jeg har ikke mer å gi, jeg er tom, fullstendig utladet. plutselig sa kroppen stopp. det ble en brå overgang. fra å være den som fikset og ordnet alt, til å bli den som ikke orker noe.

jeg ser nå at jeg har presset kroppen for langt, det å begynne på skole samtidig som jeg begynnte med traumebehandling og leie ut hus, ble i over kant mye. Hodet mitt taklet det, men ikke kroppen.

jeg har tatt noen viktige valg ovenfor meg selv og min egen helse. 

Jeg har mye på hjerte og mye jeg trenger å dele, men jeg har rett og slett ikke energi og overskudd til å dele alt med dere nå. 

jeg har ikke sovet skikkelig på 5 år, noe som har resultert i at kroppen nå har kollapset fullstendig. kroppen er i ubalanse, maten renner rett gjennom meg, bare det å skulle tygge gjør meg utslitt og trøtt. kroppen er skjelven og bytter på å være varm og kald. men den størte forandringer er at jeg nå sliter med å holde meg våken, kroppen er utslitt, totalt utslitt.

Jeg har fått tilbud om plass på en traume avdeling, og det er jo egentlig kjempe bra, men jeg er for sliten til å ta stilling til alt som skjer rundt meg akkurat nå, noe som også er grunnen for at jeg ikke blogger så mye lengre.

-Mindreverdig-

Livet prøver å slå meg i bakken nok en gang, men denne gangen står jeg stødig (enn så lenge)

veldig mye unødvendig stress angående eksamen, jeg skjønner virkelig ikke hvordan en eksamen kan medføre så mye unødvendig stress. Alt startet 1 måned før jeg skulle inlegges, jeg gikk til ledelsen og sa at jeg ble syk og spurte hva jeg måtte gjøre fordi innleggelsen kræsjet med eksamen, fikk beskjed om at jeg måtte fylle ut et skjema + levere sykemelding, jeg ordnet, fikset og leverte alt dette personlig til hun som står ansvarlig, jeg ble møtte med en frekk tone, om hvordan jeg kunne vite at jeg var syk akkurat da. jeg var spydig tilbake og svarte at det var mitt i influensaperioden min og at den kom på samme tid hvert år. Hun forstod at det var et dumt spørsmål og lovet meg at hun skulle fikse dette. 

jeg ble innlagt, men midt under innleggelsen fant jeg ut at jeg var satt opp til eksamen akkurat som de andre i klassen, jeg ble forbanna, for det var akkurat dette jeg ville unngå, så sykepleieren ringte skolen opp til flere ganger før hun fikk et svar, damen som stod ansvarlig og som jeg snakket med personlig skulle sende meg en mail. på mailen stod det at jeg var nødt til å fylle ut et skjema + levere sykemelding. jeg ble skikkelig forbanna, hva er det som er i veien med folk? jeg hadde allerede levert alt dette 1 måned i forkant, nettopp fordi jeg ønsket å slippet alt det unødvendig stresset. flere telefoner ble tatt, og det ble lovet at de skulle ordne opp i det. men jeg hørte aldri mer i fra dem.

da jeg ble utskrevet hadde jeg fortsatt ikke hørt noe, så pappa ringte, og hun lovet på nytt å sende en mail når eksamen ble. jeg fikk en dato og en tid. Det var godt å ha noe konkret å forholde seg til, jeg gledet meg bare til å bli ferdig.

jeg møtte presis til eksamen, men da jeg kom dit var det ingen lærer og ingen sensor, jeg kjente jeg ble provosert, 10 minutter senere kom læreren sigende inn, hun kom bort og sa at sensoren var blitt syk, jeg kjente at tårene presset på men jeg holdt meg fast. etter en stund fortalte hun at sensoren hadde bestemt seg for å komme og var på vei, 20 minutter gikk før telefonen ringte igjen, sensoren var på vei men hun satt fast i trafikken. Læreren sa at vi burde avlyse eksamen og utsette den, jeg var på briste punktet, jeg presset tårene tilbake. over 40 minutter forsinket kom sensoren sigende inn, jeg var så stresset, lei meg og oppkavet at jeg ikke klarte å smile. jeg skulle få 15 minutter til å forberede meg på etter at jeg fikk oppgaven, men de gadd ikke å finne et rom til meg, så jeg måtte sitte ute på gangen, jeg satt faktisk på gulvet og læreren og sensoren satt å snakket høylytt ved siden av, samtidig som alle rundt hylte å skrek og snakket høyt, jeg klarte ikke å konsentre meg, men jeg gjorde så godt jeg kunne, oppgaven var ikke som den skulle, det var tydlig at de bare hadde funnet noe og lagt det ved. det var tid for eksamen og jeg var ødelagt og oppgitt, jeg gjorde så godt jeg kunne men hodet mitt var en annen plass. nå venter jeg på karakteren og jeg håper bare på en stå karakter. men jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å fucke opp en eksamen på denne måten, alt som kunne gå til helvette gikk til helvette. dette trengte jeg virkelig ikke.

Når jeg kom hjem var jeg helt ødelagt, men mest av alt så var jeg sint. Jeg valgte å dra på byn med noen venner for å feire at jeg hadde fullført 1 år med skole. stemningen var god, men det var en jente som var ute etter å lage bråk, da vi var på vei fra vorset til byn laget hun dårlig stemning, og selvfølgelig var det rettet mot meg, jeg sa til henne at jeg ikke fant meg i måten hun snakket til meg på, det endte med han hun fløy på meg, og da svartnet det for meg og jeg slo til hun lå på bakken og gråt. NOK er bare NOK. av en eller annen merklig grunn er det alltid jeg som havner i slike situasjoner.

jeg var utslitt da mine foreldre hentet meg fra byn, forbanna og forvirret samtidig som jeg var oppgitt og lei meg. jeg fikk i allefall en god natt søvn. men i går ringte telefonen, min tante er innlagt på sykehuset, hun har fått slag. det gjorde vondt, men jeg står fortsatt i denne stormen av negativitet, jeg kjemper så godt jeg kan og jeg holder meg virkelig fast for å ikke falle, men nå er det blitt alt for mye på liten tid og det sliter virkelig på meg

det er vanskelig å finne ord for tiden, jeg er fanget i en vakum bobble

når jeg var mindre var mai en gledens måned, men for 5 år siden snudde alt, nå er mai for meg en vanskelig tid, en måned som jeg vet jeg må igjennom men som jeg håper ikke stetter nye dype spor.

for 5 år siden nærmere bestemt i 2009, så hadde jeg mitt første møtet med min psykiater, et møte som ingen av oss glemmer, da hun vlagte å legge meg inn på tvang, men i det hun ringte etter sykebilen, så løp jeg, jeg var livredd og følte at jeg løp for livet, jeg var bare 18 år, og hadde allerede vært tvansinnlagt en måned tidligere, så min værste frykt ble virkelig. Jeg var livredd og det eneste jeg ønsket var å få hjelp ikke å bli innesperret. Jeg var hysterisk og ringte mine foreldre som fikk avverget hele situasjonen. 

mai 2010 kom beskjeden jeg ikke var klar for å høre, min daværende kjæreste og mitt alt skulle reise fra meg, han var kommet inn på skole i USA og jeg var knust. han var den jeg levde for og den eneste jeg stolte på, jeg mistet fullstendig troen på at livet mitt noen gang skulle bli bra.

året 2011 kom og kjæresten min reiste, jeg hadde mistet alt. jeg klarte ikke mer og resultatet var at jeg ble tvangsinnlagt. Mai måned kom, og jeg fikk beskjed om at jeg måtte tilbringe 17 mai innelåst. 16.mai var den værste dagen, det eneste jeg ønsket meg hele dagen var at kjæresten skulle komme på besøk, fordi han hadde bursdag den dagen, men han kom aldri han dro på byen og koste seg, mens jeg kjempet for livet på psykiatrisk, nedturen var for tøff og takle jeg orket ikke mer, det endte med at de la meg i belter, og der ble jeg liggende.

 

Denne gangen tok det lang tid.
Lang tid før jeg klarte å stable meg på beina igjen. Men her står jeg, nok en gang har jeg overlevd de sterke kreftene mørket bringer med seg, selv om mørket nesten slukte meg denne gangen, så er jeg fortsatt her takket være de fantastiske menneskerne rundt meg, som holdt meg fast, når jeg ville gi slipp.

Det har vært en vond og tøff tid.
Det er flere år siden jeg har vært så langt nede at døden er det eneste jeg ser.
Det var skremmende å falle så langt ned igjen, mest skremmende fordi det kom uten forvarsel. Plutselig hadde mørket tatt fullstendig over, og jeg var fanget, og for hver time som gikk tok jeg et skritt nærmere døden.

jeg sluttet å se meg for når jeg gikk over veien, i et håp om at noen skulle kjøre på meg
når jeg kjørte bil, ble jeg dratt mot fjellveggen
Jeg gikk hele tiden på leting etter nye ting som kunne ta livet av meg. jeg var fast låst i et destruktiv mønster.
Skremmende og uvirkelig å tenke på i ettertid, men når jeg var så langt nede så var alt håp og all fornuft forsvunnet.
 

Teamet fanget meg heldigvis opp, og jeg ble innlagt på åpen avdeling, men jeg var så dårlig da jeg kom dit at jeg ikke var i stand til å ta ansvar for eget liv, og for første gang måtte Teamet mitt ta den brutale avgjørelsen, den avgjørelsen jeg har fryktet så lenge de har kjent meg. Lukket avdeling, ikke fordi det var en missforståelse, men fordi jeg denne gangen var så dårlig at det var det beste stedet for meg å være. Jeg kan ikke huske sist jeg gråt så mye som jeg gjorde denne kvelden. Etter en tur med sykebilen ble jeg ført inn på en steril og kald avdeling, og det eneste jeg husker er lyden av døren som går i lås bak meg.
 

Mer enn dette husker jeg ikke, jeg har ingen hukommelse fra resten av tiden, men det som faktisk betyr noe er at jeg nå står på mine egne bein, selv om jeg ikke står stødig så står jeg på egenhånd.
 

Teamet mitt og jeg har i ettertid prøvd å finne ut hvorfor helsen min ble så alvorlig dårlig på så kort tid, vi fant ingen konkret grunn. men sammen kom vi frem til at det var flere ting som spillte inn.
 

– Det første er at jeg tross alt går i traumebehandling noe som i og for seg kan være nok til å bryte et hvilket som helst menneske ned.
 

– Det andre er at jeg har fått innkalling til et vurderingsopphold på en traume enhet, og for dere som har følgt bloggen min fra starten så er det på samme sted som jeg var på i 2010. Den gangen fikk jeg avslag fordi jeg var for syk og svak. Så denne gangen håper jeg virkelig at jeg er klar, hvis ikke så vet jeg at jeg får meg et hardt slag i ansiktet.

– Det tredje er at jeg går på universitetet, noe som fører med seg mye arbeid og stress. For jeg ønsker ikke at noen på skolen skal vite at jeg er syk, så det blir stilt helt like krav til meg som til en hvilken som helst elev. og for å skryte litt av meg selv så har jeg snart gått der i 1 år og har til nå stått på alle eksamene 🙂 
 

– Det fjerde er at jeg har hatt en del kontakt med barndoms venninnen min, og det som har kommet frem i våres samtaler har vært det jeg har fryktet mest. Det var ikke bare jeg som fikk gjennomgå som liten, og akkurat det er noe som stikker dypere i hjertet enn noe annet.
Overgriperen lovet meg å la henne være i fred, så lenge jeg gjorde som han sa. Jeg trodde virkelig at hun slapp unna. Dette har ødelagt meg og det er nok den største grunnen til at jeg ble så dårlig.
 

Okei nå må jeg avslutte dette inlegget positivt, for tross alt så står jeg nå på egnebein, selv om det tok lang tid denne gangen så er jeg her fortsatt. Dette er bare ment som et livs tegn fra meg, slik at dere vet at jeg fortsatt lever. Nå fremover er det eksamen og vurderingsopphold som er i hovedfokus. Jeg skal kjempe meg igjennom dette, jeg nekter å la meg knekke! jeg skal kjempe med de kreftene jeg har for at dette skal gå bra 🙂

Jeg håper dere der ute har det bra
Mange gode klemmer fra – Mindreverdig – 

Du innser selv at livet snart er over
ingen rundt deg klarer å tro deg når du lover 
Du vil så gjerne skåne dem
og du tror du gjør det rett ved å drepe deg

du har det så ubeskrivelig vondt
Men samtidig så smiler du tappert
i et håp om at ingen vil se
hva du på innsiden strever meg

 

på innsiden er en smerte som ingen kan se
den gjør meg vondt og tynger meg ned
Jeg skjuler den så godt jeg kan
selv om det føles spm å bli dratt under vann.

En smerte som innholder sorg og sinne
For livet er bare en kamp jeg må vinne
Vinne over dem som misbrukte et barn 

i det de kommer inn på rommet å ser henne får de fullstendig panikk, jenten som ligger der er blå på leppene og i resten av ansiktet. Pusten er svak og det er nyttesløst å oppnå kontakt. Flere mennesker kommer løpende inn på rommet, og de får tilslutt fjernet tauet rundt halsen.

Fargen i fjeset kommer litt etter litt tilbake, og jenten hiver etter pusten

I et desperat forsøk på å prøve å beholde kontrollen hvisker du til deg selv: Du er trygg nå, Ingen skal skade deg.
Men det er nytteløst, en ubehagelig følelse sprer seg i kroppen og du blir varm, verden rundt blir uklar, akkurat som om det er dugg på øynene dine. 
Du hater det som er i ferd med å skje med kroppen din, men du har ingen mulighet til å styre det.
Det mørke og destruktive inntar kroppen din, Innerst inne håper du at noen skal legge deg ned i bakken og holde deg med makt, slik at du ikke kan gjør deg selv eller andre vondt. Men det skjer ikke, for ingen får vite om det destruktive på innsiden før det er for seint. Du mister kontrollen og det som skjer etter dette er utenfor din bevissthet.

 

Skremmende, brutal og ærlig.
Det er slik den usminkede sannheten er