Jeg føler jeg skylder dere et innlegg, jeg har prøvd å skrive, men alle forsøkene ligger som utkast. Jeg har det ikke bra, livet svinger mer enn noen gang og jeg er ustabil. Akkurat nå har jeg mer enn nok med å prøve å holde meg på beina. Jeg skal klare å kjempe meg gjennom dette denne gangen også, men jeg trenger tid og hjelp.

– Mindreverdig –

Jeg skriver mitt innerste her på bloggen, og da gjør det spesielt vondt når jeg finner sider som utgir seg for å være meg, og som kopierer mine tekster. Jeg kjenner jeg blir sint og føler meg tråkket på. Den eneste siden jeg skriver på er her, så hvis noen av dere vakre lesere vet om noen andre sider så er det fint om dere sier i fra. Jeg har ikke twitter i det hele tatt, så vet dere det.

Hvordan kan jeg få denne personen til å fjerne alt som er mitt?

En stein ble kastet mot speilet, uten forvarsel lå jeg der knust og ødelagt, over 100 speilbiter lå strød utover, og alle viste forskjellige sider av meg. Forvirret og redd, hva skal jeg tenke og hva skal jeg føle?
For hva gjør man egentlig når det man ser ikke stemmer overens med det andre ser, psykotisk sier noen, men for meg handler det om så mye mer enn bare det et ord kan beskrive.

 

Når verden rundt blir så uklar at det på innsiden er det eneste du ser, når innsiden og utsiden røres sammen og du mister evnen til å skille disse fra hverandre

Det var samarbeidsmøte i går og det ble bestemt at traumebehandlingen skal foregå i samarbeid med DPS`en, så det betyr at jeg må være delvis innlagt i langtid fremover.
I tilegg ble det bestemt at det blir sendt en søknad til et behandlingsted som har lengre innleggelser.

Det var en tøff dag for meg i går, kanskje den tøffeste noen gang.
Jeg har laget en scrapbook om livet og traumene mine, som jeg i går viste til Teamet mitt
Jeg har ALDRI før vist meg så sårbar for noen, og jeg var livredd for hvordan Teamet mitt skulle reagere

Men reaskjonen deres var bedre enn jeg noen gang hadde håpet på
De begynte å grine og forstod virkelig hvor vanskelig jeg har det
De holdt rundt meg og tårene strømmet på, det var godt å møte forståelse på den måten

– Mindreverdig –

Jeg så at de ble ekstra bekymret, etter at de hadde fått et innblikk i min verden.
De hadde tårer i øynene når de sa: Er dette en avskjed?

Lettelsen deres var stor når jeg sa: Nei det er ikke en avskjed, for jeg vil ikke dø, men hvis livet ikke blir bedre snart, så klarer jeg ikke å kjempe i mot lengre

Jeg satt med Teamet mitt i flere timer, og det var godt å ha dem rundt meg.

Når jeg dro der i fra, så følte jeg meg totalt utslitt, jeg var ødelagt, tankene og kaoset tok overhånd, Jeg forstod at jeg måtte finne på noe, jeg kunne ikke dra hjem for da hadde den indre verden overtatt
Så jeg bestemte meg for å jobbe, det var godt å bruke kroppen til noe slik at tankene havnet litt lengre bak. Det begynte å nærme seg kveld og jeg visste at jeg ikke kunne jobbe hele natten, jeg gruet meg til å gå hjem, for jeg var redd meg selv.

Telefonen min ringte og det var en fra teamet mitt. De ville bare høre hvordan det gikk med meg, og fortelle meg at jeg hadde vært i deres tanker i hele dag, vi snakket en god stund, H*n sa at jeg kanskje burde ha en innleggelse nå, siden jeg hadde delt så mye, for h*n visste hvor vanskelig det ble for meg når jeg åpner meg, Men jeg ville ikke ha noen innleggelse nå, men det var alikevell godt å vite at de er der.
H*n sa: Hvis du trenger oss så vet du hvor vi er, vi er bare en telefon eller en kjøretur unna.

Jeg ville ikke ha noen innleggelse nå, for allerede neste uke starter traumebehandlingen opp, og da blir jeg delvis innlagt i langtid fremover

 

 

Utslitt… Totalt utslitt..

Jeg ble så sint da jeg var innlagt at jeg valgte å reise, jeg er fortsatt sint, grunnen til det er at jeg ikke føler meg forstått
Jeg har ingen interresse av å sitte på en psykiatrisk avdeling å spille kort eller gå tur med en assistent, jeg har ingen problemer med å være sosial, jeg klarer å være sosial på egenhånd
Jeg vil mye heller være med venner og familie enn å sitte på en avdeling og snakke om vær og vind

Jeg forstår at mange pasienter trenger å sosialiseres for å få det bedre, de trenger å forholde seg til andre mennesker, for å klare å komme seg tilbake i hverdagen, for når man er deprimert så isolerer man seg og gjemmer seg for verden. og da er det ikke alltid man klarer å ta tak i dette på egenhånd

Men dette gjelder ikke meg, jeg klarer meg fint rundt andre mennesker, jeg har den perfekte masken, og etter alle disse årene har jeg blitt en ekstremt dyktig skuespiller
Jeg er med venner og familie, jeg styrer på med det jeg liker og for andre så ser det ut som jeg nyter livet

Men inni meg er jeg ødelagt, verden rakner for meg og jeg klarer ikke å forholde meg til meg selv
Jeg trenger å få ut tankene og følelsene mine, jeg trenger å dele traumene mine med noen
Jeg har bært alt aleine i så mange år, og jeg klarer snart ikke mer

Så i stedet for å spille kort, så kanskje dere kunne spurt og gravd litt slik at jeg kunne fått delt litt av det vonde?

Jeg pakket tingene mine, alt jeg gjorde var av rein sinne! De krevde at jeg stillte opp på en samtale før jeg dro, jeg satt der i sinne, alt de sa ga jeg totalt faen i, de sa jeg var dårlig og at de ikke ville skrive meg ut, de måtte i allefall få vite hvorfor jeg hadde tatt de valgene jeg hadde tatt, jeg fortalte dem ingenting, jeg var sint og er fortsatt sint, jeg tok tingene mine og gikk min vei, jeg snudde meg ikke tilbake en eneste gang,

De lot meg gå, de hadde ikke noe annet valg, hadde de lagt meg inn på tvang hadde de fått en skikkelig overhaling av teamet mitt og behandleren min og dette var de fullstedig klar over!
De siste ordene de sa til meg var at jeg hadde åpen retur

Fuck You mumlet jeg før jeg slengte igjen døren bak meg

– Mindreverdig –

Du er for liten til å forstå omfanget av ditt eget liv, man alikevel så veldig klar over at barndommen din ikke har vært bra, Du kom til oss som en redd liten jente. Usikker og forvirret. Vi tok deg under våre vinger og ga deg kjærlighet, vi viste deg at det faktisk finnes snille mennesker og at man kan elske og bli elsket.

I går var et tårevått farvell, tiden din hos oss er over, jeg håper virkelig av hele mitt hjertet at du får god hjelp og støtte nå, slik at ungdomstiden din ikke blir like ødelagt som min har blitt, jeg vet at jeg har gjort alt som står i min makt for å gi deg kjærlighet, latter og omsorg. utviklingen du har vist er fantastisk og det er virkelig håp for deg!

Du har hatt et liv som var vondt og tøft
Starten for deg ble alt for røff
Du var vakker og liten
Men alikevel så alt for sliten
Da hjelpen kom var du blitt stor
De valgte å plassere deg der jeg bor

Vi ga deg kjærlighet og du lærte å smile
Du forstod at du ikke på alle mennesker trengte å tvile

En engel ble sendt for å passe på deg
Nå har du det bra, og den har fløyet sin vei
Nå skilles våre liv
Men du har fått en plass i mitt hjertet uten tvil

– Mindreverdig –

Farvell er alltid vondt, men av og til veldig nødvendig

Til dere nydelige mennesker som har vært innom bloggen min selv om jeg ikke har skrevet noe Tusen Takk!

Her er et livstegn ❤
Den siste tiden har jeg vært i helvette, jeg vil ikke skrive så mye mer om akkurat det.
Jeg føler nå at jeg er på vei oppover igjen, og det er GODT! klar for verden utenfor sykehuset er jeg ikke enda, men jeg håper at livet fortsetter oppover slik at jeg snart kan stå på egne ben igjen.

– Mindreverdig –