeg var sikker på at dette var måten å få det bedre på. Jeg brukte alle pengene mine på matrialistisk lykke. Selv om jeg kom inn i psykiatrien da jeg var 18 år, så klarte jeg ikke å forstå hva jeg egentlig gjorde der. Jeg fortsatte med blikket rettet fremover helt til alt falt fullstendig sammen i 2012.

 

13 år tok det før barnet klarte å nå frem til meg. Dagen jeg forstod at barnet fortsatt var en del av meg, knakk jeg fulstendig sammen, i 13 år har dette lille barnet på 9 år bært smerten av mange årig seksuellt misbruk helt aleine. En smerte som er umenneskelig for en hver person å bære i ensomhet. I alle disse årene hadde jeg vært taus, men de følelsene og minnene som kom frem sammen med det lille barnet brøt tausheten min og for aller første gang delte jeg min innerste smerte med noen.

 

Det menneskene rundt meg hadde hatt en misstanke om ble bekreftet. Det hadde skjedd meg noe fryktelig vondt, og for dem så falt bitene i pusle spillet på plass, de forstod nå hvorfor jeg var som jeg var og gjorde som jeg gjorde. For dem var det tydlig, men jeg forsatte å rømme, jeg rotet meg inn i bortforklaringer som ikke ga mening, alt dette gjorde jeg i et desperat forsøk på å skyve alt det vonde vekk.

 

Det tok nok et år før det så vidt begynte å gå opp for meg at det som hadde skjedd kanskje hadde skjedd meg. Men jeg klarer fortsatt ikke den dag i dag å virkelig innse at de fæle tingene dette barnet bærer på faktisk gjelder meg.

 

Ubevisst har jeg gått feil vei. For hver vonde ting som ble skjøvet vekk, så forsvant jeg lengre inn i den dissosiative labyrinten. Og nå har jeg gått meg vill, De vonde tingene det lille barnet ble utsatt for blir tydeliere og tydeligere for meg, den lille jenten tar all oppmerksomheten og denne gangen er det virkeligheten som blir stengt ute.

 

-Mindreverdig-

«Du er alvorlig syk, jeg kan godt sitte her å lyge for deg, men da kommer vi ingen vei»

Alvorlig syk? Jeg? Nei det stemmer ikke. Jeg blir forbanna og går rett i forsvars possisjon. Hvem er du til å uttale deg skriker jeg, før jeg reiser meg og stormer ut døren.

 

Sener på dagen fikk jeg en melding av behandleren min:

 «Dissosiativ identitetsforstyrrelse forekommer i flere grader, fra milde splittelser i selv og identitet, noe som medfører at man skifter i selvtilstander i forskjellige situasjoner og spesielt når man er utrygg, til ekstreme grader hvor det foreligger multippel personlighet hvor personen har flere atskilte identiteter som til dels ikke vet om hverandre.» 

Det er ikke rart at du blir sint, og jeg forstår godt at dette er forvirrende og frustrerende for deg. Men jeg forstår hvorfor det er som det er, og jeg vet hva som skal til for at hele deg skal få det bedre. Jeg prøver bare å hjelpe deg så godt jeg kan, og da må du først bli klar over at det finnes mye inni deg som du ikke vet om. Men litt etter litt skal vi utforske dette sammen, men det er du som må gå skrittene, men jeg skal være her å hjelpe deg så godt jeg kan.
 

---

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal føle eller tenke. Jeg er ikke alvorlig syk, jeg fungerer jo greit. Ja jeg har mine dager hvor ting er vanskelig og tøft, men det er jo en del av det å være menneske. Disse ordene gjør meg virkelig vondt. Men samtidig som jeg blir lei meg og sint, så er jeg mest likegyldig, og på en eller annen måte så snur jeg hele situasjonen med å tenke at det er behandleren som hadde en dårlig dag, at h*n helt sikkert hadde sovet dårlig og egentlig aldri burde vært på jobb den dagen, at alt helt sikkert er en missforståelse

Er det noen andre der ute som har vært i en slik situasjon?

– Mindreverdig –

Jeg har gruet meg til å skrive dette innlegget, og har automatisk utsatt det gang på gang.
Grunnen til at akkurat dette innlegget er vanskelig er fordi vi har gått over i et nytt år, Et nyttår jeg ikke er klar til å være en del av.
Jeg vil aller helst gjemme meg, og ikke være en del av denne verden, men jeg må være sterk.
 

Det har vært en tøff start på året med en innleggelse som var etterfulgt av en følelses messig berg og dalbane, Det gjør vondt å se tallet 2 0 1 4. Jeg klarer ikke å forholde meg til dette året. Jeg var ikke klar til å gi slipp på 2013, og jeg er enda mindre klar til å ta i mot 2014. 

Jeg er redd og forvirret, jeg forstår virkelig ingenting. I går var jeg ute med noen veninner og vi koste oss skikkelig, plutselig ble alt svart og resten av kvelden husker jeg bare brudd stykker av: Politi, Håndjern, Leger, Tårer, Sinne, Hat og masse edderkopper

 

Hva er det som skjer med meg? Jeg er veldig veldig redd nå.
– Mindreverdig –

Til Inger Marie Waage

 

 

 

Jeg vil takk deg for alt du har gjort for meg, du er en fantastisk og UNIK dame!

Ord kan ikke beskrive hvor fantastisk du er, Jeg var en 

Vårt første møte ble litt spesielt hehe, men det var likevel noe med deg, som gjorde at jeg valgte å
Det er det viktigskte og beste valget jeg har gjort i hele mitt liv

 

For en dag, den har vært veldig lang og jeg overdriver ikke når jeg sier at alle følelsene inni meg har vært tilstede. Noe som er uvanlig da jeg vanligvis er ganske så følelsesløs

Siden det er fullstendig kaos i topplokket så skal jeg prøver å skrive dagen punktvis

*Traumebehandling på kontoret til behandleren (over 6 måneder siden sist jeg turde å dra)
Kjente på mye angst og merket at kroppen var aktivert, men da jeg kom inn på kontoret så ble jeg fylt med glede da jeg så at behandleren hadde tatt mine «råd» slik at jeg kunne føle meg tryggere. gleden gikk over i redsel og usikkerhet, det var en heftig time

*Etter behandlingen var jeg ute på bærtur, da jeg kom til meg selv så hadde jeg hendene fulle av handle poser. Usikkerheten var overvelmende, jeg kjappet meg og dro hjem

*Jeg var ikke før kommet inn døren før det kom en tekstmelding inn på tlf min der det stod  «husk avtalen i dag» så da var det bare å komme seg på beina igjen og møte til avtalen hos psyk.tjenesten.

*da jeg kom til psyk.tjenesten var jeg veldig sliten, dårlig søvn den siste tiden har ikke akkurat hjulpet på situasjonen,

Jeg har ofte vært sint på meg selv for at livet mitt har blitt som det har blitt, men i 5 år har hjelperne mine prøvde å overbevise meg om at jeg ikke kunne gjort noe annerledes. dette ble derimot knust da jeg leste hva vår nye barne og likestillingsminsister har uttalt: «jentene har et ansvar for hvilken situasjon de setter seg i» kjære Fru. Horne. Jeg beklager at jeg som 9åring ikke forstod at det den voksne mannen gjorde var feil. Jeg bekalger at jeg som 9 åring satt meg selv i den farlige situasjonen, jeg burde jo forstått at den «snille nabo mannen» kunne være slem. For hvordan kunne jeg som 9åring dra opp til nabo mannen på den måten? Og sitter meg selv i den posisjonen at jeg ble voldtatt, Som 9 åring burde jeg virkelig ha visst bedre og det er ikke rart at du mener at jeg har 50% skyld i dette. Men kanskjer hvis jeg hadde lært om dette på skolen, at det ikke er riktig at vokse kysser og berører deg, kanskje jeg da hadde klart å forstå hva som skjedde. Men dere har vel ikke nok penger til å innvilge dette, men uansett å slenge ut slike kommentarer det koster jo ikke penger så bare kom med alle du har, få oss som har vært medskyldig i en straffbarhandling som er begått mot oss til å føle mer skyld og skam enn vi allerede gjør!

 

 

http://thecuriouscaseofcamilla.blogg.no

jeg prøver så godt jeg kan
Å holde hodet over vann
Jeg blir dratt lengre og lengre ned
I det mørke dypet et sted
 

Jeg er redd og sliten
Sjansen for å overleve er liten
Men jeg nekter å gi opp
Jeg kjemper til pusten sier stopp
 

Hodet er nå under vann
jeg prøver å svømme så gode jeg kan
Kreftene begynner å forsvinne
Det mørket dypet kjemper for å vinne
 

Jeg prøver å nå overflaten en siste gang
jeg er for svak, har svelgt for mye vann
Jeg ser at lyset forsvinner
Det mørke dypet markerer seg selv som vinner

Tilslutt er det bare mørke jeg ser

 

 

Etter 3 uker i smertehelvette har jeg kjempet meg opp igjen, jeg føler meg stødig på egne ben, i allefall for en stund.
Det er godt å komme hjem igjen, jeg liker virkelig ikke å være innlagt.

Jeg sliter med å innse at jeg i det hele tatt er syk. Teamet mitt har jobbet i over 4 år for å prøve å få meg til å innse at jeg ikke bare er syk, men faktisk alvorlig syk og ikke minst at jeg trenger hjelp.

Men jeg er sta, jeg vil klare meg selv, vil stå på egne ben,